Om personlighetsforstyrrelser

[Gjest Signaturløs]

Det er slik at ti av hundre fyller kriteriene for en personlighetsforstyrrelse en gang i løpet av livet.

Åtte av disse ti slutter å fylle disse kriteriene i løpet av ulik tid, for eksempel tre år. Likevel viser forskning at det til enhver tid sannsynligvis er ti av hundre som har en pf.

Det vil si at en personlighetsforstyrrelse IKKE er noe relativt stabilt over tid, og det er IKKE noe man er nødt til å slite med resten av livet.

Det er symptomer som fluktuerer i ulik grad hos ulike mennesker. I løpet av et liv vil 50% av oss fylle kriteriene til en personlighetsforstyrrelse og sannsynligvis få denne diagnosen dersom vi er innom psykiatrien på grunn av dette.

Mange som sliter og "øker" visse trekk i sin personlighet, vil kunne endre seg nok til at disse ekstremvariantene forsvinner. Fortsett å leve, fortsett å være og ting vil kunne normalisere seg :-)

Tenkte gi litt håp, til de som tenker at de er "stuck" med en feil i personligheten sin, og at dette er stabilt og varig over tid. For det er det ikke :-)

http://www.forskning.no/Artikler/2002/august/1029404166.26

[Gjest Signaturløs]

Det var en dårlig link, men dersom noen er interessert i å lese mer, går det ann å google Svenn Torgersen og personlighetsforstyrrelser, for å finne frem til den forskningen jeg refererer til når jeg skriver dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg beklager, men din fremstilling er ikke korrekt.

[Gjest Signaturløs]

Jeg beklager, men din fremstilling er ikke korrekt.

Hvorfor ikke?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvorfor ikke?

Fordi en ikke har pf-diagnosen selv om de spesifikke kriteriene er oppfylt akkurat denne dagen (feks minst 5 av 9 for eupf).

For at pf-diagnosen skal settes, skal denne personligheten føre til betydelig subjektivt ubehag og/eller betydelig funksjonsnedsettelse. Den skal også være typisk for personen over tid og ikke være avgrenset til deler av personens liv der en enten har en symptomdiagnose og/eller er i en større livskrise.

[Gjest Signaturløs]

Fordi en ikke har pf-diagnosen selv om de spesifikke kriteriene er oppfylt akkurat denne dagen (feks minst 5 av 9 for eupf).

For at pf-diagnosen skal settes, skal denne personligheten føre til betydelig subjektivt ubehag og/eller betydelig funksjonsnedsettelse. Den skal også være typisk for personen over tid og ikke være avgrenset til deler av personens liv der en enten har en symptomdiagnose og/eller er i en større livskrise.

Jo, jeg skjønner det.

Men nyere forskning viser at slik er det jo ikke, så kan man diskutere hvorvidt det er stabilt osv, men svært mange faller inn under de kriteriene likevel, en gitt periode i livet. At jeg skrev "feks tre år", er vel litt for kort.

Dette har jeg fra forelesning om nyere forskning på pf, fra Svenn Torgersen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jo, jeg skjønner det.

Men nyere forskning viser at slik er det jo ikke, så kan man diskutere hvorvidt det er stabilt osv, men svært mange faller inn under de kriteriene likevel, en gitt periode i livet. At jeg skrev "feks tre år", er vel litt for kort.

Dette har jeg fra forelesning om nyere forskning på pf, fra Svenn Torgersen.

Det er per def umulig å ha en pf fra en er 41 år til en er 44 år.

Slik diagnostisering er ikke i henhold til "læreboken".

[Gjest Signaturløs]

Det er per def umulig å ha en pf fra en er 41 år til en er 44 år.

Slik diagnostisering er ikke i henhold til "læreboken".

Ok. Det er vel et definisjonsspørsmål da, tre år var mine ord, og muligens litt for "kort" tidsspenn, Torgersen snakket om ti år.

