NHD - barn av kronisk syke foreldre

[Gjest Kopernikus]

Trådstarter spør ikke om hvorvidt barn tar skade av å vokse opp med uføre foreldre, men med foreldre med en kronisk lidelse. Min mor hadde en kronisk lidelse, og jeg står ved mitt svar. Måten min mor levde med sin lidelse påførte ikke oss ungene skade.

Sant. Jeg tenkte med engang ufør da jeg så ordet kroniker. Det er ikke alltid tilfelle forstår jeg.

[Gjest Kayia]

Sant. Jeg tenkte med engang ufør da jeg så ordet kroniker. Det er ikke alltid tilfelle forstår jeg.

Fort gjort NÅ er det imidlertid mer enn natta her, om jeg selv skal komme meg opp i morgen...

[Gjest Kopernikus]

Fort gjort NÅ er det imidlertid mer enn natta her, om jeg selv skal komme meg opp i morgen...

Takk skal du ha!

Sov godt!

[Bookworm]

Trådstarter spør ikke om hvorvidt barn tar skade av å vokse opp med uføre foreldre, men med foreldre med en kronisk lidelse. Min mor hadde en kronisk lidelse, og jeg står ved mitt svar. Måten min mor levde med sin lidelse påførte ikke oss ungene skade.

Du har helt rett - jeg mener helt generelt:-)

Når barn vokser opp med foreldre med en kanskje dødelig sykdom, sier det seg selv at de kan få problemer med dette, jeg tenker faktisk litt mer på de sykdommene som bare er der - som f.eks. fibromyalgi (som jeg har)...

[Bookworm]

Jeg har vokst opp med en mor som har den kroniske sykdommen Lupus, og det har til tider vært tøft. Hun ble nyretransplantert som følge av dette også.

Det er slitsomt som barn og ungdom å ha en person som kan være like syk som en kreftpasient i mange perioder, mange måneder på sykehus langt borte, stadig redsel for at personen kan dø, "alt" dreier seg om den syke, og jeg som barn følte meg tidlig voksen (skjønte ikke hvorfor jeg skulle ha "jeg reiser alene-skilt" på meg da jeg var 8 år, det var jo for barn )

Ingen, hverken skole, helsepersonell eller andre tenkte på at dette kunne være slitsomt for meg, eller i alle fall fikk jeg aldri høre noe om det. Det jeg husker best er at jeg ofte prøvde å "herme" etter andre barn, for å virke "vanlig" - jeg prøvde å "se glad og lykkelig ut", slik jeg så at barn burde være og etterlignet deres ansiktsuttrykk og gester. Rart å tenke på nå som voksen.Har enda problemer med å kunne vise sinne eller tristhet til andre, siden det adri var plass til det når jeg var liten, siden det var mor som "haddde det fælt og var syk og alle måtte være snille alltid" (føte jeg).

Min løsning var å være det perfekte barn; veldig skoleflink, pliktoppfylende, mange venner, rolig, snill. Det funket bra - alle trodde jo jeg taklet det hele kjempebra.... Men har fått en del reaksjoner som voksen, det ser jeg jo nå. Selv om det også er andre ting som har ført til depresjoner o.l. Men at det har preget meg, er jeg i alle fall blitt ganske sikker på.

Takk for at du delte din historie. Det var nettopp dette her jeg var ute etter. Interessant historie også, siden jeg selv ble utredet pga mistanke om Lupus...

[Katt-ja]

Jeg har vokst opp med en mor som har den kroniske sykdommen Lupus, og det har til tider vært tøft. Hun ble nyretransplantert som følge av dette også.

