Supraventrikulær tachycardi

[Gjest Ghita]

Hei! Tenkte jeg skulle benytte anledningen nå under "hjerteuken" & lufte mine tanker.

Jeg hadde i 12-13 år hyppige og kraftige anfall med hurtige hjerteslag. Pulsen oppimot 260 mange ganger. Jeg var hos flere leger, og alle sa det samme: Drikk mindre kaffe, stress mindre, jobb mindre, og du skulle vel ikke ha litt angst vel? Ingen tok igrunnen symptomene som "god fisk" slik jeg opplevde det. Jeg studerte mange av disse årene, og hadde en helgejobb, drakk to kopper kaffe for dagen og røykte vel 10 for dagen. Det er selvsagt viktig å nærme seg et problem bredt, det er ikke det. Men hvorfor lete grundigst "alle andre steder"?

Jeg følte meg... tja ikke møtt iallfall. Og lei av at dette skjedde overalt og i all slags situasjoner. Klart jeg ble redd! Det var frustrerende og dra samme historie om og om igjen til legen, og likevel føle at de kraftige symptomene skyldtes bagateller igrunnen.

Livet snevret seg inn. Jeg turde ikke gå tur alene på øde steder, turde ikke trene osv osv. Men for å si det selv så syns jeg at jeg var kjempeflink til å leve så normalt som mulig med så hyppige og kraftige anfall. Det som som regel fikk anfallene til å gå over, var at noen trykket meg hardt på øynene. Dette var etter råd fra en lege. I ettertid har jeg fått høre at dette slett ikke er bra for øynene.

For tre år siden ble jeg endelig skikkelig utredet av en spesialist. Det ble foretatt sk. radioablasjon og jeg er nå FRISK som en fisk!!! Deilig. Har fått et nytt liv faktisk.

Når jeg tenker på alle de årene så blir jeg sur og ganske sint. Hvorfor gikk jeg så lenge på den måten? Var ikke tilstanden eller behandlingen kjent? Tenkte man "ulv, ulv"? En lege feks som jeg innstendig ba om å henvise meg til spesialist sa at "de kommer bare til å le av deg"! Hva er dette for en inkompetanse og ikke minst arroganse?

Har du noen kommentarer? Mener ikke å skjelle ut hele standen med dette innlegget.

[Gjest Einar Søyland, spesialist i hjertesykdom]

Svar til Ghita.

Din historie om mangeårige symptomer med anfall av hjerteaksjon opp mot 260 burde for alle leger gi mistanke om at det forelå en ekstra ledningsbunt i ditt hjerte, og at tilstanden burde utredes, karakteriseres og behandles.

Selvsagt er kunnskapen om slike tilstander varierende, men den prinsippielle siden av saken turde være elementær.

Jeg vet ikke hvor gammel du er, så jeg forutsetter at du presenterte dine symptomer i en tid da ablasjon var kjent behandlingsprinsipp. Før det hadde man bare medikamenter å støtte seg til, men selv da kunne mange pasienter blir tilnærmet symptomfri med riktig medikamentell behandling.

Jeg finner det sørgelig at du måtte gå så lenge med dette, og håper du har klart å trene deg opp til å nyte livet i fullt monn -- med normal pulsrespons.