Traumatisk behandler

[pus]

Mange av dere har hørt om denne saken tidligere, men jeg ønsker allikevel å gi en kort historie:

Startet hos psykiater i 2003 , for å få hjelp til å takle reaksjonsmønsteret mitt etter en tvillingfødsel. Jeg var deprimert, manglet morsfølelse, utmattet, og hadde svært lav frutrasjonsterksel. Barnegråt kunn f.eks trigge en reaksjon, og noen ganger måtte jeg gå vekk og ta en time out. Videre kunne jeg bli veldig irritabel og utålmodig i stressede situasjoner, hvis jeg måtte rekke noe, og hvis jeg hadde plunder og heft.

Noen ganger kunne jeg nesten begynne å gråte, fordi jeg var så sliten og stresset, og andre ganger kunne jeg bli rasende (inni meg). Så jeg trengte hjelp til å roe ned det hele. Jeg har aldri vært i nærheten av å tillate å få utløp for disse reaksjonene.

Jeg gikk til psykiater, men sa at jeg ønsket å få hjelp til å jobbe med kjernen i problemet, og ikke nødvendigvis medisiner.Da ble jeg møtt med et kritisk og negatv tilbakemelding om at jeg måtte slutte med en slik holdning og følge hans råd.!

Det ble skrevet ut resept allerede etter første samtalen, som var stemningsstabiliserende medisiner (Zypressa?).

Jeg hadde omtrent ikke fortalt noe som helst, så jeg følte han ikke kunne ha grunnlag for å gi meg riktig medisiner

Jeg undersøkte litt selv, og det viste seg at det var helt feil medikamenter som kunne gjort det værre.

Han opptrer overkjørende, han stiller ledende spørsmål som "v er vel enige om at..", han lytter ikke, han trekker forhastede konklusjoner, videre så kommuniserer han ikke til meg på noe som helst tidspunkt hva han tenker, hva som er planen videre el.l.

Jeg følte det som at han så på meg som en alvorlig syk pasient, og behandlet med nedlatende og umyndiggjort og ydmykende.

Han husket ikke fra gang til gang hva som ble sagt, eller avtalt.

Men etter noen konsultasjoner så fikk jeg cipralex, og jeg følte meg trygg på å prøve disse.

De fungerte veldig bra. Pga han sin væremåte, så sluttet jeg å gå til han. Jeg avlyste neste time på sms, og hørte aldri noe mer fra han.

Så, jeg har fortsatt på tablettene, med trappet ned til 5 mg. Det har vært mye som har skjedd i livet mitt, blant annet ble jeg alenemor, og hadde en krevende jobb, og disse 2 små . tilværelsen krevde så mye av meg og jeg valgte derfor å fortsette å ta tablettene.

Men, nå i 2008 så har jeg fått ny samboer, barna er større, stresset er mindre, så jeg føler tiden er inne for å kunne slutte med tablettene.

Jeg ringer derfor til Psyk. for å rådføre meg mtp nedtrapping.

Han sier jeg kan ta det i samråd med fastlegen, men at han skulle titte i journalen min når han kom på kontoret.

Neste gang jeg var hos fastlegen, så hadde hun fått streng beskjed om jeg ikke måtte slutte. Jeg ble oppfordret til å ta kontakt med han.

Jeg stillet meg undrende til dette oppstyret, men tok kontakt.

Jeg bestilte time pr sms og fikk beskreftet pr sms en time.

Så, sier han han at han aldri ble ferdig med meg sist. (som om jeg visste at han hadde en utredningsplan)

Han sier at jeg ikke har anledning til å slutte denne gangen, og han informerer meg om sin meldeplikt til barnevernet i de tilfeller det er grunn til bekymring- MEN HVILKET DET IKKE ER I DETTE TILFELLET, som han sa!!

Igjen opplever jeg denne svært uhyggelige følelsen av å bli overkjørt, av å bli sykeligjort, av hans nedlatende og overkjørende atferd.

