Bli lagt inn eller alternativ behandling

[Glenn09]

Jeg er en mann på 37 år som har slitt i over 20 år.

For 9 år siden var jeg lagt inn i ca 3 mnd.

Det kom ingen ting positivt ut av mitt møte med psykiatrien i Norge dengang.

Nå etter å ha blitt omskolert men sett at jeg ikke takler det å jobbe så har jeg hatt midlertidig uføretrygd. Men så ville NAV at jeg skulle til evaluering hos to psykologer de bruker. Disse kom fram til det samme svada, alvorlige personlighetsforstyrrelser.

Og kontakten min på NAV ville at jeg skulle gå til behandling hos en psykolog for å se om han/henne kunne hjelpe meg før jeg ville få uføretrygd.

For å fortelle litt om bakgrunnen også så har jeg slitt med depresjon og selvmordstanker det meste av livet mitt. Og jeg har stunder der alt er ordentlig trist og jeg ikke ser vitsen med noen ting. De fant ut på psykiatrisk avd når jeg var der at jeg manglet folin syre og B-12. Så jeg fikk medisiner mot dette.

De stappet meg også full med forskjellige piller og testet også elektrosjokk behandling på meg, men til ingen nytte.

Jeg sluttet med alle medisinene for ca 4 år siden da jeg hadde gått opp nesten 40 kg i vekt.

Etter å ha startet å gå til psykolog rett før jul har jeg fått tilbake de verste depresjonene som jeg hadde før jeg ble innlagt.

Psykologen vurderte at det var beste om jeg la meg inn, da selvmordstankene har kommet sterkere en noen sinne. Men jeg har så dårlig erfaring fra psykiatrien at det nekter jeg.

Er det noen behandlingsform som viser jeg å være mer effektiv en andre behandlingsformer? Da tenker jeg i retning av NLP, TFT, CBT, Hypnose osv.

For slik det er nå så sliter jeg utrolig og den eneste grunnen til at jeg ikke har gjort meg noe enda er på grunn av ungene mine.

Men hvor lenge jeg orker å ha det slik vet jeg ikke.

Har tatt dette opp med psykologen også, men føler ikke at jeg når fram. Får bare spørsmålet om jeg ikke skulle begynt på medisiner igjen og legge meg inn.

Er det noen som har noe tips angående behandlingsmetoder som har fungert for dem så tar jeg det gjerne imot.

Er det noen som vet om noen dyktige behandlere/psykologer i nærheten av Oslo så hadde det også vært fint.

Mvh

[Gjest qigong]

Du må gjøre som behandleren din sier, synes jeg. Det finnes jo mange typer medisiner på markedet idag, ikke alle fører til vektoppgang. Prøv igjen.

Psykiatrien går faktisk framover. Om du var misfornøyd med en innleggelse for 9 år siden trenger ikke det å skje idag? Du kommer sikkert til å møte nye behandlere og annet opplegg enn den gang. Lykke til!!

[Glenn09]

Du må gjøre som behandleren din sier, synes jeg. Det finnes jo mange typer medisiner på markedet idag, ikke alle fører til vektoppgang. Prøv igjen.

Psykiatrien går faktisk framover. Om du var misfornøyd med en innleggelse for 9 år siden trenger ikke det å skje idag? Du kommer sikkert til å møte nye behandlere og annet opplegg enn den gang. Lykke til!!

Det kan jo hende at det blir anderledes.

Men samtidig har jeg lest mange steder om akkurat det jeg opplevde når jeg var innlagt. Ikke en eneste samtale med psykolog/psykiater. Ble medisinert så kraftig at jeg var trøtt konstant.

Det som er farlig med dette er jo at for det første så har jeg til tider veldig sterke selvmordstanker. Ikke noe som er der 24/7 heldigvis. Men når det kommer så er det så sterkt at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre. Og for hver gang jeg har disse tankene så får jeg følelsen at jeg aldri kommer til å bli kvitt det.

Hvis jeg hadde lagt meg inn og blitt medisinert så husker jeg fra sist gang at selvmordstankene ble enda sterkere. Og det hadde jeg ikke taklet i dag.

Mitt eget selvbilde etter å ha sluppet ut fra psykiatrien var så lavt som det kan komme. Jeg synes alt mulig stygt om meg selv, og hver gang jeg så meg i speilet så ble det en bekreftelse på alt jeg følte. Ikke så rart når jeg gikk opp nesten 40 kg i vekt.

Jeg lurer på om jeg skal prøve meg i arbeidslivet men så vet jeg ikke om jeg takler det. Jeg taklet å gå hjemme i ganske mange år, og lærte meg på en måte å skru av hjernen. Men hvis jeg skaffer meg jobb og så får jeg en nedtur slik som nå, så vet jeg ikke om jeg hadde klart å fortsette livet. Det blir liksom litt for mye nedturer.