Det er slitsomt som barn og ungdom å ha en person som kan være like syk som en kreftpasient i mange perioder, mange måneder på sykehus langt borte, stadig redsel for at personen kan dø, "alt" dreier seg om den syke, og jeg som barn følte meg tidlig voksen (skjønte ikke hvorfor jeg skulle ha "jeg reiser alene-skilt" på meg da jeg var 8 år, det var jo for barn )

Ingen, hverken skole, helsepersonell eller andre tenkte på at dette kunne være slitsomt for meg, eller i alle fall fikk jeg aldri høre noe om det. Det jeg husker best er at jeg ofte prøvde å "herme" etter andre barn, for å virke "vanlig" - jeg prøvde å "se glad og lykkelig ut", slik jeg så at barn burde være og etterlignet deres ansiktsuttrykk og gester. Rart å tenke på nå som voksen.Har enda problemer med å kunne vise sinne eller tristhet til andre, siden det adri var plass til det når jeg var liten, siden det var mor som "haddde det fælt og var syk og alle måtte være snille alltid" (føte jeg).

Min løsning var å være det perfekte barn; veldig skoleflink, pliktoppfylende, mange venner, rolig, snill. Det funket bra - alle trodde jo jeg taklet det hele kjempebra.... Men har fått en del reaksjoner som voksen, det ser jeg jo nå. Selv om det også er andre ting som har ført til depresjoner o.l. Men at det har preget meg, er jeg i alle fall blitt ganske sikker på.

Men du hadde kanskje ikke blitt såpass preget av det, hvis omgivelsene hadde vært mer obs på at det kunne bli et problem for deg?

[Gjest ViViola]

Veldig interessant tema!

Jeg tror dette handler mye om hvilke ekstraoppgaver ungene må ta/tar i forhold til den (p)syke foreldren, mye mer enn det faktum at en forelder _er_ (p)syk.

Jeg tror også det handler om hva den (p)syke foreldren kan bidra med overfor barnet; ikke nødvendigvis om mor/far eller begge to kan følge på karsuellrennet, men om det er daglig oppfølging på f.eks. lekser.

Jeg håper i alle fall at det er dette, og ikke sykdom pr. def. som er mer eller mindre skadelig for barna.

[Bookworm]

Veldig interessant tema!

Jeg tror dette handler mye om hvilke ekstraoppgaver ungene må ta/tar i forhold til den (p)syke foreldren, mye mer enn det faktum at en forelder _er_ (p)syk.

Jeg tror også det handler om hva den (p)syke foreldren kan bidra med overfor barnet; ikke nødvendigvis om mor/far eller begge to kan følge på karsuellrennet, men om det er daglig oppfølging på f.eks. lekser.

Jeg håper i alle fall at det er dette, og ikke sykdom pr. def. som er mer eller mindre skadelig for barna.

Det er jo slik vi syke tenker på, vi er jo så indelig redde for at vi skal gjøre noe galt overfor barna våre...

[Gjest ViViola]

Det er jo slik vi syke tenker på, vi er jo så indelig redde for at vi skal gjøre noe galt overfor barna våre...

Ja, jeg skjønner det - er jo mer eller mindre der sjøl... Og derfor har jeg også tenkt litt på dette, hva jeg pålegger mine unger å gjøre som de ikke ville måtte gjøre i et hjem der mor og far er fullstendig friske.

[avidi]

Ja, jeg skjønner det - er jo mer eller mindre der sjøl... Og derfor har jeg også tenkt litt på dette, hva jeg pålegger mine unger å gjøre som de ikke ville måtte gjøre i et hjem der mor og far er fullstendig friske.

Jeg er også kronisk syk men jeg pålegger ikke mine barn noen spesielle hensyn av den grunn. Jeg har noen fysiske begrensninger,kan f.eks ikke gå på skitur med dem eller drive noen form for aktiv sport. Ungene spør fra tid til annen når jeg skal begynne å jobbe igjen, de synes jeg blir sur av å bare gå hjemme.

[Gjest nicket er ikke her lengre]

Jeg tror ikke det er den kroniske lidelsen i seg selv som gjør at barna kan ta skade. Det er heller det at smerter, det å leve med en kronisk sykdom fører til dårlig humør og depresjoner.

Vokste selv opp med en mor som har et alvorlig handicap, både fysisk og psykisk. Det verste var at hun var veldig mye deprimert, hadde sosial angst og gråt nesten hele tiden.