Jeg avlyser derfor neste time pr sms. Han svarer på sms, at han er bekymret for barna, så han opffordrer meg til å stille. Jeg svarer at dette må være basert på en missforståelse, men jeg hører ikke noe mer. Jeg prøver å ringe han, men han tar ikke telefonen, og ringer heller ikke tilbake.

Så, jeg sender han et brev, hvor jeg skriver at jeg setter pris på "oppfølgingen", men at jeg ønsket videre oppfølging via fastlegen. Jeg forteller at ans bekymring må være basert på en missforståelse ettersom han er i tvil om barna sin omsorgssituasjon. (meldeplikten gjelder der det er mistanke om grov omsorggssvikt som vold, misshandling , overgrep osv).

Jeg oppforderer han til å ringe meg, eller svare på brev, men jeg hører ikke noe fra han..

Jeg tar kontakt med fastlegen og ber henne om å overta meg og henvise meg til en annen, og det skulle hun ordne.

Men, han hadde visst ikke godtatt dette, og sagt at han melder meg til barnevernet dersom jeg ikke fortsetter.

Jeg fikk så en innkallelse pr post, hvor det står at han er i tvil i hvorvidt han må bruke sin meldeplikt, og jeg invitereres derfor til felles samtale med fastlegen for å DRØFTE" dette.

Jeg ble glad for denne muligheten, hvor vi endelig kunne oppklare saken en gang for alle.(Det er fastlegen sitt initativ at hun skulle være tilstede)

Det som skjer er følgende:

Han starter møtet med å ville sette opp tidspunkt for neste time, hvorpå jeg stiller meg undrende og sier at jeg ikke ønsker noen neste time. Da reiser han seg opp, for å gå, og sier jeg kan spare de 400 kronene, så skulle han melde meg til barnevernet.!!

Jeg fikk greie på at dersom saken gikk til barnevernet så kom de til å kreve full utredning, så jeg kunne jo like gjerne akseptere å fullføre en utredning via denne psyk. og fastlegen.

Vi treffes en gang i uken, alle 3. Og møtene består i at han sitter å tørrprater om generelle ting, og blar i en bok om diagnoser osv. Jeg ber gjenntatte ganger om en gjennomgang av journalen, men han avviser, og sier jeg bare må stole på han.

Jeg fikk alle henvisningene selv og bestilte timer til EEG, CT, nevropsykolog, blodprøver og urinprøver) Å sitte på do å tisse imens noen står å ser på og er mistenkt for å være rusmisbruker var det verste med alt sammen!!!

Vi ble tidlig i desember enige om at han skulle kalle meg inn i januar og/eller når prøvesvarene var kommet. Fastlegen skulle bort i hele desember.

Så hører jeg ikke noe mer, fra noen.

Jeg tenkte kanskje alt var i orden og case closed, eller at han var borte, eller mye å gjøre. Han er ikke akkurat mannen man purrer for å få lov til å møte.

Så i forrige uke var jeg hos fatlegen min, i et annen ærend, og hun sier hun hadde møtt psyk tilfeldigvis i gangen ,uka før.

Hvorpå han hadde spurt om hun hadde hørt noe fra meg.

NEI, svarer hun da. Videre spør han om jeg har tatt urinprøver, hvor hun svarer NEI.

Eh.. hvorfor svarer du nei på urinprøvene spør jeg? Så ser hun litt nærmere på datan, og sier, åjo, stemmer du har jo tatt urineprøver.

Men så babler hun noe om at jeg kanskje skulle tatt fler, og det har ikke jeg hørt noe som helst om.

Hun bekrefter også avtalen med psyk. at han skulle kalle inn meg i januar.

Jeg ringer psykiateren fra legekontoret, og han ber meg om å ringe ved 3 tiden:

- Hei, det er XXXX som ringer

- Ja, hei

- Hva er det egentlig som foregår nå?

- Det må du spørre barnevernet om, jeg har ikke hørt fra deg på 3 mnd!

- Avtalen var jo at du skulle kalle inn meg

- nå må jeg konsentrere meg om trafikken, lykke til

- men dette er jo ikke i henhold til avtalen!