Jeg skal ikke begi meg ut på å synse. Jeg bare registrerer at det er ulike syn fra ulike personer.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ok. Det er vel et definisjonsspørsmål da, tre år var mine ord, og muligens litt for "kort" tidsspenn, Torgersen snakket om ti år.

Jeg skal ikke begi meg ut på å synse. Jeg bare registrerer at det er ulike syn fra ulike personer.

"Jeg bare registrerer at det er ulike syn fra ulike personer."

Nei, det er nok ikke det blant fagpersoner. Når tidsperioden er 10 år eller mer, begynner vi å snakke faglig.

Men om vi snakker om fagfolks syn og studenters fortolkninger, kan vi nok konstantere at det er noe ulik oppfatning mellom enkeltpersoner :-)

[Gjest Signaturløs]

"Jeg bare registrerer at det er ulike syn fra ulike personer."

Nei, det er nok ikke det blant fagpersoner. Når tidsperioden er 10 år eller mer, begynner vi å snakke faglig.

Men om vi snakker om fagfolks syn og studenters fortolkninger, kan vi nok konstantere at det er noe ulik oppfatning mellom enkeltpersoner :-)

:-) Det vil det alltid være.

Vi kan strebe mot objektivitet, men vi vil aldri kunne oppnå det fullt ut.

Synes det er fint med syn som genererer ny forskning.

[Gjest Ellipse]

"Jeg bare registrerer at det er ulike syn fra ulike personer."

Nei, det er nok ikke det blant fagpersoner. Når tidsperioden er 10 år eller mer, begynner vi å snakke faglig.

Men om vi snakker om fagfolks syn og studenters fortolkninger, kan vi nok konstantere at det er noe ulik oppfatning mellom enkeltpersoner :-)

Syntes dette var interessant, jeg ante ikke at en måtte oppfylle kriteriene over så lang tid for å få en pf-diagnose. Betyr det at unge personer vanskelig kan diagnostiseres med pf det da? for det er vel først etter at en er blitt voksen, og personligheten er "ferdigutviklet" (om den noen gang kan sies å være "ferdig"..?), at en kan avgjøre om det er noe feil med, eller sykt over den?

Håper du orker å svare...:-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Syntes dette var interessant, jeg ante ikke at en måtte oppfylle kriteriene over så lang tid for å få en pf-diagnose. Betyr det at unge personer vanskelig kan diagnostiseres med pf det da? for det er vel først etter at en er blitt voksen, og personligheten er "ferdigutviklet" (om den noen gang kan sies å være "ferdig"..?), at en kan avgjøre om det er noe feil med, eller sykt over den?

Håper du orker å svare...:-)

Det betyr at en skal være varsom med å stille pf-diagnoser på unge personer. Noen kan få en senmodning av personligheten. Dette gjelder særlig de som vokser opp i et umodent miljø (dvs med i hovedsak umodne foreldre).

[Gjest Ellipse]

Syntes dette var interessant, jeg ante ikke at en måtte oppfylle kriteriene over så lang tid for å få en pf-diagnose. Betyr det at unge personer vanskelig kan diagnostiseres med pf det da? for det er vel først etter at en er blitt voksen, og personligheten er "ferdigutviklet" (om den noen gang kan sies å være "ferdig"..?), at en kan avgjøre om det er noe feil med, eller sykt over den?

Håper du orker å svare...:-)

Jeg skjønner. Takk for svar!

[Gjest Ellipse]

Det betyr at en skal være varsom med å stille pf-diagnoser på unge personer. Noen kan få en senmodning av personligheten. Dette gjelder særlig de som vokser opp i et umodent miljø (dvs med i hovedsak umodne foreldre).

Jeg skjønner. Takk for svar!

[Gjest Ellipse]

Jeg skjønner. Takk for svar!

Hihi, takker meg selv, ja;-p Skulle selvsagt til nhd denne her!

[Gjest Signaturløs]

Jeg leser for tiden i boka til Torgersen. Der står det, som du sier, i forordet, at forskning tilsier at personlighetsforstyrrelser gjerne går over, og følgelig at en stor andel av befolkningen må ha en personlighetsforstyrrelse i løpet av sitt liv. Men disse tallene du refererer til har jeg ikke sett noe til (mulig det kommer senere i boka).