Når jeg ser på dette nå, så hadde det hatt ingenting å sagt at hun var hjemme, at hun var syk. Bare hun hadde fulgt meg ut, på skoleavslutninger, møter, hadde hatt venninner, at hun ikke hadde ligget der i senga og grått hele tiden.

Husker de få dagene mor var glad og ble med ut, da var jeg også glad. Husker også i helgene da far var hjemme (han var ukependler over lange perioder), da var det soooolskinn.

Men jeg har da ikke greid meg så verst. Har en høyskoleutdannelse og har jobbet i over 20 år. Det er jeg stolt av. Men jeg gikk kraftig i veggen for noen år siden, og har liksom ikke fått stablet meg helt på plass etter dette.

Nå har jeg snart voksne barn selv, heldigvis for det. Hadde jeg blitt så syk da de var små, vet jeg ikke hvordan det ville ha gått.

Jeg har søkt hjelp, jeg har tatt ansvaret fra mine barns skuldre. Det er ikke deres skyld at jeg er syk. Jeg er mora deres, sykdommen er det legen som tar seg av.

Det er veldig viktig at noen følger barna. Hvis ikke mor og far greier dette, så må noen andre trå til. Det var ikke morsomt å stå første dagen på skolen uten mor og far. Spesielt når alle andre hadde noen der. Husker jeg fikk være sammen med en nabodame og ungen hennes.

Det finnes mange tusen forskjellige mennesker og mange forskjellige kroniske sykdommer. Tror ikke det går an å finne et fasit-svar på dette. Noen fungerer bra sosialt, og det er veldig viktig. Et fysisk handicap trenger ikke å skade barna såframt humør og stå-på-motet er på topp. Tror i mange tilfeller vi kan bli sterkere av dette, bare vi ser at mor takler det bra og er positiv.

Når man er fysisk syk er det ganske lett å søke hjelp. Er man psykisk syk er det vanskeligere for mange. I dag, når det finnes så mye behandling og medisiner, burde det være enklere.

Tabuet for psykiske sykdommer er der enda, og man blir på en måte stemplet når man er psykisk syk, har vært innlagt på psykiatrisk sykehus osv. Men jeg mener det er viktig å svelge den kamelen og flytte ansvaret for sykdommen vekk fra barna, og evt andre familiemedlemmer, og over til helsevesenet. Da får man heller selv leve med stemplet "psykiatrisk pasient."

[Gjest Ebba3489]

Jeg er selv uføretrygdet pga. migrene som er en kronisk sykdom. Og det har nok hendt at jeg har måttet utsette, avlyse ting med barna når anfallene kommer.

Selv om min migrene kommer såpass ofte at den ødelegger mine muligheter i arbeidslivet, føler jeg ikke at dette har medført noen stor belastning for barna mine.

Derimot hadde jeg en tung periode i livet mitt hvor jeg slet psykisk når barna var mindre. Jeg hadde angst, panikk angst og depresjon. Selv om jeg gjorde alt som sto i min makt for å beskytte barna mine var dette en mye større belastning for mine barn.

[Bookworm]

Jeg tror ikke det er den kroniske lidelsen i seg selv som gjør at barna kan ta skade. Det er heller det at smerter, det å leve med en kronisk sykdom fører til dårlig humør og depresjoner.

Vokste selv opp med en mor som har et alvorlig handicap, både fysisk og psykisk. Det verste var at hun var veldig mye deprimert, hadde sosial angst og gråt nesten hele tiden.

Når jeg ser på dette nå, så hadde det hatt ingenting å sagt at hun var hjemme, at hun var syk. Bare hun hadde fulgt meg ut, på skoleavslutninger, møter, hadde hatt venninner, at hun ikke hadde ligget der i senga og grått hele tiden.

Husker de få dagene mor var glad og ble med ut, da var jeg også glad. Husker også i helgene da far var hjemme (han var ukependler over lange perioder), da var det soooolskinn.

Men jeg har da ikke greid meg så verst. Har en høyskoleutdannelse og har jobbet i over 20 år. Det er jeg stolt av. Men jeg gikk kraftig i veggen for noen år siden, og har liksom ikke fått stablet meg helt på plass etter dette.

