Samboeren min

[Gjest Tufserufs]

Jeg er ei jente/kvinne på 26 år, jeg flyttet inn med kjæresten min for 1 år siden. Vi har vært sammen i 4, 5 år. Det er en ting med samboeren min jeg ikke helt forstår. Helt siden vi ble sammen har jeg reagert på at jeg kan si noe til han, men i ettertid sier han at det husker han ikke. Det begynte med at jeg sa til han at når du reiser bort forventer jeg at jeg hører fra deg. Jeg fikk respons på at det skulle han gjøre. Men det skjedde ikke, det tok 3 år før jeg nådde igjennom. Da hadde han reist bort så mange ganger og jeg hadde sagt det på så mange måter at jeg hadde fått nok. Denne gangen hadde han vært i utlandet og det tok 4 dager før jeg i det hele tatt hørte noe fra han, og da han kom hjem var jeg så sint at jeg sto og skrek han opp i ansiktet. Han prøvde først å unnskylde seg, men det ga jeg han ikke mulighet til. Jeg fortalte han at skal vi være sammen så skal vi være sammen når du reiser bort også, jeg er ingen filledukke du kan kaste fra deg og komme tilbake til som du vil. Og etter dette utbruddet har han faktisk sagt fra hver gang. En annen gang denne atferden kom frem var da vi lekesloss, han begynte og klype meg under denne lekeslossingen. Det gjorde vondt og noen ganger fikk jeg blåmerker som utviklet seg til ofte. Jeg sa fra opp til flere ganger igjen, jeg tok til og med han i hendene og så han inn i øynene og sa det gjør vondt du skader meg. Men det fortsetter og fortsetter. Og ikke nok med det, men det utvikler seg til at klipingen forsetter utenom lekeslossingen. Han spurte meg noen ganger om hvor blåmerkene mine kom fra og jeg svarte med at de har du laget, men han slutter ikke der. Til slutt kjenner jeg at dette plager meg ikke bare fysisk, men jeg begynte å bli psykisk sliten av han, jeg følte meg rett og slett misshandlet. Nå hadde jeg sluttet med lekeslossingen for jeg klarte ikke klypingen mer, men den var jo der fortsatt selv om vi ikke lekesloss. Til slutt ”klikket” det for meg, og selvfølgelig skjedde det i fylla. Jeg husker jeg sa til han at han måtte slutte å klype for jeg klarer ikke det mer. Nestegang du klyper slår jeg så hardt jeg klarer, og det gjorde jeg. Jeg husker at jeg slo alt jeg klarte, men at jeg var for svak til at han skulle få vondt. Etter det tok det litt tid før han i det hele tatt fikk ta på meg. For en gang skyld hørte han på hva jeg sa, håpet jeg. Jeg sa til han at skjedde dette en gang til så er det slutt, jeg orker ikke å være sammen med en som skader meg fysisk og psykisk. Jeg spurte han om han husker alle gangene jeg hadde sagt ditt og datt om klipingen. Og noe av det hørtes kjent ut sa han, men kunne ikke svare på hvorfor han gjorde det. På en buss noe etter dette kleip han en gang til, jeg kjente at sinne gikk kaldt gjennom meg. Og da så han og forsto han hva han gjorde, og merkelig nok så har han ikke gjort det siden da. Det har vært flere ”små” slike episoder som jeg ikke husker. Men en tredje episode var etter at jeg flyttet inn hos han. Han prøvde seg seksuelt på meg, for han skulle finne ut av hva jeg tenner på. Jeg sa til han at det var ikke noe konkret jeg tenner på, kåt er bare noe jeg er. Jeg er ikke som deg, blir ikke kåt av å se deg naken eller av noe annet. Men igjen så hørte han ikke hva jeg sa. Dette endte med at jeg ikke vill ha sex i det hele tatt, jeg ville ikke kle av meg når han var i nærheten og lignende. Det endte med at han ga opp, og for meg var det en stor lettelse og slippe alt som hadde med sex å gjøre. Etter en god stund kom sexlysten tilbake og han noe overrasket. Da sa jeg til han at jeg tenner ikke på å bli ”tvunget” til lyst, spesielt ikke etter alle de gangene jeg har sagt at det er ikke noe spesielt som tenner meg, jeg er bare kåt når jeg er kåt. I forskjell til mange andre ganger slapp jeg å skrike det inn i hode på han. En fjerde episode jeg også vil ta med var også da jeg flyttet inn i leiligheten hans var at jeg fikk på en måte ikke lov å flytte inn. Jeg fikk lov og bo her, men å flytte inn det var vanskelig. Når det kommer til smak er vi veldig ulike, han er svart og hvit og jeg er fargeklatt. Da vi skulle kjøpe ting til leiligheten hadde han en fiks ide om at vi skulle kjøpe ting sammen, som vi likte. Jeg sa til han at det finnes knapt nok, så vi får heller kombinere det på et hvis. Men nei da visjonen om vår eller vårt det slapp han ikke. Så det endte opp med at han hadde bestemt at vi likte det og det, jeg sa nei det gjør vi ikke du liker det. Jeg føler meg tråkket på og at jeg ikke fikk være meg. Jeg prøvde å forklare at jeg måtte plutselig dele på alt og oppå det igjen fikk jeg ikke lov til å velge farge på do matten en gang. Hadde det vært slik at jeg hadde flyttet inn og fått et eget rom som var mitt og kun mitt hadde det vært greit, da skulle jeg ikke ha lagt meg borti stua eller badet. Denne diskusjonen ende opp med at jeg atter en gang sto å skrek han i ansiktet, og etter det har det ordnet seg. Noe annet jeg også reagerer på er meningene hans. Jeg kan ha en mening om et eller annet og han har sin mening, men i ettertid kan han kopiere meningen min. Jeg har ikke spurt han om det, men det er rart.. Det har skjedd så mange ganger at jeg blir bare stående å se rart på han når det skjer. Han kan også ”kopiere” atferden min slik han gjorde i vinter. Jeg begynte å drikke te for å få i meg varmen om morgenen, plutselig en dag kommer han fra jobb og forteller meg at han også har begynt å drikke te. Det var ikke at han hadde begynt å drikke te som jeg reagerte på, det var måten han sa det på. Han sa det på en slik måte at han var stålt eller fornøyd med å drikke te han også.. Det har vært flere slike hendelser, som jeg ikke husker helt hva var. Rart.. Vi bestemte oss også for å legge oss til en sunnere ”linje,” ved å steke mat i olje istedenfor smør og lignende. Etter å ha gjort dette i over et år, så plutselig steker han maten i smør og tilsetter fløte i maten, der vi har tatt vann istedenfor melk, men nå var det fløte. Jeg bare kommenterte det uten å mene noe stort med det. Og da så han bare rart på meg og lurte på hva jeg mente med det. Da så jeg på han å spurte om den sunne linja var borte der vi brukte ost, smør og fløte noe vi ikke hadde gjort på lenge, og svaret jeg fikk var ”vi har vel brukt det hele tiden.” Og det siste som skjedde var i dag og det er derfor jeg skriver. For en uke siden så vi en reklame på tv som han kommenterte og syntes var morsom. I dag kom den igjen på tv som vi begge så, og da kommenterte han den med ”den var ny.” Jeg svarte jo da at den så vi sammen for en stund siden, og det kunne ikke han huske å ha sett. Denne gangen var reklamen rar eller teit. For min egen del er jeg ganske sikker på at jeg er på vei ut av dette forholdet, for jeg orker ikke mer av dette. Men uansett så tenker jeg at jeg venter litt og ser, selv om jeg ikke helt forstår at jeg tenker det heller. Det eneste som holder meg i forholdet tror jeg er at han støtter meg i denne ganske tøffe perioden der jeg har et ”oppgjør” med min far. Etter skrikingen hans hører han meg, og jeg synes vi har det bra. Det er bare det at jeg vet aldri når dette skjer igjen, jeg har sagt til han at jeg orker ikke å leve et slikt liv, og han må ta tak i dette. Men jeg, han eller vi vet hva dette er. Så det jeg lurer på er om det finnes noen forklaringer på denne atferden? Er det noe han, jeg eller vi kan gjøre? Bare for å se om dette forholdet har noen fremtid. Før vi flyttet sammen husker jeg at jeg sa til han at vi har problemer, men at jeg har troen på forholdet vårt. I dag tror jeg ikke på forholdet i det hele tatt etter alt som har skjedd, er dette normalt? Er dette en normal prosses å gå igjennom etter slik behandling? Jeg vet at jeg har funnet meg i mye, og vet enda ikke om jeg klarer å forsette forholdet på tross av det han har gjort. Men det må jeg finne ut av, og kanskje svar fra deg hjelper meg på vei. På forhånd takk