De var tall Torgersen nevnte i forelesningen sin.

[Gjest Signaturløs]

Men det syns jeg virker merkelig, for i den boka som handler om personlighet og personlighetsforstyrrelser skriver han også om hvor varige våre følelses- og handlingsmønstre må være for at det skal dreie seg om vår personlighet. Han sier at det er vanlig å ha den samme personligheten livet gjennom, bare at trekkene gjerne blekner litt.

Nettopp. Personligheten er stabil på en dimensjon, og ustabil på en annen dimensjon.

Vi har trekk som kan være rimelig stabile. Det har alle. Men for at det skal være en forstyrrelse må det være ekstremt. I perioder ting er vanskelig, takler vi det ulikt. Enkelte trekk vil kunne forsterkes og være der i lang tid. Når de og hvis de går tilbake igjen, snakker vi ikke om en forstyrrelse. Men trekkene har vi en normalvariant av.

Dersom man har et trekk av narcisissme, vil man kunne, etterhvert som man lever, få en del tilbakemeldninger på uheldig atferd, og den vil kunne modereres til en normal grad.

Hvis du tenker en skala, vil det for eksempel være når et trekk er over 85% at det er i pf dimensjonen. Dersom trekket blekner, er det ikke en forstyrrelse lenger.

[Gjest Signaturløs]

Men hvis de tallene stemmer, så mener jeg at kravene for en pf-diagnose bør økes. Syns det overveldende flertall virker "friske" i sin personlighet...

Det er jo ny forskning dette. Jeg vet ikke. :-)

Man skal ihvertfall være forsiktig med å sette en pf diagnose.

[Gjest Signaturløs]

Altså, den personlige, subjektive faktoren ved å sette en diagnose er jo enorm... selv om et forskningsarbeid tilsier at 50% vil kunne få en diagnose i løpet av sitt liv, så trenger ikke den kliniske praksisen til landets/verdens terapeuter være slik at så mange kvalifiserer. De fleste terapeuter er nok forsiktigere med å sette diagnoser enn som så.

Det er også forskjell på varighet hos de som går i terapi og de som ikke gjør det. Det som går i terapi har et mer langvarig forløp. Hvorfor dette er kan være mange årsaker, blant annet at man er dårligere (min antakelse). En annen ting er at dersom man er "ute" i verden, vil man få mer feedback på uheldig atferd enn om man er "ute" av systemet.

Det er også forskjell på type pf, der de "introverte" variantene er noe mer stabile enn de "ekstroverte" variantene.

En annen diskusjon er at forskningen på personlighet og personlighetsforstyrrelser er to ulike retninger som ikke alltid henger sammen. Forstyrrelser kan ses på som relasjonelle problemer, og forskningen tilhører en helt annen tradisjon enn forskningen på personlighet. Disse henger ikke helt sammen.

Personlighetsforskningen viser stabile trekk.

Forstyrrelsesforskningen; relasjonelle problemer i all hovedsak.

Så forsøker man å "binde" disse sammen. Det foregår i dag. Ikke alltid like lett.

Jeg tenker at det at vi alle har trekk og at hvor mye vi har av våre trekk varierer, viser at ikke alt er statisk, og endring er absolutt mulig.

[Gjest Signaturløs]

Det er ikke sikkert endring er mulig i enkelttilfellet. Det du snakker om er en generalisert, overordnet teori om at det er mulig for mange.

Hva som er mulig for "mange" har liten verdi sett i forhold til en spesifikk vurdering av det enkelte tilfelle.

Sant det. Man må se på hvert enkelt individ for seg.

Det er problemet med denne typen forskning, det går på gruppeforskjeller og feiler i å få med seg individuelle forskjeller. Fordi det bygger på den naturvitenskapelige metode, samtidig som det handler om mennesker.

Det er klart et problem. Likevel viser det at mange endrer seg, og at det i mange tilfeller er mulig.