Så i 4-5 år har jeg klart meg mer eller mindre bra uten de større smellene psykisk. Etter å ha gått til psykologen i et par mnd, så har denne klart å bryte meg helt ned igjen. Så nå er jeg i kjelleren nok en gang. Og det koster masse krefter og ikke minst så er det en psykisk påkjenning å komme seg tilbake igjen. Og spørsmålet jeg stiller meg er "Er det verdt det!"

Mens jeg sitter her og skriver dette så ser jeg på min datter som sitter noen meter unna meg og får utrolig dårlig samvittighet. For jeg vil ikke såre henne på noen måte. Men jeg vet at hun er trist og lei seg fordi jeg er ofte trist og lei meg. Enda jeg har sagt at det ikke er på grunn av dem.

Jeg har leitet gjennom nettet etter behandlingsmetoder men alt jeg finner er for og imot. Så hva skal man tro på?

Å starte med medisiner er som å behandle et beinbrudd med smertestillende. Man behandler smerten/symptomene men ikke årsaken.

Når man så en dag skal gå av medisinene så har man egentlig ikke gjort noe annet en å utsatt problemene. Hvorfor utsette noe man kan ta tak i med en gang? Og legemiddelindustrien tjener rått på å teste ut disse medisinene på oss. Og jeg har gått på efexor og hadde bivirkninger som jeg syntes var ekle på grunn av dem. Sliter litt med det ennå, selv om de kommer mer sjelden.

Nei det ble langt og mye negativt, men jeg føler at mennesker med psykiske problemer ikke blir tatt på alvor. Ta deg en pille så går det nok over er ofte svaret man får. Folk er flinkere til å dele ut resepter en å ta seg tid til å prate. Men det er jo slik samfunnet har blitt...

[Gjest imzedimze]

Det kan jo hende at det blir anderledes.

Men samtidig har jeg lest mange steder om akkurat det jeg opplevde når jeg var innlagt. Ikke en eneste samtale med psykolog/psykiater. Ble medisinert så kraftig at jeg var trøtt konstant.

Det som er farlig med dette er jo at for det første så har jeg til tider veldig sterke selvmordstanker. Ikke noe som er der 24/7 heldigvis. Men når det kommer så er det så sterkt at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre. Og for hver gang jeg har disse tankene så får jeg følelsen at jeg aldri kommer til å bli kvitt det.

Hvis jeg hadde lagt meg inn og blitt medisinert så husker jeg fra sist gang at selvmordstankene ble enda sterkere. Og det hadde jeg ikke taklet i dag.

Mitt eget selvbilde etter å ha sluppet ut fra psykiatrien var så lavt som det kan komme. Jeg synes alt mulig stygt om meg selv, og hver gang jeg så meg i speilet så ble det en bekreftelse på alt jeg følte. Ikke så rart når jeg gikk opp nesten 40 kg i vekt.

Jeg lurer på om jeg skal prøve meg i arbeidslivet men så vet jeg ikke om jeg takler det. Jeg taklet å gå hjemme i ganske mange år, og lærte meg på en måte å skru av hjernen. Men hvis jeg skaffer meg jobb og så får jeg en nedtur slik som nå, så vet jeg ikke om jeg hadde klart å fortsette livet. Det blir liksom litt for mye nedturer.

Så i 4-5 år har jeg klart meg mer eller mindre bra uten de større smellene psykisk. Etter å ha gått til psykologen i et par mnd, så har denne klart å bryte meg helt ned igjen. Så nå er jeg i kjelleren nok en gang. Og det koster masse krefter og ikke minst så er det en psykisk påkjenning å komme seg tilbake igjen. Og spørsmålet jeg stiller meg er "Er det verdt det!"

Mens jeg sitter her og skriver dette så ser jeg på min datter som sitter noen meter unna meg og får utrolig dårlig samvittighet. For jeg vil ikke såre henne på noen måte. Men jeg vet at hun er trist og lei seg fordi jeg er ofte trist og lei meg. Enda jeg har sagt at det ikke er på grunn av dem.

Jeg har leitet gjennom nettet etter behandlingsmetoder men alt jeg finner er for og imot. Så hva skal man tro på?

Å starte med medisiner er som å behandle et beinbrudd med smertestillende. Man behandler smerten/symptomene men ikke årsaken.

Når man så en dag skal gå av medisinene så har man egentlig ikke gjort noe annet en å utsatt problemene. Hvorfor utsette noe man kan ta tak i med en gang? Og legemiddelindustrien tjener rått på å teste ut disse medisinene på oss. Og jeg har gått på efexor og hadde bivirkninger som jeg syntes var ekle på grunn av dem. Sliter litt med det ennå, selv om de kommer mer sjelden.

Nei det ble langt og mye negativt, men jeg føler at mennesker med psykiske problemer ikke blir tatt på alvor. Ta deg en pille så går det nok over er ofte svaret man får. Folk er flinkere til å dele ut resepter en å ta seg tid til å prate. Men det er jo slik samfunnet har blitt...

behandle beinbrudd med smertestillende?

hva med å behandle diabetes med insulin? hjertemedisin mot dårlig hejrte? er ikke alt man kan kurere!

et beinbrudd gror jo, en hjernesykdom som depresjon eller andre psykiske lidelser trenger ikke gro.

er ikke alltid en ytre årsak, så derfor trenger noen medisiner.

