Angst, depresjon og tanker rundt barnløshet

[Gjest Silmag]

Hei! Jeg er ei jente på 21 år, vi har vært mye til og fra på klinikker siden september nå, etter 2år uten tegn til ønskebarnet. Det har vært en veldig lang og krevende prosess for oss begge, og testene og ventetiden viste seg å være negative. Forloveden min (23) viste seg å være steril,å livet blei satt på vent.. Vi begynner AID behandling (ass. befrukning med donor) hvert øyeblikk nå. Er så fryktelig redd.. Dette er absolutt det vi vil, men jeg føler at alle rundt, tar det for gitt at jeg ikke skal føle sorg.. Foreldrene virker det ikke som forstår (sier bare at det ordner seg tilslutt), venner er det vanskelig å være sammen med, fordi har jo selvfølgelig barn.. Jeg er så sliten og forferdelig trist.. at jeg lenge har tenkt på å dra til legen for å sykemelde meg i denne prosessen, siden jeg jobber med barn, så det går ikke en dag uten tanker rundt det..gråter så fort jeg er innenfor døra hjemme.. Men stoltheten gjør at jeg syns det er tåpelig å gjøre det.. For alle sier det er best å være på jobb.. men har vært hjemme noen dager, og det er så deilig å unngå alle spørsmål "går det bra med deg eller?""du er ikke helt deg selv i det siste, hva er det?""Når er det din tur da?" osv, å i tilegge er det mange gravide på jobb, så det er alltid prat rundt det.. Det jeg egentlig lurer på er. er det en dårlig grunn å sykemelde seg i denne perioden som er så vanskelig? Jeg har vært litt hos psykoterapaut (2 timer), men vi har ikke råd til noe slikt i denne perioden, siden alt går til hormonbehandlingen og donor.. Håper på svar..

[Gjest tinzytown]

Hei. Jeg synes absolutt du har rett til å føle sorg. Jeg er 22 har selv fått vite at jeg ikke kan få barn.

For meg var det utrolig vondt, jeg grein i 2 uker og sitter fremdeles mitt oppe sorg prosessen.

Noen dager er bedre enn andre, jeg har studier, jeg har jobb.. fantastiske venner og mange støtte personer.

Men jeg kjenner gode de tunge dagene. Når det slår meg at jeg ikke kan få barn.

Alle har en grense for hvor mye de kan takle, hvor mye de kan ta innover seg.

Man vet jo best selv om den grensa er nådd, og da mener jeg godt at man kan sykemelde seg.

Tanken er sikkert god, men når folk løper rundt og spør hvordan det går og hva man føler. Så har det ofte motsatt effekt.

Så om du tenker på å sykemelde deg mitt oppi alt, så gjør det. Ta en time out. Fokuser på deg nå.

Du skriver at du griner, at du er trøtt, sliten og trist. Det er i seg selv grunn til å bli sykemeldt. Du trenger å komme til deg selv igjen.

Jeg personlig synes ikke det er tåpelig, men det er opp til deg hva du gjør. Men hør på deg selv, tenk på hva som er best for deg nå.

Du har absolutt en grunn i mine øyne.

Ser du skriver at har gått til terapeut. Det kan du få dekka på egen andels kort.. så om du går over grensa på 1700 kroner, så får du resten av året gratis.

Men de må ha ordning med staten, kan ikke reglene i hodet. Men er mange tereaputer under egen andels systemet.

Du får jo også medisiner og legevakt besøk på egen andels kortet. Så det fyller seg ofte fort opp.

Men nå vet jeg ikke hva du trenger av behandling eller ikke, så det skal jeg holde meg unna.

Bare et tips.

[Gjest høstløv]

Det var da litt for mye tanker rundt barnløshet, når du bare er 21 år.

Det beste er å gå på jobben og oppføre seg helt normalt.

[Gjest Jøssda]

Det var da litt for mye tanker rundt barnløshet, når du bare er 21 år.

Det beste er å gå på jobben og oppføre seg helt normalt.

Hva er dette for et fjollete svar? Barnløshet rammer folk i alle aldre, og de aller fleste får en psykisk reaksjon på dette som skal tas alvorlig.