- jeg hører du sier det, og dette blir bare å gjenta, vi har ikke noe mer å snakke om, du har slutta hos meg, lykke til

- dette finner jeg meg ikke i, jeg kontakter advokat og fylkeslegen

- ja, det ser jeg frem til

- men hva med gjennomgang av utredningen?

- nei, det får vi vel ta via advokaten, lykke til, hadet bra

så la han på røret...

!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg kontakter en advokat, lokalt. Som kjenner til denne mannen, og som har hørt ganske mye.

Jeg skal til han neste uke.

Dette har vært svært belastende.

Dersom hans intensjoner er til det beste for barna, så bør han jo hjelpe mor!! Ikke utsette noen for dette.

Uansett om jeg hadde vært alvorlig syk, eller om faktisk hadde vært omsorgssvikt i hjemmet , så unnskylder ikke det måten han har behandlet meg på. Alle i familien og venner er totalt sjokkerte. De kjenner til hvordan barna har det og hvordan

Han er plutselig så bekymret for barna i det øyeblikket jeg "slutter" hos han. Men straks jeg "samarbeider" og gjør som han sier, så er han plutselig ikke bekymret lenger.

[Gjest Villniss]

Du er uten tvil utsatt for et overgrep her. Av en arrogant maktutøver av en lege.

Får håpe advokaten din kan ordne opp i saken, og at du til slutt kan få en unnskyldning fra psykiateren. I beste fall hadde det vært på sin plass at han måtte slutte sin praksis.

Lykke til!

[Gjest hørt det før]

En sak har alltid to sider....

[Gjest Ja, saken har to sider.]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Har mange rare og noen vonde erfaringer med barnevernsorganisasjonen, fra jeg var liten/ung. Likevel er det viktig å huske i alt dette at; det skal SVÆRT mye til før de tar ungene. Da er det meste forsøkt. Sannsynligvis vil ikke det skje, dersom du virkelig har ditt på det tørre her.

Jeg tror samarbeid er lurt. Ikke gå i vranglås, men hvis de vil gi deg hjelp, så ta i mot. Dersom det ikke er behov for det lenger, vil de jo sannsynligvis se det.

Psykiateren har nok og er nok bekymret, med grunn, samtidig som han kanskje også er noe farget og har opptrådt litt merkelig her.

Det kan jeg ikke vite.

Men, ja, jeg opplever at du har det vanskelig nå og trenger litt støtte. Samtidig er ikke dette plassen for det.

Bare pass på at du ikke går helt i vranglås i forhold til barnevernet. De er der for å hjelpe, og nå er de en gang inne i bildet. Så da er det om å gjøre å være litt samarbeidsvillig. Kanskje blir det til det beste for deg i lengden, feks med veiledning, avlastning osv.

[pus]

Takk for ditt svar :-)

Poenget mitt er først og fremst at hans fremgangsmåter og atferd ikke er forsvarlig. Under noen omstendighter!!

OG, barnevernet må gjerne undersøke, og saken blir henlagt ganske straks. Jeg har intet å skjule, og derfor intet å frykte.

Jeg vet selv hvordan jeg tar meg av barna mine.

De har et harmonsik, trygt og stabilt hjem, med grenser, utfoldelse kjærlighet og en inkluderende demokratisk ramme.

Det eneste jeg er redd for i den forbindelse er å havne utfor en innkompetent person.

Problemet mitt var den gangen da de var spebarn. Jeg hadde brukt 5 år, og 5 prøverørsforsøk, fødselen var et sjokk, jeg mistet nesten 2 liter blod, og var nedkjørt.

Når det er sagt, så har jeg hatt en tøff oppvekst, og trengte helt klart hjelp den gangen, til å dempe ned reaksjonene mine på frustrasjon og stress.

Men uansett, har jeg aldri utsatt ungene mine for omsorgssvikt.hverken i form av vold, synlig sinne el.l

Men, som sagt, jeg ble alene med 2 små, hadde en krevende jobb og mye stress i tilværelsen og valgte derfor å fortsette med medisiner, ettersom jeg ble fullstendig uten symptomer med de.

Derfor må da dette være grunn nok, til å ikke være bekymret for barna sin omsorgssituasjon!!

