Gutt som alltid tøyer grenser

[Gjest sliten, usikker og trist mamma]

Vi har en sønn på 8 år, som alltid tøyer grenser, lyver uten problemer osv.

Dette har tatt seg kraftig opp nå etter jul, og det er enormt slitsomt. Han hadde en episode der han hoppet ned fra toppen av et lekestativ, og sa til de andre ungene at han ville drepe seg selv.

Til lærerne sa han at han hadde vondt inni seg, og at han ikke ville leve mer. Forklaringen da var at han sloss mye med søskene sine, at han var "offeret" og at de var de slemme. Sannheten er vel den at ingen av dem er snill med hverandre, de er som illsinte veps som bruker enhver anledning til å sloss/banke hverandre.

Dette har det kommet tilbakemeldinger om fra både barnehage, sfo og skole.

Om han får beskjed om en ting, så kan han gjøre det tvert motsatte for å se hva som skjer. Vi slår hardt ned på dette hver gang, så han får jo oppmerksomhet.

Han kan også sette opp de rareste grimaser og svare at han ikke skjønner hva vi snakker om.

Denne lygingen er skummel, den omhandler alt fra om han brukte en bok til bru for leketraktorer (der vi vet han har gjort det og han nekter) til å fortelle at han har fått servert øl hjemme, får legge seg kl tolv, og det verste: at han en gang ble banket i hodet med en frossen kjøttdeig, slik at han måtte til lege og sy!

Han går rundt og sier dette til folk, i skole og ellers, jeg er redd for hva folk skal tro, når han sier slik og i tillegg har en slik merkelig oppførsel.

Han er utredet for adhd og begrepsforståelse. Resultatene er at han ikke har noen diagnose, men at han ligger i nedre normalområde for begrepsforståelse/forståelse i fag og lesing. Samt at han må ha klare grenser.

Videre er han veldig klar på dette at han er dårligst i klassen, at han er dum, kan ingenting osv... og veldig var for om de andre liker han eller ikke.

Nå er stemingen i heimen veldig kokt, det er slitsomt å skal forholde seg til denne slossingen og trøblingen til enhver tid. Lunten og humøret blir deretter, og humøreksplosjonene er en realitet flere ganger for dag, for min del.

Hvordan kan vi gripe dette an for å få det bedre?

[Gjest Kan ikke forestille meg å holde ut]

Her må det da vel værer på sin plass å få skikkelig kyndig hjelp, både til gutten og til dere alle som familie. Sånn går det jo ikke å ha det.

Det er ikke bra for gutten å vite og se og oppleve at han i en vanlig klasse er "dummest". Kan ikke skjønne annet enn at dette må forverre problemene til gutten kraftig. Her hadde jeg begynt å tenke på spesialklasser ol. For å få mindre klasser, mer tilgjengelighet fra lærere og mindre fokus på hvem som er flinkest og dårligst i hva.

Dere bør jo også få kyndig hjelp til å vite hvordan best forholde dere hjemme hos dere selv. Det er ikke noe så utrolig ødeleggende som et urolig hjem. Jeg tenker umiddelbart på "supernanny" her. Ikke å gjennomføre noe sånt men å få hjelp til å utføre forskjellige ting som kan gi hjelp til en mer rolig og ryddig hverddag for dere alle.

Ungene bør gjøre en del hver for seg. Interesser som fenger den enkelte som de kan fordype seg i og ha det koselig med. Som tar en god del energi slik at energinivået er lavere hjemme og humøret høyere. Spesiellt for den omtalte gutten er vel dette viktig. Støtteperson som kan ta seg av ham et par ganger i uka f.eks.?

Så jeg hadde satt i gang en god del forskjellig. Det er utrolig viktig å ta tak i slike ting så tidlig som mulig. Til beste for dere alle sammen.

[Gjest sliten, usikker og trist mamma]

Her må det da vel værer på sin plass å få skikkelig kyndig hjelp, både til gutten og til dere alle som familie. Sånn går det jo ikke å ha det.

Det er ikke bra for gutten å vite og se og oppleve at han i en vanlig klasse er "dummest". Kan ikke skjønne annet enn at dette må forverre problemene til gutten kraftig. Her hadde jeg begynt å tenke på spesialklasser ol. For å få mindre klasser, mer tilgjengelighet fra lærere og mindre fokus på hvem som er flinkest og dårligst i hva.

