NHD - barn av kronisk syke foreldre

[Bookworm]

Driver å diskuterer dette med noen, og fikk lyst til å spørre deg:

På generelt grunnlag, uavhengig av fysisk eller psykisk sykdom - vil et barn som lever med kronisk syk mor elller far ta skade av dette, utelukkende fordi forelderen er kroniker? Tenker ikke her på barn som blir mishandlet av en psykotisk far, oversett av en deprimert mor - det sier seg selv at disse barna ikke har det bra.

Mulig dette blir for generelt, men jeg håper du kan komme med noen tanker vedrørende dette... Kan gjerne komme med utfyllende opplysninger hvis du ønsker det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er et meget viktig tema som jeg har mange tanker om.

Skal komme tilbake med et svar i løpet av noen dager.

[Bookworm]

Dette er et meget viktig tema som jeg har mange tanker om.

Skal komme tilbake med et svar i løpet av noen dager.

Tusen hjertelig takk - setter pris på at du vil ta deg tid til det:-)

[Gjest Shira :o)]

Jeg er også spent på svaret.

[Gjest qigong]

[quote name=Shira )' timestamp='1237320538' post='4114018]

Jeg er også spent på svaret.

Me, too :-)

[natolars]

Me, too :-)

Jeg óg! :-)

[Bookworm]

[quote name=Shira )' timestamp='1237320538' post='4114018]

Jeg er også spent på svaret.

Nettopp:-) Jeg ble så engasjert at den andre tråden du vet, at jeg følte for å spørre en som vet hva han snakker om... Merker jeg kanskje gruer meg litt til svaret også jeg, kanskje jeg bare går rundt å lurer meg selv...

[Gjest Shira :o)]

Nettopp:-) Jeg ble så engasjert at den andre tråden du vet, at jeg følte for å spørre en som vet hva han snakker om... Merker jeg kanskje gruer meg litt til svaret også jeg, kanskje jeg bare går rundt å lurer meg selv...

Jeg vet heller ikke om jeg kommer til å like svaret, samtidig er jeg per i dag ganske trygg på vi har det bra. Jeg vil gjerne være klar over utfordringer, slik at jeg kan være obs.

[Bookworm]

[quote name=Shira )' timestamp='1237325304' post='4114104]

Jeg vet heller ikke om jeg kommer til å like svaret, samtidig er jeg per i dag ganske trygg på vi har det bra. Jeg vil gjerne være klar over utfordringer, slik at jeg kan være obs.

Jeg også, så jeg tror det skal gå fint jeg - men jeg må innrømme at jeg fikk litt å tenke på i dag...

[Aggathe]

Dette var et godt spørsmål, har i mitt stille sinn ofte tenkt på hva mitt barn skal vite om sykdommen min, om jeg bare skal besvare spørsmål, eller om jeg skal gå grundigere til verks å forklare han i detalj hva som feiler mor.

Ikke enkelt dette, jeg mener selv at han er upåvirket, men jeg kan jo aldri vite, så er spent på svaret til NHD her nå, og litt nervøs!

[Cilien]

Jeg har vokst opp med en mor som har den kroniske sykdommen Lupus, og det har til tider vært tøft. Hun ble nyretransplantert som følge av dette også.

Det er slitsomt som barn og ungdom å ha en person som kan være like syk som en kreftpasient i mange perioder, mange måneder på sykehus langt borte, stadig redsel for at personen kan dø, "alt" dreier seg om den syke, og jeg som barn følte meg tidlig voksen (skjønte ikke hvorfor jeg skulle ha "jeg reiser alene-skilt" på meg da jeg var 8 år, det var jo for barn )

Ingen, hverken skole, helsepersonell eller andre tenkte på at dette kunne være slitsomt for meg, eller i alle fall fikk jeg aldri høre noe om det. Det jeg husker best er at jeg ofte prøvde å "herme" etter andre barn, for å virke "vanlig" - jeg prøvde å "se glad og lykkelig ut", slik jeg så at barn burde være og etterlignet deres ansiktsuttrykk og gester. Rart å tenke på nå som voksen.Har enda problemer med å kunne vise sinne eller tristhet til andre, siden det adri var plass til det når jeg var liten, siden det var mor som "haddde det fælt og var syk og alle måtte være snille alltid" (føte jeg).