Hvorfor skal jeg ha avlastning? Barna er hos far 40 prosent av tiden. Og jeg har en samboer som hjelper til med alt, og familie og venner rundt oss.

Men helt enig med deg. Jeg skal ikke motarbeide barnevernet. De må gjerne komme hit å se at alt er i orden. Og følge opp saken og ta bekymringsmeldingen på alvor. Det er jo ikke dem sin feil, at psykiateren har sendt melding som ikke holder mål.

[Gjest Ja, saken har to sider]

Takk for ditt svar :-)

Poenget mitt er først og fremst at hans fremgangsmåter og atferd ikke er forsvarlig. Under noen omstendighter!!

OG, barnevernet må gjerne undersøke, og saken blir henlagt ganske straks. Jeg har intet å skjule, og derfor intet å frykte.

Jeg vet selv hvordan jeg tar meg av barna mine.

De har et harmonsik, trygt og stabilt hjem, med grenser, utfoldelse kjærlighet og en inkluderende demokratisk ramme.

Det eneste jeg er redd for i den forbindelse er å havne utfor en innkompetent person.

Problemet mitt var den gangen da de var spebarn. Jeg hadde brukt 5 år, og 5 prøverørsforsøk, fødselen var et sjokk, jeg mistet nesten 2 liter blod, og var nedkjørt.

Når det er sagt, så har jeg hatt en tøff oppvekst, og trengte helt klart hjelp den gangen, til å dempe ned reaksjonene mine på frustrasjon og stress.

Men uansett, har jeg aldri utsatt ungene mine for omsorgssvikt.hverken i form av vold, synlig sinne el.l

Men, som sagt, jeg ble alene med 2 små, hadde en krevende jobb og mye stress i tilværelsen og valgte derfor å fortsette med medisiner, ettersom jeg ble fullstendig uten symptomer med de.

Derfor må da dette være grunn nok, til å ikke være bekymret for barna sin omsorgssituasjon!!

Hvorfor skal jeg ha avlastning? Barna er hos far 40 prosent av tiden. Og jeg har en samboer som hjelper til med alt, og familie og venner rundt oss.

Men helt enig med deg. Jeg skal ikke motarbeide barnevernet. De må gjerne komme hit å se at alt er i orden. Og følge opp saken og ta bekymringsmeldingen på alvor. Det er jo ikke dem sin feil, at psykiateren har sendt melding som ikke holder mål.

Høres fornuftig ut.

Det kan hende det også er lurt å vente en god stund før du (muligens) velger å gjøre noe med denne psykiateren. I første omgang må du forholde deg til barnevernet og den saken som kommer der. Litt hjelp til diverse er jo også fint, hvis det blir sånn.

Du må være litt taktisk nå, ta en ting om gangen, det viktigste først. Kanskje det betyr at du må jobbe litt for å dempe de tankene og lystene du har rundt psykiateren nå, fordi det er mindre viktig. Egentlig, selv om han har misforstått (noe jeg som sagt ikke kan vite noe om), så er det jo fint at det finnes mennesker som bryr seg nok om barn til å ta affære. Selv om det i enkelte tilfeller blir feil.

[Gjest VKF]

Hvis saken er slik du fremstiller den og det må jeg gå ut i fra at den er,

så dummer psykiateren seg kraftig ut. Dette er ikke måten og skaffe seg pasienter og inntekter på. Han høres ihvertfall psyk ut.

Ta med dette brevet til barnevernet. Gjør det før du begynner å styre med advokat. Ikke sikkert advokat er nødvendig i første omgang. Det er dessuten dyrt. Meld psykiateren til helsetilsynet eller hva det nå heter også.

Kanskje du kan anmelde han for trusler også? Synd du ikke har gjort det før. Det er direkte trusler han har kommet med.

- Kommer du ikke til meg, så melder jeg deg til barnevernet.???

- Noe så dumt!

Han har omtrent ikke hatt kontakt med deg og ikke kontakt med barna i det hele tatt og han er bekymret?

Høres merkelig ut.