[marlenexxx27]

Så innmari sært! Noe sånt har jeg aldri hørt om før.

Hva vet du om bakgrunnen hans? Har han en normal familie og oppvekst? Har han eller familiemedlemmer (hatt) psykiske problemer? Fungerer han i jobb? Har han venner?

Har du sagt til han at det virker som han har dårlig hukommelse? Hvordan reagerte han da du sa at han skadet deg (med klipinga)? Ble han fortvilet eller virka det som han ga faen? Eller at han ikke trodde deg?

Det høres jo ut som at han har en merkelig, nevrologisk lidelse. Svulst? Eller at han har utviklet bisarre personlighetstrekk pga et eller anna traumatisk han har opplevd? Jeg tror ikke at normale folk oppfører seg sånn, har sånne problemer. Det er jo ikke godt å vite om han gjør det med vilje, på pur faenskap, eller om det skjer helt automatisk uten at han vil det eller forstår noe som helst.

[Gjest Tufserufs]

Så innmari sært! Noe sånt har jeg aldri hørt om før.

Hva vet du om bakgrunnen hans? Har han en normal familie og oppvekst? Har han eller familiemedlemmer (hatt) psykiske problemer? Fungerer han i jobb? Har han venner?

Har du sagt til han at det virker som han har dårlig hukommelse? Hvordan reagerte han da du sa at han skadet deg (med klipinga)? Ble han fortvilet eller virka det som han ga faen? Eller at han ikke trodde deg?

Det høres jo ut som at han har en merkelig, nevrologisk lidelse. Svulst? Eller at han har utviklet bisarre personlighetstrekk pga et eller anna traumatisk han har opplevd? Jeg tror ikke at normale folk oppfører seg sånn, har sånne problemer. Det er jo ikke godt å vite om han gjør det med vilje, på pur faenskap, eller om det skjer helt automatisk uten at han vil det eller forstår noe som helst.

Han kommer fra en så kaldt normal familie. Foreldrene er gift der moren var hjemmeværende med barn, og faren var den som jobbet for inntekten. Det eneste jeg har reagert på når man er inne på familien hans er moren. Vi fikk låne huset til foreldrene hans en sommer siden vi jobbet der foreldrene bor. Før de kom hjem hadde jeg vasket hele huset til foreldrene og det som får fokus når hun kommer hjem er at den ene kroken i kjellerstuen ikke var vasket, der var det støv. Og da hadde hun gått igjennom hele huset og sjekket. Det ble et rabalder ut av støvet i kroken, der vi fikk skikkelig kjeft for at det ikke var ordentlig vasket. Jeg sto litt sjokkert over situasjonen og tenkte med meg selv at jo bare hyggelig at jeg har vasket hele huset ditt og beklager at du finner støv. Absurd, hva med å si takk, men det er litt støv i kroken der borte. En annen gang hadde jeg på eget iniativ ryddet ut av oppvaskmaskinen til foreldrene, denne gangen var det heller ikke noe takk for at du ryddet ut av oppvaskmaskinen. Da sto hun faktisk og kjeftet med opp i ansiktet fordi t- skjeene var lagt feil vei i skuffen. Jeg spurte samboeren min om dette var normal oppførsel fra hennes siden, og det var det. Slik har hun vært så lenge han kan huske. En tredje ting jeg har reagert på når det gjelder hans mor var i fjord sommer. Da fikk vi låne huset til bestemoren til samboeren min på grunn av jobbing. Der gikk og kom hun som hun ville, noe vi ikke ønsket siden vi jobbet skift der døgnrytmen til tider var ulik daglig. Da fikk vi beskjed om at hun kom og gikk etter hva hun selv ville for det hadde hun alltid gjort. Hun klaget over at vi rotet i huset, når sannheten var at vi hadde ingen steder å legge fra oss klær og ting siden alle skap var fulle. Så da ble det til at vi brukte gangen til oppbevaringsplass siden det var der det var plass. Hun drev også og malte en vegg i stuen, som skyldes mesteparten av rotet som var i det huset. Etter hvert som sommeren gikk begynte hun å bli spydig/frekk mot meg. Det gikk for eksempel på at hun syntes det var stygt at jeg rettet håret, hadde stygge klær eller at posematlagingen min ikke var bra nok. Og hver gang det ble nevnt noe var det at hun gjorde sånn og sånn, og indikerte at det var mye bedre enn det jeg gjorde. Det var galt at jeg kom fra byen, og at det var så mye bedre å komme fra landet osv.. Vi ble bedt på middag en gang til foreldrene og da kommenterte hun at hun hadde hørt at jeg tok med meg marsvinet mitt på bading. Noe som stemmer. Da sa hun at hadde det vært en hund eller en unge hadde hun forstått det, men alt annet bare ble for dumt. Jeg så bare rart på henne og gikk, ble litt satt ut. Det som sjokkerte meg mest var en gang hun kommenterte sminken min, der la hun ut om hvor teit det var å sminke seg før man skulle på jobb. Det var ikke noe hun pleide å gjøre og syntes det var skikkelig tåpelig. Jeg forklarte at jeg går alltid med maskara og det kommer jeg til å fortsette med. Men det skulle jo ikke ta noen ende dette da, til slutt satte hun å gjorde narr av meg, det var skikkelig håning av sminke bruken min. Det ble faktisk så ille tilslutt at jeg sto bare og så rat på henne, og samboeren min reagerte med å si at nå skjerper du deg på en streng måte. Først da ga hun seg.

