NHD - barn av kronisk syke foreldre

[Gjest mora2]

Dette er et meget viktig tema som jeg har mange tanker om.

Skal komme tilbake med et svar i løpet av noen dager.

Må du ikke glemme å svare da! ;0)

Mange som venter i spenning her...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg skal prøver å gi noen tanker om dette sett fra mitt ståsted som er at jeg har hatt mange pasienter som har vokst opp med kronisk syke foreldre (eller søsken).

Jeg er glad jeg har ventet med å svare fordi jeg nå kan henvise til flere utmerkede innlegg som belyser spørsmålet.

Først rollemodellen. Her må jeg si først at jeg er skremt over at "fordi jeg fortjener det - mentaliteten" også har nådd det å skulle være forelder (jfr. dagens oppslag om barn av metadonbrukere).

Andre har vist til forskningen om 3 ggr overrisiko for uførhet av barn av uføre. Spesielt skeptisk er jeg der begge foreldre er uføre. Barn vokser ikke opp med den vane at noen står opp og går på jobb hver morgen, at det finnes hverdager og helg, og at ferie er noe hyggelig som avvekslig til jobb og noe en gjør seg fortjent til etter en arbeidinnsats. Likeledes at alt forbruk har som forutsetning at noen har gjort en arbeidsinnsats for å skaffe denne verdien til veie. Om en ikke har tjent disse pengene selv, er det noen annen som har arbeidet for dem. I en annen tråd diskuterte en lomepenger. Jeg tror foreldre bør fortelle sine barn hvor mange minutter, timer eller dager de må arbeide for å tjene disse pengene som deles ut som lommepenger.

Jeg omgås en del allmennleger. De er skremt over hvor mange VTE-damer som kommer med døtre i 15-17 års alder med spørsmål om fibromyalgi eller ME. (VTE= vondt, trett og engstelig). Det at en tidlig lærer seg å starte dagen med å kjenne etter om noe kan være galt i kroppen eller andre steder, kan ha ødeleggende effekt på nomal utvikling. Slik modellæring er skummel.

Til betydningen av kronisk syk forelder, er jeg overbevist om at innen rimelige grenser har dette ingen ting med om en må bære bæreposer hjem fra butikken, gå ut med søppla, vaske sitt eget rom eller ikke å gjøre. Dette har med det som Emmie elegant beskriver i sitt innlegg. Det har noe med hvor stor plass den syke og sykdommen tar i familien. Les også innlegget til Kayia om kvinnen med migrene.

Det er ikke skadlig om barnet må smøre sin egen matpakke om morgenen. Derimot er det svært viktig om mor og far deltar aktivt og interessert i forkosten, eller om de ikke gidder å stå opp, men ligger i sengen.

Når barnet kommer fra skolen, er ikke det viktigste om en sunn middag står klar på spisebordet. Må en lage middag sammen med en interessert forelder, gjør det ingenting. Ligger derimot mor eller far på sofaen og sukker, stønner eller på andre indirekte måter sigaliserer sin sykdom, er det skadelig.

Husk at ca kun 7% av vår kommunikasojn er den direkte verbale (ordene vi sier). Resten er måten vi sier det på + kroppsspåket. "Ja, når dere har samvittighet til å dra på stranden mens jeg har en av mine dårligste dager, håper jeg at dere virkelig koser dere :-)".

Flere nevner den følelsen barnet får av at det alltid skal være flink, blid, ha det fint, og i hvert fall ikke true den sykes stilling om hvem som har det verst i dag. Dette er viktig. Derfor må en evne å se forbi og rundt barnets verbale ytringer om hvor godt allting går - de er ikke alltid like bra som det sier.

Det er også svær viktig som en påpeker at den dårlige helsen er noe en tar opp med legen og helsevesenet forøvrig - problemet håndteres der. Den dårlige helsen og behandlingen av denne er ikke barnets ansvar.

Til slutt må jeg understreke viktigheten av at den friske forelderen kan kompensere for dette ved å være forelder med alt det innebærer og la barnet være barn mens det er barn.

[Gjest Shira :o)]

Jeg skal prøver å gi noen tanker om dette sett fra mitt ståsted som er at jeg har hatt mange pasienter som har vokst opp med kronisk syke foreldre (eller søsken).

Jeg er glad jeg har ventet med å svare fordi jeg nå kan henvise til flere utmerkede innlegg som belyser spørsmålet.

