Å herme etter andre

[Gjest]

Når jeg kommer litt nærmere andre menneker enn den overfladiske kontakten man har f.eks. når man besøker butikken, som f.eks. ved et familieselskap, så pleier jeg å føle at jeg hermer etter et annet menneske i så stor grad at jeg føler jeg har overtatt h*ns personlighet.

Spesielt med broren min. Han føler jeg hele tiden at jeg tar personligheten til. Det henger vel sammen med at jeg har sansen for han. Men jeg føler også at de andre merker dette, og gjør narr av meg pga dette i det skjulte.

Så jeg lurer bare. Er dette noe jeg innbiler meg, eller gjør jeg faktisk dette? Jeg syns jo det virker som jeg faktisk gjør dette, fordi jeg føler at alle fakter og holdninger etc. er "kopiert". Dessuten, hvis andre merker det.... men de har jo ikke sagt det direkte til meg, det er noe jeg føler at de snakker seg imellom om - hvilket tyder på at det ikke trenger å være reelt.

Hva tror dere er sannsynlig?

[sort som natta]

mulig du gjør det for å føle at du dermed passer bedre inn?overtar rollen til en som ikke sliter like mye i den situasjonen?

ren gjetning...

[sort som natta]

Syns du jeg er en freak som gjør dette? Eller, hvis det ikke bare er innbilning da...

nei,tror igrunn mange tilpasser seg anstrengende situasjoner på lignende måter,ved å bli som de andre(ikke skille seg ut e.l.).men det er jo synd for deg at du ikke tør være deg selv fullt ut.Men jeg kjenner jo etterhvert litt til deg her på DOL,så jeg vet jo at det er utfordrende.

Jeg skilte meg ofte ut i familieselskaper,men selv taklet jeg det helt motsatt.Skilte meg ut,stod på mitt,passet overhodet ikke inn...men ga faen.Hadde ikke noe lyst til å være en del av dem uansett.(har en slekt som drev med både incest og vold,riktignok ikke alle da.)

Nå som voksen har jeg kuttet ut slekta mi,endelig!Og venner jeg har nå,de tåler meg som jeg er! Venner velger man heldigvis selv:)

Har du noen overhodet som møter deg som du er?Venner?Familie?Isåfall,åssen respons gir de deg på din væremåte?(eller kanskje det ikke er noe å kommentere fra eller til?)

[Gjest qigong]

Men jeg kan jo ikke holde på med dette, folk blir jo sinte på meg! De liker vel ikke at jeg tar personligheten deres! Heldigvis blir ikke familien min sint, men de gjorde jo narr av meg da. Men fremmede, liksom. De må jo tro jeg er et monster.

Tenkt over hvorfor du gjør dette da? Er det pga at du ikke er trygg på egen personlighet at du gjør det?

[Gjest qigong]

Det er vel fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal være... hvem er jeg, egentlig? Jeg har vel ingen egen måte å være på, fordi jeg ikke har fått øvd inn dette (da jeg har vært så mye alene opp gjennom i livet mitt). Så derfor tar jeg personlighetene til andre for å passe inn, for å fungere i den sosiale situasjonen... tror jeg...

Leste ikke dette før jeg skrev, skjønner egentlig at dette kan være et problem. Viktig å ha noen å speile seg i når man vokser opp, å kunne finne sitt eget ståsted. Ellers blir du jo veldig usikker på hvem du er og hvordan du skal framtre.

Begynn å skriv. Hva er det som er du? Hva er viktig for deg?

[Gjest qigong]

Men det jeg spør om er om jeg gjør det, ikke råd for hvordan jeg skal løse at jeg gjør det =)

Har lest at folk som er realitetssvake kan ha problemer med å vite hvem de er, og at de føler de spiller roller og at de føler de ikke er noen.

Lurer på om det er sånn det er.

Vanskelig for meg å svare på, dette kjenner du vel best selv?

[Gjest qigong]

Vet ikke om det bare er innbilning eller om jeg gjør det!

Vel, da har du et problem ja. Tror dette kan være en meget subjektiv følelse jeg da, at ingen andre kan merke dette på deg

[Gjest qigong]

Hehe, neppe =)

Jeg kan ikke stole på mine egne følelser... de sier jo at jeg faktisk gjør dette... men så har jeg på en annen side lest om dette med å være realitetssvak (en personlighetskategori)...

Ikke les for mye om slike ting, les oppbyggende litteratur istedet :-)

[Gjest qigong]

Får håpe det... hvis ikke så har jeg gjort en masse mennesker sinte på meg opp gjennom, på grunn av dette... og oppført meg som en tosk....

Hvis du er en tosk, så er vi ihvertfall to med meg, hehe. Nå må jeg gå, lurt å være litt sosial i RL også. Ha en hyggelig kveld fortsatt :-))

[Gjest mas mas mas]

Vel, da fikk jeg ikke noe svar på dette... får vel bare fortsette å leve i uvissheten...

du tar jo ikke til deg det du får,som vanlig! og når du spør om noe er reelt eller ei,så er det da dumt å spørre fremmede som har null peiling på sånt!de kan gjette,men du bør da vite sånt selv

mye mas fra deg til tider!en ny lidelse annahver dag,omtrent.

er du så selvopptatt????

[gif]

Kva eg synser paa generelt grunnlag:

1. Om ein er i tvil om noko er tilfellet, er det vanlegvis ikkje tilfellet.

2. Det er vanleg aa kopiere/spegle fakter, utrrykk, osv. om ein kommuniserer med folk ein liker; dette er ein maate aa vise ein aksepterer den andre paa. Har eg lese ein stad =)

[Gjest enig med deg!!!!]

du tar jo ikke til deg det du får,som vanlig! og når du spør om noe er reelt eller ei,så er det da dumt å spørre fremmede som har null peiling på sånt!de kan gjette,men du bør da vite sånt selv

mye mas fra deg til tider!en ny lidelse annahver dag,omtrent.

er du så selvopptatt????

jeg erer heeeeeelt enig!!!!!

[Mirabell]

Det å herme etter andres fakter, væremåte og kroppsspråk, er et knep for bedre kommunikasjon og for å bli godt likt. Det skal ekstremt mye til for at noen legger merke til det. Selv om man selv føler at det er påfallende, er det helt usannsynlig at noen legger merke til det. Og enda mindre sannsynlig at noen ler av det bak din rygg!

[Gjest qigong]

Syns det er veldig interessant dette... det bisarre i psyken...

Kanskje du burde studere andre menneskers psyke istedet for din egen?

[gif]

Aha, beroligende =) Men hvordan er det ingen andre som snakker om at de føler dette? Tabu?

Det var det same fenomenet eg refererte til, og det blir snakka om, men ikkje i psyke-literatur, men i -korleis kommunisere effektivt- literatur. I same bane som at det "hjelper" å sei "hei SMIR" i staden for bare "hei". Dvs der det står noko om det er vel der kroppspråk blir diskutert.

Det er så vidt eg veit ikkje tabu, har lese om det fleire stader. Men mange tenker ikkje over det, og eg ikkje klar over at dei gjer det sjølv.

[Gjest skipohoi]

Aha, beroligende =) Men hvordan er det ingen andre som snakker om at de føler dette? Tabu?

Fordi de gjør det helt naturlig. De føler ikke at det er noe merkelig i det, det er en naturlig greie i det å "møte hverandre".