Han vil ikke gi slipp

[Gjest Sjokoladeplaten]

Vet ikke om dere husker meg, og historien om min syke mann? Orker ikke dra historien en gang til.

Greia nå er at vi er separert. Men han vil ikke innse det. Han tror at han snart skal få komme hjem til oss igjen. Han sier slike ting til barna, og andre ting som i det siste har gjort dem veldig lei seg og sint på meg som ikke lar pappa komme hjem hjem igjen. Han tar ingen initiativ til å være sammen med barna, han krever at da må jeg være med også. I går lagde han et opptrinn mens datteren var tilstede.

Jeg føler meg presset til å ta han tilbake, alle er triste rundt meg, og jeg føler at alt er min skyld.

Han har begynt å jobbe igjen, han sier han tar medisiner og går til behandling, men han har ikke time hos psykolog før lenge etter påske.

Dere som husker oss vet at han vært svært syk. Jeg har ingen kjærestefølelser igjen for han, hvis jeg tar han tilbake er det pga plikt, og for barnas skyld. Men jeg vet heller ikke om det er det beste for barna. Han spiller hele tiden på samvittigheten min, at det er kjipt å være sånn mot en som er syk. Jeg sier at jeg trenger tid, og at en separasjon er et tenkeår.

Nå vet jeg ikke lenger hva mer jeg kan si til han, når han begynner å manipulere meg til å ta han tilbake hjem. Tror jeg trenger noen råd fra dere, men jeg aner ikke hva slags. Jeg skjønner at han er fortvilet, samtidig skjønner jeg ikke at han fortsatt vil ha meg når jeg er så lunken overfor han. Det virker som om han ikke bryr seg om det i det hele tatt, da vil vi få et slags "fornuft-samliv", der jeg aldri vil kunne bli lykkelig.

Samtidig kan jeg ikke klare å bli lykkelig hvis både barna og han går rundt å hater meg.

Synes det er rart at han ikke vil påta seg mer ansvar overfor barna. Hvis han skal bo sammen med oss vil han måtte gjøre det, samt oppleve mye stress (det er et aktivt liv vi lever). Det takler han dårlig. Han sier at han skal slutte å kontrollere meg, være sjalu etc men jeg tviler på om han klarer det. Jeg orker ikke et liv der mitt sosiakle liv forringes fordi han hele tiden er usikker på meg, ikke har noe tillitt etc. Det har jeg hatt nok av.

Han bor hos moren sin nå, jobber fullt og han kan se barna når han vil. Han ser dem stort sett bare når jeg spør om han kan passe dem fordi jeg skal jobbe e.l.

Innspill?

[mil1365380270]

Så lenge du kaller separasjonen et tenkeår, gir du han håp. Det gjør det også umulig for alle involverte å finne en ny hverdag, for alt blir på vent, på en måte.

[Gjest mien]

Det er ikke uvanlig at part i et samlivsbrudd nekter å gi slipp.

Synes at dere bør bruke familievernkonoret. Synes også at dette innlegget passer best på Samlivsforumet.

Dette er ikke psykiatri.

[Gjest første bud]

Er det helt over fra din side, må du være helt klar på det.

[kaffepiken]

Du må ikke ta ham tilbake fordi du føler deg presset. Da kommer det til å ende med et nytt brudd senere, det blir bare å hale ut det uunngåelige og drive seigpining.

Ut fra det du skriver syns jeg det virker ganske klart at du ikke vil ha ham tilbake. Da er det kanskje bedre å bryte tvert av og fortelle ham at det ikke er håp. Så kan dere begge ta de reaksjonene som måtte komme og bli ferdig med dem.

De rundt dere må bare akseptere at det er slik. De kan være uenige, men det er tross alt ikke dem som skal leve ditt liv. De kommer til å godta det hvis du er tydelig og klar. Hvis du derimot framstår som vinglete og usikker åpner du jo for at de kan legge press på deg og forsøke å påvirke deg.

[Gjest @krøll]

Nå syns jeg du skal tenke på hva som er best for BARNA og DEG: Sånn som du beskriver situasjonen ser jeg det som best at du opprettholder situasjonen. Ikke føl deg presset til å gå tilbake når det så tydelig ikke vil gå bra. Når han bruker barna som en støttespiller for seg selv og for å manipulere deg dit han vil viser han jo at han ikke er i stand til en normal dialog og samliv mellom to voksne personer. Du må også bare finne deg i at ungene i en periode vil være sinte på deg. Men det er egentlig bare en sunn reaksjon, det. De kan komme hjem til deg og øse ut sin frustrasjon over hva far sier og gjør. Og det er mye bedre enn at de gjemmer det inne i seg og går og grubler på det. Du må også gjøre det klart for din mann at hvis han fortsetter som nå kommer du ihvertfall ikke tilbake. Hvis du vil fortsette ekteskapet skal det være fordi du føler at dette er noe jeg vil og tror kan gå bra og ikke gå halvhjertet tilbake på noe som er dømt til å mislykkes på forhånd. Og ungene dine er bedre tjent med en sunn og frisk, oppegående mor, enn to personer som ikke kan kommunisere eller bli lykkelige sammen.

Stå på. Det er en periode du bare må komme deg igjennom. Det er tøft mens det står på, men når ting roer seg litt, også for din manns del tror jeg at du kommer ut som en mer lykkelig og "hel" person.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Alt dette taler for at du skal holde på ditt standpunkt.

