Separasjonsangst hos voksne

[Gjest EvitaM]

Hei. Jeg leste et veldig bra innlegg om serarasjonsangst hos voksne fra 2006, og ville ha utdypende svar på dette. Innledning: Jeg har hatt en utrygg barndom, da min mor ikke kunne ta vare på meg, når jeg var nyfødt. Jeg har tilgitt henne som voksen, fordi det var ikke hennes skyld men det var strukturelle problemer i hennes livssitasjon. Hun ble mor veldig ung og min far stakk av, og hun hadde ikke jobb osv, så hennes familie tok meg fra henne, noe hun selv har slitt med. Vi er idag forenet og jeg er veldig glad i min mor. Jeg ble selv mor men tok en avgjørelse om at barna hadde det best hos barnefaren, etter skilsmissen, tok selv vare på barna fram til de var nesten 2 år begge to, så de har fått det grunnleggende behov dekket, tror jeg, samt at vi har god kontakt i dag selv om de er over 18 år idag. Siden jeg alltid har vært aktiv i organisasjonslivet og sjelden hjemme, tenkte jeg at det beste er at de har det trygt hos barnefaren og ikke trengte å flytte så mye.Det har kostet meg mye med rare blikk fra både kvinner og menn. Jeg vil redde verden og nå trenger jeg å redde meg selv. Konklusjon: Jeg kjente meg igjen i den beskrivelse av separasjonsangst hos voksne. Jeg lider veldig når min kjæreste(bodd sammen i ett år), er på jobbreiser. Igår fikk jeg en angst for at det hadde hendt han noe, at han hadde truffet en annen eller at han hadde stukket av fra meg. Jeg kaldsvettet og klarte nesten ikke puste. Han hadde ikke ringt på to dager og beklaget seg, når jeg tok kontakt for tredje gang og han svarte endelig. Vi har hatt noen problemer men konkludert at vi ønsker å satse på hverandre, at vi er glad i hverandre osv. Jeg forstår ikke denne angsten for å miste han og trenger råd for dere. Jeg har hatt problemer i tidligere forhold men har ofte hatt kontroll over situasjonen. Flere av mine tidligere forhold er det de som elsker meg mest og de ønsker kontakt hele tiden. Nå er situasjonen annerledes og jeg har fått angst for at jeg elsker min kjæreste så mye, at han går i fra meg. Jeg mistet en nær venninne(som en søster for meg siden jeg selv er enebarn) ifjor og dette har preget meg siden, med angsten for å miste noen osv. Jeg har høyskole utdannelse og har hatt noe psykologi som fag, men klarer ikke å hjelpe meg selv, har vært hos psykolog for 20 år siden pga barndomsproblemene og det hjalp. Hva kan jeg gjøre for å få bukt med separasjonsangsten min?

[løvinne71]

Tja...

Jeg er ingen psykolog, men jeg gjør meg noen refleksjoner av å lese ditt innlegg.

Du har blitt "sviktet" som barn av din egen mor. Noe som mulighens har ført til at du ikke har erfart hva mors-omsorgen egentlig innebærer, eller lært alvoret i å ta vare på dine egne barn?

Det at du "valgte dem bort" til fordel for muligheten til å kunne reise rundt å drive organisasjonsarbeid, har kanskje fremstått for deg i ettertid som en dårlig prioritering?

Selvom du ønsker å tro at du gjorde det som dengang var riktig og til beste for barna, så vet du samtidig at du faktisk gjorde et bevisst valg, og at ting likegjerne kunne blitt annerledes.

Jeg vil derfor tro at du, bevisst eller ubevisst, sliter med dårlig samvittighet fordi du nedprioriterte barna dine. Og dermed lot dem oppleve noe av den samme utryggheten og følelsen av svik som du selv har slitt med ovenfor din mor.

Annerkjennelsen av dette kan være tungt å leve med. Og kan ha ført til at du nå er livredd for å gjøre samme feilen igjen, ved å ikke ta godt nok vare på personer som betyr mye for deg.

Derfor har du nå utviklet en sterk avhengighetsfølelse til personer som står deg nær, med påfølgende separasjonsangst og redsel for å miste.

Mulig jeg tar helt feil. Men jeg tror som sagt dine egne valg i livet har vært med på å skape det du opplever nå.

Du kan ikke bare skylde på opplevelser fra barndommen, eller andre faktorer som har vært utenfor din kontroll.