NHD - barn av kronisk syke foreldre

[Gjest ViViola]

Mine barn har heller ikke hatt flere oppgaver hjemme enn det som forventes av barn av ikke funksjonshemmede foreldre.

De oppgavene i hjemmet som naturlig falt på meg og som jeg pga mit fysiske handikap ikke har kunnet utføre, de har vi hatt hjelp utenfra til å ivareta.

Mannen min har selvfølgelig tatt sin del av arbeidet.

Det blir kanskje litt annerledes for dere som har hjelp hjemme.

[Gjest høstløv]

Det blir kanskje litt annerledes for dere som har hjelp hjemme.

Mine barn har egentlig vært litt bortskjemt med ikke å ha så mange plikter i huset, fordi vi har hatt hjelp.

[Gjest nicket er ikke her lengre]

Huff, så trist at du har opplevd dette.

For å fortelle litt om meg selv da (for det er nemlig en grunn til at jeg spør om dette), så har jeg en fysisk sykdom som har gjort meg ufør. Ingen psykiske følgesykdommer (annet enn downperioder innimellom), men store smerter døgnet rundt.

Min førsteprioritering er datteren min - jeg har til dags dato ikke gått glipp av en skoleforestilling, foreldremøte, danseoppvisnin eller noe annet hun har vært med på. Jeg følger opp leksene hver dag, jeg snakker masse med henne, vi lager middag sammen, baker osv osv.

Endel ting er jeg rett og slett ikke i stand til å gjøre sammen med henne, som skiturer og annen fysisk aktivitet - men jeg er desto mer nøye på å gjøre det jeg klarer.

Oioioi, som jeg skrøt meg selv opp i skyene her, merker jeg... Men slik er nå realiteten hos oss - men samtidig lurer jeg på hva det kan gjøre med henne likevel, bare det at jeg er syk,,,

Det er lov å skryte når man er flink :-). Du er sterk til tross for sykdom og du står på for barnet ditt. Det er bra!!

Tror det er bra at familien, dvs spesielt foreldrene, viser sitt ansikt utad. Dette gjør barna mye sterkere. I mitt tilfelle ble jeg et selvsagt "mobbeoffer". Dette fordi vi skilte oss såpass kraftig ut, både klær, hygiene og oppførsel var vel såpass avvikende.

Ikke morsomt når du som barn går og besøker venninna di, og mora plasserer deg i badekaret og låner deg klær fordi du er for skitten til å være der. Men hun mente det jo bra selvsagt, det ser jeg nå. Husker også jeg siklet etter all den gode maten hun laget i perioder når mamma var for syk til å koke noe. Jeg stjal faktisk flesk og "gode saker" fra ovnen til nabokona engang fordi jeg var så sulten. Fyameg ;-(. Hadde mye dårlig samvittighet for dette etterpå, men kan smile av det nå da ;-).

Heldigvis tok far meg med på bilturer, fisking, gåturer i fjellet, skog og mark når han var hjemme. Dette tror jeg faktisk "reddet" meg. Den dag i dag er dette medisin for meg, tror jeg kunne flyttet på fjellet og bodd der permanent.

Det er mye snakk om å ha rollemodeller til alt. Mye sant i dette. Jeg har hele tiden kjempet imot å bli slik som min mor. Har gjort det stikk motsatte i stedet. Jeg har funnet rollemodeller i andre hjem, hvor jeg har sett opp til en del mødre og sett hvordan ting bør være. Likedan ble det i arbeidslivet. Jeg lærte av andre og "sugde" til meg lærdom, jeg hadde jo ikke lært så mye hjemme.

Men problemet var vel at jeg ikke så min begrensning i det å hjelpe andre, i å jobbe, stå på. Skulle tro jeg hadde 100 timer i døgnet slik som jeg sto på da jeg ble voksen. Det måtte bare si pang, og det gjorde det til gangs.

Jeg har ikke gitt opp tanken på å komme i jobb, eller finne noe annet som jeg kan greie. Er veldig psykisk syk i perioder nå og må roe ned, ellers blir jeg suicidal. Hvor lang tid dette kommer til å ta vet jeg ikke, men jeg håper jeg kan greie å leve et normalt liv igjen engang.

