Fortjener tanta mi en psykiatrisk diagnose?

[Gjest Jente på 23 år]

Tanta mi på 49 har alltid vært temmelig "kvass i kjeften", og i familiesammenhenger snakker hun _bare_ om seg selv og sin kjære sønn (han orker ikke si noe lenger, hun overtar alle samtaler). Hun er ekstremt opptatt av seg selv og egne gjøremål, og gidder ikke engang høre på hva andre i familien har å si. Hun kan begynne å snakke om seg selv midt i en annens setning.

Hun er helt annerledes sammen med "utenforstående". Da kan hun le og spøke og lytte interessert til hva andre har å si. Da virker hun faktisk normal. Til alt overmål jobber hun som omsorgsperson innen helsesektoren... Hvis en utenforstående hadde vært tilstede under pizza-situasjonen jeg beskriver under, hadde det aldri utviklet seg slik. Da hadde hun spilt den overbærende, uselviske typen som lytter til andres ønsker.

Men hjemme skjeller hun ut sin egen mor (min bestemor) svært kraftig foran alle, er hissig, eier ikke selvironi overhodet. Om hun blir utsatt for en helt normal uskyldig, ironisk kommentar på hjemmebane blir hun stri i blikket, rød i kinnene og forlanger høylytt å få vite hva det skulle bety. Slik har hun vært siden de var små, sier søstrene hennes.

Det er hennes meninger som er de rette, og de er temmelig unyanserte. Når andre prøver å komme med innspill, og prøver å få henne til å se det hele fra en annen vinkel, er det nytteløst. Hun står på sitt.

Jeg har kranglet mye med henne gjennom oppveksten, fordi jeg ikke før nå har vært gammel nok til å forstå at hun ikke har selvinnsikt nok til å begrense seg.

Det hele toppet seg for noen dager siden da jeg var hjemme hos familien, og vi var 5 stykker skulle bestille pizza på en restaurant. Hun var svært klar på en ting - hun skulle absolutt ikke ha paprika på pizzaen. Hun slo seg alldeles vanvittig vrang da jeg forklarte at det var paprika på alle pizzaene, men hun måtte da klare å plukke av det lille som var? Nei, hun sto på sitt, og ble enda mer høylytt av min lille protest. Hun _likte_ faktisk ikke paprika. Var det noe kriminellt, kanskje?? Hun holdt på en lang stund med dette. Jeg ble irritert, dessverre, og sa rolig "slapp av da, hvor gammel er du egentlig?" Da tok hun helt av. Øynene lynte, og hun oppførte seg faktisk som en trassig 6-åring der hun satt og freste "Jeg skal ikke ha paprika, har jeg sagt!! Jeg liker det ikke, det er da lov!" Søstrene hennes ba henne også (stillferdig, det har de lært seg..) om å roe seg ned, men svaret var like trassig: "Jeg må da få lov å si at jeg ikke liker paprika! Hvor gammel er DU kanskje? Hundre og femti?? Jeg kan si det så mye jeg vil, jeg kan si det hundre ganger til også. -JEG LIKER IKKE PAPRIKA!!!"

Som vanlig blir hun helt stille resten av kvelden etter en slik episode, bare med små, surmulende kommentarer som dreier seg om krangelen. ("Jeg tenker det er visse andre her som også ikke liker alt på en pizza!") Da vi endelig bestilte pizza var det en med paprika og en uten, tok hun etterhvert en bit av den med paprika også, men satt demonstrativt og pillet av bitene og kastet dem hardt på tallerkenen.

Selvfølgelig skjønner jeg også at situasjonen ikke dreier seg om paprika i det hele tatt. Jeg beundrer søstrene hennes for å ha en så høy toleransegrense for dette selvfikserte egoet, jeg er faktisk den eneste i familien som tør å motsi henne, og hun misliker meg sterkt for det. Som nevnt er jeg dessverre først de siste årene blitt gammel nok til å forstå at noen ganger er det best å overse henne, la henne tro hun har rett istedet for å starte en krangel. Hun kan uansett ikke la seg overtale til noe.

Dette innlegget ble langt, og jeg kunne kommet med utallige flere eksempler som beskriver hennes oppførsel.

Hva tror en psykolog / psykiater om henne? Fortjener hun en diagnose av noe slag?

[frosken]

Jeg har ikke noe svar på det du spør om, men reagerer på problemstillingen om hvorvidt hun "fortjener" en psykiatrisk diagnose... Nærmest som om du kunne ønske deg å i hvertfall ha det trumfkortet mot henne. Dersom man tenker om psykiatriske diagnoser nærmest som "merkelapper som kan settes på usympatiske mennesker" - så er det vel ikke så rart om mange av fordommene mot pyskiske lidelser opprettholdes.