Først rollemodellen. Her må jeg si først at jeg er skremt over at "fordi jeg fortjener det - mentaliteten" også har nådd det å skulle være forelder (jfr. dagens oppslag om barn av metadonbrukere).

Andre har vist til forskningen om 3 ggr overrisiko for uførhet av barn av uføre. Spesielt skeptisk er jeg der begge foreldre er uføre. Barn vokser ikke opp med den vane at noen står opp og går på jobb hver morgen, at det finnes hverdager og helg, og at ferie er noe hyggelig som avvekslig til jobb og noe en gjør seg fortjent til etter en arbeidinnsats. Likeledes at alt forbruk har som forutsetning at noen har gjort en arbeidsinnsats for å skaffe denne verdien til veie. Om en ikke har tjent disse pengene selv, er det noen annen som har arbeidet for dem. I en annen tråd diskuterte en lomepenger. Jeg tror foreldre bør fortelle sine barn hvor mange minutter, timer eller dager de må arbeide for å tjene disse pengene som deles ut som lommepenger.

Jeg omgås en del allmennleger. De er skremt over hvor mange VTE-damer som kommer med døtre i 15-17 års alder med spørsmål om fibromyalgi eller ME. (VTE= vondt, trett og engstelig). Det at en tidlig lærer seg å starte dagen med å kjenne etter om noe kan være galt i kroppen eller andre steder, kan ha ødeleggende effekt på nomal utvikling. Slik modellæring er skummel.

Til betydningen av kronisk syk forelder, er jeg overbevist om at innen rimelige grenser har dette ingen ting med om en må bære bæreposer hjem fra butikken, gå ut med søppla, vaske sitt eget rom eller ikke å gjøre. Dette har med det som Emmie elegant beskriver i sitt innlegg. Det har noe med hvor stor plass den syke og sykdommen tar i familien. Les også innlegget til Kayia om kvinnen med migrene.

Det er ikke skadlig om barnet må smøre sin egen matpakke om morgenen. Derimot er det svært viktig om mor og far deltar aktivt og interessert i forkosten, eller om de ikke gidder å stå opp, men ligger i sengen.

Når barnet kommer fra skolen, er ikke det viktigste om en sunn middag står klar på spisebordet. Må en lage middag sammen med en interessert forelder, gjør det ingenting. Ligger derimot mor eller far på sofaen og sukker, stønner eller på andre indirekte måter sigaliserer sin sykdom, er det skadelig.

Husk at ca kun 7% av vår kommunikasojn er den direkte verbale (ordene vi sier). Resten er måten vi sier det på + kroppsspåket. "Ja, når dere har samvittighet til å dra på stranden mens jeg har en av mine dårligste dager, håper jeg at dere virkelig koser dere :-)".

Flere nevner den følelsen barnet får av at det alltid skal være flink, blid, ha det fint, og i hvert fall ikke true den sykes stilling om hvem som har det verst i dag. Dette er viktig. Derfor må en evne å se forbi og rundt barnets verbale ytringer om hvor godt allting går - de er ikke alltid like bra som det sier.

Det er også svær viktig som en påpeker at den dårlige helsen er noe en tar opp med legen og helsevesenet forøvrig - problemet håndteres der. Den dårlige helsen og behandlingen av denne er ikke barnets ansvar.

Til slutt må jeg understreke viktigheten av at den friske forelderen kan kompensere for dette ved å være forelder med alt det innebærer og la barnet være barn mens det er barn.

Da vet jeg at jeg har gjort ting rett. Dette var veldig godt for meg å lese, for vi har unngått alt det negative du beskriver, mens vi har gjort tingene slik du skisserer at det skal gjøres, beste for barnet.

[Gjest ViViola]

Jeg skal prøver å gi noen tanker om dette sett fra mitt ståsted som er at jeg har hatt mange pasienter som har vokst opp med kronisk syke foreldre (eller søsken).

Jeg er glad jeg har ventet med å svare fordi jeg nå kan henvise til flere utmerkede innlegg som belyser spørsmålet.

Først rollemodellen. Her må jeg si først at jeg er skremt over at "fordi jeg fortjener det - mentaliteten" også har nådd det å skulle være forelder (jfr. dagens oppslag om barn av metadonbrukere).

