Dissosiasjon, nhd?

[Gjest dissosiert?]

Jeg har prøvd å søke for å finne ut hva det egentlig er, men forstår stadig mindre.

Er det noe det er enighet om at finnes, eller er det bare enkelte psykologer som mener det? Jeg har opp igjennom snakket med fire psykologer, og alle har vært inne på tanken at det kan dreie seg om dissosiasjon. Leger/psykiatere har bare avfeid muligheten.

Hvis de har rett, at jeg dissosierer, risikerer jeg da å bli værende i den "mellomtilstanden" eller gjøre ting jeg ellers ikke ville gjort? Er det/kan det på noen måte være farlig å dissosiere?

Hvordan behandles dissosiasjon? Finnes det medisiner som hjelper? Jeg har merket at det særlig kommer når det er mye som skjer rundt meg, finnes det annen behandling enn å begrense aktiviteter/inntrykk når jeg kjenner det blir for mye?

[Gjest xbellax]

Er dette i forbindelse med traumer? Eller har denne tilstanden kommet helt av seg selv,- at du altså aldri har vært psykisk syk.

[Gjest dissosiert?]

Er dette i forbindelse med traumer? Eller har denne tilstanden kommet helt av seg selv,- at du altså aldri har vært psykisk syk.

Jeg har ikke hatt noen store traumer i livet, men en mer generelt vanskelig oppvekst. Det jeg tenker på oppsto nok som en måte å takle ting som jeg slett ikke kunne takle, ved at jeg på et vis fjernet meg fra situasjonen uten å gjøre det, hvis du skjønner.

Jeg har psykiske problemer, hovedsaklig angst og depresjoner i tillegg til dette som psykologene har antydet kan være noe dissosiativt. Det trenger ikke være store påkjenninger som utløser det.

[Gjest xbellax]

Jeg har ikke hatt noen store traumer i livet, men en mer generelt vanskelig oppvekst. Det jeg tenker på oppsto nok som en måte å takle ting som jeg slett ikke kunne takle, ved at jeg på et vis fjernet meg fra situasjonen uten å gjøre det, hvis du skjønner.

Jeg har psykiske problemer, hovedsaklig angst og depresjoner i tillegg til dette som psykologene har antydet kan være noe dissosiativt. Det trenger ikke være store påkjenninger som utløser det.

Jeg skjønner. Som du sier er dissosiasjon en mestringsmekanisme. Behandling av dette går som regel på å forstå hva årsaken er, når det skjer, hva som trigger deg, at du setter deg inn i situasjonen du var i før du "fallt ut".Målet er at du skal kunne male bildet uten angsten skal bli for overveldende og uten at du dissosierer, at du får mer trygghet på å være i situasjonen om du skjønner. (Jeg snakker nå generelt, hva din konkrete situasjon er og arter seg kan jeg selvsagt ikke uttale meg om). Det virker som om du forstår hvorfor du dissosierer, du skjønner sammenhengen med måten du reagerer på og hvorfor.

Du spør: "Hvis de har rett, at jeg dissosierer, risikerer jeg da å bli værende i den "mellomtilstanden" eller gjøre ting jeg ellers ikke ville gjort"? Ja, det er som om tiden forsvinner. Man har eksempler på splittet personlighet men akkuratt dette er de aller alvorligste tilfellene, og det er uenighet om dette egentlig finnes.

"Er det/kan det på noen måte være farlig å dissosiere?" Jeg er usikker på hva jeg skal svare her, farlig er det nok ikke, men jeg vil tro det er forferdelig smertefullt å "våkne" igjen. Det er noe man gjør for å unngå å være tilstede i den aktuelle situasjonen som vanligvis har med vonde opplevelser å gjøre, det handler om å beskytte seg selv. Dersom angsten og redselen i den aktuelle situasjonen blir dempet er det ikke sikkert du ville reagere med dissosiering, derfor er det viktig at du tar fatt på situasjonen og kartlegger dem sammen med en behandler.

"Finnes det medisiner som hjelper?" Det har jeg til dags dato aldri hørt om, desverre.

"Jeg har merket at det særlig kommer når det er mye som skjer rundt meg, finnes det annen behandling enn å begrense aktiviteter/inntrykk når jeg kjenner det blir for mye?" Kartlegg situasjonen, kunnskap gir mer trygghet- trygghet reduserer angst.