[Glenn09]

behandle beinbrudd med smertestillende?

hva med å behandle diabetes med insulin? hjertemedisin mot dårlig hejrte? er ikke alt man kan kurere!

et beinbrudd gror jo, en hjernesykdom som depresjon eller andre psykiske lidelser trenger ikke gro.

er ikke alltid en ytre årsak, så derfor trenger noen medisiner.

Men hvorfor skal alt behandles med antidepressiva?

Jeg har fått påvist mangel på B-12 og det har jeg fått flere ganger i løpet av 10 år. Men ingen har giddet å sjekke hvorfor jeg har mangel på B-12. Hadde man funnet ut dette så kanskje det hadde vært grunnet til at jeg er mye deprimert.

Jeg vil at alt biologisk skal være sjekket så man kan utelukke det. Men blir man lagt inn så er det automatisk medisinering med en gang. Greit at det fungerer på noen av dere men jeg er skeptisk til slik behandling.

[Orio]

Men hvorfor skal alt behandles med antidepressiva?

Jeg har fått påvist mangel på B-12 og det har jeg fått flere ganger i løpet av 10 år. Men ingen har giddet å sjekke hvorfor jeg har mangel på B-12. Hadde man funnet ut dette så kanskje det hadde vært grunnet til at jeg er mye deprimert.

Jeg vil at alt biologisk skal være sjekket så man kan utelukke det. Men blir man lagt inn så er det automatisk medisinering med en gang. Greit at det fungerer på noen av dere men jeg er skeptisk til slik behandling.

Hva har du å tape på en innleggelse? Sånn som du skiver nå virker det som du er temmelig nære å ta livet av deg. Blir du innlagt en periode har de mulighet til å følge deg opp og kanskje hindre et selvmordsforsøk.

Har du snakket med psykologen din om hva slags avdeling du eventuelt skal legges inn på? Og hva slags oppfølging/behandling du vil få tilbud om der? Det er slett ikke sikkert det blir en gjentakelse av det som skjedde for ni år siden.

Er det bare efexor du har prøvd av medisiner? Jeg tror den er en av de det er lett å legge på seg av. Det finnes mange antidepressiva hvor det ikke er en vanlig bivirkning. For sikkerhets skyld kan du holde et øye med vekten, og heller bytte medisin/kutte helt ut hvis du legger på deg mye.

[Glenn09]

Hva har du å tape på en innleggelse? Sånn som du skiver nå virker det som du er temmelig nære å ta livet av deg. Blir du innlagt en periode har de mulighet til å følge deg opp og kanskje hindre et selvmordsforsøk.

Har du snakket med psykologen din om hva slags avdeling du eventuelt skal legges inn på? Og hva slags oppfølging/behandling du vil få tilbud om der? Det er slett ikke sikkert det blir en gjentakelse av det som skjedde for ni år siden.

Er det bare efexor du har prøvd av medisiner? Jeg tror den er en av de det er lett å legge på seg av. Det finnes mange antidepressiva hvor det ikke er en vanlig bivirkning. For sikkerhets skyld kan du holde et øye med vekten, og heller bytte medisin/kutte helt ut hvis du legger på deg mye.

Jeg orker ikke en innleggelse fordi det i seg selv vil ikke hjelpe.

Når jeg var innlagt prøvde jeg å ta livet mitt ved å henge meg i dusjen, men dusjhodet ble røsket ut av veggen.

Og jeg ble faktisk dårligere av å være der, så jeg tørr rett og slett ikke.

Jeg fikk mange forskjellige medisiner når jeg var innlagt.

Imovane, Efexor, Truxsal, Zyprexa osv. Husker ikke hvordan man skriver navnene men det var disse jeg fikk. Zyprexa var vist stemningstabiliserende. Men det eneste jeg merket var at ingen ting betydde noe for meg når jeg gikk på det. Ingen ting var morsomt og ikke noe var leit. Jeg var bare helt viljeløs.

Slik det er nå så gruer jeg meg til å legge meg for jeg vet at jeg nesten hver dag kommer til å våkne opp og være deprimert. Og det er en grusom følelse å føle at ingenting i livet betyr noe. Jeg vil at ungene mine skal bety nok for meg....det er bare trist å ha det slik.

Er ikke mange jeg vet om som ber om å få en dødelig sykdom, men jeg har bedt om det ganske ofte når jeg er dårlig. Da er det ikke min skyld at jeg dør, men når jeg har bra perioder vil jeg selvsagt ikke dø.

Jeg tror jeg må finne en behandler som jeg trives med og som jeg føler ikke duller med meg slik den jeg har nå gjør.

Jeg tror også at hvis jeg legger meg inn og er blant mange andre syke mennesker så blir jeg dårligere.

Jeg skal bytte ut fastlegen min med en privatklinikk og få en ordentlig helsesjekk for å finne ut hvorfor jeg mangler B-12. Så jeg har et lite håp om det kan være noe som er galt med kroppen min.