[Gjest ViViola]

Mine barn har egentlig vært litt bortskjemt med ikke å ha så mange plikter i huset, fordi vi har hatt hjelp.

He-he...

[Bookworm]

Da er du sikkert mye, mye flinkere enn meg.

Jeg ser at ungene mine gjør ting de nok ikke ville ha gjort om jeg hadde greid det. De tar mer ansvar, og fikser ting deres jevnaldrende ikke er i nærheten av å komme på å gjøre. Mye gjør de helt av seg selv, og det kan jo hende de hadde gjort dette uansett. Jeg vet ikke.

Om det er skadelig for dem eller ei - det vet jeg ikke.

Hvordan vet du at barnet/-a ikke gjør ting pga din sykdom?

''Hvordan vet du at barnet/-a ikke gjør ting pga din sykdom?''

Det _vet_ jeg da bare - ikke vakser hun gulv, ikke henter hun ting til meg, ikke åpner hun døra hvis hun ikke vil, ikke må hun bære handleposer fra butikken - ja, jeg kunne ha ramset opp...

Hun må hente ting hun skal ha selv, rydde etter seg, dusje selv, vaske seg, kle på seg osv osv - men det gjør vel alle 11-åringer?

[Bookworm]

Det blir kanskje litt annerledes for dere som har hjelp hjemme.

Jeg har ikke hjelp hjemme - annet enn fra mannen min.

[Gjest ViViola]

Jeg har ikke hjelp hjemme - annet enn fra mannen min.

Nei? Men jeg tror egentlig jeg svarte høstløv - som har.

[Gjest ViViola]

''Hvordan vet du at barnet/-a ikke gjør ting pga din sykdom?''

Det _vet_ jeg da bare - ikke vakser hun gulv, ikke henter hun ting til meg, ikke åpner hun døra hvis hun ikke vil, ikke må hun bære handleposer fra butikken - ja, jeg kunne ha ramset opp...

Hun må hente ting hun skal ha selv, rydde etter seg, dusje selv, vaske seg, kle på seg osv osv - men det gjør vel alle 11-åringer?

OK, ok.

Jeg kan heller ikke tvinge mine barn til å gjøre noe, men jeg vet ikke hvor mye de gjør av _lyst_ og hvor mye de gjør av _pliktfølelse_. Det var bare det jeg lurte på om dere andre hadde funnet en greie på, i og med at dere vet.

For jeg vet som sagt ikke, selv om mine barn heller ikke gjør akkurat de tingene du nevner. Men de henter ting til meg, da.

[Gjest min oppfatning]

Ikke bare depresjon hos mødre som kan være negatvit for barns utvikling. Sannsynligvis like skadelig å bli lært opp til å være altfor forsiktig, eller at det er farlig å ta i et tak. Endel personer blir svært opptatte av sin egen slitenhet og begrensninger.

Barn av uføretrygdede foreldre har større sannsynlighet for å ende opp som uføretrygdede.

[Gjest nicket er ikke her lengre]

Ikke bare depresjon hos mødre som kan være negatvit for barns utvikling. Sannsynligvis like skadelig å bli lært opp til å være altfor forsiktig, eller at det er farlig å ta i et tak. Endel personer blir svært opptatte av sin egen slitenhet og begrensninger.

Barn av uføretrygdede foreldre har større sannsynlighet for å ende opp som uføretrygdede.

På meg virket det faktisk motsatt å ha en så syk mor. Da jeg endelig kom meg ut av det huset skulle jeg virkelig vise hvor tøff jeg var. Jeg var en skikkelig guttejente som utfordret det meste. Jeg visste at mor satt hjemme og var livredd for meg og hadde hørt 1000 ganger at jeg ikke måtte gjøre sånn og sånn. Jeg ga blaffen, selvsagt gjorde jeg det hun sa jeg ikke måtte gjøre. Ikke var det noen som fulgte meg og passet på heller, så jeg gjorde akkurat som jeg ville.

Men, dette er det vel forsket endel på da, antar jeg. Jeg følger sikkert ikke noe gjennomsnitt her. Tror faktisk arv spiller en stor rolle i dette også da, hvilken type du er. Jeg liker utfordringer i naturen, men ikke i forhold til mennesker, de er ikke til å stole på.