Andre har vist til forskningen om 3 ggr overrisiko for uførhet av barn av uføre. Spesielt skeptisk er jeg der begge foreldre er uføre. Barn vokser ikke opp med den vane at noen står opp og går på jobb hver morgen, at det finnes hverdager og helg, og at ferie er noe hyggelig som avvekslig til jobb og noe en gjør seg fortjent til etter en arbeidinnsats. Likeledes at alt forbruk har som forutsetning at noen har gjort en arbeidsinnsats for å skaffe denne verdien til veie. Om en ikke har tjent disse pengene selv, er det noen annen som har arbeidet for dem. I en annen tråd diskuterte en lomepenger. Jeg tror foreldre bør fortelle sine barn hvor mange minutter, timer eller dager de må arbeide for å tjene disse pengene som deles ut som lommepenger.

Jeg omgås en del allmennleger. De er skremt over hvor mange VTE-damer som kommer med døtre i 15-17 års alder med spørsmål om fibromyalgi eller ME. (VTE= vondt, trett og engstelig). Det at en tidlig lærer seg å starte dagen med å kjenne etter om noe kan være galt i kroppen eller andre steder, kan ha ødeleggende effekt på nomal utvikling. Slik modellæring er skummel.

Til betydningen av kronisk syk forelder, er jeg overbevist om at innen rimelige grenser har dette ingen ting med om en må bære bæreposer hjem fra butikken, gå ut med søppla, vaske sitt eget rom eller ikke å gjøre. Dette har med det som Emmie elegant beskriver i sitt innlegg. Det har noe med hvor stor plass den syke og sykdommen tar i familien. Les også innlegget til Kayia om kvinnen med migrene.

Det er ikke skadlig om barnet må smøre sin egen matpakke om morgenen. Derimot er det svært viktig om mor og far deltar aktivt og interessert i forkosten, eller om de ikke gidder å stå opp, men ligger i sengen.

Når barnet kommer fra skolen, er ikke det viktigste om en sunn middag står klar på spisebordet. Må en lage middag sammen med en interessert forelder, gjør det ingenting. Ligger derimot mor eller far på sofaen og sukker, stønner eller på andre indirekte måter sigaliserer sin sykdom, er det skadelig.

Husk at ca kun 7% av vår kommunikasojn er den direkte verbale (ordene vi sier). Resten er måten vi sier det på + kroppsspåket. "Ja, når dere har samvittighet til å dra på stranden mens jeg har en av mine dårligste dager, håper jeg at dere virkelig koser dere :-)".

Flere nevner den følelsen barnet får av at det alltid skal være flink, blid, ha det fint, og i hvert fall ikke true den sykes stilling om hvem som har det verst i dag. Dette er viktig. Derfor må en evne å se forbi og rundt barnets verbale ytringer om hvor godt allting går - de er ikke alltid like bra som det sier.

Det er også svær viktig som en påpeker at den dårlige helsen er noe en tar opp med legen og helsevesenet forøvrig - problemet håndteres der. Den dårlige helsen og behandlingen av denne er ikke barnets ansvar.

Til slutt må jeg understreke viktigheten av at den friske forelderen kan kompensere for dette ved å være forelder med alt det innebærer og la barnet være barn mens det er barn.

Interessant lesing!

[Bookworm]

Jeg skal prøver å gi noen tanker om dette sett fra mitt ståsted som er at jeg har hatt mange pasienter som har vokst opp med kronisk syke foreldre (eller søsken).

Jeg er glad jeg har ventet med å svare fordi jeg nå kan henvise til flere utmerkede innlegg som belyser spørsmålet.

Først rollemodellen. Her må jeg si først at jeg er skremt over at "fordi jeg fortjener det - mentaliteten" også har nådd det å skulle være forelder (jfr. dagens oppslag om barn av metadonbrukere).

Andre har vist til forskningen om 3 ggr overrisiko for uførhet av barn av uføre. Spesielt skeptisk er jeg der begge foreldre er uføre. Barn vokser ikke opp med den vane at noen står opp og går på jobb hver morgen, at det finnes hverdager og helg, og at ferie er noe hyggelig som avvekslig til jobb og noe en gjør seg fortjent til etter en arbeidinnsats. Likeledes at alt forbruk har som forutsetning at noen har gjort en arbeidsinnsats for å skaffe denne verdien til veie. Om en ikke har tjent disse pengene selv, er det noen annen som har arbeidet for dem. I en annen tråd diskuterte en lomepenger. Jeg tror foreldre bør fortelle sine barn hvor mange minutter, timer eller dager de må arbeide for å tjene disse pengene som deles ut som lommepenger.