Min løsning var å være det perfekte barn; veldig skoleflink, pliktoppfylende, mange venner, rolig, snill. Det funket bra - alle trodde jo jeg taklet det hele kjempebra.... Men har fått en del reaksjoner som voksen, det ser jeg jo nå. Selv om det også er andre ting som har ført til depresjoner o.l. Men at det har preget meg, er jeg i alle fall blitt ganske sikker på.

[avidi]

Jeg har vokst opp med en mor som har den kroniske sykdommen Lupus, og det har til tider vært tøft. Hun ble nyretransplantert som følge av dette også.

Det er slitsomt som barn og ungdom å ha en person som kan være like syk som en kreftpasient i mange perioder, mange måneder på sykehus langt borte, stadig redsel for at personen kan dø, "alt" dreier seg om den syke, og jeg som barn følte meg tidlig voksen (skjønte ikke hvorfor jeg skulle ha "jeg reiser alene-skilt" på meg da jeg var 8 år, det var jo for barn )

Ingen, hverken skole, helsepersonell eller andre tenkte på at dette kunne være slitsomt for meg, eller i alle fall fikk jeg aldri høre noe om det. Det jeg husker best er at jeg ofte prøvde å "herme" etter andre barn, for å virke "vanlig" - jeg prøvde å "se glad og lykkelig ut", slik jeg så at barn burde være og etterlignet deres ansiktsuttrykk og gester. Rart å tenke på nå som voksen.Har enda problemer med å kunne vise sinne eller tristhet til andre, siden det adri var plass til det når jeg var liten, siden det var mor som "haddde det fælt og var syk og alle måtte være snille alltid" (føte jeg).

Min løsning var å være det perfekte barn; veldig skoleflink, pliktoppfylende, mange venner, rolig, snill. Det funket bra - alle trodde jo jeg taklet det hele kjempebra.... Men har fått en del reaksjoner som voksen, det ser jeg jo nå. Selv om det også er andre ting som har ført til depresjoner o.l. Men at det har preget meg, er jeg i alle fall blitt ganske sikker på.

Tankevekkende innlegg.

Det er kanskje forskjell på alvorlighetsgraden av kronisk sykdom.

Jeg er også kronisk syk, mest fysisk,og litt psykisk, men er i jobb i perioder og fungerer bra som omsorgsperson overfor ungene mine. Tror ikke de tar skade av at jeg i perioder ikke fungerer helt optimalt.

[Gjest Kopernikus]

Barn med en uføretryget far har tre ganger høyere sjanse for å bli ufør selv, enn om faren ikke hadde vært ufør. Min far var ufør, og jeg er ufør selv.

[Gjest Kopernikus]

Se min første post. Jeg skrev at en ufør far øker sjansen, men det gjelder også hvis moren er ufør.

http://www.klassekampen.no/49557/article/item/null

[Gjest imzedimze]

Se min første post. Jeg skrev at en ufør far øker sjansen, men det gjelder også hvis moren er ufør.

http://www.klassekampen.no/49557/article/item/null

selvfølgelig gjør det det, rollemodeller er utrolig viktig.

ser mange bipolare f.eks er uføretrygdet, selv kunne jeg aldri tillatt meg selv å bli det, da min rollemodell og mor hadde samme lidelse som meg, bipolar, og jobbet full tid som overlege.

jeg kunne vært uføretrygdet den dag idag om jeg ikke hadde hatt en så god rollemodell som var i jobb.

Istedet jobber jeg hardt for å fungerer som alle andre, og det går utmerket selv om det var hardt i begynnelsen.

[Gjest Kayia]

Her tror jeg faktisk ikke det er av størst betydning hvordan man har det, men hvordan man tar det.