Jeg har også reagert på lillebroren til samboeren min. Han er ekkel for å si det sånn. Når ingen andre er til stede, jeg er ofte den eneste tilstede, kan han begynne å ta på seg på en seksuell måte, der han kan kommentere at jeg har lyst å ta på han og lignende. Jeg kan få nedlatende kommentarer som at jeg er kjerring og at derfor er det jeg som skal vaske hus og klær, rett og slett være husmor. Og at han har rett til å være nedlatende siden jeg er kvinne og det er jeg som skal tilfredsstille han. Han skal alltid ha rett når man diskuterer og klarer han ikke å snakke seg til rett later han som han ikke forstår problemet.

Sånn utenom det jeg har skrevet her er det ingen i familien som har hatt noen form for psykiske problemer, ikke som jeg vet om i alle fall.

Nå har samboeren min nettopp begynt å jobbe etter endt skolegang. Han er skoleflink, der han har et snitt på over B. Han har ikke hatt noen problemer på jobb, slik jeg forstår det tror jeg han gjør det bra. Han har fortalt at de på jobben er fornøyde med han og han får en god del oppdrag alene. Av person er han veldig ryddig av seg og gir seg ikke før ting er perfekt, noe som irriterer meg til tider. Dette kommer nok godt med i jobben hans siden han jobber som revisor.

I dag har han faktisk ikke noen gode venner. Men da han bodde hjemme med foreldrene hadde han en vennegjeng, der tre av dem var bestevenner. Disse to har han på en måte mistet som bestevenner, hva som har gjort det vet jeg ikke. Samboeren min sier at det kan ha noe med at han har prioritert skole og det han har engasjert seg i på skolen. På skolen engasjerte han seg mye i revyer, ulike grupper og skoleavis. Han har ingen gode venner fra skolen, da tenker jeg på at det er ingen som ringer for å ha han med på noe. Han har kontakt med de fra skolen, med det er igjennom organiserte turer der hvem som helst kan melde seg på. Det skjer også mye på skolen sosialt som han slenger seg med på. Men det er aldri noen venner som ringer å ønsker at han skal være med. Han har kontakt med de to hjemmefra, men det er veldig tydelig at han er den siste de ringer til hvis de har planer. Det pleier å være slik at når de ringer så sier de at i kveld har vi tenkt å gå ut på byen har du forresten lyst å være med, og da er klokka alltid på kveldstid en gang. Han sier selv at hvis han vil prate med noen som ikke er meg, vet han ikke hvem det skulle være.

Jeg har ikke sagt direkte til han at det virker som om han har dårlig hukommelse. Jeg har sagt at det er veldig rart at han sier at han skal slutte med ting også skjer det ikke. Jeg har sagt at det er rart at det ikke hjelper å si fra en gang, men at det må gå så langt at jeg eksploderer før det kanskje skjer en endring. Det med klipingen i begynnelsen når jeg sa at han skulle slutte, ga han uttrykk for at han forsto hva jeg sa og han skulle slutte sa han. Det bare skjedde aldri. Og det var denne reaksjonen jeg fikk hver gang, og til og med etter at jeg sa at det trodde jeg ikke noe på ga han seg ikke med klypingen. For da var svaret at selvfølgelig skal jeg slutte med det. Men etter den gangen jeg slo til han fikk jeg en faktisk reaksjon. Da viste han at han var lei seg og skjønte ikke hva jeg egentlig snakket om. jeg spurte om han kunne huske at jeg hadde sagt ting som ”det gjør vondt, kan du slutte å klipe meg”, ”jeg har blåmerker etter klipingen din” og ”jeg vil ikke lekesloss med deg for du bare klyper meg, og det liker jeg ikke”. Jeg fikk ikke noe fast svar til bake, men han ga uttrykk for at jo han husket slike kommentarer noen vagt. Etter hvert som tiden har gått og jeg har kommentert lignende situasjoner der jeg ikke har nådd igjennom, viser han frustrasjon, fortvilelse og virker forvirret. Han har ikke sagt at han ikke tror på meg, men at han opplever at det er noe galt med han når jeg forteller slike situasjoner, for han kan ikke huske situasjonene. Sist gang ble han nesten sint og sa at det høres ut som om det er noe alvorlig galt med hjernen min.

Jeg opplever ikke at han gjør det på pur faen, for da hadde jeg gått for lenge siden. For meg virker det som om han ikke vet om at han gjør det. Og at han gjør det automatisk for han sier at han skal prøve å skjerpe seg, men det skjer aldri noen endring.