Dere bør jo også få kyndig hjelp til å vite hvordan best forholde dere hjemme hos dere selv. Det er ikke noe så utrolig ødeleggende som et urolig hjem. Jeg tenker umiddelbart på "supernanny" her. Ikke å gjennomføre noe sånt men å få hjelp til å utføre forskjellige ting som kan gi hjelp til en mer rolig og ryddig hverddag for dere alle.

Ungene bør gjøre en del hver for seg. Interesser som fenger den enkelte som de kan fordype seg i og ha det koselig med. Som tar en god del energi slik at energinivået er lavere hjemme og humøret høyere. Spesiellt for den omtalte gutten er vel dette viktig. Støtteperson som kan ta seg av ham et par ganger i uka f.eks.?

Så jeg hadde satt i gang en god del forskjellig. Det er utrolig viktig å ta tak i slike ting så tidlig som mulig. Til beste for dere alle sammen.

Tusen takk for et konstruktivt svar!

Vi forsøker å få til egne aktiviteter på ettermiddagene, men vi bor så krøkkete til at vi ikke kan reise så mye til treninger på ettermiddagene.

Han deltar på 4H, og gjennom der har han valgt dyrestell, slik at han er i en fjøs hver onsdag. Det stortrives han med.

I tillegg har jeg på eget initiativ laget barnegym på det stedet vi bor, for å få delta på morsomme aktiviteter med ungene. Tenker det er positivt at vi kan leke og spille oss ilag, og det er flere foreldre som stiller opp og leker sammen med barna sine. Desverre er det sånn at far i huset har en meget negativ innstilling til dette, og han nekter å møte opp på dette sammen med barna sine...

Jenta i huset får delta på ballett en gang i uka i nabobyen, noe som innebærer at vi ikke er hjemme før kl er nesten halv ni den dagen, hvis vi ikke tar oss fri noen timer fra jobben (slitsomt, og hun kommer en time for sent i seng den dagen)

Gutten kunne hatt godt av å delta på fotball, for han elsker å spille, og får mye skryt for sine "prestasjoner" på skolen. (selv om de to eldste kan komme i slosskamp på banen hvis de dribler hverandre!) Vi bor slik at han må ta ferge til denne fotballtreningen, og får mye dødtid og gå og slenge på tettstedet alene, dette syns jeg han er for liten til.

Han har tidligere forsøkt handball, men det var ikke noe for han, følte han.

[AneM1365380603]

Han later til å være en gutt som har et stort behov for å bli sett og hørt. Noen ganger er det jo slik at negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet, og han har funnet sin måte å hevde seg på.

Jeg ville funnet en aktivitet for han som søsknene ikke holder på med. Noe som han kan hevde seg i og få oppmerksomhet på. Hjemme kan han også få gjøre ting sammen med en av foreldrene. Han kan f eks få bake, lage middag eller annet. Poenget er at han skal gjøre noe nyttig og kjekt som han får positiv oppmerksomhet på.

Gi han positive tilbakemeldinger når han har vært kjekk, og innrømmer han å ha snakket usant i en sak legger dere vekt på at han fortalte sannheten.

Jeg ville også gitt han en grundig forklaring på konsekvenser ved å snakke usant. På sikt går råker det jo både han og hele familien, men aller mest han selv. Det kan jo ikke være kjekt å fortelle noe han har opplevd, så tror ingen på han.

[tunglettlett]

Tusen takk for et konstruktivt svar!

Vi forsøker å få til egne aktiviteter på ettermiddagene, men vi bor så krøkkete til at vi ikke kan reise så mye til treninger på ettermiddagene.

Han deltar på 4H, og gjennom der har han valgt dyrestell, slik at han er i en fjøs hver onsdag. Det stortrives han med.

I tillegg har jeg på eget initiativ laget barnegym på det stedet vi bor, for å få delta på morsomme aktiviteter med ungene. Tenker det er positivt at vi kan leke og spille oss ilag, og det er flere foreldre som stiller opp og leker sammen med barna sine. Desverre er det sånn at far i huset har en meget negativ innstilling til dette, og han nekter å møte opp på dette sammen med barna sine...

