Separasjonsangst?

[Gjest Marit mons]

Hei. Jeg har gjennom hele livet satt lite pris på forandringer av forskjellig art. Jeg kan huske at jeg slet veldig med å overnatte hos andre når jeg var liten, jeg trengte å ha mor eller far i nærheten. Jeg har aldri sett på meg selv som en som har psykiske lidelser, men jeg begynner å ane at mine perioder med uro kanskje er det man kaller separasjonsangst. Jeg er student og bor utenbys, når jeg har vært hjemme i lengre ferier som jul og sommer, er det svært ubehagelig å komme tilbake til studenthybelen. Jeg har egentlig aldri tenkt noe over dette, annet enn at jeg har savnet hjemstedet, noe som i og for seg er normalt. Men i det har i det siste gått opp for meg hvor mye dette preger meg. Spesiellt merket jeg det når det ble slutt med kjæresten min, dette sliter jeg med ennå og tror ikke det er så mye pga tapet av kjæresten, men fordi jeg har angst for at vi ikke skal tilbringe mer tid sammen, at jeg med min separasjonsangst ikke takler ett brudd like bra. Videre er det slik at studietiden nærmer seg slutten, dette er egentlig veldig bra, for jeg gleder meg til å komme hjem, men nå har jeg mer og mer begynt å bli trist og lei meg når jeg innser at 3 år av mitt liv på dette stedet er over og jeg nok aldri vil dra tilbake hit. Dette er jo ikke veldig fornuftig, ettersom jeg hele tiden har sett frem til å bli ferdig. Å gå å legge seg er ikke noe jeg setter pris på heller, selv om jeg elsker å sove. Jeg føler meg plutselig veldig ensom og føler at alle andre er travelt opptatt med sitt, at jeg er absolutt helt alene. Dette er noe som opphører helt dersom jeg for eks deler seng med en kjæreste, deler rom med noen på hyttetur etc. Jeg merker og at når alle har planer eller skal noe, så vokser klumpen i magen om at jeg er helt alene, eller at alle kommer til å forsvinne til sitt uten at jeg er med. Dersom jeg vet at jeg skal for eks på reise med noen, så forsvinner veldig mye av bekymringene/ nedstemtheten min, rett og slett fordi jeg da er "sikret" frem til reisen er over. Jeg liker heller ikke å se på gamle bilder, selv om jeg gjør det da. Jeg som regel nedstemt og trist, fordi jeg føler at det er "forsvunnet tid". Alle bildene jeg sitter igjen med fra kjæresten er noe jeg unngår, da jeg vet at dette får frem den verste angsten. Jeg føler liksom at jeg er den eneste som har disse minnene nå, og at de aldri vil bli verdt de de engang var. Nå ble dette mye lengre enn planlagt. Jeg skriver til deg fordi jeg lurer på hva du tenker om dette. Er dette noe typisk som det er mulig å venne seg av, eller er jeg rett og slett bare ett flokkmenneske? Vil terapi være hjelpsomt med dette?

[Gjest Kuadnoi]

Det høres ut som separasjon angst. Hva det kommer av kan være mange ting. Opplevd du noe da du var barn? var du borte fra det trygge en periode? om du ikke husker, så spør din mor. Det er alltid en årsak til div lidelser. Noe aner vi ikke fordi vi var så små da det hendte.

Men det kan også rett og slett være at du ikke liker ditt eget selskap.. Ensomheten med seg selv. Mange mennesker liker ikke å være alene fordi da er man plutselig i lag med seg selv , og det kan virke skummelt.