[pusi]

Han kommer fra en så kaldt normal familie. Foreldrene er gift der moren var hjemmeværende med barn, og faren var den som jobbet for inntekten. Det eneste jeg har reagert på når man er inne på familien hans er moren. Vi fikk låne huset til foreldrene hans en sommer siden vi jobbet der foreldrene bor. Før de kom hjem hadde jeg vasket hele huset til foreldrene og det som får fokus når hun kommer hjem er at den ene kroken i kjellerstuen ikke var vasket, der var det støv. Og da hadde hun gått igjennom hele huset og sjekket. Det ble et rabalder ut av støvet i kroken, der vi fikk skikkelig kjeft for at det ikke var ordentlig vasket. Jeg sto litt sjokkert over situasjonen og tenkte med meg selv at jo bare hyggelig at jeg har vasket hele huset ditt og beklager at du finner støv. Absurd, hva med å si takk, men det er litt støv i kroken der borte. En annen gang hadde jeg på eget iniativ ryddet ut av oppvaskmaskinen til foreldrene, denne gangen var det heller ikke noe takk for at du ryddet ut av oppvaskmaskinen. Da sto hun faktisk og kjeftet med opp i ansiktet fordi t- skjeene var lagt feil vei i skuffen. Jeg spurte samboeren min om dette var normal oppførsel fra hennes siden, og det var det. Slik har hun vært så lenge han kan huske. En tredje ting jeg har reagert på når det gjelder hans mor var i fjord sommer. Da fikk vi låne huset til bestemoren til samboeren min på grunn av jobbing. Der gikk og kom hun som hun ville, noe vi ikke ønsket siden vi jobbet skift der døgnrytmen til tider var ulik daglig. Da fikk vi beskjed om at hun kom og gikk etter hva hun selv ville for det hadde hun alltid gjort. Hun klaget over at vi rotet i huset, når sannheten var at vi hadde ingen steder å legge fra oss klær og ting siden alle skap var fulle. Så da ble det til at vi brukte gangen til oppbevaringsplass siden det var der det var plass. Hun drev også og malte en vegg i stuen, som skyldes mesteparten av rotet som var i det huset. Etter hvert som sommeren gikk begynte hun å bli spydig/frekk mot meg. Det gikk for eksempel på at hun syntes det var stygt at jeg rettet håret, hadde stygge klær eller at posematlagingen min ikke var bra nok. Og hver gang det ble nevnt noe var det at hun gjorde sånn og sånn, og indikerte at det var mye bedre enn det jeg gjorde. Det var galt at jeg kom fra byen, og at det var så mye bedre å komme fra landet osv.. Vi ble bedt på middag en gang til foreldrene og da kommenterte hun at hun hadde hørt at jeg tok med meg marsvinet mitt på bading. Noe som stemmer. Da sa hun at hadde det vært en hund eller en unge hadde hun forstått det, men alt annet bare ble for dumt. Jeg så bare rart på henne og gikk, ble litt satt ut. Det som sjokkerte meg mest var en gang hun kommenterte sminken min, der la hun ut om hvor teit det var å sminke seg før man skulle på jobb. Det var ikke noe hun pleide å gjøre og syntes det var skikkelig tåpelig. Jeg forklarte at jeg går alltid med maskara og det kommer jeg til å fortsette med. Men det skulle jo ikke ta noen ende dette da, til slutt satte hun å gjorde narr av meg, det var skikkelig håning av sminke bruken min. Det ble faktisk så ille tilslutt at jeg sto bare og så rat på henne, og samboeren min reagerte med å si at nå skjerper du deg på en streng måte. Først da ga hun seg.

Jeg har også reagert på lillebroren til samboeren min. Han er ekkel for å si det sånn. Når ingen andre er til stede, jeg er ofte den eneste tilstede, kan han begynne å ta på seg på en seksuell måte, der han kan kommentere at jeg har lyst å ta på han og lignende. Jeg kan få nedlatende kommentarer som at jeg er kjerring og at derfor er det jeg som skal vaske hus og klær, rett og slett være husmor. Og at han har rett til å være nedlatende siden jeg er kvinne og det er jeg som skal tilfredsstille han. Han skal alltid ha rett når man diskuterer og klarer han ikke å snakke seg til rett later han som han ikke forstår problemet.

Sånn utenom det jeg har skrevet her er det ingen i familien som har hatt noen form for psykiske problemer, ikke som jeg vet om i alle fall.

Nå har samboeren min nettopp begynt å jobbe etter endt skolegang. Han er skoleflink, der han har et snitt på over B. Han har ikke hatt noen problemer på jobb, slik jeg forstår det tror jeg han gjør det bra. Han har fortalt at de på jobben er fornøyde med han og han får en god del oppdrag alene. Av person er han veldig ryddig av seg og gir seg ikke før ting er perfekt, noe som irriterer meg til tider. Dette kommer nok godt med i jobben hans siden han jobber som revisor.

I dag har han faktisk ikke noen gode venner. Men da han bodde hjemme med foreldrene hadde han en vennegjeng, der tre av dem var bestevenner. Disse to har han på en måte mistet som bestevenner, hva som har gjort det vet jeg ikke. Samboeren min sier at det kan ha noe med at han har prioritert skole og det han har engasjert seg i på skolen. På skolen engasjerte han seg mye i revyer, ulike grupper og skoleavis. Han har ingen gode venner fra skolen, da tenker jeg på at det er ingen som ringer for å ha han med på noe. Han har kontakt med de fra skolen, med det er igjennom organiserte turer der hvem som helst kan melde seg på. Det skjer også mye på skolen sosialt som han slenger seg med på. Men det er aldri noen venner som ringer å ønsker at han skal være med. Han har kontakt med de to hjemmefra, men det er veldig tydelig at han er den siste de ringer til hvis de har planer. Det pleier å være slik at når de ringer så sier de at i kveld har vi tenkt å gå ut på byen har du forresten lyst å være med, og da er klokka alltid på kveldstid en gang. Han sier selv at hvis han vil prate med noen som ikke er meg, vet han ikke hvem det skulle være.