Nå har jeg snart voksne barn selv, heldigvis for det. Hadde jeg blitt så syk da de var små, vet jeg ikke hvordan det ville ha gått.

Jeg har søkt hjelp, jeg har tatt ansvaret fra mine barns skuldre. Det er ikke deres skyld at jeg er syk. Jeg er mora deres, sykdommen er det legen som tar seg av.

Det er veldig viktig at noen følger barna. Hvis ikke mor og far greier dette, så må noen andre trå til. Det var ikke morsomt å stå første dagen på skolen uten mor og far. Spesielt når alle andre hadde noen der. Husker jeg fikk være sammen med en nabodame og ungen hennes.

Det finnes mange tusen forskjellige mennesker og mange forskjellige kroniske sykdommer. Tror ikke det går an å finne et fasit-svar på dette. Noen fungerer bra sosialt, og det er veldig viktig. Et fysisk handicap trenger ikke å skade barna såframt humør og stå-på-motet er på topp. Tror i mange tilfeller vi kan bli sterkere av dette, bare vi ser at mor takler det bra og er positiv.

Når man er fysisk syk er det ganske lett å søke hjelp. Er man psykisk syk er det vanskeligere for mange. I dag, når det finnes så mye behandling og medisiner, burde det være enklere.

Tabuet for psykiske sykdommer er der enda, og man blir på en måte stemplet når man er psykisk syk, har vært innlagt på psykiatrisk sykehus osv. Men jeg mener det er viktig å svelge den kamelen og flytte ansvaret for sykdommen vekk fra barna, og evt andre familiemedlemmer, og over til helsevesenet. Da får man heller selv leve med stemplet "psykiatrisk pasient."

Huff, så trist at du har opplevd dette.

For å fortelle litt om meg selv da (for det er nemlig en grunn til at jeg spør om dette), så har jeg en fysisk sykdom som har gjort meg ufør. Ingen psykiske følgesykdommer (annet enn downperioder innimellom), men store smerter døgnet rundt.

Min førsteprioritering er datteren min - jeg har til dags dato ikke gått glipp av en skoleforestilling, foreldremøte, danseoppvisnin eller noe annet hun har vært med på. Jeg følger opp leksene hver dag, jeg snakker masse med henne, vi lager middag sammen, baker osv osv.

Endel ting er jeg rett og slett ikke i stand til å gjøre sammen med henne, som skiturer og annen fysisk aktivitet - men jeg er desto mer nøye på å gjøre det jeg klarer.

Oioioi, som jeg skrøt meg selv opp i skyene her, merker jeg... Men slik er nå realiteten hos oss - men samtidig lurer jeg på hva det kan gjøre med henne likevel, bare det at jeg er syk,,,

[Bookworm]

Jeg er også kronisk syk men jeg pålegger ikke mine barn noen spesielle hensyn av den grunn. Jeg har noen fysiske begrensninger,kan f.eks ikke gå på skitur med dem eller drive noen form for aktiv sport. Ungene spør fra tid til annen når jeg skal begynne å jobbe igjen, de synes jeg blir sur av å bare gå hjemme.

''Jeg er også kronisk syk men jeg pålegger ikke mine barn noen spesielle hensyn av den grunn.''

Jeg er også nøye på dette, og pålegger henne ikke noe annet enn man kan forvente av en hvem som helst 11-åring.

[Gjest høstløv]

Huff, så trist at du har opplevd dette.

For å fortelle litt om meg selv da (for det er nemlig en grunn til at jeg spør om dette), så har jeg en fysisk sykdom som har gjort meg ufør. Ingen psykiske følgesykdommer (annet enn downperioder innimellom), men store smerter døgnet rundt.

Min førsteprioritering er datteren min - jeg har til dags dato ikke gått glipp av en skoleforestilling, foreldremøte, danseoppvisnin eller noe annet hun har vært med på. Jeg følger opp leksene hver dag, jeg snakker masse med henne, vi lager middag sammen, baker osv osv.

