(p)sykdom og åpenhet på arbeidsplass

[Gjest anonym bruker]

Der jeg jobber (har vært sykemeldt en periode i fjor pga mye angst), fikk vi beskjed om at sjefen og alle mine kollegaer ønsker åpenhet rundt sykdom. At en sier hva det gjelder til sine kollegaer. Jeg er helt imot dette. Er det lov? Har sjef og kollegaer krav på å vite dette. Dersom en har ønske om å snakke om dette er det jo greit, men hva om en ikke klarer dette. Jeg sliter med panikkangst, dersom jeg skulle sagt noe, tror jeg jeg hadde fått et anfall om jeg skulle snakket om det. Det har nemmelig skjedd før. Da jeg var sykemeldt sa jeg at det var psykisk, fordi folk spurte, men ikke hva det var. Men egentlig har de vel ikke krav på å vite om det er en fysisk eller psykisk sykdom heller? Jeg har tenkt at det er en sak mellom lege, psykolog og den enkelte og ingen andre.

[Gjest been here too long now]

Du plikter ingen ting. Men jeg synes samtidig det er en viktig retning i at man får en større åpenhet rundt alle våre plager. Og det er et viktig signal mot en mer inkluderende holdning. Men det må være opp til den enkelte.

Hva om du hadde en svær byll i underlivet som måtte dreneres. Jeg kunne nok kommet på langt pinligere ting som enkelte sjefer hadde svettet over å ha full åpenhet rundt. Skulle du hatt full åpenhet rundt dette også, om det var tilfelle? Du kan nå spørre han..Eller skal folk presses til å si at de har hatt en ufrivillig abort?

Ellers trenger vel ikke sjefen din vite hvorfor du er sykemeldt hvis ikke dette er noe med jobben, eller som jobben kan gjøre noe med for å tilrettelegge.

Jeg er ikke sleivete rundt dette. Har selv hatt panikkangst. Og forstår hva du mener med skrekken for at dette skal få blomstre ved at de andre ser når du prøver å få kontroll på anfallene. Jeg tror likevel at på et generelt grunnlag er det viktig å være åpen om sine angst. Den blomstrer ikke mer opp, men det er noe med å slippe å si det midt oppe i et anfall. Man sier det når en har kontroll, og forteller da hvordan det er best for en at andre optrer for at det skal bli lettest for en å fungere.

Håper du får hjelp med angste.

Ha en god dag.

[Onsdag1365380628]

På vår arbeidsplass har vi det også slik at det er åpenhet om sykdom og slike ting. Vi blir informert når det er noe, og snakker veldig åpent om hverandre og med hverandre. Vi holder slike opplysninger for oss selv, og bringer ikke noe videre.

Men, om jeg skulle bli psykisk syk hadde jeg ikke ønsket at de andre skulle få vite noe, jeg hadde tatt det opp med min nærmeste overordnede og hun har ingen rett og plikt til å bringe det videre uten min samtykke.

Åpenhet er vel og bra, men man må ville det selv og føle at det er greit.

[tunglettlett]

Jeg hadde vel jobbet et par år før jeg informerte sjefen om min BP. Jeg har mange erfaringer på stigmatisering rundt psykisk sykdom, og derfor var jeg tilbakeholden i starten. Men til slutt tvang det seg fram, for jeg fikk i overkant mye ansvar i forhold til mine ulike perioder og jeg måtte si noe om hvorfor jeg ikke ville ta på meg mer.

Sjefen tok utrolig godt imot det. Jeg måtte tegne og forklare litt, men h*n var absolutt åpen i forhold til det jeg kom med, og jeg kan med hånden på hjertet mene at arbeidshverdagen min er blitt lettere. Jeg kan i mye større grad være meg selv, både på godt og vondt. Diagnosen står ikke i fokus, men hele meg blir sett og ivaretatt. Jeg sitter fremdeles med mye ansvar, men det er stor forståelse for at jeg sier nei i blant.

Jeg har etterhvert også fortalt om min diagnose til en kollega, og de andre vet at det er noe "psykiske greier" med meg, uten at jeg føler meg uglesett på noen måte.

Det at jeg har en åpen linje i forhold til dette, gjør at jeg er mye mer stabil, i den forstand at jeg dukker opp på jobb også på relativt dårlige dager. Jeg får være som jeg er, uten at det heves på et øyebryn engang. Jeg får utretta litt om ikke annet, og det gjør godt for selvfølelsen. Jeg har relativt lite fravær.