Jeg omgås en del allmennleger. De er skremt over hvor mange VTE-damer som kommer med døtre i 15-17 års alder med spørsmål om fibromyalgi eller ME. (VTE= vondt, trett og engstelig). Det at en tidlig lærer seg å starte dagen med å kjenne etter om noe kan være galt i kroppen eller andre steder, kan ha ødeleggende effekt på nomal utvikling. Slik modellæring er skummel.

Til betydningen av kronisk syk forelder, er jeg overbevist om at innen rimelige grenser har dette ingen ting med om en må bære bæreposer hjem fra butikken, gå ut med søppla, vaske sitt eget rom eller ikke å gjøre. Dette har med det som Emmie elegant beskriver i sitt innlegg. Det har noe med hvor stor plass den syke og sykdommen tar i familien. Les også innlegget til Kayia om kvinnen med migrene.

Det er ikke skadlig om barnet må smøre sin egen matpakke om morgenen. Derimot er det svært viktig om mor og far deltar aktivt og interessert i forkosten, eller om de ikke gidder å stå opp, men ligger i sengen.

Når barnet kommer fra skolen, er ikke det viktigste om en sunn middag står klar på spisebordet. Må en lage middag sammen med en interessert forelder, gjør det ingenting. Ligger derimot mor eller far på sofaen og sukker, stønner eller på andre indirekte måter sigaliserer sin sykdom, er det skadelig.

Husk at ca kun 7% av vår kommunikasojn er den direkte verbale (ordene vi sier). Resten er måten vi sier det på + kroppsspåket. "Ja, når dere har samvittighet til å dra på stranden mens jeg har en av mine dårligste dager, håper jeg at dere virkelig koser dere :-)".

Flere nevner den følelsen barnet får av at det alltid skal være flink, blid, ha det fint, og i hvert fall ikke true den sykes stilling om hvem som har det verst i dag. Dette er viktig. Derfor må en evne å se forbi og rundt barnets verbale ytringer om hvor godt allting går - de er ikke alltid like bra som det sier.

Det er også svær viktig som en påpeker at den dårlige helsen er noe en tar opp med legen og helsevesenet forøvrig - problemet håndteres der. Den dårlige helsen og behandlingen av denne er ikke barnets ansvar.

Til slutt må jeg understreke viktigheten av at den friske forelderen kan kompensere for dette ved å være forelder med alt det innebærer og la barnet være barn mens det er barn.

Takk for svar, og jeg må si jeg puster rolig ut nå:-)

Jeg følte tidligere at jeg gjorde ting mer eller mindre riktig, og etter det du skriver her, føler jeg dette enda mer.

Jeg snakker aldri om sykdomme min med datteren min, jeg er bestandig sammen med henne om morgenen, til middag, med lekser - ligger sjelden på sofaen når hun er til stede (av og til må jeg jo da). Faren hennes tar seg av de aktivitetene jeg ikke klarer, og jeg er bare glad når de reiser på skitur, selv om jeg ikke kan være med...

[Bookworm]

[quote name=Shira )' timestamp='1238098965' post='4120822]

Da vet jeg at jeg har gjort ting rett. Dette var veldig godt for meg å lese, for vi har unngått alt det negative du beskriver, mens vi har gjort tingene slik du skisserer at det skal gjøres, beste for barnet.

Samme her, jeg ble veldig beroliget nå:-)

[Gjest Shira :o)]

Samme her, jeg ble veldig beroliget nå:-)

)

[Gjest J31!]

Jeg skal prøver å gi noen tanker om dette sett fra mitt ståsted som er at jeg har hatt mange pasienter som har vokst opp med kronisk syke foreldre (eller søsken).

Jeg er glad jeg har ventet med å svare fordi jeg nå kan henvise til flere utmerkede innlegg som belyser spørsmålet.

Først rollemodellen. Her må jeg si først at jeg er skremt over at "fordi jeg fortjener det - mentaliteten" også har nådd det å skulle være forelder (jfr. dagens oppslag om barn av metadonbrukere).