Jeg har ikke sagt direkte til han at det virker som om han har dårlig hukommelse. Jeg har sagt at det er veldig rart at han sier at han skal slutte med ting også skjer det ikke. Jeg har sagt at det er rart at det ikke hjelper å si fra en gang, men at det må gå så langt at jeg eksploderer før det kanskje skjer en endring. Det med klipingen i begynnelsen når jeg sa at han skulle slutte, ga han uttrykk for at han forsto hva jeg sa og han skulle slutte sa han. Det bare skjedde aldri. Og det var denne reaksjonen jeg fikk hver gang, og til og med etter at jeg sa at det trodde jeg ikke noe på ga han seg ikke med klypingen. For da var svaret at selvfølgelig skal jeg slutte med det. Men etter den gangen jeg slo til han fikk jeg en faktisk reaksjon. Da viste han at han var lei seg og skjønte ikke hva jeg egentlig snakket om. jeg spurte om han kunne huske at jeg hadde sagt ting som ”det gjør vondt, kan du slutte å klipe meg”, ”jeg har blåmerker etter klipingen din” og ”jeg vil ikke lekesloss med deg for du bare klyper meg, og det liker jeg ikke”. Jeg fikk ikke noe fast svar til bake, men han ga uttrykk for at jo han husket slike kommentarer noen vagt. Etter hvert som tiden har gått og jeg har kommentert lignende situasjoner der jeg ikke har nådd igjennom, viser han frustrasjon, fortvilelse og virker forvirret. Han har ikke sagt at han ikke tror på meg, men at han opplever at det er noe galt med han når jeg forteller slike situasjoner, for han kan ikke huske situasjonene. Sist gang ble han nesten sint og sa at det høres ut som om det er noe alvorlig galt med hjernen min.

Jeg opplever ikke at han gjør det på pur faen, for da hadde jeg gått for lenge siden. For meg virker det som om han ikke vet om at han gjør det. Og at han gjør det automatisk for han sier at han skal prøve å skjerpe seg, men det skjer aldri noen endring.

Denne svigerfamilien hadde ikke jeg giddet å ha kontakt med. At din svigermor kritiserer deg åpent foran hele familien er skikkelig stygt gjort.

Når det gjelder samboeren din virker det ikke som om du får noe ut av forholdet. Er dere sammen bare av gammel vane?

Man kan faktisk ha det godt alene. At han i det hele tatt ikke tar hensyn til dine meninger er ikke bra i et forhold. Man skal gi og ta. Det virker som om det kun er hans mening som betyr noe, og dette er absolutt ikke bra for deg.

[Gjest Tufserufs]

Denne svigerfamilien hadde ikke jeg giddet å ha kontakt med. At din svigermor kritiserer deg åpent foran hele familien er skikkelig stygt gjort.

Når det gjelder samboeren din virker det ikke som om du får noe ut av forholdet. Er dere sammen bare av gammel vane?

Man kan faktisk ha det godt alene. At han i det hele tatt ikke tar hensyn til dine meninger er ikke bra i et forhold. Man skal gi og ta. Det virker som om det kun er hans mening som betyr noe, og dette er absolutt ikke bra for deg.

Jeg har ikke kontakt med svigerfamilien min. Jeg har ikke vært med samboeren min hjem til foreldrene siden i sommer, for jeg orker ikke moren. Jeg har sagt til samboeren min at jeg finner meg ikke i å bli behandlet på den måten, og ikke forstår jeg at dem i familien gjør det heller. Jeg har ikke snakket med moren om hvordan jeg opplever henne, noe jeg synes jeg burde gjøre. Akkurat nå er ikke det aktuelt for jeg har så mye annet, og hun er min siste prioritering.

Det er det jeg også lurer på, at jeg ikke får noe ut av forholdet vårt. For meg virker det som en kamp. Da mener jeg at jeg må krangle meg til å få være meg. Og da tenker jeg på da jeg flyttet inn hos han. For min del føler jeg mer og mer at jeg er sammen med han siden det gir trygghet. For min del er det en økonomisk trygghet og han er den eneste som kjenner til mine innerste tanker og følelser.

Jeg er vant med å være alene, de gangene jeg har hatt det godt er de gangene jeg er alene. Så jeg er ikke red for å være alene.

I januar hadde vi en lang samtale der jeg tok opp alt med han. Det var en god samtale der det ser ut til at noe har forandret seg. Men tiden viser hva som kom ut av den samtalen, for han har mistet fullstendig troverdigheten min til at han tar til seg ting. Jeg sa til han også at jeg vet ikke om jeg klarer å leve slik det er og tilgi det som har vært for det er så hårreisende at jeg har ikke ord for det.

Av alt det han har gjort føler jeg meg undertrykt og legger merke til at selvtiliten min er ikke helt på topp. At selvtiliten min er svekket på grunn av han er det ”normalt”?

[Lillemus]

