Vrangforestillinger - hvor går grensene?

[Gjest den virkelige verden]

Hvordan kan jeg vite at det jeg tenker er vrangforestillinger?

Jeg synes det er vanskelig å få klarhet i hvor grensene går mellom hva som er vrangforestillinger og hva som ikke er det.

Jeg snakket med en venninne forleden som sa at alle har vrangforestillinger i større eller mindre grad.

Stemmer det?

Kan det være slik at ganske "uskyldige" oppfatninger av virkeligheten, tanker som skiller seg litt fra "main stream", tolkes i sykelig retning hvis en har en psykehistorie fra før?

Etter min oppfatning er vi mennesker så forskjellige at det da må være vanskelig for fagfolk å skille mellom hva som er syklige og "friske" tankemønstre.

Jeg synes det er skremmende å tenke på at en kan bli fanget i sin egen historie.

Har NHD eller andre oppfatninger om hvor grensene går?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Noen ganger er vrangforestillingene helt opplagte. Eks pasienten som mente at blodstrømmen hadde snudd dvs fra hjertet i venene og tilbake til hjertet via arteriene.

Andre ganger er det svært vanskelig. Jeg ser mer og mer på hva det betyr for funksjonen i disse tilfeller. Fungerer personen i arbeid, familie og sosialt?

[Gjest den virkelige verden]

Noen ganger er vrangforestillingene helt opplagte. Eks pasienten som mente at blodstrømmen hadde snudd dvs fra hjertet i venene og tilbake til hjertet via arteriene.

Andre ganger er det svært vanskelig. Jeg ser mer og mer på hva det betyr for funksjonen i disse tilfeller. Fungerer personen i arbeid, familie og sosialt?

Jeg forstår at det kanskje er vanskelig å svare på dette nettopp fordi vi er så forskjellige og tenker så ulikt. Men hvordan tenker

en psykiater når denne tar stilling til om noe er en vrangforestilling eller ei?

Jeg ser at opplagte vrangforestillinger, som den du nevner, er hevet over tvil, men hva med de litt mer uhåndgripelige tankene vi går med. Hvordan registreres disse?

Selv blir jeg usikker på hvorvidt det jeg tenker kan påvirke det som skjer. Jeg antar at det er naturlig at det en tenker om seg selv også har inflytelse på hva som skjer med en. Av den grunn kan det være uklokt å tenke visse tanker, for eksempel negative tanker. Dette mener jeg er common sense. Et klokt hode har en gang formulert "du blir hva du tenker". Mange kan nok si seg enig i det, og det er vel nettopp noe av filosofien som ligger til grunn for arbeidet innen kognitiv terapi.

Jeg blir redd når andre oppfatter at jeg ikke har vrangforestillinger, og at jeg ikke klarer å se ting i sammenheng, som at jeg ikke klarer å se meg selv utenfra. Det må da være vanskelig for de fleste i innta et slikt perspektiv. Jeg føler meg som et jordnært og fornuftig menneske. Tidvis tenker jeg at divergensen handler om at man ikke snakker samme "språk", at det rett og slett handler om å bruke uttrykk som sender feil signaler.

Jeg kan bli redd for at jeg har kommet inn på et skummelt spor. At kontakten med psykiatrien har viklet meg inn i en slags labyring hvor det jeg tenker og uttrykket kanskje blir tolket i, for meg, ufordelaktige vendinger. Jeg føler meg tidvis "fanget" av dette. Jeg føler meg tidvis også "fanget" av diagnosen jeg er blitt tildelt i den forstand at det jeg uttrykker blir tolket med diagnosen som bakteppe. Hva tenker du om en slik bekymring?

Videre tenker jeg at det kan være farlig å tenke på seg selv som psykisk syk, at det kan trekke en ned og skape begrensninger heller enn å motivere og gi oppdrift.

Har ikke psykiatrien (behandlere) også et ansvar for å motivere og å styrke opplevelsen av fremdrift og mestring heller enn å fokusere på alt som ikke fungerer.

Selv trenger jeg mer enn noen sinde tro på at jeg kan utrette noe, selvtilliten passerer snart frysepunktet, og jeg føler at noe drastisk må gjøres.

Har du gode råd?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg forstår at det kanskje er vanskelig å svare på dette nettopp fordi vi er så forskjellige og tenker så ulikt. Men hvordan tenker

en psykiater når denne tar stilling til om noe er en vrangforestilling eller ei?

Jeg ser at opplagte vrangforestillinger, som den du nevner, er hevet over tvil, men hva med de litt mer uhåndgripelige tankene vi går med. Hvordan registreres disse?

Selv blir jeg usikker på hvorvidt det jeg tenker kan påvirke det som skjer. Jeg antar at det er naturlig at det en tenker om seg selv også har inflytelse på hva som skjer med en. Av den grunn kan det være uklokt å tenke visse tanker, for eksempel negative tanker. Dette mener jeg er common sense. Et klokt hode har en gang formulert "du blir hva du tenker". Mange kan nok si seg enig i det, og det er vel nettopp noe av filosofien som ligger til grunn for arbeidet innen kognitiv terapi.