Endel ting er jeg rett og slett ikke i stand til å gjøre sammen med henne, som skiturer og annen fysisk aktivitet - men jeg er desto mer nøye på å gjøre det jeg klarer.

Oioioi, som jeg skrøt meg selv opp i skyene her, merker jeg... Men slik er nå realiteten hos oss - men samtidig lurer jeg på hva det kan gjøre med henne likevel, bare det at jeg er syk,,,

En liten historie til dette.

Datteren min var 10 - 11 år og vært hos venninna si og akte, moren til venninna hadde vært sammen med de i akebakken, og det hadde hatt det gøy.

Da kommer datteren min og spør meg: "Mamma, hvis du hadde vært frisk, ville du også ha vært med meg i akebakken?".

"Ja, selvfølgelig" svarte jeg. Det var litt sårt, jeg kjenner sårheten inni meg ennå, 15 år etterpå.

[Gjest mora2]

[quote name=Shira )' timestamp='1237320538' post='4114018]

Jeg er også spent på svaret.

Me to! :0)

[Gjest høstløv]

''Jeg er også kronisk syk men jeg pålegger ikke mine barn noen spesielle hensyn av den grunn.''

Jeg er også nøye på dette, og pålegger henne ikke noe annet enn man kan forvente av en hvem som helst 11-åring.

Mine barn har heller ikke hatt flere oppgaver hjemme enn det som forventes av barn av ikke funksjonshemmede foreldre.

De oppgavene i hjemmet som naturlig falt på meg og som jeg pga mit fysiske handikap ikke har kunnet utføre, de har vi hatt hjelp utenfra til å ivareta.

Mannen min har selvfølgelig tatt sin del av arbeidet.

[Gjest helt klart]

Tankevekkende innlegg.

Det er kanskje forskjell på alvorlighetsgraden av kronisk sykdom.

Jeg er også kronisk syk, mest fysisk,og litt psykisk, men er i jobb i perioder og fungerer bra som omsorgsperson overfor ungene mine. Tror ikke de tar skade av at jeg i perioder ikke fungerer helt optimalt.

Det er stor forskjell på alvorlighetsgraden ved kronisk sykdom, og dette har mye å si for hvordan det preger barnets oppvekst..

[Gjest ViViola]

Jeg er også kronisk syk men jeg pålegger ikke mine barn noen spesielle hensyn av den grunn. Jeg har noen fysiske begrensninger,kan f.eks ikke gå på skitur med dem eller drive noen form for aktiv sport. Ungene spør fra tid til annen når jeg skal begynne å jobbe igjen, de synes jeg blir sur av å bare gå hjemme.

Da er du sikkert mye, mye flinkere enn meg.

Jeg ser at ungene mine gjør ting de nok ikke ville ha gjort om jeg hadde greid det. De tar mer ansvar, og fikser ting deres jevnaldrende ikke er i nærheten av å komme på å gjøre. Mye gjør de helt av seg selv, og det kan jo hende de hadde gjort dette uansett. Jeg vet ikke.

Om det er skadelig for dem eller ei - det vet jeg ikke.

Hvordan vet du at barnet/-a ikke gjør ting pga din sykdom?

[Gjest ViViola]

''Jeg er også kronisk syk men jeg pålegger ikke mine barn noen spesielle hensyn av den grunn.''

Jeg er også nøye på dette, og pålegger henne ikke noe annet enn man kan forvente av en hvem som helst 11-åring.

Da er du sikkert mye, mye flinkere enn meg.

Jeg ser at ungene mine gjør ting de nok ikke ville ha gjort om jeg hadde greid det. De tar mer ansvar, og fikser ting deres jevnaldrende ikke er i nærheten av å komme på å gjøre. Mye gjør de helt av seg selv, og det kan jo hende de hadde gjort dette uansett. Jeg vet ikke.

Om det er skadelig for dem eller ei - det vet jeg ikke.

Hvordan vet du at barnet/-a ikke gjør ting pga din sykdom?