Det høres ikke ut som om tanten din er enkel å omgås i familiesammenheng, og jeg skjønner godt at du er lei av denne type oppførsel. Men det er rart hvordan søsken seg i mellom av og til utvikler og opprettholder de mest uhensiktsmessige samværsformer. Tror de kan fortsette å krangle til de nærmer seg 100:-)

[Gjest Jente på 23 år]

Jeg har ikke noe svar på det du spør om, men reagerer på problemstillingen om hvorvidt hun "fortjener" en psykiatrisk diagnose... Nærmest som om du kunne ønske deg å i hvertfall ha det trumfkortet mot henne. Dersom man tenker om psykiatriske diagnoser nærmest som "merkelapper som kan settes på usympatiske mennesker" - så er det vel ikke så rart om mange av fordommene mot pyskiske lidelser opprettholdes.

Det høres ikke ut som om tanten din er enkel å omgås i familiesammenheng, og jeg skjønner godt at du er lei av denne type oppførsel. Men det er rart hvordan søsken seg i mellom av og til utvikler og opprettholder de mest uhensiktsmessige samværsformer. Tror de kan fortsette å krangle til de nærmer seg 100:-)

Hei.

Nei, jeg bruker ikke fortjener i den hensikt du nevner.

Jeg vil ikke ha på meg at jeg er fordomsfull mot psykiatriske pasienter. Men tanta mi kan virkelig være et grusomt menneske, og det hadde kanskje vært greit om hun "feilet" noe, så man kunne ha en større aksept for hennes oppførsel.

Vennlig hilsen

[Gjest afterglow]

Hei.

Nei, jeg bruker ikke fortjener i den hensikt du nevner.

Jeg vil ikke ha på meg at jeg er fordomsfull mot psykiatriske pasienter. Men tanta mi kan virkelig være et grusomt menneske, og det hadde kanskje vært greit om hun "feilet" noe, så man kunne ha en større aksept for hennes oppførsel.

Vennlig hilsen

Synes egentlig at det du skriver stinker av fordommer mot psykiske lidelser. Du vil gjerne ha en krok å henge din tantes sære oppførsel på. Da jeg var sær anså vennekretsen meg som eksentrisk. Da jeg fikk diagnosen manisk-depressiv ble jeg ekskludert fra vennekretsen. De hadde funnet en undskyldning og en "krok"...

Dette viser at fordommene mot psykiatriske diagnoser ofte er sterkere enn fordommer mot eksentrisk oppførsel og sære mennesker!

[Gjest Jente på 23 år]

Synes egentlig at det du skriver stinker av fordommer mot psykiske lidelser. Du vil gjerne ha en krok å henge din tantes sære oppførsel på. Da jeg var sær anså vennekretsen meg som eksentrisk. Da jeg fikk diagnosen manisk-depressiv ble jeg ekskludert fra vennekretsen. De hadde funnet en undskyldning og en "krok"...

Dette viser at fordommene mot psykiatriske diagnoser ofte er sterkere enn fordommer mot eksentrisk oppførsel og sære mennesker!

Hei. Beklager, men jeg synes kanskje du er litt vel fordomsfull selv, jeg... Når du sånn helt uten videre setter merkelappen "fordomsfull" på meg.

-Det er synd at vennene dine har skuffet deg, men du kan ikke automatisk gå ut i fra at _jeg_ er akkurat som dem. Min situasjon er dessuten en helt annen enn den du beskriver.

"Dette viser at fordommene mot psykiatriske diagnoser ofte er sterkere enn fordommer mot eksentrisk oppførsel og sære mennesker!"

Jeg har da aldri påstått at mitt forhold til tanta mi vil endres på noen som helst slags måte hvis hun får en diagnose. Men det må være lov å spørre noen som har kunnskap på området, kanskje kan oppførselen hennes forklares på noe vis. Jeg ser faktisk ikke noe galt i det...

Hvis hun kun får "diagnosen" eksentrisk er det også helt i orden for meg....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er umulig å svare klart ja eller nei.

Hun har klare trekk fra det vi kaller personlighetsforstyrrelse gruppe B. Hun har trekk som vi ser både hos dramatiserende (hysteriform) og emosjonelt ustabil pf.

[Gjest Fordom?]

Synes egentlig at det du skriver stinker av fordommer mot psykiske lidelser. Du vil gjerne ha en krok å henge din tantes sære oppførsel på. Da jeg var sær anså vennekretsen meg som eksentrisk. Da jeg fikk diagnosen manisk-depressiv ble jeg ekskludert fra vennekretsen. De hadde funnet en undskyldning og en "krok"...

Dette viser at fordommene mot psykiatriske diagnoser ofte er sterkere enn fordommer mot eksentrisk oppførsel og sære mennesker!

Hvorfor har noen folk denne trangen til å stemple utenforstående som "fordomsfulle" med en gang de ikke formulerer seg politisk korrekt? Det fungerer, sånn jeg ser det, på samme måte som når en utlending roper "rasist". Du er stemplet, og får ikke noen god mulighet til å motbevise stempelet.

Jeg syntes denne dama hørtes rimelig spesiell ut, og da er det vel ikke så rart om man begynner å lure på om det ligger en eller annen årsak til grunn. Man må da kunne spørre uten at alle andre med en psykiatrisk diagnose skal forsvare vedkommende, og rope "du er fordomsfull" til alle som stiller spørsmål.

[Gjest liker heller ikke paprika:-)]

Hei!

Litt av en familiekjemi dere har...

Historien er litt selvmotsigende:

1. Tanta vil ikke ha paprika

2. Du forteller at det må være paprika på alle pizzaene

3. Hun blir sint

4. Du blir belærende

5. Hun blir enda sintere

6. Pizza blir bestilt - hvorav en uten paprika.

Gikk det an å bestille pizza uten paprika allikevel? Hvorfor var det så viktig for deg å bestemme hva pizzaen skulle inneholde?

[søkende]

Hei. Beklager, men jeg synes kanskje du er litt vel fordomsfull selv, jeg... Når du sånn helt uten videre setter merkelappen "fordomsfull" på meg.

-Det er synd at vennene dine har skuffet deg, men du kan ikke automatisk gå ut i fra at _jeg_ er akkurat som dem. Min situasjon er dessuten en helt annen enn den du beskriver.

"Dette viser at fordommene mot psykiatriske diagnoser ofte er sterkere enn fordommer mot eksentrisk oppførsel og sære mennesker!"

Jeg har da aldri påstått at mitt forhold til tanta mi vil endres på noen som helst slags måte hvis hun får en diagnose. Men det må være lov å spørre noen som har kunnskap på området, kanskje kan oppførselen hennes forklares på noe vis. Jeg ser faktisk ikke noe galt i det...

Hvis hun kun får "diagnosen" eksentrisk er det også helt i orden for meg....

Hei!

Du ordla deg sikkert litt klønete med overskriften. Skjønner hvor du vil hen. Får hun en diagnose kan det være lettere å akseptere og forstå. Og det beste av alt er kanskje om HUN forstår seg selv bedre og kanskje får hjelp!

Har på følelsen av at hun har noe skrot fra barndommen. Ble hun oversett av flinkere søsken? Føler hun at alle er "imot" henne? At dere ikke viser interesse eller forståelse for hennes jobb?

Hun bruker nok dere i nær familie som en katakysator for sine følelser. I jobben hennes må hun være forståelsesfull og rolig. Kanskje det koster henne mer enn godt er. Hun har sikkert behov for å lette på lokket. Synd det er derer det går utover.

Hva med å sette deg ned med henne å spørre hvordan hun trives i jobben sin? Spørre om det er vanskelig følelsesmessig. Fortell henne om noe DU sliter med. Så hun kan føle det lettee å inndrømme at hun ikke alltid har det lett.

Høres forøvrig ut som derer forventer og er vant til hennes oppførsel. En profeti som hun oppfyller pga dette...

Det kan bli vanskelig for deg som er så på krasj med henne å foreslå et besøk hos en psykolog. Kanskje en annen i familien kan gjøre det?

Mvh

[Gjest Jente på 23 år]

Hei!

Litt av en familiekjemi dere har...

Historien er litt selvmotsigende:

1. Tanta vil ikke ha paprika

2. Du forteller at det må være paprika på alle pizzaene

3. Hun blir sint

4. Du blir belærende

5. Hun blir enda sintere

6. Pizza blir bestilt - hvorav en uten paprika.

Gikk det an å bestille pizza uten paprika allikevel? Hvorfor var det så viktig for deg å bestemme hva pizzaen skulle inneholde?

"Litt av en familiekjemi dere har..."

-Jo, takk for opplysningen.

"Historien er litt selvmotsigende: 1. Tanta vil ikke ha paprika 2. Du forteller at det må være paprika på alle pizzaene"

Nei, jeg sier at det _er_ paprika på alle pizzaene. Ingrediensene står på menyen, de.

"3. Hun blir sint 4. Du blir belærende"

Belærende..?

"5. Hun blir enda sintere 6. Pizza blir bestilt - hvorav en uten paprika.

Gikk det an å bestille pizza uten paprika allikevel?"

Vi ba om å få en uten. Veldig enkelt.

"Hvorfor var det så viktig for deg å bestemme hva pizzaen skulle inneholde?"

Hvor får du det fra..? Jeg bestemte ingenting, men alle andre rettet seg hennes bortimot uakseptable oppførsel.

Skjønner at dere paprikahatere må stå sammen, men mener du virkelig at det er _jeg_ som har vært urimelig i denne situasjonen..?

[Gjest Jente på 23 år]

Hei!

Du ordla deg sikkert litt klønete med overskriften. Skjønner hvor du vil hen. Får hun en diagnose kan det være lettere å akseptere og forstå. Og det beste av alt er kanskje om HUN forstår seg selv bedre og kanskje får hjelp!

Har på følelsen av at hun har noe skrot fra barndommen. Ble hun oversett av flinkere søsken? Føler hun at alle er "imot" henne? At dere ikke viser interesse eller forståelse for hennes jobb?

Hun bruker nok dere i nær familie som en katakysator for sine følelser. I jobben hennes må hun være forståelsesfull og rolig. Kanskje det koster henne mer enn godt er. Hun har sikkert behov for å lette på lokket. Synd det er derer det går utover.

Hva med å sette deg ned med henne å spørre hvordan hun trives i jobben sin? Spørre om det er vanskelig følelsesmessig. Fortell henne om noe DU sliter med. Så hun kan føle det lettee å inndrømme at hun ikke alltid har det lett.

Høres forøvrig ut som derer forventer og er vant til hennes oppførsel. En profeti som hun oppfyller pga dette...

Det kan bli vanskelig for deg som er så på krasj med henne å foreslå et besøk hos en psykolog. Kanskje en annen i familien kan gjøre det?

Mvh

Hei, og takk for saklig innlegg!

Selv om det er greie råd du kommer med så tror jeg nok ikke at det blir aktuelt med noen psykologtimer på henne. Jeg tør ikke tenke på hvordan hun ville reagere om noen av oss foreslo det...

Jeg vet ikke hvordan barndommen hennes har vært, men hun er nok ikke blitt tilsidesatt på noe vis. Lillesøstrene hennes er svært snille, de er overbærende med henne fordi hun alltid har vært sånn, og de mener det ikke nytter å si henne imot på noen måte.

At hun føler hun ikke får nok oppmerksomhet kan kanskje være et moment, men hun har ikke selvinnsikt nok til å forstå at å bable ustanselig ivei om seg selv og sitt, og sønnen, blir uinterresant i lengden. Ingen andre får slippe til. Ikke engang når hun tar en munnfull mat kan andre få sagt noe - hun prater gjerne videre med munnen full av mat, så det er bortimot umulig å skjønne hva hun sier..

Hun forstår ikke at for å "få" interesse må hun også "gi" det. Og når hun høyt og tydelig deklamerer hvor *drittlei* hun er av sin syke mor (paradoksalt nok, med tanke på jobben hennes...), og at hun ikke kommer til å felle en tåre den dagen den stakkars kuede mora dør, innbyr ikke akkurat til forståelse. Da tenker man jo at dama ikke kan være riktig vel bevart.... Og at det muligens ligger noe under for oppførselen. (For øvrig har hun for lenge siden *bestemt* at det er hennes sønn som skal ha moras hus den dagen mora dør. -Uten forståelse for at bestemor har 3 barn og 5 barnebarn, og hva hun eventuelt selv vil ha å si om saken.)

Hun bruker nok oss som katalysator, ja, ingen tvil om det.

At jeg skal sette meg ned og snakke med henne om dette (indeirekte eller ikke) er nok en umulighet. Hun kommer aldri til å blottstille seg for meg på noen som helst måte. Ikke for søstrene sine heller, jeg kjenner henne såpass...

"Høres forøvrig ut som derer forventer og er vant til hennes oppførsel. En profeti som hun oppfyller pga dette..."

Ja, vi gjør det. Hun har jo alltid vært sånn. Hver gang vi møtes tenker jeg for meg selv at jeg skal overse særhetene hennes, og bare holde munn hvis jeg blir irritert. Men hun reagerer svært unormalt på de utroligste situasjoner, som at det var paprika på alle pizzaene. Ingen kunne forvente at hun skulle fly i taket av en slik opplysning...

Takk igjen for et konstruktivt og saklig innlegg, men jeg tror egentlig ikke noen i familien vil foreslå psykolog eller snakke saklig om problemet. Vi lar henne holde på med sitt, og oppfører oss rolig og overbærende overfor henne. På den måten virker alt bra...