Jeg blir redd når andre oppfatter at jeg ikke har vrangforestillinger, og at jeg ikke klarer å se ting i sammenheng, som at jeg ikke klarer å se meg selv utenfra. Det må da være vanskelig for de fleste i innta et slikt perspektiv. Jeg føler meg som et jordnært og fornuftig menneske. Tidvis tenker jeg at divergensen handler om at man ikke snakker samme "språk", at det rett og slett handler om å bruke uttrykk som sender feil signaler.

Jeg kan bli redd for at jeg har kommet inn på et skummelt spor. At kontakten med psykiatrien har viklet meg inn i en slags labyring hvor det jeg tenker og uttrykket kanskje blir tolket i, for meg, ufordelaktige vendinger. Jeg føler meg tidvis "fanget" av dette. Jeg føler meg tidvis også "fanget" av diagnosen jeg er blitt tildelt i den forstand at det jeg uttrykker blir tolket med diagnosen som bakteppe. Hva tenker du om en slik bekymring?

Videre tenker jeg at det kan være farlig å tenke på seg selv som psykisk syk, at det kan trekke en ned og skape begrensninger heller enn å motivere og gi oppdrift.

Har ikke psykiatrien (behandlere) også et ansvar for å motivere og å styrke opplevelsen av fremdrift og mestring heller enn å fokusere på alt som ikke fungerer.

Selv trenger jeg mer enn noen sinde tro på at jeg kan utrette noe, selvtilliten passerer snart frysepunktet, og jeg føler at noe drastisk må gjøres.

Har du gode råd?

Enig i at vi skal fokusere også på mestring og ressurser.

Du skriver at du er i behandling i psykiatrien. Har disse forestillingene/tankene noen negativ effekt på din funksjon? Kan du spørre om behandleren mener det og hvorfor?

[Gjest den virkelige verden]

Enig i at vi skal fokusere også på mestring og ressurser.

Du skriver at du er i behandling i psykiatrien. Har disse forestillingene/tankene noen negativ effekt på din funksjon? Kan du spørre om behandleren mener det og hvorfor?

Takk for rådet ditt.

Jeg føler at avstanden til psykiatrien (dvs. behandleren) er stor. Jeg blir lei meg når jeg tenker på nettopp det. Vi snakker to forskjellige språk, og behandleren har ikke tro på mine ressurser. Jeg merker at jeg må kjempe for ikke å innta det samme undervurderende perspektivet. Tidvis, som nå, mister jeg helt fremtidstroen. Jeg har et stort behov for hjelp til å tørre å prøve på å komme ut i samfunnet på en likeverdig måte.

Jeg er usikker på om det som behandleren mener er vrangforestillinger egentlig bunner i sosial angst. Fordi jeg har gode sosiale evner, men er mye redd i sosiale situasjoner, så opplever jeg engstelse for at andre kan avsløre hva jeg tenker, eller kanskje heller se hvor usikker og redd jeg er. Jeg er en god kamelon og tilpasser meg nye situasjoner og miljøer veldig raskt, men det tar så vanvittig på. Resultatet er at jeg ikke klarer å være tilstede i øyeblikket og jeg klarer ikke å få med meg hva som egentlig blir sagt. Dette av ren redsel. Uten å få med seg hva som egentlig skjer; sammehenger, hva som blir sagt og gjort, så faller jeg ut på sidelinjen og blir skikkelig redd og fortvilet.

Tror du det er mulig å redusere denne grunnleggende engstelsen i sosiale situasjoner slik at jeg klarer å få med meg det som skjer?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for rådet ditt.

Jeg føler at avstanden til psykiatrien (dvs. behandleren) er stor. Jeg blir lei meg når jeg tenker på nettopp det. Vi snakker to forskjellige språk, og behandleren har ikke tro på mine ressurser. Jeg merker at jeg må kjempe for ikke å innta det samme undervurderende perspektivet. Tidvis, som nå, mister jeg helt fremtidstroen. Jeg har et stort behov for hjelp til å tørre å prøve på å komme ut i samfunnet på en likeverdig måte.

Jeg er usikker på om det som behandleren mener er vrangforestillinger egentlig bunner i sosial angst. Fordi jeg har gode sosiale evner, men er mye redd i sosiale situasjoner, så opplever jeg engstelse for at andre kan avsløre hva jeg tenker, eller kanskje heller se hvor usikker og redd jeg er. Jeg er en god kamelon og tilpasser meg nye situasjoner og miljøer veldig raskt, men det tar så vanvittig på. Resultatet er at jeg ikke klarer å være tilstede i øyeblikket og jeg klarer ikke å få med meg hva som egentlig blir sagt. Dette av ren redsel. Uten å få med seg hva som egentlig skjer; sammehenger, hva som blir sagt og gjort, så faller jeg ut på sidelinjen og blir skikkelig redd og fortvilet.

Tror du det er mulig å redusere denne grunnleggende engstelsen i sosiale situasjoner slik at jeg klarer å få med meg det som skjer?

Forestillingen om at andre kan lese dine tanker er i hvert fall feil. Jeg vil tro at denne tanken også forverrer din funksjon og dermed også bør diskuteres i terapi.