Han kommer fra en så kaldt normal familie. Foreldrene er gift der moren var hjemmeværende med barn, og faren var den som jobbet for inntekten. Det eneste jeg har reagert på når man er inne på familien hans er moren. Vi fikk låne huset til foreldrene hans en sommer siden vi jobbet der foreldrene bor. Før de kom hjem hadde jeg vasket hele huset til foreldrene og det som får fokus når hun kommer hjem er at den ene kroken i kjellerstuen ikke var vasket, der var det støv. Og da hadde hun gått igjennom hele huset og sjekket. Det ble et rabalder ut av støvet i kroken, der vi fikk skikkelig kjeft for at det ikke var ordentlig vasket. Jeg sto litt sjokkert over situasjonen og tenkte med meg selv at jo bare hyggelig at jeg har vasket hele huset ditt og beklager at du finner støv. Absurd, hva med å si takk, men det er litt støv i kroken der borte. En annen gang hadde jeg på eget iniativ ryddet ut av oppvaskmaskinen til foreldrene, denne gangen var det heller ikke noe takk for at du ryddet ut av oppvaskmaskinen. Da sto hun faktisk og kjeftet med opp i ansiktet fordi t- skjeene var lagt feil vei i skuffen. Jeg spurte samboeren min om dette var normal oppførsel fra hennes siden, og det var det. Slik har hun vært så lenge han kan huske. En tredje ting jeg har reagert på når det gjelder hans mor var i fjord sommer. Da fikk vi låne huset til bestemoren til samboeren min på grunn av jobbing. Der gikk og kom hun som hun ville, noe vi ikke ønsket siden vi jobbet skift der døgnrytmen til tider var ulik daglig. Da fikk vi beskjed om at hun kom og gikk etter hva hun selv ville for det hadde hun alltid gjort. Hun klaget over at vi rotet i huset, når sannheten var at vi hadde ingen steder å legge fra oss klær og ting siden alle skap var fulle. Så da ble det til at vi brukte gangen til oppbevaringsplass siden det var der det var plass. Hun drev også og malte en vegg i stuen, som skyldes mesteparten av rotet som var i det huset. Etter hvert som sommeren gikk begynte hun å bli spydig/frekk mot meg. Det gikk for eksempel på at hun syntes det var stygt at jeg rettet håret, hadde stygge klær eller at posematlagingen min ikke var bra nok. Og hver gang det ble nevnt noe var det at hun gjorde sånn og sånn, og indikerte at det var mye bedre enn det jeg gjorde. Det var galt at jeg kom fra byen, og at det var så mye bedre å komme fra landet osv.. Vi ble bedt på middag en gang til foreldrene og da kommenterte hun at hun hadde hørt at jeg tok med meg marsvinet mitt på bading. Noe som stemmer. Da sa hun at hadde det vært en hund eller en unge hadde hun forstått det, men alt annet bare ble for dumt. Jeg så bare rart på henne og gikk, ble litt satt ut. Det som sjokkerte meg mest var en gang hun kommenterte sminken min, der la hun ut om hvor teit det var å sminke seg før man skulle på jobb. Det var ikke noe hun pleide å gjøre og syntes det var skikkelig tåpelig. Jeg forklarte at jeg går alltid med maskara og det kommer jeg til å fortsette med. Men det skulle jo ikke ta noen ende dette da, til slutt satte hun å gjorde narr av meg, det var skikkelig håning av sminke bruken min. Det ble faktisk så ille tilslutt at jeg sto bare og så rat på henne, og samboeren min reagerte med å si at nå skjerper du deg på en streng måte. Først da ga hun seg.

Jeg har også reagert på lillebroren til samboeren min. Han er ekkel for å si det sånn. Når ingen andre er til stede, jeg er ofte den eneste tilstede, kan han begynne å ta på seg på en seksuell måte, der han kan kommentere at jeg har lyst å ta på han og lignende. Jeg kan få nedlatende kommentarer som at jeg er kjerring og at derfor er det jeg som skal vaske hus og klær, rett og slett være husmor. Og at han har rett til å være nedlatende siden jeg er kvinne og det er jeg som skal tilfredsstille han. Han skal alltid ha rett når man diskuterer og klarer han ikke å snakke seg til rett later han som han ikke forstår problemet.

Sånn utenom det jeg har skrevet her er det ingen i familien som har hatt noen form for psykiske problemer, ikke som jeg vet om i alle fall.

Nå har samboeren min nettopp begynt å jobbe etter endt skolegang. Han er skoleflink, der han har et snitt på over B. Han har ikke hatt noen problemer på jobb, slik jeg forstår det tror jeg han gjør det bra. Han har fortalt at de på jobben er fornøyde med han og han får en god del oppdrag alene. Av person er han veldig ryddig av seg og gir seg ikke før ting er perfekt, noe som irriterer meg til tider. Dette kommer nok godt med i jobben hans siden han jobber som revisor.

I dag har han faktisk ikke noen gode venner. Men da han bodde hjemme med foreldrene hadde han en vennegjeng, der tre av dem var bestevenner. Disse to har han på en måte mistet som bestevenner, hva som har gjort det vet jeg ikke. Samboeren min sier at det kan ha noe med at han har prioritert skole og det han har engasjert seg i på skolen. På skolen engasjerte han seg mye i revyer, ulike grupper og skoleavis. Han har ingen gode venner fra skolen, da tenker jeg på at det er ingen som ringer for å ha han med på noe. Han har kontakt med de fra skolen, med det er igjennom organiserte turer der hvem som helst kan melde seg på. Det skjer også mye på skolen sosialt som han slenger seg med på. Men det er aldri noen venner som ringer å ønsker at han skal være med. Han har kontakt med de to hjemmefra, men det er veldig tydelig at han er den siste de ringer til hvis de har planer. Det pleier å være slik at når de ringer så sier de at i kveld har vi tenkt å gå ut på byen har du forresten lyst å være med, og da er klokka alltid på kveldstid en gang. Han sier selv at hvis han vil prate med noen som ikke er meg, vet han ikke hvem det skulle være.

Jeg har ikke sagt direkte til han at det virker som om han har dårlig hukommelse. Jeg har sagt at det er veldig rart at han sier at han skal slutte med ting også skjer det ikke. Jeg har sagt at det er rart at det ikke hjelper å si fra en gang, men at det må gå så langt at jeg eksploderer før det kanskje skjer en endring. Det med klipingen i begynnelsen når jeg sa at han skulle slutte, ga han uttrykk for at han forsto hva jeg sa og han skulle slutte sa han. Det bare skjedde aldri. Og det var denne reaksjonen jeg fikk hver gang, og til og med etter at jeg sa at det trodde jeg ikke noe på ga han seg ikke med klypingen. For da var svaret at selvfølgelig skal jeg slutte med det. Men etter den gangen jeg slo til han fikk jeg en faktisk reaksjon. Da viste han at han var lei seg og skjønte ikke hva jeg egentlig snakket om. jeg spurte om han kunne huske at jeg hadde sagt ting som ”det gjør vondt, kan du slutte å klipe meg”, ”jeg har blåmerker etter klipingen din” og ”jeg vil ikke lekesloss med deg for du bare klyper meg, og det liker jeg ikke”. Jeg fikk ikke noe fast svar til bake, men han ga uttrykk for at jo han husket slike kommentarer noen vagt. Etter hvert som tiden har gått og jeg har kommentert lignende situasjoner der jeg ikke har nådd igjennom, viser han frustrasjon, fortvilelse og virker forvirret. Han har ikke sagt at han ikke tror på meg, men at han opplever at det er noe galt med han når jeg forteller slike situasjoner, for han kan ikke huske situasjonene. Sist gang ble han nesten sint og sa at det høres ut som om det er noe alvorlig galt med hjernen min.