Han kan ikke bestemme hvilken psykiater du skal gå til. Det bestemmer du selv.

Hvis du føler deg trygg på at du er en god mor, så har du vel familie, venner, lærere eller barnehagepersonell til å gå god for deg. Da tror jeg du kan ta det hele med ro og advokat er ikke nødvendig.

Tror ikke det er lurt å begynne å krige nå. Tror det er lurt at du er imøtekommende når du møter barnevernet. Hvis du begynner å krige med advokat nå med det samme, så får jo psykiateren rett.

Jeg svarer ut i fra at historien din stemmer og at det ikke er noe som holdes skjult her.

[Gjest det er en forhistorie også]

Hvis saken er slik du fremstiller den og det må jeg gå ut i fra at den er,

så dummer psykiateren seg kraftig ut. Dette er ikke måten og skaffe seg pasienter og inntekter på. Han høres ihvertfall psyk ut.

Ta med dette brevet til barnevernet. Gjør det før du begynner å styre med advokat. Ikke sikkert advokat er nødvendig i første omgang. Det er dessuten dyrt. Meld psykiateren til helsetilsynet eller hva det nå heter også.

Kanskje du kan anmelde han for trusler også? Synd du ikke har gjort det før. Det er direkte trusler han har kommet med.

- Kommer du ikke til meg, så melder jeg deg til barnevernet.???

- Noe så dumt!

Han har omtrent ikke hatt kontakt med deg og ikke kontakt med barna i det hele tatt og han er bekymret?

Høres merkelig ut.

Han kan ikke bestemme hvilken psykiater du skal gå til. Det bestemmer du selv.

Hvis du føler deg trygg på at du er en god mor, så har du vel familie, venner, lærere eller barnehagepersonell til å gå god for deg. Da tror jeg du kan ta det hele med ro og advokat er ikke nødvendig.

Tror ikke det er lurt å begynne å krige nå. Tror det er lurt at du er imøtekommende når du møter barnevernet. Hvis du begynner å krige med advokat nå med det samme, så får jo psykiateren rett.

Jeg svarer ut i fra at historien din stemmer og at det ikke er noe som holdes skjult her.

Hun som skriver inn her har skrevet flere innlegg før hvor hun har fortalt om at var ganske aggresiv med ungene sine og sånn før hun ble medesinert. Så jeg er ganske skeptisk. Men tror jo det er lurt å ta saken videre for å få den avsluttet. Det er ikke godt for noen at den trekker ut i det uendelige heller.

[Gjest VKF]

Hun som skriver inn her har skrevet flere innlegg før hvor hun har fortalt om at var ganske aggresiv med ungene sine og sånn før hun ble medesinert. Så jeg er ganske skeptisk. Men tror jo det er lurt å ta saken videre for å få den avsluttet. Det er ikke godt for noen at den trekker ut i det uendelige heller.

Da synes jeg det er rart at psykiateren lar det gå hele 5 år uten kontakt før han sier fra til mor om sin bekymring for barna.

- Kan vel ikke bare komme etter 5 år og si at han ikke ble ferdig med henne den gangen og hvis hun ikke vil komme tilbake, melder han fra til barnevernet?

Da får jeg mistanker om at han har for lite pasienter og for liten inntekt.

Hvis de da ikke bor på et lite sted hvor alle kjenner alle og at han har hørt noe og fått dårlig samvittighet over ikke å ha fulgt opp godt nok for 5 år siden.

[Gjest hilsen en helsearbeider]

Jeg syns dette høres ut som en sak for Fylkeslegen. Jeg mener i alle fall, slik du beskriver situasjonene, at denne psykiateren driver veldig uprofesjonelt. Dessverre har leger og psykiatere mye makt også, og blir ofte trodd.

I tillegg til at psykiateren faktisk truer deg, så virker det som du er blitt feilvurdert helt fra starten. Det høres for meg ut som om du har hatt en fødselsdepresjon/barseldepresjon. Istedenfor å bearbeide denne, ble du satt på medisiner. Dernest ble du behandlet på en måte av psykiateren som forverret din situasjon.

Det er bra at du har kontaktet en advokat!

