Har dere ofte selvmordstanker?

[Gjest Tankene som streifer meg]

Er det vanlig at det dukker opp ønsker om ikke å leve lenger?

Jeg får slike tanker relativt ofte. Tankene er ikke spesielt dramatiske, men jeg merker en aversjon mot å gå videre i livet mitt. Jeg er redd for fremtiden, og jeg synes ikke jeg har fått til det jeg burde.

Har dere det også slik? Og hvor ofte plages dere med slike tanker?

Hva kan jeg gjøre for å redusere hyppigheten av disse negative og destruktive tankene?

[sort som natta]

jeg har mye av det i dårlige perioder,men noe har jeg selv i gode perioder.Alltid vært interessert i døden,fra jeg var 6 år,men først når jeg var 15 begynte jeg å prøve å ta livet mitt...Det er nå et tilbakelagt kapittel,heldigvis!Men tankene kommer fortsatt,men uten at jeg gidder gruble videre på det.

Tanker om selvmord er nok mer "vanlig" enn hva mange kanskje tror,men er man"besatt" er det jo skadelig og hemmende!

Er du suicidal?Eller er det mer at temaet gjentar seg?

[Gjest Har hatt det]

Jeg har hele livet tenkt på døden og lurt på hva som venter meg etter livet,tror det er noe godt. Har ofte lengtet etter å dø for livet har vært vondt,men nå føler jeg at det er en mening med livet og at jeg er her på jorden. Innimellom har jeg tanker om at det hadde vært lettere å bare dø fra alt,men tenker mindre på det enn tidligere. Tenkte at det var best jeg fikk en alvorlig sykdom,slik at jeg bare kunne dø uten å ha dårlig samvittighet for det. Men det er bare tanker,tankene skremmer meg. Jeg vil leve!!!

[Gjest Tankene som streifer meg]

jeg har mye av det i dårlige perioder,men noe har jeg selv i gode perioder.Alltid vært interessert i døden,fra jeg var 6 år,men først når jeg var 15 begynte jeg å prøve å ta livet mitt...Det er nå et tilbakelagt kapittel,heldigvis!Men tankene kommer fortsatt,men uten at jeg gidder gruble videre på det.

Tanker om selvmord er nok mer "vanlig" enn hva mange kanskje tror,men er man"besatt" er det jo skadelig og hemmende!

Er du suicidal?Eller er det mer at temaet gjentar seg?

Jeg er ikke suicidal i betydningen har lagt forholdene til rette for å ta livet av meg, men jeg tenker på det hver dag. Det er kanskje bedre å si at jeg ikke har noe fremtidsønske. Jeg tenker mye på livet mitt, og at jeg har kommet skjevt ut nå. Jeg er veldig redd for fremtiden. Jeg tror ikke jeg kommer til å klare meg særlig bra.

Problemene kan kanskje synes trivielle sett utenfra, men for meg er det et stort alvor i dette. Jeg føler at jeg så til de grader har mislykkes i livet mitt. Jeg skammer meg over så mye og jeg føler meg udugelig og mislykket.

Jeg har lenge lett etter et slags vendepunkt for å komme meg ut av den situasjonen jeg er i, men jeg har gjort så mange feiltrinn at det er vanskelig å komme på rett kjøl igjen.

Jeg føler meg skyldig i min egen "sykdom". Jeg føler at jeg har kommet skjevt ut i forhold til behandlingsapparatet.

Nå er jeg veldig fortvilet og jeg synes det er vanskelig å formidle dette manglende fremtidsønske til mine omgivelser. Objektivt sett har jeg mye å leve for, men jeg er veldig redd og oppgitt over den situasjonen jeg har havnet i.

[sort som natta]

Jeg er ikke suicidal i betydningen har lagt forholdene til rette for å ta livet av meg, men jeg tenker på det hver dag. Det er kanskje bedre å si at jeg ikke har noe fremtidsønske. Jeg tenker mye på livet mitt, og at jeg har kommet skjevt ut nå. Jeg er veldig redd for fremtiden. Jeg tror ikke jeg kommer til å klare meg særlig bra.

Problemene kan kanskje synes trivielle sett utenfra, men for meg er det et stort alvor i dette. Jeg føler at jeg så til de grader har mislykkes i livet mitt. Jeg skammer meg over så mye og jeg føler meg udugelig og mislykket.