Jeg opplever ikke at han gjør det på pur faen, for da hadde jeg gått for lenge siden. For meg virker det som om han ikke vet om at han gjør det. Og at han gjør det automatisk for han sier at han skal prøve å skjerpe seg, men det skjer aldri noen endring.

Jeg hadde tenkt meg meget, meget, meget godt om før jeg fortsatte noe forhold med ham.

For det første virker han litt spesiell selv om jeg kan si det.

For det andre virker jo broren helt bortreist!

For det tredje er mora også mildt sagt merkelig. Og dette mennesket kommer til å bli en liten del av ditt liv, enten du vil det eller ikke med mindre samboeren din tar total avstand fra henne og klarer det.

Og får dere barn sammen sitter du innmari dypt i det...

[Gjest Minner meg om..........]

Jeg har ikke kontakt med svigerfamilien min. Jeg har ikke vært med samboeren min hjem til foreldrene siden i sommer, for jeg orker ikke moren. Jeg har sagt til samboeren min at jeg finner meg ikke i å bli behandlet på den måten, og ikke forstår jeg at dem i familien gjør det heller. Jeg har ikke snakket med moren om hvordan jeg opplever henne, noe jeg synes jeg burde gjøre. Akkurat nå er ikke det aktuelt for jeg har så mye annet, og hun er min siste prioritering.

Det er det jeg også lurer på, at jeg ikke får noe ut av forholdet vårt. For meg virker det som en kamp. Da mener jeg at jeg må krangle meg til å få være meg. Og da tenker jeg på da jeg flyttet inn hos han. For min del føler jeg mer og mer at jeg er sammen med han siden det gir trygghet. For min del er det en økonomisk trygghet og han er den eneste som kjenner til mine innerste tanker og følelser.

Jeg er vant med å være alene, de gangene jeg har hatt det godt er de gangene jeg er alene. Så jeg er ikke red for å være alene.

I januar hadde vi en lang samtale der jeg tok opp alt med han. Det var en god samtale der det ser ut til at noe har forandret seg. Men tiden viser hva som kom ut av den samtalen, for han har mistet fullstendig troverdigheten min til at han tar til seg ting. Jeg sa til han også at jeg vet ikke om jeg klarer å leve slik det er og tilgi det som har vært for det er så hårreisende at jeg har ikke ord for det.

Av alt det han har gjort føler jeg meg undertrykt og legger merke til at selvtiliten min er ikke helt på topp. At selvtiliten min er svekket på grunn av han er det ”normalt”?

Hei.

Dette minner om min eksmann og meg. Du kommer til å slite deg ut, for ja, dette er som en evig kamp og du vil aldri vinne den. Du har ønsker, drømmer og håp om at han skal forandre seg, men det vil neppe skje. Innse at du ikke kan leve på et ønske, en drøm, et håp, du må leve slik virkeligheten er nå og dagene av ditt liv bare går.

All din energi blir dratt ut av deg ved å bli i et slikt forhold og jeg er redd du kommer til å miste og undergrave deg selv.

Jeg vet akkurat hva du mener når du skriver at du omtrent må skrike til ham for at ting skal skli inn.

Jeg tror ikke han er ond, det var ikke min eksmann heller, men visse motsetninger kan man rett og slett ikke leve med. Man har bare ett liv.

Lykke til videre.

[Gjest Tufserufs]

Hei.

Dette minner om min eksmann og meg. Du kommer til å slite deg ut, for ja, dette er som en evig kamp og du vil aldri vinne den. Du har ønsker, drømmer og håp om at han skal forandre seg, men det vil neppe skje. Innse at du ikke kan leve på et ønske, en drøm, et håp, du må leve slik virkeligheten er nå og dagene av ditt liv bare går.

All din energi blir dratt ut av deg ved å bli i et slikt forhold og jeg er redd du kommer til å miste og undergrave deg selv.

Jeg vet akkurat hva du mener når du skriver at du omtrent må skrike til ham for at ting skal skli inn.

Jeg tror ikke han er ond, det var ikke min eksmann heller, men visse motsetninger kan man rett og slett ikke leve med. Man har bare ett liv.

Lykke til videre.

Det er det jeg har tenkt, at jeg kan ikke leve et liv der jeg skriker for å komme igjenom hos noen. For jeg ser ikke på meg selv som en kjefte smelle og ikke ønsker jeg å være det heller. I perioder er det mer enn andre, og ja det er slitsomt.

[Lillemus]

Det er det jeg har tenkt, at jeg kan ikke leve et liv der jeg skriker for å komme igjenom hos noen. For jeg ser ikke på meg selv som en kjefte smelle og ikke ønsker jeg å være det heller. I perioder er det mer enn andre, og ja det er slitsomt.

Da sier jeg bare: kom deg unna før du er gravid! For da må du forholde deg til denne gjengen resten av livet.

[Gjest Tufserufs]

Jeg hadde tenkt meg meget, meget, meget godt om før jeg fortsatte noe forhold med ham.

For det første virker han litt spesiell selv om jeg kan si det.

For det andre virker jo broren helt bortreist!

For det tredje er mora også mildt sagt merkelig. Og dette mennesket kommer til å bli en liten del av ditt liv, enten du vil det eller ikke med mindre samboeren din tar total avstand fra henne og klarer det.

Og får dere barn sammen sitter du innmari dypt i det...

Jeg føler jeg har tenkt og tenk i lang tid nå, begynner å bli sliten av det.

Det som jeg synes er merkelig med han er at når man blir kjent med samboeren min er at han er sosial og veldig hyggelig, men etter at man blir kjent med han som person så ja da er han ikke bare litt spesiell, men veldig spesiell.

Det er ikke så mye å si om broren, han er bortreist ja.

Familie for han er viktig og dem har mye med hverandre og gjøre, så bare på grunn av det har jeg tenkt på å gå fra han. For jeg finner meg ikke i å bli behandlet på den måten hun gjør. Og skal jeg og min samboer forsette i et forhold blir hun en del av livet mitt. Skulle jeg ha gitt han valget meg eller moren, hadde han nok valgt moren. Og ikke synes jeg at jeg kan be han velge heller, det burde heller ikke være slik.