Var jeg deg, ville jeg i tillegg bedt legen om å henvise deg til en psykolog (dessverre er det ofte lange ventelister/inntaksstopp, og det kan lønne seg å ringe rundt med jevne mellomrom til en har en åpning). Da ville du kunne få bearbeidet det psykiateren har påført deg, og i tillegg fått en ny og nøytral vurdering. Du vil også kunne få støtte i en evt sak med barnevernet, og i en eventuell klage til fylkeslegen.

Husk at psykologer også er forskjellige, og noen ganger må man prøve et par stykker før man finner en god match.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest VKF]

Jeg syns dette høres ut som en sak for Fylkeslegen. Jeg mener i alle fall, slik du beskriver situasjonene, at denne psykiateren driver veldig uprofesjonelt. Dessverre har leger og psykiatere mye makt også, og blir ofte trodd.

I tillegg til at psykiateren faktisk truer deg, så virker det som du er blitt feilvurdert helt fra starten. Det høres for meg ut som om du har hatt en fødselsdepresjon/barseldepresjon. Istedenfor å bearbeide denne, ble du satt på medisiner. Dernest ble du behandlet på en måte av psykiateren som forverret din situasjon.

Det er bra at du har kontaktet en advokat!

Var jeg deg, ville jeg i tillegg bedt legen om å henvise deg til en psykolog (dessverre er det ofte lange ventelister/inntaksstopp, og det kan lønne seg å ringe rundt med jevne mellomrom til en har en åpning). Da ville du kunne få bearbeidet det psykiateren har påført deg, og i tillegg fått en ny og nøytral vurdering. Du vil også kunne få støtte i en evt sak med barnevernet, og i en eventuell klage til fylkeslegen.

Husk at psykologer også er forskjellige, og noen ganger må man prøve et par stykker før man finner en god match.

Ønsker deg lykke til!

Jeg er enig med deg i det meste (hvis historien er riktig), men vil ikke dette være en enkel sak og rydde av veien uten bruk av advokat, tror du?

Hvis jeg var i denne situasjon,ville jeg invitert barnevernet hjem til meg. Jeg ville bedt dem ringe til skolen, barnehagen ungene gikk på, familien min og venner som kjenner oss isteden for å kontakte advokat.

Vil ikke det å skaffe advokat gi et inntrykk av at man føler seg utrygg?

[Gjest VKF]

Noen sa det var en forhistorie her og nå ser jeg jo at du senest i august i fjor skrev at du var drittlei A4-livet, ansvar og forpliktelser.

Kan det være at du har hatt litt større problemer hele veien enn hva du har villet innrømme her?

[pus]

Noen sa det var en forhistorie her og nå ser jeg jo at du senest i august i fjor skrev at du var drittlei A4-livet, ansvar og forpliktelser.

Kan det være at du har hatt litt større problemer hele veien enn hva du har villet innrømme her?

Ja, det stemmer. Jeg søkte innspill på muligheter til et sabbatsår, med barna-

Gjøre noe annet enn A4, en opplevelse for livet, før man blir bundet opp med skolegang og mulighetene begrenset seg.

Jeg snakket om å ha med barna på dette, var like mye en opplevelse jeg ønsket å gi de, amtidig som jeg trengte forandring selv.

Hvordan forbinder du dette med å ha store problemer?

Og, Nei, jeg var ikke rasende på barna, men barna kunne trigge frem reaksjoner hos meg, som jeg selv mente var for voldsomme Og, som jeg også skriver så lot jeg aldri meg selv få utløp for reaksjonene, dvs at jeg kontrollerte det. Men jeg synes ikke det føltes riktig å reagere som jeg gjorde., så jeg tok ansvar, og sørget for å "få hjelp"

Og uansett, om jeg hadde vært rasende på/mot barna, så er jo poenget at jeg oppsøkte hjelp, på eget initiativ, men desverre var så uheldig å havne borti en behandler som skremmer, truer, misbruker makt, overkjører osv osv.