[avidi]

Da er du sikkert mye, mye flinkere enn meg.

Jeg ser at ungene mine gjør ting de nok ikke ville ha gjort om jeg hadde greid det. De tar mer ansvar, og fikser ting deres jevnaldrende ikke er i nærheten av å komme på å gjøre. Mye gjør de helt av seg selv, og det kan jo hende de hadde gjort dette uansett. Jeg vet ikke.

Om det er skadelig for dem eller ei - det vet jeg ikke.

Hvordan vet du at barnet/-a ikke gjør ting pga din sykdom?

Den største er nå 18 år og det er kun hennes egne forpliktelser i forhold til skole og håndball som gjelder for henne. Hun har aldri gjort noe ekstra hjemme pga min sykdom.

Junior på 11 år gjør heller ikke mer enn han må. Han rydder rommet sitt holder orden på lekser og skolebøker og lager seg mat selv fordi han synes det er gøy. Det hender av og til hvis jeg har en ekstra dårlig dag at han selv finner ut at han skal hjelpe meg med husarbeid. Men i det store og hele lever han et "sutalaust" liv med vennene sine.

[Bookworm]

OK, ok.

Jeg kan heller ikke tvinge mine barn til å gjøre noe, men jeg vet ikke hvor mye de gjør av _lyst_ og hvor mye de gjør av _pliktfølelse_. Det var bare det jeg lurte på om dere andre hadde funnet en greie på, i og med at dere vet.

For jeg vet som sagt ikke, selv om mine barn heller ikke gjør akkurat de tingene du nevner. Men de henter ting til meg, da.

Hun gjør jo selvfølgelig ikke ting bare fordi hun vil, hun _vil_ sjelden rydde rommet sitt:-) Men likevel må hun som (enhver annen 11-åring) gjøre dette på selv. Jeg hadde ikke ryddet rommet for henne om jeg hadde vært frisk heller;-)

[Bookworm]

Nei? Men jeg tror egentlig jeg svarte høstløv - som har.

Bare til sammenligning, tenkte jeg da...

[Gjest ViViola]

Bare til sammenligning, tenkte jeg da...

Å sånn, ja. Trudde det hadde "gått litt rundt" her, jeg. :-)

[Gjest ViViola]

Hun gjør jo selvfølgelig ikke ting bare fordi hun vil, hun _vil_ sjelden rydde rommet sitt:-) Men likevel må hun som (enhver annen 11-åring) gjøre dette på selv. Jeg hadde ikke ryddet rommet for henne om jeg hadde vært frisk heller;-)

Nei, rommene er visst ubegripelig vanskelige å rydde på... Her er det max pop med gummidukker om dagen, altså sånne Polly Pocket, med ca 1 liten million små gummiting til hver dukke. Og hit kommer også nabojenter (2) stk med sine - så du kan tro det ser bra ut oppe i 2. etasje... Sukk. Men det hadde ikke jeg rydda heller, det altså, uansett.

Jeg tenker mer på slikt som støvsuging, legge inn klær i skuffer og skap (til seg selv, vel og merke), rydde ut av oppvaskmaskina osv. Det er jo ikke daglig, da, men de dagene jeg er skikkelig dårlig må de hjelpe til med ting. Og da vet jeg ikke om det er av lyst eller plikt.

[Gjest Emmie]

Jeg er barn av en kronisk syk forelder. Nå når jeg ser tilbake på det ser jeg at det som kanskje har gjort skade på meg er at det meste alltid handlet om henne. Vi tok mye hensyn til henne hele tiden og fikk samvittighteskvaler dersom vi ikke var flinke eller snille nok. Vi ble flinkisene i klassen og som voksne ser jeg at vi har blitt av de som har problemer med å vise svakhet, har kronisk dårlig samvittighet, er lite flinke til å sette ord på følelser og som alltid frivillig spiller annenfiolin, men vi har klart oss bra. Vi er såkalt vellykkede mennesker.

Jeg tror kronisk syke kan være utmerkede foreldre, men de bør passe på å at menneskene rundt dem også får lov til å ta plass.