Jeg har lenge lett etter et slags vendepunkt for å komme meg ut av den situasjonen jeg er i, men jeg har gjort så mange feiltrinn at det er vanskelig å komme på rett kjøl igjen.

Jeg føler meg skyldig i min egen "sykdom". Jeg føler at jeg har kommet skjevt ut i forhold til behandlingsapparatet.

Nå er jeg veldig fortvilet og jeg synes det er vanskelig å formidle dette manglende fremtidsønske til mine omgivelser. Objektivt sett har jeg mye å leve for, men jeg er veldig redd og oppgitt over den situasjonen jeg har havnet i.

hmm...Har du noen rundt deg du tør dele disse tankene med?Har faktisk vært der selv,følt jeg har sløst bort livet mitt etc...Men jeg har klart meg.

Blir for banalt å si at det finnes håp,kanskje,men det gjør faktisk det!Vi trenger ikke utveksle erfaringer her på nett,men det er mye som kan snu!

Godt du iallefall ikke er rett ved å aktivt ta livet ditt! Ikke noe særlig å våkne etter koma uten å huske en dritt om hvorfor.DET ble min oppvekker! Fant ut at jeg ikke var ferdig med livet mitt ennå.Så jeg griper dagen så godt jeg kan,gjør små-ting som gjør at det lysner etc. Og så har jeg hatt god profesjonell hjelp!

Lykke til!!

[Gjest Uten signatur denne gang]

Jeg har hatt mye av det tidligere. Fortsatt har jeg det. Men i mye mindre grad enn tidligere. Før i noen av mine verste perioder har jeg hatt det nesten hvert femte minutt. Har og prøvd å ta livet mitt. Men jeg fikk et vendepunkt for noen år siden. Det var en i nær familie som såvidt overlevde et selvmord forsøk. Etter det bestemte jeg meg for at jeg vil leve. Behandling har hjulpet en del på disse tankene. Så tror jeg at alle mennesker har noe å utrette på denne jorden. Om det er små eller store ting..

[Gjest anonym bruker]

For meg er det vanlig. Varierer hvor mye, fra selvmordsforsøk til likegyldighet i forhold til fare for å dø/ønske om å dø av "naturlige årsaker" (ikke for egen hånd).

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg er ikke suicidal i betydningen har lagt forholdene til rette for å ta livet av meg, men jeg tenker på det hver dag. Det er kanskje bedre å si at jeg ikke har noe fremtidsønske. Jeg tenker mye på livet mitt, og at jeg har kommet skjevt ut nå. Jeg er veldig redd for fremtiden. Jeg tror ikke jeg kommer til å klare meg særlig bra.

Problemene kan kanskje synes trivielle sett utenfra, men for meg er det et stort alvor i dette. Jeg føler at jeg så til de grader har mislykkes i livet mitt. Jeg skammer meg over så mye og jeg føler meg udugelig og mislykket.

Jeg har lenge lett etter et slags vendepunkt for å komme meg ut av den situasjonen jeg er i, men jeg har gjort så mange feiltrinn at det er vanskelig å komme på rett kjøl igjen.

Jeg føler meg skyldig i min egen "sykdom". Jeg føler at jeg har kommet skjevt ut i forhold til behandlingsapparatet.

Nå er jeg veldig fortvilet og jeg synes det er vanskelig å formidle dette manglende fremtidsønske til mine omgivelser. Objektivt sett har jeg mye å leve for, men jeg er veldig redd og oppgitt over den situasjonen jeg har havnet i.

Har hatt slike tanker når jeg har vært dypt deprimert. Har heller ikke, som deg, vært suicidal da. Men tankene om døden var der like fullt. Er du i en depresjon?

[mrxx]

Sånne tanker har jeg aldri hatt. For oss som ikke er psykisk syke så er ikke dette vanlig. Kanskje noen kan tenke en flyktig tanke når det butter i mot, men det stikker ikke dypt.

Men de psykisk syke vil nok oftere ha slike tanker vil jeg anta.

[Gjest Tankene som streifer meg]

Har hatt slike tanker når jeg har vært dypt deprimert. Har heller ikke, som deg, vært suicidal da. Men tankene om døden var der like fullt. Er du i en depresjon?