At jeg har kontaktet advokat er for å få hjelp til hvordan jeg skal gå til sak mot denne mannen. Og om mulig få han til å trekke sin melding til barnevernet, og be om unnskyldning for det han har utsatt meg for.

Å bli feilaktig bli mistenkt for å utsette barna for omsorggsvikt finner jeg meg rett og slett ikke i.

Behandleren har sitti å løyet til meg, om han ikke er bekymret i dette tilfelle, for så å gå bak min rygg å melde etterpå. Dette fordi han "trodde" jeg hadde sluttet hos han antagelivis, og det igjen,er fordi han er så distre, at han ikke husker fra gang til gang hva som blir sagt og avtalt.

Men, uheldigvis, for han, så var fastlegen tilstede og bevitner denne avtalen.

[Gjest VKF]

Ja, det stemmer. Jeg søkte innspill på muligheter til et sabbatsår, med barna-

Gjøre noe annet enn A4, en opplevelse for livet, før man blir bundet opp med skolegang og mulighetene begrenset seg.

Jeg snakket om å ha med barna på dette, var like mye en opplevelse jeg ønsket å gi de, amtidig som jeg trengte forandring selv.

Hvordan forbinder du dette med å ha store problemer?

Og, Nei, jeg var ikke rasende på barna, men barna kunne trigge frem reaksjoner hos meg, som jeg selv mente var for voldsomme Og, som jeg også skriver så lot jeg aldri meg selv få utløp for reaksjonene, dvs at jeg kontrollerte det. Men jeg synes ikke det føltes riktig å reagere som jeg gjorde., så jeg tok ansvar, og sørget for å "få hjelp"

Og uansett, om jeg hadde vært rasende på/mot barna, så er jo poenget at jeg oppsøkte hjelp, på eget initiativ, men desverre var så uheldig å havne borti en behandler som skremmer, truer, misbruker makt, overkjører osv osv.

At jeg har kontaktet advokat er for å få hjelp til hvordan jeg skal gå til sak mot denne mannen. Og om mulig få han til å trekke sin melding til barnevernet, og be om unnskyldning for det han har utsatt meg for.

Å bli feilaktig bli mistenkt for å utsette barna for omsorggsvikt finner jeg meg rett og slett ikke i.

Behandleren har sitti å løyet til meg, om han ikke er bekymret i dette tilfelle, for så å gå bak min rygg å melde etterpå. Dette fordi han "trodde" jeg hadde sluttet hos han antagelivis, og det igjen,er fordi han er så distre, at han ikke husker fra gang til gang hva som blir sagt og avtalt.

Men, uheldigvis, for han, så var fastlegen tilstede og bevitner denne avtalen.

Hei!

Hei, nei forbinder ikke dette nødvendigvis med omsorgssvikt. Det var ikke det jeg mente, men noen sa det var en forhistorie og jeg ble litt usikker på om det første svaret mitt til deg var basert på rikig historie. Det var bare derfor jeg spurte, siden jeg tolket det som du kanskje hadde det vanskelig også da.

Jeg har ikke andre råd og gi deg enn de jeg allere har gitt. Jeg er enig med helsearbeideren her om det høres ut som psykiateren har opptrådd svært klandreverdig.

[Gjest det er en forhistorie også]

Ja, det stemmer. Jeg søkte innspill på muligheter til et sabbatsår, med barna-

Gjøre noe annet enn A4, en opplevelse for livet, før man blir bundet opp med skolegang og mulighetene begrenset seg.

Jeg snakket om å ha med barna på dette, var like mye en opplevelse jeg ønsket å gi de, amtidig som jeg trengte forandring selv.

Hvordan forbinder du dette med å ha store problemer?

Og, Nei, jeg var ikke rasende på barna, men barna kunne trigge frem reaksjoner hos meg, som jeg selv mente var for voldsomme Og, som jeg også skriver så lot jeg aldri meg selv få utløp for reaksjonene, dvs at jeg kontrollerte det. Men jeg synes ikke det føltes riktig å reagere som jeg gjorde., så jeg tok ansvar, og sørget for å "få hjelp"

Og uansett, om jeg hadde vært rasende på/mot barna, så er jo poenget at jeg oppsøkte hjelp, på eget initiativ, men desverre var så uheldig å havne borti en behandler som skremmer, truer, misbruker makt, overkjører osv osv.