Andre har vist til forskningen om 3 ggr overrisiko for uførhet av barn av uføre. Spesielt skeptisk er jeg der begge foreldre er uføre. Barn vokser ikke opp med den vane at noen står opp og går på jobb hver morgen, at det finnes hverdager og helg, og at ferie er noe hyggelig som avvekslig til jobb og noe en gjør seg fortjent til etter en arbeidinnsats. Likeledes at alt forbruk har som forutsetning at noen har gjort en arbeidsinnsats for å skaffe denne verdien til veie. Om en ikke har tjent disse pengene selv, er det noen annen som har arbeidet for dem. I en annen tråd diskuterte en lomepenger. Jeg tror foreldre bør fortelle sine barn hvor mange minutter, timer eller dager de må arbeide for å tjene disse pengene som deles ut som lommepenger.

Jeg omgås en del allmennleger. De er skremt over hvor mange VTE-damer som kommer med døtre i 15-17 års alder med spørsmål om fibromyalgi eller ME. (VTE= vondt, trett og engstelig). Det at en tidlig lærer seg å starte dagen med å kjenne etter om noe kan være galt i kroppen eller andre steder, kan ha ødeleggende effekt på nomal utvikling. Slik modellæring er skummel.

Til betydningen av kronisk syk forelder, er jeg overbevist om at innen rimelige grenser har dette ingen ting med om en må bære bæreposer hjem fra butikken, gå ut med søppla, vaske sitt eget rom eller ikke å gjøre. Dette har med det som Emmie elegant beskriver i sitt innlegg. Det har noe med hvor stor plass den syke og sykdommen tar i familien. Les også innlegget til Kayia om kvinnen med migrene.

Det er ikke skadlig om barnet må smøre sin egen matpakke om morgenen. Derimot er det svært viktig om mor og far deltar aktivt og interessert i forkosten, eller om de ikke gidder å stå opp, men ligger i sengen.

Når barnet kommer fra skolen, er ikke det viktigste om en sunn middag står klar på spisebordet. Må en lage middag sammen med en interessert forelder, gjør det ingenting. Ligger derimot mor eller far på sofaen og sukker, stønner eller på andre indirekte måter sigaliserer sin sykdom, er det skadelig.

Husk at ca kun 7% av vår kommunikasojn er den direkte verbale (ordene vi sier). Resten er måten vi sier det på + kroppsspåket. "Ja, når dere har samvittighet til å dra på stranden mens jeg har en av mine dårligste dager, håper jeg at dere virkelig koser dere :-)".

Flere nevner den følelsen barnet får av at det alltid skal være flink, blid, ha det fint, og i hvert fall ikke true den sykes stilling om hvem som har det verst i dag. Dette er viktig. Derfor må en evne å se forbi og rundt barnets verbale ytringer om hvor godt allting går - de er ikke alltid like bra som det sier.

Det er også svær viktig som en påpeker at den dårlige helsen er noe en tar opp med legen og helsevesenet forøvrig - problemet håndteres der. Den dårlige helsen og behandlingen av denne er ikke barnets ansvar.

Til slutt må jeg understreke viktigheten av at den friske forelderen kan kompensere for dette ved å være forelder med alt det innebærer og la barnet være barn mens det er barn.

Kan man enkelt si det sånn at det i bunn og grunn handler om å la barnets behov komme foran sine egne behov?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kan man enkelt si det sånn at det i bunn og grunn handler om å la barnets behov komme foran sine egne behov?

Ja.

[Gjest J31!]

Ja.

Ok. Dette var godt og betryggende å få svar på :-)

[Gjest høstløv]

Jeg skal prøver å gi noen tanker om dette sett fra mitt ståsted som er at jeg har hatt mange pasienter som har vokst opp med kronisk syke foreldre (eller søsken).

Jeg er glad jeg har ventet med å svare fordi jeg nå kan henvise til flere utmerkede innlegg som belyser spørsmålet.

Først rollemodellen. Her må jeg si først at jeg er skremt over at "fordi jeg fortjener det - mentaliteten" også har nådd det å skulle være forelder (jfr. dagens oppslag om barn av metadonbrukere).

Andre har vist til forskningen om 3 ggr overrisiko for uførhet av barn av uføre. Spesielt skeptisk er jeg der begge foreldre er uføre. Barn vokser ikke opp med den vane at noen står opp og går på jobb hver morgen, at det finnes hverdager og helg, og at ferie er noe hyggelig som avvekslig til jobb og noe en gjør seg fortjent til etter en arbeidinnsats. Likeledes at alt forbruk har som forutsetning at noen har gjort en arbeidsinnsats for å skaffe denne verdien til veie. Om en ikke har tjent disse pengene selv, er det noen annen som har arbeidet for dem. I en annen tråd diskuterte en lomepenger. Jeg tror foreldre bør fortelle sine barn hvor mange minutter, timer eller dager de må arbeide for å tjene disse pengene som deles ut som lommepenger.