Jeg tror kanskje ikke at jeg er i en depresjon fordi jeg synes at jeg fungerer bra i hverdagen ellers. Er ikke tiltaksløs, har ikke gråtetokter og den slags, men det er altså disse tankene som plager meg. Jeg er i ferd med å miste troen på fremtiden, jeg har ikke noe fremtidsønske, og jeg jobber veldig med å opprettholde en slags motivasjon og oppdrift.

Jeg skammer meg en del over disse tankene. Jeg tenker at det er mange, mange som har det langt verre enn meg, som sliter med livstruende sykdom, handicap eller fattigdom. Jeg har mange positive ting i livet mitt, mange som er glad i meg og mange som jeg er glad i.

Men, det er som å løpe i motvind, og jeg er som sagt veldig redd for fremtiden. Akkurat nå har jeg bare lyst til å sove og at tingene skal være bedre når jeg våkner. Kjenner du deg igjen i noe av dette?

[Gjest Tankene som streifer meg]

hmm...Har du noen rundt deg du tør dele disse tankene med?Har faktisk vært der selv,følt jeg har sløst bort livet mitt etc...Men jeg har klart meg.

Blir for banalt å si at det finnes håp,kanskje,men det gjør faktisk det!Vi trenger ikke utveksle erfaringer her på nett,men det er mye som kan snu!

Godt du iallefall ikke er rett ved å aktivt ta livet ditt! Ikke noe særlig å våkne etter koma uten å huske en dritt om hvorfor.DET ble min oppvekker! Fant ut at jeg ikke var ferdig med livet mitt ennå.Så jeg griper dagen så godt jeg kan,gjør små-ting som gjør at det lysner etc. Og så har jeg hatt god profesjonell hjelp!

Lykke til!!

Takk. Jeg opplever at det er mye skam knyttet til slike tanker som dette. Jeg burde ikke være så "utakknemmelig" til livet. Det er kanskje en av grunnene til at det er vanskelig å snakke om. Dertil kommer at en ikke ønsker å belaste omgivelsene i utide. Men jeg har noen jeg kan ta det opp med, så jeg er ikke helt alene.

Det er så mange ting i livet som har gått meg hus forbi. Jeg har ikke vært til stede i mange år. Det hele har vært som en eneste stor tåke. Nå som jeg kommer ut av tåka blir jeg redd for å ikke mestre og ikke klare å få livet opp på fote igjen.

Takk for svarene dine.

[Gjest Grågrønn]

Takk. Jeg opplever at det er mye skam knyttet til slike tanker som dette. Jeg burde ikke være så "utakknemmelig" til livet. Det er kanskje en av grunnene til at det er vanskelig å snakke om. Dertil kommer at en ikke ønsker å belaste omgivelsene i utide. Men jeg har noen jeg kan ta det opp med, så jeg er ikke helt alene.

Det er så mange ting i livet som har gått meg hus forbi. Jeg har ikke vært til stede i mange år. Det hele har vært som en eneste stor tåke. Nå som jeg kommer ut av tåka blir jeg redd for å ikke mestre og ikke klare å få livet opp på fote igjen.

Takk for svarene dine.

Hvilken tåke er det du føler du er på vei ut av? Er det noe psykoserelatert?

[Gjest Tankene som streifer meg]

Hvilken tåke er det du føler du er på vei ut av? Er det noe psykoserelatert?

Den tåken har vart i lang, lang tid. Det har vært en uvirkelighet. Mye har skjedd i løpet av disse årene og jeg har vært mye redd.

Jeg tror nok at jeg i perioder har stått med ett ben eller to inne i psykotiske landskap. Jeg har manglet oversikt.

Akkurat nå er jeg også redd. Jeg er usikker på hvordan jeg best kommer meg videre i livet. På den ene siden vil jeg komme meg opp og frem. Jeg vil bli hel igjen. Jeg vil klare meg i arbeidslivet og jeg vil legge alt det som har vært vanskelig bak meg.