[Bookworm]

Nei, rommene er visst ubegripelig vanskelige å rydde på... Her er det max pop med gummidukker om dagen, altså sånne Polly Pocket, med ca 1 liten million små gummiting til hver dukke. Og hit kommer også nabojenter (2) stk med sine - så du kan tro det ser bra ut oppe i 2. etasje... Sukk. Men det hadde ikke jeg rydda heller, det altså, uansett.

Jeg tenker mer på slikt som støvsuging, legge inn klær i skuffer og skap (til seg selv, vel og merke), rydde ut av oppvaskmaskina osv. Det er jo ikke daglig, da, men de dagene jeg er skikkelig dårlig må de hjelpe til med ting. Og da vet jeg ikke om det er av lyst eller plikt.

''Jeg tenker mer på slikt som støvsuging, legge inn klær i skuffer og skap (til seg selv, vel og merke), rydde ut av oppvaskmaskina osv. Det er jo ikke daglig, da, men de dagene jeg er skikkelig dårlig må de hjelpe til med ting. Og da vet jeg ikke om det er av lyst eller plikt.''

Men dette synes jeg er ting man må kunne forvente av familiemedlemmer uansett jeg da, familien AS er et samarbeid om det finnes syke familiemedlemmer eller ikke, og alle bør dele på oppgavene. Barna skal ikke nødvendigvis ha _lyst_ til å gjøre ting, men de må!

[Gjest ViViola]

''Jeg tenker mer på slikt som støvsuging, legge inn klær i skuffer og skap (til seg selv, vel og merke), rydde ut av oppvaskmaskina osv. Det er jo ikke daglig, da, men de dagene jeg er skikkelig dårlig må de hjelpe til med ting. Og da vet jeg ikke om det er av lyst eller plikt.''

Men dette synes jeg er ting man må kunne forvente av familiemedlemmer uansett jeg da, familien AS er et samarbeid om det finnes syke familiemedlemmer eller ikke, og alle bør dele på oppgavene. Barna skal ikke nødvendigvis ha _lyst_ til å gjøre ting, men de må!

Mine er 6 og 8, og jeg vet at klassekameratene til jentene ikke gjør slikt. Derfor er jeg litt i tvil.

[Bookworm]

Mine er 6 og 8, og jeg vet at klassekameratene til jentene ikke gjør slikt. Derfor er jeg litt i tvil.

Kanskje de er litt i miste laget, men jeg kan virkelig ikke skjønne at det gjør noe at de lærer seg litt ansvar tidlig.

Det med å rydde bort sine egne klær, har vi praktisert lenge her i huset - jeg vasker, tørker og bretter sammen, hun rydder bort. Og det er ikke fordi jeg ikke klarer det, klesvasken er én av de tingene jeg mestrer fortsatt... støvsuge gulvet? Jeg ser ikke helt at det skulle være negativt for en 8-åring heller jeg da. Grunnen til at jeg ikke lar datteren min gjøre det, er fordi hun ikke er nøye nok;-)

[Gjest ViViola]

Kanskje de er litt i miste laget, men jeg kan virkelig ikke skjønne at det gjør noe at de lærer seg litt ansvar tidlig.

Det med å rydde bort sine egne klær, har vi praktisert lenge her i huset - jeg vasker, tørker og bretter sammen, hun rydder bort. Og det er ikke fordi jeg ikke klarer det, klesvasken er én av de tingene jeg mestrer fortsatt... støvsuge gulvet? Jeg ser ikke helt at det skulle være negativt for en 8-åring heller jeg da. Grunnen til at jeg ikke lar datteren min gjøre det, er fordi hun ikke er nøye nok;-)

Jeg vokste opp i et hus der ingenting av hva jeg gjorde var bra nok, så jeg kunne ikke en dritt da jeg flytta for meg selv i riktig ung alder. Så, jeg bestemte meg tidlig for at mine unger skulle få mer huslig opplæring enn jeg fikk.

Da visste jeg jo ikke at jeg skulle komme til et punkt med så mye smerter, da, der jeg ble avhengig av hjelp til visse ting.

Men sånn generelt mener jeg at unger godt kan gjøre ting hjemme. "Problemet" er vel bare at jeg ikke helt vet om mine hadde gjort disse tingene om jeg hadde vært helt frisk. Samtidig - det behøver jo ikke å være negativt for dem. Det er dette som er vanskelig.