Jeg omgås en del allmennleger. De er skremt over hvor mange VTE-damer som kommer med døtre i 15-17 års alder med spørsmål om fibromyalgi eller ME. (VTE= vondt, trett og engstelig). Det at en tidlig lærer seg å starte dagen med å kjenne etter om noe kan være galt i kroppen eller andre steder, kan ha ødeleggende effekt på nomal utvikling. Slik modellæring er skummel.

Til betydningen av kronisk syk forelder, er jeg overbevist om at innen rimelige grenser har dette ingen ting med om en må bære bæreposer hjem fra butikken, gå ut med søppla, vaske sitt eget rom eller ikke å gjøre. Dette har med det som Emmie elegant beskriver i sitt innlegg. Det har noe med hvor stor plass den syke og sykdommen tar i familien. Les også innlegget til Kayia om kvinnen med migrene.

Det er ikke skadlig om barnet må smøre sin egen matpakke om morgenen. Derimot er det svært viktig om mor og far deltar aktivt og interessert i forkosten, eller om de ikke gidder å stå opp, men ligger i sengen.

Når barnet kommer fra skolen, er ikke det viktigste om en sunn middag står klar på spisebordet. Må en lage middag sammen med en interessert forelder, gjør det ingenting. Ligger derimot mor eller far på sofaen og sukker, stønner eller på andre indirekte måter sigaliserer sin sykdom, er det skadelig.

Husk at ca kun 7% av vår kommunikasojn er den direkte verbale (ordene vi sier). Resten er måten vi sier det på + kroppsspåket. "Ja, når dere har samvittighet til å dra på stranden mens jeg har en av mine dårligste dager, håper jeg at dere virkelig koser dere :-)".

Flere nevner den følelsen barnet får av at det alltid skal være flink, blid, ha det fint, og i hvert fall ikke true den sykes stilling om hvem som har det verst i dag. Dette er viktig. Derfor må en evne å se forbi og rundt barnets verbale ytringer om hvor godt allting går - de er ikke alltid like bra som det sier.

Det er også svær viktig som en påpeker at den dårlige helsen er noe en tar opp med legen og helsevesenet forøvrig - problemet håndteres der. Den dårlige helsen og behandlingen av denne er ikke barnets ansvar.

Til slutt må jeg understreke viktigheten av at den friske forelderen kan kompensere for dette ved å være forelder med alt det innebærer og la barnet være barn mens det er barn.

Takk for et fint svar.

Jeg ser av svaret at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet overfor mine barn, for de har fått lov til å være barn, og de aktiviteter vi ikke har kunnet gjøre sammen pga min funksjonshemning, har vi kompensert ved å gjøre andre aktiviteter sammen.

Vi har vært i Legoland, dyreparker, Tusenfryd og mange andre lekeland i Sverige og Danmark, vært på ferie i campingvogn eller sommerhus om sommeren og om vinteren har vi vært to uker på Gran Canaria. De aktivitetene jeg ikke har kunnet delta i har pappaen vært med på og jeg har vært ivrig fotograf og tilskuer.

Jeg har aktivt deltatt i barnas liv, fulgt med i deres skolearbeide og vært på foreldremøter, konferansetimer, skoleavslutninger og diverse opptredener i skolesammenheng og på danseskolen. Jeg synes at det har vært et must å stå opp og få barna opp om morgenen, gi de frokost og sende de til skole med klem og gode ord, slik at deres dag har begynt på en positiv måte.

På hjemmeplan er det jeg som har hatt logistikken over klær og matinnkjøp. Barna har vært med i butikken og kjørt handlevogn og pakket maten i bæreposer og satt de ut i bilen og båret de inn igjen, men ellers har de ikke hatt flere huslige plikter enn barn normalt skal ha i familiesammenheng, de er sikkert blitt litt bortskjemt på den fronten iom at vi har hatt hushjelp.

[Gjest Ikke så lett]

Jeg skal prøver å gi noen tanker om dette sett fra mitt ståsted som er at jeg har hatt mange pasienter som har vokst opp med kronisk syke foreldre (eller søsken).