At jeg har kontaktet advokat er for å få hjelp til hvordan jeg skal gå til sak mot denne mannen. Og om mulig få han til å trekke sin melding til barnevernet, og be om unnskyldning for det han har utsatt meg for.

Å bli feilaktig bli mistenkt for å utsette barna for omsorggsvikt finner jeg meg rett og slett ikke i.

Behandleren har sitti å løyet til meg, om han ikke er bekymret i dette tilfelle, for så å gå bak min rygg å melde etterpå. Dette fordi han "trodde" jeg hadde sluttet hos han antagelivis, og det igjen,er fordi han er så distre, at han ikke husker fra gang til gang hva som blir sagt og avtalt.

Men, uheldigvis, for han, så var fastlegen tilstede og bevitner denne avtalen.

Var det ikke sånn at behandleren kom inn i bildet når du ville slutte med medisineringen du var i gang med? Og ikke at han dukket opp ut av det blå fem år etter helt umotivert, men at han var uenig i at du skulle slutte?

[Gjest det er en forhistorie også]

Da synes jeg det er rart at psykiateren lar det gå hele 5 år uten kontakt før han sier fra til mor om sin bekymring for barna.

- Kan vel ikke bare komme etter 5 år og si at han ikke ble ferdig med henne den gangen og hvis hun ikke vil komme tilbake, melder han fra til barnevernet?

Da får jeg mistanker om at han har for lite pasienter og for liten inntekt.

Hvis de da ikke bor på et lite sted hvor alle kjenner alle og at han har hørt noe og fått dårlig samvittighet over ikke å ha fulgt opp godt nok for 5 år siden.

Jeg tror hun ville slutte med medesiner, og at det var derfor han kom inn i bildet igjen. Han var vel ikke enig, og da begynte styret.

[pus]

Var det ikke sånn at behandleren kom inn i bildet når du ville slutte med medisineringen du var i gang med? Og ikke at han dukket opp ut av det blå fem år etter helt umotivert, men at han var uenig i at du skulle slutte?

Jo, det stemmer.

Jeg ringte han for å få råd ang nedtrapping.

Så sjekket han journalen min, og setter dermed i gang denne bøtteballeten.

"jeg ble ikke ferdig med deg sist"

"denne gangen har du ikke anledning til å slutte"

"du må utredes"

"jeg har meldeplikt til barnevernet dersom det er grunn til bekymring, men det er det ikke i dette tilfellet"

Men, når jeg ønsker å bytte til en annen behandler, så var han plutselig så bekymret.

Jeg har, som sagt, bedt om innsyn og gjennomgang av journal, flere ganger. Jeg har rett til dette, og til med å rett til å ev. korrigere det som står der.

Jeg sitter igjen som et spørsmålstegn og kan ikke forstå hans bekymring.

Ja, den gangen trengte jeg hjelp til å dempe reaksjonsmønsteret, og det problemet løste seg.

Har altså ikke hatt snev av denne problematikken siden.

Jeg har jo til og med vært til full utredning (delvis mot min vilje, ettersom jeg mener mine problemer uten tabletter skyldes oppveksten)

Og tenk å avvise gjennomgang av resultatene!!!!

* trusler/utpressing(med melde til barnevern)

* sykeliggjøring av min tilstand (virker som han har prøvd å få meg til å føle meg alvorlig syk)

*overkjøring

*nedlatende oppførsel

*avviser gjennomgang av journal

* glemmer avtaler og hva som har blitt sagt

* misbruk av sin makt

* ekstremt arrogant

*manipulerende

*null respekt

og en rekke andre ting.

Jeg har følt meg som i en slags sjokktilstand de gangene jeg har vært hos han. Nedstemt, lei meg, redd, og en rekke andre følelser som han har påført som følge av sin atferd.

Dette er som en skrekk film, hvor man kommer inn på et galehus og er frisk, men så blir man behandlet som gal, og dermed blir man det.