Sorg i terapi

[Gjest Gråter og gråter]

Jeg har ikke grått så mye, men jeg har slitt psykisk.

Nå opplever jeg noe rart, stadig vekk. Jeg går inn til psykologen, og setter meg ned, begynner å prate om ting. Gamle ting, som jeg ellers kan prate om, uten å føle særlig mye, annet enn at jeg bruker å bli stiv i brystet.

Og jeg griner, og griner og griner hos psykologen. Så lukkes døren, og også gråten, og jeg går ut i verden og gjør mine daglige plikter.

Synes det er så rart. Så mye som jeg gråter over gamle ting. Merkelig. Gråter uten skam. Og det er så godt. Jeg føler meg mer "jorda" i meg selv etterpå...

Og alle disse følelsene jeg har fått for andre, jeg blir helt myk i hjertet overfor så mange mennesker, glade i dem liksom. ? .

Jeg gråter, for min egen del, for min barndom, for mine opplevelser. Det er akkurat som om følelsene har vært atskilt opplevelsene, og så hekter jeg dem på, unna for unna?

Merkelig?

[Gjest agree]

Det er en merkelig følelse og utrolig forløsende

[Gjest Gråter og gråter]

Det er en merkelig følelse og utrolig forløsende

Det er så rart, fordi det kommer naturlig, og dypt innefra når jeg selv nesten ikke merker at jeg synes det er trist, og så "vekkes" det i meg, som jeg nesten ikke visste jeg hadde. En dyp gråt, som er så god å få ut, jeg gråter og gråter liksom.

Lurer på om det er en slags god sorgprosess? Hvilken prosess det er?

Har du opplevd det samme?

[Gjest agree]

Det er så rart, fordi det kommer naturlig, og dypt innefra når jeg selv nesten ikke merker at jeg synes det er trist, og så "vekkes" det i meg, som jeg nesten ikke visste jeg hadde. En dyp gråt, som er så god å få ut, jeg gråter og gråter liksom.

Lurer på om det er en slags god sorgprosess? Hvilken prosess det er?

Har du opplevd det samme?

Det du beskriver for meg er en god gråt, en sårt tiltrengt gråt som man ikke har klart å finne frem til. Derfor får man nok den følelsen du beskriver, at man er "jordet" når den stopper opp. Man er virkelig i kontakt med følelsene relatert til det man snakker om.

Jeg har opplevd dette ved et par anledninger. Etter lang tids terapi tok psykologen opp det at jeg snakket og snakket uten å virke berørt av det jeg snakket om. Det var som om jeg fortalte om en annen person, som om jeg presterte noe foran en forsamling. Han forventet at min historie skulle lede til at jeg hadde mye følelser relatert til dette som kom til utløp. Vi ble enige om etter et forslag fra meg om at ved neste time ikke skulle få lov til å prate. Jeg skulle sitte helt stilletiende i stolen og bare la tankene flyte. Der og da fikk jeg kontakt med det vonde jeg hadde delt av meg i alle disse timene. Jeg gråt og jeg gråt, mens han bare bivånet det hele. Rett etterpå var jeg litt "sjokkert", jeg forstod ikke helt hvor den kom fra. Og den traff meg midt i mitt dypeste. Jeg har ikke tidligere grått på denne måten, det er en meget spesiell gråt.

Neste gang var i kontakt med en prest noen år etter min lillebror gikk bort. Jeg hadde grått mye før denne praten med denne presten selvsagt. Men hans måte å kommunisere med meg om følelsene rundt min brors bortgang fikk i gang en helt annen type gråt hos meg. En dyp og sår gråt fra min sjel. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men så annerledes enn annen gråt.

Det er definitivt en gråt av sorg over alt det vonde, alt det tapte - men den har den effekten som du nevner at den lukker deg etter den er ferdig. Du er ikke et åpent sår, men i heling på en måte. Den er beroligende, fordi man føler seg så nær seg selv.

[Gjest Gråter og gråter]

Det du beskriver for meg er en god gråt, en sårt tiltrengt gråt som man ikke har klart å finne frem til. Derfor får man nok den følelsen du beskriver, at man er "jordet" når den stopper opp. Man er virkelig i kontakt med følelsene relatert til det man snakker om.

Jeg har opplevd dette ved et par anledninger. Etter lang tids terapi tok psykologen opp det at jeg snakket og snakket uten å virke berørt av det jeg snakket om. Det var som om jeg fortalte om en annen person, som om jeg presterte noe foran en forsamling. Han forventet at min historie skulle lede til at jeg hadde mye følelser relatert til dette som kom til utløp. Vi ble enige om etter et forslag fra meg om at ved neste time ikke skulle få lov til å prate. Jeg skulle sitte helt stilletiende i stolen og bare la tankene flyte. Der og da fikk jeg kontakt med det vonde jeg hadde delt av meg i alle disse timene. Jeg gråt og jeg gråt, mens han bare bivånet det hele. Rett etterpå var jeg litt "sjokkert", jeg forstod ikke helt hvor den kom fra. Og den traff meg midt i mitt dypeste. Jeg har ikke tidligere grått på denne måten, det er en meget spesiell gråt.

Neste gang var i kontakt med en prest noen år etter min lillebror gikk bort. Jeg hadde grått mye før denne praten med denne presten selvsagt. Men hans måte å kommunisere med meg om følelsene rundt min brors bortgang fikk i gang en helt annen type gråt hos meg. En dyp og sår gråt fra min sjel. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men så annerledes enn annen gråt.

Det er definitivt en gråt av sorg over alt det vonde, alt det tapte - men den har den effekten som du nevner at den lukker deg etter den er ferdig. Du er ikke et åpent sår, men i heling på en måte. Den er beroligende, fordi man føler seg så nær seg selv.

Takk for at du ville fortelle om dine opplevelser.

Det er litt sånn ja. En slags helningsprosess, som er så god. Som om sorgen har sittet fast et sted inni meg, men nå kommer den ut.

Det som er så rart, er at man skulle tro at livet ble tristere, men slik er det ikke. Jeg får det bedre og bedre, og jeg tror det er -fordi- jeg gråter. :-)

Jeg tror også det kan være det å gråte sammen et annet menneske, som ser og forstår og er støttende. Alene blir gråten bare slitsom, og ting går ikke over.

Det var godt å høre deg beskrive det, for det kan ligne litt på slik som jeg føler det.

Takk.

[Gjest agree]

Takk for at du ville fortelle om dine opplevelser.

Det er litt sånn ja. En slags helningsprosess, som er så god. Som om sorgen har sittet fast et sted inni meg, men nå kommer den ut.

Det som er så rart, er at man skulle tro at livet ble tristere, men slik er det ikke. Jeg får det bedre og bedre, og jeg tror det er -fordi- jeg gråter. :-)

Jeg tror også det kan være det å gråte sammen et annet menneske, som ser og forstår og er støttende. Alene blir gråten bare slitsom, og ting går ikke over.

Det var godt å høre deg beskrive det, for det kan ligne litt på slik som jeg føler det.

Takk.

Bare hyggelig og det er uendelig godt å høre at du får det bedre og bedre