Må man elske seg selv for å elske noen andre

[Gjest anna k]

Jeg er usikker på hvor jeg skal poste dette. Det virker kanskje som et veldig filosofisk spørsmål, men jeg tenker mye på slike ting i forhold til tema som dukker opp i gruppeterapien. Og samtidig er det veldig allmenngyldig. Det er store spørsmål. Prøver å forstå meg selv og livet mitt. Prøver å legge ting bak meg, eller plassere dem. Uansett, komme seg videre. Og jo mer jeg tenker på dette, jo mer føler jeg at jeg vet da søren meg ikke en ting lenger:o)

Et av dem er; det sant at en ikke kan elske uten at en elsker seg selv? Dette er jo en sannhet man får presentert en del ganger. Er kjærlighet til egen person en forutsetning? Og i tilfelle, hva er det da jeg har bedrevet alle de årene i ekteskapet mitt når jeg virkelig følte jeg elsket? For jeg har aldri elsket meg selv i hvert fall. At det ikke er så bra å elske noen når en ikke elsker seg selv sier seg selv. Når den du elsker ikke elsker deg tilbake, kan det umulig bli et bra resultat. Jeg skjønner også at det i en del destruktive forhold er store aspekter av avhengighet og andre ting som holder en sammen, og som kanskje kjennes ut som kjærlighet.

Noen som har noen innspill og tanker. Nhd, føl deg fri til å komme med en kommentar..

[Glimtipper]

Jeg tror ikke det menes bokstavelig. Du kan føle kjærlighet for andre, men å uttrykke den kjærligheten, oppleve den fullt ut, nyte den og satse på den, blir mye vanskeligere om du ikke elsker deg selv.

Som du selv er inne på, så kan et forhold bli usunt om hver av partene ikke har et godt selvbilde og tydelige grenser.

[Gjest en bra dag]

Hei, jeg har aldri elsket meg selv, men jeg elsker min mann. Hovedproblemet har vært å greie å slippe han for nært innpå meg. Dette sliter jeg med, i starten drakk jeg for i det hele tatt å virke litt normal i senga.

Tror man kan jobbe med saken, men jeg har innsett at det for meg tar hele livet (og vel så det) før jeg blir glad i meg selv. Jeg ble misbrukt og mobbet en god del i yngre år, og tror fortsatt at det er noe galt med meg, og at alle andre misliker meg, og at jeg er skikken og unormal. Hjelper ikke om behandleren sier dette til meg 100 ganger, den følelsen er en del av meg.

Men stort sett har jeg det bedre nå, har jo blitt mere voksen med årene og er flinkere til å ta vare på meg selv.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror ikke elske er det rette ordet om seg selv. Jeg ville heller brukt ordet respektere.

Jeg tror en må ha trygghet i seg selv og selvrespekt for å kunne få til et godt og sunt kjærlighetsforhold med en annen.

[Gjest anna k]

Jeg tror ikke elske er det rette ordet om seg selv. Jeg ville heller brukt ordet respektere.

Jeg tror en må ha trygghet i seg selv og selvrespekt for å kunne få til et godt og sunt kjærlighetsforhold med en annen.

Ordet respektere gir meg mye mer mening. Det holder lenge for å kunne sette grenser for seg selv, synes at en kan fortjene å bli elsket og å ha det godt, og det blir et langt mer overkommelig prosjekt enn å skulle elske seg selv. Spesielt siden jeg ikke lenger er helt sikker på hva jeg legger i "å elske". Selv om jeg er sikker på at jeg elsker mitt barn og min nærfamilie.

Hmm.. Selvvrespekten vokser jo med hardt arbeid og halvår for halvår hos meg. Jeg setter grenser for meg selv i forhold til familie, venner og andre instanser i samfunnet. Jeg synes jeg fortjener å ha det godt. Jeg har overskudd til å være noe for andre mennesker og skape likeverdighet i relasjoner.

Konklusjon; Da er jeg altså snart klar for å nærme meg menn igjen:o) Hvis _jeg_ vil det. Takker og bukker.

[Glenn09]

Jeg elsker barna mine og kona mi.

Men jeg har aldri elsket meg selv...

Faktisk er det vel det som er problemet mitt og mange andre her, at vi ubevist sier masse stygt til oss selv. Om det er kommentarer vi har hørt om oss i barndommen som vi tar med oss vet jeg ikke. Men jeg har vertfall veldig dårlig selvbilde selv om det ikke alltid kan virke slik.

Så jeg tror at det går an å være glad/elske andre uten å elske seg selv.

[Gjest anna k]

Det har vært nyttig for meg. Jeg funderer og tenker...

Jeg har ikke tenkt å være i noen relasjoner i fremtiden hvor ikke jeg har plass. Jeg må være på plass i meg selv for at dette ikke skal skje igjen.

[FGT]

Nei, ikke nødvendigvis. Det kan være viljestyrt, ikke kjemisk styrt.