Samtidig så er det noe i meg som har gått i stykker. Troen på at jeg kan klare å få til det jeg vil. Sykdommen er kommet opp til overflaten. Den er ikke lenger en privatsak, den har blitt tydelig for omgivelsene og jeg har viklet meg inn i behandlingsapparatet. Jeg har mange motstridende tanker i forhold til det. Ofte føler jeg at jeg er blitt syk som følge av kontakt med behandlingsapparatet. Det kan synes absurd og er kanskje en fiks idé, men jeg føler det ganske sterkt. Særlig nå.

Jeg er redd for å miste fotfeste og jeg er redd for å bli syk igjen. Jeg har altfor mange sykdomsperioder som det er vanskelig å forklare i møte med arbeidslivet.

Det som er mangelvare nå, er ønsket og motet til å gå fremtiden i møte. Jeg er redd for å gi opp. Det må jeg ikke gjøre.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg tror kanskje ikke at jeg er i en depresjon fordi jeg synes at jeg fungerer bra i hverdagen ellers. Er ikke tiltaksløs, har ikke gråtetokter og den slags, men det er altså disse tankene som plager meg. Jeg er i ferd med å miste troen på fremtiden, jeg har ikke noe fremtidsønske, og jeg jobber veldig med å opprettholde en slags motivasjon og oppdrift.

Jeg skammer meg en del over disse tankene. Jeg tenker at det er mange, mange som har det langt verre enn meg, som sliter med livstruende sykdom, handicap eller fattigdom. Jeg har mange positive ting i livet mitt, mange som er glad i meg og mange som jeg er glad i.

Men, det er som å løpe i motvind, og jeg er som sagt veldig redd for fremtiden. Akkurat nå har jeg bare lyst til å sove og at tingene skal være bedre når jeg våkner. Kjenner du deg igjen i noe av dette?

Ja, det er absolutt til å kjenne igjen. Hadde det omtrent slik på nyåret. Følte meg da ikke deprimert egentlig (sml. med hvor ille depr. jeg før har hatt). Behandleren mente likevel at jeg oppfylte kritierer til å være klinisk deprimert. Manglende fremtidshåp,skam/selvbebreidelser, ønske om å sove seg vekk til det blir bra igjen, følelse av å gå i motvind, plagsomme tanker - sånn var det for meg også

Tror det har noe med graden av depresjon å gjøre. Som dypt deprimert, klarer man ikke glede seg over noe. Når man er mer moderat/lett deprimert, VET man at man objektivt sett har mange bra ting rundt seg. Man klarer å se det selv utenfra (objektivt sett). Like fullt subjektivt sett strever man med det som fyller ens indre. Kanskje det er lettere å føle en slik type skam du beskriver, når man har det slik? At man egentlig ikke burde følt/tenkt slik fordi man faktisk ikke mangler et bein, står i stor økonomisk gjeld, har mistet sine nære, blitt oppsagt/permitert osv. Jeg kan bare snakke for meg selv. Det var i hvert fall slik for meg også.

[Gjest Tankene som streifer meg]

Ja, det er absolutt til å kjenne igjen. Hadde det omtrent slik på nyåret. Følte meg da ikke deprimert egentlig (sml. med hvor ille depr. jeg før har hatt). Behandleren mente likevel at jeg oppfylte kritierer til å være klinisk deprimert. Manglende fremtidshåp,skam/selvbebreidelser, ønske om å sove seg vekk til det blir bra igjen, følelse av å gå i motvind, plagsomme tanker - sånn var det for meg også

Tror det har noe med graden av depresjon å gjøre. Som dypt deprimert, klarer man ikke glede seg over noe. Når man er mer moderat/lett deprimert, VET man at man objektivt sett har mange bra ting rundt seg. Man klarer å se det selv utenfra (objektivt sett). Like fullt subjektivt sett strever man med det som fyller ens indre. Kanskje det er lettere å føle en slik type skam du beskriver, når man har det slik? At man egentlig ikke burde følt/tenkt slik fordi man faktisk ikke mangler et bein, står i stor økonomisk gjeld, har mistet sine nære, blitt oppsagt/permitert osv. Jeg kan bare snakke for meg selv. Det var i hvert fall slik for meg også.

Tusen takk for svar BipII,

Du beskriver så tydelig hvordan dette fortoner seg. Det var godt med den gjenkjennelsen. Kanskje er dette en form for mild depresjon som har kommet snikende på meg?

