Hvorfor blir jeg slik?

[Gjest lakua]

Jeg holdt jo på å bli bedre, så plutselig den siste uken har ting gått rett vest. Hva er det som gjør dette?

Beklager disse frustrasjonsutbruddene mine, jeg har skaffet meg hjelp og mere medisiner i RL.

Men hvorfor skjer dette, skjønner jo nå med mye AP at det jeg opplever ikke stemmer. En venninne ringte faktisk å ba meg med ut på tur. Hun hørtes ikke sint ut nå, igår hadde jeg forestillinger om at også hun mislikte meg, hun kom aldri til å ville ha noe mere med meg å gjøre.

Dette stemmer tydeligvis ikke. Er det virkelig hodet mitt som er så tullete? Hva skjer egentlig inne i denne hjernen min da? Mangler jeg noe, eller er det for mye av noe, eller hva er galt?

Skal dra meg ut nå, selv om jeg kanskje ikke får det helt bra med alle blikkene i etterkant. Er det bedre å sitte hjemme når jeg er sånn? Vet ikke jeg, føler meg dopet nå så det må vel gå...

[Gjest Livet ditt er verdt å leve]

Det kommer til å gå helt fint. Prøv å kose deg ute! Og husk at de aller aller fleste mennesker har nok med seg selv og gidder ikke å kaste bort tid og energi på å "kikke rart" på andre.

Det er bare noe du tror og føler, men etterhvert som medisinene virker mer, forsvinner nok slike tanker og følelser.

Bra at du har skaffet deg hjelp i RL. Lykke til!

[Gjest Livet ditt er verdt å leve]

Nå må du ikke "love" noe du kanskje ikke kan "holde" da...

Min erfaring med AP er ikke at slike tanker om at man blir iaktatt, baksnakket, latterliggjort og lagt for hat/mislikt forsvinner.... det blir lettere å leve med, bare.... det som derimot kan forsvinne, etter hva jeg mener, er mer alvorlige symptomer som paranoide vrangforestillinger... tror nok stemmer havner i samme kategori, men det har jeg ingen erfaring med.

Jeg lovet ikke. Sa bare at de nok ville forsvinne... I den betydning kanskje...

Men når det er sagt så har jeg absolutt ingen greie på psykoser eller psykotiske symptomer, ei heller medisiner mot psykoser og hvordan de virker eller ikke virker.

Ville bare gi henne en oppmuntring.

[jasåsånnerdet]

Kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. Vanskelig å si hvorfor ting er som de er. Men det føles som en klo som prøver å hindre meg i å leve, å ha tiltro, å smile..