Jeg har vært heldig med sjef og jeg har vært heldig med kolleger. Jeg frykter imidlertid at medias fokusering av "drap begått av psykisk syke" dessverre bidrar til ytteligere stigmatisering av de mange, mange. Det er også en drivkraft for meg i å være åpen. Å være et mer gjennomsnittsansikt blant psyksk syke.

[Gjest anonym bruker]

Du plikter ingen ting. Men jeg synes samtidig det er en viktig retning i at man får en større åpenhet rundt alle våre plager. Og det er et viktig signal mot en mer inkluderende holdning. Men det må være opp til den enkelte.

Hva om du hadde en svær byll i underlivet som måtte dreneres. Jeg kunne nok kommet på langt pinligere ting som enkelte sjefer hadde svettet over å ha full åpenhet rundt. Skulle du hatt full åpenhet rundt dette også, om det var tilfelle? Du kan nå spørre han..Eller skal folk presses til å si at de har hatt en ufrivillig abort?

Ellers trenger vel ikke sjefen din vite hvorfor du er sykemeldt hvis ikke dette er noe med jobben, eller som jobben kan gjøre noe med for å tilrettelegge.

Jeg er ikke sleivete rundt dette. Har selv hatt panikkangst. Og forstår hva du mener med skrekken for at dette skal få blomstre ved at de andre ser når du prøver å få kontroll på anfallene. Jeg tror likevel at på et generelt grunnlag er det viktig å være åpen om sine angst. Den blomstrer ikke mer opp, men det er noe med å slippe å si det midt oppe i et anfall. Man sier det når en har kontroll, og forteller da hvordan det er best for en at andre optrer for at det skal bli lettest for en å fungere.

Håper du får hjelp med angste.

Ha en god dag.

Jeg er enig i at det er fint vi har åpenhet rundt sykdom så lenge hver enkelt selv ønsker å si noe om sykdom. Tvang synes ikke jeg er riktig vei å gå for at folk skal føle seg trygge til det. Jeg føler ikke at mine kollegaer vil vite for å hjelpe, men fordi de er nyskjerrige. Jeg har åpenhet rundt sykdommen til de nærmeste. Min famiie og nære venner. Grunnen til at jeg ikke vil si det: er mye det at jeg har fått panikkanfall flere ganger tidligere når jeg skal snakke om meg selv eller sykdommen. Dette har vært helt grusomt, hvor jeg ikke fikk puste osv. En annen ting er jo også det med stigmatisering.

[skal]

De har lov å ønske seg åpenhet rundt dette og legge til rette for det. Men de kan ikke tvinge deg til å være åpen nei. Det du plikter å informere leder om er om det er forhold på arbeidsplassen som gjør det syk eller værre, og om du trenger tilrettelegging for å arbeide.

Leder har ikke krav på å vite hva som feiler deg utover det. Leder har også taushetsplikt om denne får vite mer, men det er lurt å være tydelig på at man ikke ønsker at dette skal komme ut når arbeidsplassen har et åpenhetsønske.

Det samme gjelder eventuelle kollegaer som får vite; vær tydelig på at det ikke er greit at andre får vite det du har fortalt.

Ellers tenker jeg at om du har en ålreit arbeidsplass, så er det ikke så dumt om folk vet hva det går i. Er ikke sikkert du behøver å si noe selv, leder bør kunne informere, og også si ifra at det ikke er noe du ønsker å snakke om.

Men det er du som bestemmer, det er viktig!

[Gjest xbellax]

Jeg er enig i at det er fint vi har åpenhet rundt sykdom så lenge hver enkelt selv ønsker å si noe om sykdom. Tvang synes ikke jeg er riktig vei å gå for at folk skal føle seg trygge til det. Jeg føler ikke at mine kollegaer vil vite for å hjelpe, men fordi de er nyskjerrige. Jeg har åpenhet rundt sykdommen til de nærmeste. Min famiie og nære venner. Grunnen til at jeg ikke vil si det: er mye det at jeg har fått panikkanfall flere ganger tidligere når jeg skal snakke om meg selv eller sykdommen. Dette har vært helt grusomt, hvor jeg ikke fikk puste osv. En annen ting er jo også det med stigmatisering.

Dette er ditt privatliv, du bestemmer hva du ønsker å si. Åpenhet er viktig og flott, men noen grenser må man bare ha. Man skal ikke sitte med en følelse av at man må vrenge sjelen sin for sine kolleger når man tar en sykedag.