Jenta i huset får delta på ballett en gang i uka i nabobyen, noe som innebærer at vi ikke er hjemme før kl er nesten halv ni den dagen, hvis vi ikke tar oss fri noen timer fra jobben (slitsomt, og hun kommer en time for sent i seng den dagen)

Gutten kunne hatt godt av å delta på fotball, for han elsker å spille, og får mye skryt for sine "prestasjoner" på skolen. (selv om de to eldste kan komme i slosskamp på banen hvis de dribler hverandre!) Vi bor slik at han må ta ferge til denne fotballtreningen, og får mye dødtid og gå og slenge på tettstedet alene, dette syns jeg han er for liten til.

Han har tidligere forsøkt handball, men det var ikke noe for han, følte han.

Jeg har en gutt som i 5-10-års-alderen var veldig utfordrende. Han kan til dels være det fremdeles, men det arter seg på en helt annen måte. Hans største problem var at han veldig fort ble sint og slåss med alt og alle.

Dette har forandret seg veldig og er nok en kombinasjon av mange aspekter.

1) Tett samarbeid mellom hjem og skole/SFO.

2) Tydelige voksne som var (er) glad i han og så forbi alle disse utageringene og inn til den flotte gutten han er.

3) (men burde egentlig stå øverst) positiv forsterking om og om igjen, selv på små bagateller vi egentlig syntes burde være en selvfølge

4) Kommunikasjon. Utallige prater med han, f.eks når han var lei seg fordi andre ikke ville leke med han eller hva vi forventet av han i løpet av de neste timene

5) Alder og modning. Han lærte seg etterhvert noen teknikker for å kontrollere seg selv - type telle til ti, gå en runde, fjerne seg fra situasjonen osv, og han opplevde god respons fra jevnaldringene og fortsatte dermed på denne veien.

6) Innsikt. Fra ti-års-alderen ble han veldig bevisst at han brukte disse teknikkene og at det fungerte, at dagene ble lettere for han og at han ikke trengte den negative oppmerksomheten, at den positive oppmerksomheten smakte bedre.

Positiv forsterking er fantastisk effektfullt. For eksempel: "Greide du å snakke sant da og da? Det er jo utrolig bra! Godt jobba"

Det kan jo kanskje være litt lurt å undersøke litt hva som ligger i disse utsagnene om at han vil dø. Er det noen i deres nærhet som har dødd? Er det noe han har opplevd/noe han er redd for? Hvordan er stemningen hjemme? Unger er utrolig vare og snapper opp mye mer enn vi tror.

Lykke til (beklager at innlegget ble så langt)

[Gjest vingla]

Det virker som han har kommet inn i en ond sirkel, hvor bekreftelse og det å bli sett , bare skjer i negative situasjoner. Kanskje han har lært at han blir sett, får oppmerksomhet når han lyver og i andre negative situasjoner. Han trenger positive bekreftelser i situasjoner hvor han gjør noe bra. Det at han sliter på skolen gjør sikkert ikke situasjonen bedre for han. Ikke minst for hans negative selvbilde.

Videre er jo grensesetting veldig viktig for et sånnt barn, selv om dere allerede sier at dere hele tiden må slå ned på at han prøver å tøye grensene.

Jeg skjønner at det er vanskelig. Du skriver han er til utredning, dersom han har ADHD, vil vel en slik diagnose hjelpe han og dere. Men får dere noen annen oppfølging fra skolen osv?

[Gjest sliten, usikker og trist mamma]

Jeg har en gutt som i 5-10-års-alderen var veldig utfordrende. Han kan til dels være det fremdeles, men det arter seg på en helt annen måte. Hans største problem var at han veldig fort ble sint og slåss med alt og alle.

Dette har forandret seg veldig og er nok en kombinasjon av mange aspekter.

1) Tett samarbeid mellom hjem og skole/SFO.

2) Tydelige voksne som var (er) glad i han og så forbi alle disse utageringene og inn til den flotte gutten han er.

3) (men burde egentlig stå øverst) positiv forsterking om og om igjen, selv på små bagateller vi egentlig syntes burde være en selvfølge

4) Kommunikasjon. Utallige prater med han, f.eks når han var lei seg fordi andre ikke ville leke med han eller hva vi forventet av han i løpet av de neste timene

5) Alder og modning. Han lærte seg etterhvert noen teknikker for å kontrollere seg selv - type telle til ti, gå en runde, fjerne seg fra situasjonen osv, og han opplevde god respons fra jevnaldringene og fortsatte dermed på denne veien.

