Hvordan takle denne panikken?

[Gjest høstløv]

Hmm, skjønner at det sikkert ikke er så lett. Finnes det ikke rullestolbrukere som faktisk trives med å sitte i rullestol? Jeg aner ikke... Relaterer automatisk til meg selv som døv. Jeg trives med å være døv og ville aldri vært hørende. Det samme gjelder nesten alle mine døve venner.. Jeg tror kanskje det henger mer sammen med språk og identitet, fellesskap osv..

Dere som sitter i rullestol har vel også et fellesskap? Eller er det mer slik at man takler det å sitte i rullestol på egen hånd? Hva gjør du når du møter en annen rullestolbruker på gata? Når vi døve møter andre døve, enten her hjemme eller andre steder i verden, så begynner vi å skravle med en gang. Kjempekoselig

"Finnes det ikke rullestolbrukere som faktisk trives med å sitte i rullestol?"

Svar: Nei, jeg tror ikke det, i hvert fall ikke, når du har hatt din fulle førlighet en gang.

Men for all del, jeg er glad for at vi bor i et land, hvor vi kan få slike fine hjelpemidler, som en rullestoler er. Ellers hadde jeg ikke hatt muligheten til å komme ut og være med på noen ting. Jeg hadde bare sittet inne eller vært sengeliggende.

Da jeg fikk min elektriske rullestol, etter å hatt brukt to krykker i 7 år og brukt manuell rullestol i 7 år, så var det en deilig følelse endelig å selv å kunne bestemme hvor jeg ville hen, når jeg ville noe og at avstanden ikke betød noen ting.

Det finne ikke samme samhørighet rullestolbrukere imellom, som det åpenbart finnes mellom døve. Våre handikap er som regel meget forskjellige, og vi har ikke mere fellesskap enn andre mennesker føler over for fremmede.

Vi hilser og nikker noen ganger til hverandre, men ikke alltid. Men jeg kjenner mange rullestolbrukere, og når vi blir kjent på annet grunnlag, samme interesser osv, så føler vi ekstra samhørighet nettopp fordi vi er rullestolbrukere, med de samme begrensninger i vår bevegelsesfrihet.

[Gjest togli]

"Finnes det ikke rullestolbrukere som faktisk trives med å sitte i rullestol?"

Svar: Nei, jeg tror ikke det, i hvert fall ikke, når du har hatt din fulle førlighet en gang.

Men for all del, jeg er glad for at vi bor i et land, hvor vi kan få slike fine hjelpemidler, som en rullestoler er. Ellers hadde jeg ikke hatt muligheten til å komme ut og være med på noen ting. Jeg hadde bare sittet inne eller vært sengeliggende.

Da jeg fikk min elektriske rullestol, etter å hatt brukt to krykker i 7 år og brukt manuell rullestol i 7 år, så var det en deilig følelse endelig å selv å kunne bestemme hvor jeg ville hen, når jeg ville noe og at avstanden ikke betød noen ting.

Det finne ikke samme samhørighet rullestolbrukere imellom, som det åpenbart finnes mellom døve. Våre handikap er som regel meget forskjellige, og vi har ikke mere fellesskap enn andre mennesker føler over for fremmede.

Vi hilser og nikker noen ganger til hverandre, men ikke alltid. Men jeg kjenner mange rullestolbrukere, og når vi blir kjent på annet grunnlag, samme interesser osv, så føler vi ekstra samhørighet nettopp fordi vi er rullestolbrukere, med de samme begrensninger i vår bevegelsesfrihet.

Takk for svar Da er det nok litt som jeg tenkte. Måtte bare spørre siden mange tror de skjønner mye av hvordan det er å være døv også, men så har de egentlig ikke skjønt noenting ;-)

Jeg tror nok det er forskjell på å være født døv/bevegelseshemmet i forhold til å bli det i nærmest voksen alder. Det er helt klart tøft for mange å være døvblitt. Sikkert litt av det samme du kjenner mht det å sitte i rullestol.