Så går det til h... igjen :-(

[Gjest forvirret78?]

Har vært sykemeldt i nesten to år med rehabilitering. Da holdt jeg på å dø av sult. Er alkoholiker i perioder.. men nå drikke rjeg bare en til to ganger i uken og i mer beskjedene mengder. Har skaffet meg jobb 80 prosent, noe som betyr at jeg må avlyse en del avtaler med behandlerene mine. Har diagnosen ustabil personlighetsforstyrrelse. Alle skryter slik over hvor fint det går nå, det er lettere å spise, jeg drikker mindre og i tilegg har jg begynt å jobbe igjen. Hurra! Men i helgen har jeg hatt en solid nedtur igjen og i stad begynte jeg å gruble på om jeg skulle ta livet mitt og at det hele skulle ligne en ulykke.

Jeg blir litt redd her... Skal jeg aldri bli stabil? Alle snakker om å trappe ned og jeg er enig, men så kommer disse nedturene hvor jeg føler alt (hele livet) kan velte på et blunk. Ofte henger de sammen med alvorlige hendelse i min kaotiske familie som er så langt på bærtur som det er mulig å komme.

For første gang på mange år er jeg også uten medisiner, grunnet en fanatiker av en lege som tok fra meg alt jeg hadde av sovemedisiner, antidepressiva og beroligende. Det har hatt sin pris. Jeg sier ikke det er hans feil, men jeg drakk meg dritings forr å få sove. Har hatt mange helvetesnetter det siste året hvor jeg hyperventilerer, hylskriker, ripser meg opp o.s.v. i panikkangst. Men det har vært rolig nå noen måneder og dermed forsvinner all støtte en etter en.

I fjor var jeg karaktisert som alvorlig syk, og nå et halvt år siden er jeg fantastisk, ressurssterk og så flink. Er blitt 30 år nå. Skal jeg høre på dem og tro at nå blir alt bare solskinn, eller skal jeg klamre meg til de jeg har igjen i behandlingsapparatet?

Det er faktisk bare en halvannen måned siden jeg peiset i meg en overdøse med piller i panikk.,,, Jeg sa det var et engangstilfelle og skammet meg dypt.

Håper på tilbakemeldinger. Skal snart til sjefslegen...

[Gjest Magna]

Det er ikke slik at med en gang vi mennesker tenker på selvmord eller andre negative tanker så kal hele livet gå til helvete. Det er en del av livet at det svinger i følelseslivet vårt. Det er ikke farlig.

Sett deg mål og jobb slik du har gjort. Finn andre som kan stå ved din side etterhvert. -Bruk de personene som fortsatt jobber for å få deg på beina.

Bygg deg opp med trening og andre aktiviteter som gir deg noe positivt.

Jeg må bare skrive slik. De fleste vet dette, men kommer ikke så langt. Ikke gi opp. Det er så tungt å være nede og slite. Det er bedre å kjempe...Og å være i en prosess.

Det er bare du som kan klare dette. Behandlere skal hjelpe oss til å bevege oss framover. Bruk dem og kvitt deg med dem psykisk. Men sett inn noe annet istedet.

Det er flott at du jobber. Kjemp for det du har fått til og vær glad for alt du klarer.

Støtte fra: