NHD: h*n bryter taushetsplikten..

[Gjest mellom barken og veden]

En av mine nærmeste, som jobber i det offentlige, bryter sin taushetsplikt ved å fortelle oss, fam./venner, om ting h*n får kjennskap til.

Jeg vil ikke vite, jeg vil ikke blandes inn. Det vet h*n. Jeg har sagt min mening om saken.Men det nytter ikke å si noe.

H*n er meget,meget naiv, og jeg er oppriktig bekymret for vedkommede.

Selv om jeg for min del holder tett, er dette tungt å bære. hva vil skje om jeg forteller det til en behandler? Jeg tør ikke engang gå i fler detaljer her, selv om jeg er anonym.

[Gjest Mirakelet]

Konfronter ham: Har du ikke taushetsplikt?

ja men dere forteller jo ikke videre, kanskje han sier..

så si til han at taushetsplikten gjelder uansett, han har ikke rett til å diskutere ting han får vite på jobben med noen!

[frosken]

''H*n er meget,meget naiv, og jeg er oppriktig bekymret for vedkommede''

Hvorfor er du bekymret for vedkommende? Det er vel ikke h*n det er grunn til å bekymre seg for her, men derimot de menneskene hvis private opplysninger evt. spres om.

Om du forteller din behandler om dette, så forandrer ikke det situasjonen noe. Du kan selvfølgelig få råd mht hvordan være enda tydeligere på at dette vil du ikke høre om, men behandleren vil ikke kunne gripe inn i forhold til vedkommende.

Hvorfor kan du ikke bare reise deg og forlate rommet når h*n begynner å snakke om ting du ikke vil høre noe om?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Da bryter han forvaltningsloven. Jeg synes selv at det er langt verre om det er en psykolog/psykiater/psykepleier/lærer/NAV-ansatt/politibetjent e.l. som gjør slikt enn f.eks. en postmann. Når han fortsetter - selv når du sier fra - vitner om stor uansvarlighet og umodenhet fra hans side. Ikke bare naivitet. Skjønner han ikke at opplysningene han utleverer til dere er taushetsbelagte? For han har vel i jobben skrevet under taushetserklæring?

Om det kommer ut at han "spyr ut av seg" sensitiv informasjon og disse selv får kjennskap til det, kan han ligge meget tynt an. Om han på død og liv føler denne trangen til å debriefe ved å snakke om det som skjer med personene (klientene) han møter i jobben, får han da for Guds skyld anonymisere tilfellene.

Skjønner veldig godt at du ikke ønsker å bli dratt inn i dette. Du har aldri bedt om det, og snarere gitt uttrykk for at du ønsker at han skal holde kjeft. Her trengs det nok andre tiltak enn "mas" fra deres kant for at han skal sømme seg. Om han i det hele tatt er egnet for å utøve et yrke der han får vite mye om andre personer, er også et spørsmål.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En behandler vil holde tett om dette. Det er klare regler for de få unntakene der taushetspliken kan brytes.

[Gjest mellom barken og veden]

''H*n er meget,meget naiv, og jeg er oppriktig bekymret for vedkommede''

Hvorfor er du bekymret for vedkommende? Det er vel ikke h*n det er grunn til å bekymre seg for her, men derimot de menneskene hvis private opplysninger evt. spres om.

Om du forteller din behandler om dette, så forandrer ikke det situasjonen noe. Du kan selvfølgelig få råd mht hvordan være enda tydeligere på at dette vil du ikke høre om, men behandleren vil ikke kunne gripe inn i forhold til vedkommende.

Hvorfor kan du ikke bare reise deg og forlate rommet når h*n begynner å snakke om ting du ikke vil høre noe om?

''Hvorfor er du bekymret for vedkommende? Det er vel ikke h*n det er grunn til å bekymre seg for her, men derimot de menneskene hvis private opplysninger evt. spres om''

Jeg har ikke sagt at jeg ikke er bekymret for dem. Jeg lot kun være å oppgi flere opplysninger, noe jeg hadde mine grunner for.