Jeg er glad jeg har ventet med å svare fordi jeg nå kan henvise til flere utmerkede innlegg som belyser spørsmålet.

Først rollemodellen. Her må jeg si først at jeg er skremt over at "fordi jeg fortjener det - mentaliteten" også har nådd det å skulle være forelder (jfr. dagens oppslag om barn av metadonbrukere).

Andre har vist til forskningen om 3 ggr overrisiko for uførhet av barn av uføre. Spesielt skeptisk er jeg der begge foreldre er uføre. Barn vokser ikke opp med den vane at noen står opp og går på jobb hver morgen, at det finnes hverdager og helg, og at ferie er noe hyggelig som avvekslig til jobb og noe en gjør seg fortjent til etter en arbeidinnsats. Likeledes at alt forbruk har som forutsetning at noen har gjort en arbeidsinnsats for å skaffe denne verdien til veie. Om en ikke har tjent disse pengene selv, er det noen annen som har arbeidet for dem. I en annen tråd diskuterte en lomepenger. Jeg tror foreldre bør fortelle sine barn hvor mange minutter, timer eller dager de må arbeide for å tjene disse pengene som deles ut som lommepenger.

Jeg omgås en del allmennleger. De er skremt over hvor mange VTE-damer som kommer med døtre i 15-17 års alder med spørsmål om fibromyalgi eller ME. (VTE= vondt, trett og engstelig). Det at en tidlig lærer seg å starte dagen med å kjenne etter om noe kan være galt i kroppen eller andre steder, kan ha ødeleggende effekt på nomal utvikling. Slik modellæring er skummel.

Til betydningen av kronisk syk forelder, er jeg overbevist om at innen rimelige grenser har dette ingen ting med om en må bære bæreposer hjem fra butikken, gå ut med søppla, vaske sitt eget rom eller ikke å gjøre. Dette har med det som Emmie elegant beskriver i sitt innlegg. Det har noe med hvor stor plass den syke og sykdommen tar i familien. Les også innlegget til Kayia om kvinnen med migrene.

Det er ikke skadlig om barnet må smøre sin egen matpakke om morgenen. Derimot er det svært viktig om mor og far deltar aktivt og interessert i forkosten, eller om de ikke gidder å stå opp, men ligger i sengen.

Når barnet kommer fra skolen, er ikke det viktigste om en sunn middag står klar på spisebordet. Må en lage middag sammen med en interessert forelder, gjør det ingenting. Ligger derimot mor eller far på sofaen og sukker, stønner eller på andre indirekte måter sigaliserer sin sykdom, er det skadelig.

Husk at ca kun 7% av vår kommunikasojn er den direkte verbale (ordene vi sier). Resten er måten vi sier det på + kroppsspåket. "Ja, når dere har samvittighet til å dra på stranden mens jeg har en av mine dårligste dager, håper jeg at dere virkelig koser dere :-)".

Flere nevner den følelsen barnet får av at det alltid skal være flink, blid, ha det fint, og i hvert fall ikke true den sykes stilling om hvem som har det verst i dag. Dette er viktig. Derfor må en evne å se forbi og rundt barnets verbale ytringer om hvor godt allting går - de er ikke alltid like bra som det sier.

Det er også svær viktig som en påpeker at den dårlige helsen er noe en tar opp med legen og helsevesenet forøvrig - problemet håndteres der. Den dårlige helsen og behandlingen av denne er ikke barnets ansvar.

Til slutt må jeg understreke viktigheten av at den friske forelderen kan kompensere for dette ved å være forelder med alt det innebærer og la barnet være barn mens det er barn.

''Jeg tror foreldre bør fortelle sine barn hvor mange minutter, timer eller dager de må arbeide for å tjene disse pengene som deles ut som lommepenger''

Har tenkt en del på det siste uka. Mener du at vi skal oppgi hvor lenge vi begge jobber for å tjene disse pengene til sammen?

Skal man nevne andre inntekter man har, slik som utleie f.eks.

Er det ok å bare fortelle hvor mye jeg må jobbe og utelate det andre? Eller skal man si: Pappa må jobbe så lenge og mamma må jobbe 4 ganger mer.

Hva hvis innekten virker mot sin hensikt? Bør vi la ungdommene få innsyn i hele regnskapet kanskje? Ikke bare det som kommer inn, men det som går ut også?