Min mor hadde ofte migrene når vi var små, og hver gang hun måtte stresse mye ble hun sengeliggende med kvalme, svimmelhet og hodepine. Hun gjorde imidlertid aldri dette til vårt problem eller vår utfordring, og som voksen skjønner jeg hvor langt hun i flere tilfeller har strukket seg. I vår familie tror jeg faktisk hennes lidelse bidro til noe godt. Som jeg har fortalt i en annen tråd var det hun som tok så og si alle oppgaver hjemme, med unntak av når hun var syk. Siden hun alltid stod på for oss følte vi for å støtte henne, og det å utøve omsorg er ikke nødvendigvis den dummeste ting å lære seg.

Når det er sagt kjenner jeg en mann hvis kone også har migrene, men hun lever ut lidelsen på en helt annen måte enn min mor gjorde. Der i huset dreier det seg veldig om hennes migrene, både når hun er sengeliggende og ikke. Er hun sengeliggende må alle være veldig stille og ta hensyn, de kan ikke ha nesøk, og mannen dropper egne aktiviteter. Faktisk har jeg også hørt at hun har gitt ungene inndirekte skyld for hennes anfall en gang, der deres krangel "ville komme til å føre til at hun fikk migrane". Nå er unger forskjellige, og noen tåler sånt, men den måten å leve med en kronisk lidelse tror jeg kan påføre unger mye dårlig samvittighet, og lære dem å la egne behov vike for andres, desverre.

[Gjest Kopernikus]

Her tror jeg faktisk ikke det er av størst betydning hvordan man har det, men hvordan man tar det.

Min mor hadde ofte migrene når vi var små, og hver gang hun måtte stresse mye ble hun sengeliggende med kvalme, svimmelhet og hodepine. Hun gjorde imidlertid aldri dette til vårt problem eller vår utfordring, og som voksen skjønner jeg hvor langt hun i flere tilfeller har strukket seg. I vår familie tror jeg faktisk hennes lidelse bidro til noe godt. Som jeg har fortalt i en annen tråd var det hun som tok så og si alle oppgaver hjemme, med unntak av når hun var syk. Siden hun alltid stod på for oss følte vi for å støtte henne, og det å utøve omsorg er ikke nødvendigvis den dummeste ting å lære seg.

Når det er sagt kjenner jeg en mann hvis kone også har migrene, men hun lever ut lidelsen på en helt annen måte enn min mor gjorde. Der i huset dreier det seg veldig om hennes migrene, både når hun er sengeliggende og ikke. Er hun sengeliggende må alle være veldig stille og ta hensyn, de kan ikke ha nesøk, og mannen dropper egne aktiviteter. Faktisk har jeg også hørt at hun har gitt ungene inndirekte skyld for hennes anfall en gang, der deres krangel "ville komme til å føre til at hun fikk migrane". Nå er unger forskjellige, og noen tåler sånt, men den måten å leve med en kronisk lidelse tror jeg kan påføre unger mye dårlig samvittighet, og lære dem å la egne behov vike for andres, desverre.

Var din mor uføretrygdet?

[Gjest Kayia]

Var din mor uføretrygdet?

Nei. Hun var i full jobb fra jeg begynte på skolen, og fram til hun pensjonerte seg for noen år tilbake.

[Gjest Kopernikus]

Nei. Hun var i full jobb fra jeg begynte på skolen, og fram til hun pensjonerte seg for noen år tilbake.

Hvordan kan du ta si at det har ikke noe med hvordan man har det, men hvordan man tar det? Du kan umulig sette deg inn i hvordan det er å vokse opp med uføretrygda foreldre.

[Gjest Kayia]

Hvordan kan du ta si at det har ikke noe med hvordan man har det, men hvordan man tar det? Du kan umulig sette deg inn i hvordan det er å vokse opp med uføretrygda foreldre.

Trådstarter spør ikke om hvorvidt barn tar skade av å vokse opp med uføre foreldre, men med foreldre med en kronisk lidelse. Min mor hadde en kronisk lidelse, og jeg står ved mitt svar. Måten min mor levde med sin lidelse påførte ikke oss ungene skade.