Deperesjon

[Gjest Millo9090]

Hei! Jeg er en 18 år gammel jente og har i de siste årene merket at hverdagen har blitt tyngre og tyngre, og nå er jeg på vei til å gi opp. Jeg har mistet all livsgleden min. Jeg ser ikke meningen i ting lenger og gråter meg ofte i søvn om natten. Jeg har mistet mange venner fordi jeg ikke har orket å være med de. Jeg har blitt helt isolert. Jeg skulker ofte skolen når vi har muntlige prøver og fremføringer fordi jeg får angst rundt mange mennesker. Jeg skulker også andre prøver fordi jeg ikke har konsentrasjon til å lese, og jeg ser ikke meningen i å lese og i det hele tatt det å gå på skolen. Jeg har bare dårlige karakterer og kommer ikke til å bli noe stort uansett. Mamma og pappa har store forventninger og de tror jeg gjør det bra. Jeg prøver å ikke vise at jeg sliter. Jeg bor med kjæresten min. Jeg har en liten jobb, som akkurat dekker husleie og litt mat. Jeg har aldr penger til å kjøpe noe til meg selv, eller til å gå ut på byn eller på fest de gangene noen faktisk spør om jeg vil være med. Kjæresten min har mange venner som han er med hele tiden, mens jeg sitter hjemme helt alene. Han er ikke en god kjæreste og behandler meg egentlig ganske dårlig. Men uten han har jeg i vært fall ingenting. Jeg klarer ikke å leve opp til verken foreldrene mine sine forventninger eller mine egne. Jeg ser på meg selv som misslykket, og føler at jeg ikke kommer noen vei i livet. Men jeg klarer ikke å snakke med folk, og blir ofte missforstått. Jeg trenger hjelp før det går skikkelig gale. De siste årene har jeg stengt inne så mye følelser og det skal så lite til før jeg bryter sammen. Det kan skje på skolen, på jobb, men mest om natten. Men jeg klarer ikke å snakke om det og det er så vanskelig. Jeg vil bare ha det bra igjen, og slippe å måtte kjempe meg gjennom hver dag. Det siste halvåret har vært en ekstra stor påkjenning. kjæresten min og jeg flyttet fra hverandre fordi han ikke orket å være sammen med meg fordi jeg ikke var den samme.Jeg var likegyldig, trøtt, lei osv. Og når han dumpet meg så brydde jeg meg ikke. (Da hadde jeg en periode der jeg gav en stor F i det meste) Men ikke lenge etterpå så ble jeg veldig lei meg og livet raste sammen. Jeg har alltid slitt med vekten og har et unormalt forhold til mat, men den perioden spiste jeg ingenting. Jeg var ødelagt. Men så ble vi sammen igjen. Men det siste halvåret har vært grusomt. Humøret mitt har vært opp og ned. Jeg ha vært mye syk. Og jeg har vært mye uheldig. Jeg er en veldig ulykkelig jente og jeg trenger hjelp. Hjelp til å bli den jenten jeg var før. Hjelp til å få livsgleden tilbake, og bli kvitt den sosiale angsten. Hjelp til å få selvtillit og hjelp til å få et normalt forhold til mat igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg kan få hjelp eller hvor? Eller om det i det hele tatt er noe gale med meg? Jeg bare syns ikke at det er riktig at livet skal være å hardt for en jente som meg som egentlig har vedig gode forutsetninger for et bra liv.

[frosken]

Siden du er bare 18, så synes jeg du skal snakke med foreldrene dine om hvordan du har det, samt flytte hjem igjen dersom de synes det er ok. Det er meningsløst å slite i et dårlig samboerforhold når du er 18 og ennå ikke har fullført vgs.

Du kan også oppsøke helsestasjon for ungdom og snakke med noen om hvordan du har det, og få hjelp til å sortere hva som er hva.

Etter at du har ryddet litt opp i andre ting, så bør du gjøre det samme i forhold til skolen. Hvis du holder på med det avsluttende året, så må du raskt sørge for å gjøre skolearbeidet ditt så godt du kan klare. Du vil angre på om du dropper ut nå.

Snakk med foreldrene dine så fort du kan!

Lykke til :-)