6) Innsikt. Fra ti-års-alderen ble han veldig bevisst at han brukte disse teknikkene og at det fungerte, at dagene ble lettere for han og at han ikke trengte den negative oppmerksomheten, at den positive oppmerksomheten smakte bedre.

Positiv forsterking er fantastisk effektfullt. For eksempel: "Greide du å snakke sant da og da? Det er jo utrolig bra! Godt jobba"

Det kan jo kanskje være litt lurt å undersøke litt hva som ligger i disse utsagnene om at han vil dø. Er det noen i deres nærhet som har dødd? Er det noe han har opplevd/noe han er redd for? Hvordan er stemningen hjemme? Unger er utrolig vare og snapper opp mye mer enn vi tror.

Lykke til (beklager at innlegget ble så langt)

Tusen takk for et veldig langt og informativt svar! Vi har et veldig godt samarbeid med lærerteamet til hans klasse, og det fungerer veldig bra.

På de andre tingene du skriver, er jeg nok tilbøyelig til å få skrekkelig dårlig samvittighet, ikke fordi jeg ikke forsøker, men fordi jeg er student.

Tiden raser avgårde og det er håpløst å strekke over tre unger på en tilfredsstillende måte. ( hans to søsken har begge medfødte feil som de er opererte for, yngste var gjennom en stor operasjon for snart et år siden, og det har satt sine spor i alle sammen tror jeg)

Ihvertfall, tusen takk for de punktene du har listet opp, skal forsøke å få til et "opplegg", samt å trene opp tålmodigheten til å overse alle disse "unotene"

[Gjest sliten, usikker og trist mamma]

Det virker som han har kommet inn i en ond sirkel, hvor bekreftelse og det å bli sett , bare skjer i negative situasjoner. Kanskje han har lært at han blir sett, får oppmerksomhet når han lyver og i andre negative situasjoner. Han trenger positive bekreftelser i situasjoner hvor han gjør noe bra. Det at han sliter på skolen gjør sikkert ikke situasjonen bedre for han. Ikke minst for hans negative selvbilde.

Videre er jo grensesetting veldig viktig for et sånnt barn, selv om dere allerede sier at dere hele tiden må slå ned på at han prøver å tøye grensene.

Jeg skjønner at det er vanskelig. Du skriver han er til utredning, dersom han har ADHD, vil vel en slik diagnose hjelpe han og dere. Men får dere noen annen oppfølging fra skolen osv?

Utredningen ga ingen diagnose,annet enn at han trenger klare grenser.

[Gjest MayLynn]

Jeg kan anbefale kurset "de utrolige årene", men kanskje ikke så lett å få til dersm dere bor veldig usentralt. Kommer an på om kommunen deres har dette tilbudet.

Det går mye på ros, ros, ros, leke minst 10 minutter hver dag med barnet hvor han får styre leken (bygge opp et generelt godt forhold gjennom dette), positive kommentarer, positiv forsterkning, ignorere mas, negativ adferd osv. Men det er et veldig systematisk opplegg så ikke så lett å bare gå i gang. Du kan eventuelt få tak i boka. Carolyn Webster-Stratton eller noe sånt heter forfatteren.

[Gjest sliten, usikker og trist mamma]

Jeg kan anbefale kurset "de utrolige årene", men kanskje ikke så lett å få til dersm dere bor veldig usentralt. Kommer an på om kommunen deres har dette tilbudet.

Det går mye på ros, ros, ros, leke minst 10 minutter hver dag med barnet hvor han får styre leken (bygge opp et generelt godt forhold gjennom dette), positive kommentarer, positiv forsterkning, ignorere mas, negativ adferd osv. Men det er et veldig systematisk opplegg så ikke så lett å bare gå i gang. Du kan eventuelt få tak i boka. Carolyn Webster-Stratton eller noe sånt heter forfatteren.

Kurset arrangeres tydeligvis ikke her i nærheten, men boken kan jeg skaffe. Tusen takk for tips!

[også en mor]

Kommer ikke på noe smart å skrive... men vil bare si at jeg føler med deg......

Sender gode tanker og en klem (om du vil ha den)

[Gjest sliten, usikker og trist mamma]

Kommer ikke på noe smart å skrive... men vil bare si at jeg føler med deg......

Sender gode tanker og en klem (om du vil ha den)

Takk! :-)