Barn med han er uakseptabelt, i alle fall slik det er nå. Det skjer bare ikke. Det er et eller annet med han som sier meg at barn med han det er ikke bra.

[Gjest Minner meg om........]

Det er det jeg har tenkt, at jeg kan ikke leve et liv der jeg skriker for å komme igjenom hos noen. For jeg ser ikke på meg selv som en kjefte smelle og ikke ønsker jeg å være det heller. I perioder er det mer enn andre, og ja det er slitsomt.

Var akkurat slik jeg tenkte også og det slo meg at jeg oppførte meg mer og mer som en person jeg ikke ønsket å være og heller ikke egentlig var. Jeg var sur og grinete, misfornøyd, ulykkelig, kjeftete, og sånn visste jeg at jeg egentlig ikke var i det hele tatt.

Jeg har det kjempebra nå og har fått tilbake min egentlige personlighet.

Det er en prosess du må igjennom før du klarer å bryte ut, men helt enig med Lillemus, kom deg bort før du blir gravid.

[Gjest Tufserufs]

Var akkurat slik jeg tenkte også og det slo meg at jeg oppførte meg mer og mer som en person jeg ikke ønsket å være og heller ikke egentlig var. Jeg var sur og grinete, misfornøyd, ulykkelig, kjeftete, og sånn visste jeg at jeg egentlig ikke var i det hele tatt.

Jeg har det kjempebra nå og har fått tilbake min egentlige personlighet.

Det er en prosess du må igjennom før du klarer å bryte ut, men helt enig med Lillemus, kom deg bort før du blir gravid.

Jeg har vært igjennom mye de siste 4 årene, jeg har hatt en mild depresjon og har vært hos psykolog. Det har hjulpet meg mye å gå til psykolog, men føler ikke at mitt gamle meg kommer tilbake. Det er kanskje ikke usannsynelig at det har noe med hva jeg lever i. Jeg tenker ofte at jeg savner mitt gamle meg.

[henrikke71]

Eh, tror du du kan skrive det en gang til litt mere utfyllende, for det er et par punkter jeg ikke forstår...fnis.

[henrikke71]

Også må du virkelig unnskylde hvis jeg tok feil, men var hundreogti på at dette var tull!

[Gjest Minner meg om.......]

Jeg har vært igjennom mye de siste 4 årene, jeg har hatt en mild depresjon og har vært hos psykolog. Det har hjulpet meg mye å gå til psykolog, men føler ikke at mitt gamle meg kommer tilbake. Det er kanskje ikke usannsynelig at det har noe med hva jeg lever i. Jeg tenker ofte at jeg savner mitt gamle meg.

Det kan jo være andre eller flere grunner også, til at du har det slik du har det, men har du råd til å la være å sjekke ut om det er samboeren din og alt som har med ham å gjøre, som gjør at du har det slik?

Jeg tenker at det er større sjanse for at du vil angre på at du ikke bryter, enn på at du bryter.

Det finnes jo helt klart andre menn du vil bli mer lykkelig med enn med denne mannen. Tror ikke dere er gode for hverandre, rett og slett.

[pusi]

Jeg har ikke kontakt med svigerfamilien min. Jeg har ikke vært med samboeren min hjem til foreldrene siden i sommer, for jeg orker ikke moren. Jeg har sagt til samboeren min at jeg finner meg ikke i å bli behandlet på den måten, og ikke forstår jeg at dem i familien gjør det heller. Jeg har ikke snakket med moren om hvordan jeg opplever henne, noe jeg synes jeg burde gjøre. Akkurat nå er ikke det aktuelt for jeg har så mye annet, og hun er min siste prioritering.

Det er det jeg også lurer på, at jeg ikke får noe ut av forholdet vårt. For meg virker det som en kamp. Da mener jeg at jeg må krangle meg til å få være meg. Og da tenker jeg på da jeg flyttet inn hos han. For min del føler jeg mer og mer at jeg er sammen med han siden det gir trygghet. For min del er det en økonomisk trygghet og han er den eneste som kjenner til mine innerste tanker og følelser.

Jeg er vant med å være alene, de gangene jeg har hatt det godt er de gangene jeg er alene. Så jeg er ikke red for å være alene.

I januar hadde vi en lang samtale der jeg tok opp alt med han. Det var en god samtale der det ser ut til at noe har forandret seg. Men tiden viser hva som kom ut av den samtalen, for han har mistet fullstendig troverdigheten min til at han tar til seg ting. Jeg sa til han også at jeg vet ikke om jeg klarer å leve slik det er og tilgi det som har vært for det er så hårreisende at jeg har ikke ord for det.

Av alt det han har gjort føler jeg meg undertrykt og legger merke til at selvtiliten min er ikke helt på topp. At selvtiliten min er svekket på grunn av han er det ”normalt”?

Det er vanskelig å gjøre det slutt.

Det er et stort steg å ta, og alle får vite om det...

Men jeg tror at når det først er gjort vil du raskt oppleve at ting blir bedre, og at du klarer å finne en like stor trygghet i deg selv og andre.

[mrxx]

Når jeg leser denne tråden, så lurer jeg egentlig på hvem som er mest gal av dere. Av og til er det fornøyerlig å være på dol.

[Gjest Elextra]

Dette var virkelig tungt å lese, vanskelig å få tak i hva som egentlig er problemet her.

Men at dere har problemer er helt klart.

[Gjest Tufserufs]

Når jeg leser denne tråden, så lurer jeg egentlig på hvem som er mest gal av dere. Av og til er det fornøyerlig å være på dol.

Det er bra du morer deg på mine vegne for å føle deg bedre... Takk for at du hjelper selvfølelsen min, det hjalp virkelig. Jeg trodde dette var en plass man kunne skrive for å slippe fordommer. Det er vell sånne som deg som gjør at verden er så fordomsfull

[mrxx]

Det er bra du morer deg på mine vegne for å føle deg bedre... Takk for at du hjelper selvfølelsen min, det hjalp virkelig. Jeg trodde dette var en plass man kunne skrive for å slippe fordommer. Det er vell sånne som deg som gjør at verden er så fordomsfull

Takk:-)

For å si det sånn, jeg tror ikke det er så dumt om du gikk litt i deg selv også, uten at jeg sier at alle andre i denne saken er normale.