Hva har du gjort i slike situasjoner for å komme deg opp og frem?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Tusen takk for svar BipII,

Du beskriver så tydelig hvordan dette fortoner seg. Det var godt med den gjenkjennelsen. Kanskje er dette en form for mild depresjon som har kommet snikende på meg?

Hva har du gjort i slike situasjoner for å komme deg opp og frem?

Vær så god Ingen særlig anstrengelse å dele det der. Det er nok en slags form for depresjon. Hadde du gått til behandleren min, så ville han nok konklusjonen vært entydig:P

Hva har du gjort i slike situasjoner for å komme deg opp og frem?

eg merket at det var LANGT lettere faktisk å kunne endre tilstanden når den for meg ikke var så ille (selv om behandleren mente det var klinisk deprs.) Noe som hjalp meg mest, var å forflytte fokus -så langt det var mulig- fra meg selv. Bare noe så enkelt som å fordype seg i ei lydbok, lage et plagg (strikka pulsvarmere) og lage litt middagsmat (er normalt min bedre halvdel som tar seg av alle middagene). Merka egentlig at det i forhold til "full depresjonspakke" var objektivt sett relativt små ting som subjektivt sett betydde mye. AD en periode kan også være til hjelp, om du ikke går på det fra før.

Jo, en ting til: Jeg hadde god nytte av å lette hjertet. Føltes denne gangen som om det var nokså mulig å snakke seg ut av situasjonen. Det har vært umulig for meg før i mørk tunnel. Så ja, veldig godt håp for deg at dette kan gå over. Hos meg tok det - fra jeg tok grep - ca 3 uker. Hadde da før det vært nede for telling ca 2 uker.

[Gjest Grågrønn]

Den tåken har vart i lang, lang tid. Det har vært en uvirkelighet. Mye har skjedd i løpet av disse årene og jeg har vært mye redd.

Jeg tror nok at jeg i perioder har stått med ett ben eller to inne i psykotiske landskap. Jeg har manglet oversikt.

Akkurat nå er jeg også redd. Jeg er usikker på hvordan jeg best kommer meg videre i livet. På den ene siden vil jeg komme meg opp og frem. Jeg vil bli hel igjen. Jeg vil klare meg i arbeidslivet og jeg vil legge alt det som har vært vanskelig bak meg.

Samtidig så er det noe i meg som har gått i stykker. Troen på at jeg kan klare å få til det jeg vil. Sykdommen er kommet opp til overflaten. Den er ikke lenger en privatsak, den har blitt tydelig for omgivelsene og jeg har viklet meg inn i behandlingsapparatet. Jeg har mange motstridende tanker i forhold til det. Ofte føler jeg at jeg er blitt syk som følge av kontakt med behandlingsapparatet. Det kan synes absurd og er kanskje en fiks idé, men jeg føler det ganske sterkt. Særlig nå.

Jeg er redd for å miste fotfeste og jeg er redd for å bli syk igjen. Jeg har altfor mange sykdomsperioder som det er vanskelig å forklare i møte med arbeidslivet.

Det som er mangelvare nå, er ønsket og motet til å gå fremtiden i møte. Jeg er redd for å gi opp. Det må jeg ikke gjøre.

Jeg spurte fordi det i etterkant av psykoser kan komme en periode med depresjon, og så skrev du at "nå som tåken har lettet". Og det var slik jeg følte det, at tåken gradvis lettet, men jeg ble så fryktelig deprimert og lurte på meningen med livet. Men det har gradvis gått seg til, altså at jeg kan ha slike tanker enda, men i mindre og mindre grad. Dette stemmer kanskje ikke for deg da.....

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, jeg tenker at det er noe med både og. Det å både trenge hjelp av behandlingsapparatet, og samtidig klare, gradvis og sakte å komme litt mer inn i vante rutiner. At det ikke er motstridende. Men vanskelig.

Jeg håper at du klarer å la tanker bare være det; tanker. Og at du klarer å stå i det som er, her og nå....av vondt, for å gradvis, kanskje, merke at noe i livet kanskje går seg til. Jeg håper det for din del, at det går seg til.

Det tar tid, men jeg håper for din del at det går seg til, gradvis.