Fortell barna at dere er separert og at dere derfor ikke kan bo sammen og aldri kommer til å bo sammen igjen.

Fortell han at det er hans valg om han bor hos sin mor eller ordner seg egen bolig. Fortsett å realitetsorientere han på at dere er separert og at han ikke lenger har sin bolig hos deg.

Her gjelder det å holde fast i det du egentlig vil.

Lykke til :-)

[Lillemus]

Mitt eneste råd er: ikke gi etter for presset! Jeg tviler sterkt på at han vil komme til å fortsette å ta medisinene sine, han har jo tidligere ment at han ikke trenger dem lenger og vel - det viser seg jo at det gjerne gjentar seg da...

[Lillemus]

Det er ikke uvanlig at part i et samlivsbrudd nekter å gi slipp.

Synes at dere bør bruke familievernkonoret. Synes også at dette innlegget passer best på Samlivsforumet.

Dette er ikke psykiatri.

''Synes også at dette innlegget passer best på Samlivsforumet. Dette er ikke psykiatri.''

Jo, mannen det her er snakk om har hatt alvorlig psykisk sykdom som er grunnen til problemstillingene her.

[Gjest Ikke lenger - the Loser]

Hold fast, hold fast. Ikke mist troen kjære deg, ikke mist fokus. Sykdommer går i bølger, og det vet du. Men jeg forstår at det er vanskelig imellom, og føler med deg. Støtter deg helt ut i din beslutning!

[løvinne71]

Ja, jeg husker deg. Og for all del, hold fast på din beslutning selvom det er tungt og vanskelig akkurat nå!

Du har allerede brukt lang tid på å ta dette skrittet, så avgjørelsen din var nok veloverveid. Selvom du nå møter (uforutsett) motgang, så må du tørre å stole på at avgjørelsen fortsatt riktig både for din egen og barnas del.

Jeg tror det er en naturlig del av løsrivnings-prossessen å få "second thoughts" når man endelig har kommet ut av den pressede situasjonen, og fått ting litt på avstand.

Man "glemmer" litt hvordan man faktisk opplevde hverdagen mens det var tøft. Og når presset blir lettere, og man opplever hverdagen sin bedre for egen del, er det nok lett å få dårlig samvittighet for de som ikke takler det like bra.

Men det er viktig å huske at en skillsmisse ofte er tidkrevende prossess for alle involverte. Selvom det praktiske, som å flytte fra hverandre fysisk, er fort gjort, kan det ta adskillig lengre tid å omstille seg mentalt.

Dere har tross alt levd som en familie i mange år. Og for barna, som føler lojalitet til begge foreldrene sine, er det selvsagt ekstra vanskelig å akseptere at dere ikke kan fortsette som før.

Jeg tror det er viktig at du prøver å gi barna en forklaring på HVORFOR du har tatt beslutningen om å skilles.

Forklaringen bør jo tilpasses hva de kan forstå mht til alder, og hva de vet / forstår av hans sykdom.

Men uansett kan hovedbudskapet være at selvom han er en god far og en snill mann, så er det allikevel "voksenting" dere imellom som gjør at det ikke er så lett for deg å leve sammen med ham som en kjæreste / partner.

De problemene du opplever gjelder nok for svært mange par som skilles, uansett hva årsaken er.

Ofte er det jo den ene part som tar intiativet til skillsmisse, og den "forsmådde" part kan trenge lang tid på å akseptere og forsone seg med å bli forlatt.

Mitt beste og eneste råd er derfor at du står ved din beslutning, og tar den berømte tiden til hjelp. Det kan nok ta sin tid før ting går seg til for alle involverte.

[Gjest sjokoladeplaten]

Alt dette taler for at du skal holde på ditt standpunkt.

Fortell barna at dere er separert og at dere derfor ikke kan bo sammen og aldri kommer til å bo sammen igjen.

Fortell han at det er hans valg om han bor hos sin mor eller ordner seg egen bolig. Fortsett å realitetsorientere han på at dere er separert og at han ikke lenger har sin bolig hos deg.

Her gjelder det å holde fast i det du egentlig vil.

Lykke til :-)

Jeg synmes også at oppfølgingen av han som pasient er dårlig. Han er sluppet ut til en partner som har forlatt han og bor hos moren sin. Han må ta medisiner på egenhånd og har altså en psykolog som han ikke ser mer enn en sjelden gang. Og alt er opp til han.

I forhold til hvor dårlig han har vært (er?) er dette meget betenkelig. Jeg føler meg ikke trygg på at dette blir fulgt opp på en bra måte. Fastlegen hans er også en som ikke tar dette på alvor.

[Gjest comsicomsa]

Jeg synes du forventer for mye på kort tid. Forestillte du deg når du la fram seperasjonen for en meget syk mann, fratok han hjemmet, samlivet deres og hans daglige samvær med barna at livet skulle bli en dans på roser? At han stilletiende skulle godta å bo hos sin mor og bare synes at alt er fryd og gammen? Da forventet du for mye.

Separasjon er for de aller fleste en smertefull prosess. Og i dette tilfelle mest smertefullt for han og barna. Du vet hva du vil, de andre har blitt påtvunget dine ønsker. La de få litt tid til å svlege dine avgjørelser!

Imidlertid bør du gjøre klart for din mann at dette er over fra din side og at han bør utvise stor forsiktighet med å la sin frustrasjon over det hele ramme barna. Barna bør fritas for dette voksengreiene og har nok med å savne sin far og tilpasse seg det nye for øyeblikket.