Vi som aldri blir friske

[Gjest bølger]

Vi er noen her på forumet som ikke ser ut til å bli friske selv om vi

følger oppskriften. Medisiner, psykolog, psykiater, kommer oss ut

på turer, trimmer.

Er det ikke håp for oss lenger? Er dette noe vi alltid må leve med?

Jeg er i ferd med å gi opp. Har jeg noen bedre dager tror jeg at nå er

jeg frisk igjen, men det varer ikke så lenge. Troen og skuffelsen om bedring kommer og går hele tiden. Jeg er trett nå av å ikke få glede meg over livet. Jeg har så mye jeg kunne vært glad for, men føler meg bare tom og trist.

Noen tanker fra en mørk morgen.

[Janna]

Kanskje du bare må innfinne deg med at du aldri blir frisk, og ikke henge deg så mye opp i det. Ta heller vare på de gode dagene og prøv å funger så godt som mulig.

Og hva er definisjonen på frisk? Hvem sammenligner du deg med? De som er symptomfrie og ikke bruker medisin? Eller de som går på medisin og klarer å leve med de symptomene de har?

Selv om du blir frisk vil du alltid sitte inne med angsten for å bli syk igjen. Hvis du da lar den angsten styre livet ditt, så er du jo uansett ikke frisk. En alvorlig psykisk diagnose vil aldri forsvinne ved et knips. Det kreves endret holdning, kanskje livsstil og kosthold også. + medisin og en god terapeut. Men terapeuter er ikke trollmenn de heller.

Ta vare på de gode dagene, og la de styre livet ditt. Vær klar over at du kanskje aldri blir frisk, men prøv å lev livet ditt så godt som du kan. Kanskje hvis du er heldig, så blir de gode dagene flere og de dårlige færre.

Lykke til!

[Janna]

Kanskje du bare må innfinne deg med at du aldri blir frisk, og ikke henge deg så mye opp i det. Ta heller vare på de gode dagene og prøv å funger så godt som mulig.

Og hva er definisjonen på frisk? Hvem sammenligner du deg med? De som er symptomfrie og ikke bruker medisin? Eller de som går på medisin og klarer å leve med de symptomene de har?

Selv om du blir frisk vil du alltid sitte inne med angsten for å bli syk igjen. Hvis du da lar den angsten styre livet ditt, så er du jo uansett ikke frisk. En alvorlig psykisk diagnose vil aldri forsvinne ved et knips. Det kreves endret holdning, kanskje livsstil og kosthold også. + medisin og en god terapeut. Men terapeuter er ikke trollmenn de heller.

Ta vare på de gode dagene, og la de styre livet ditt. Vær klar over at du kanskje aldri blir frisk, men prøv å lev livet ditt så godt som du kan. Kanskje hvis du er heldig, så blir de gode dagene flere og de dårlige færre.

Lykke til!

[Janna]

Kanskje du bare må innfinne deg med at du aldri blir frisk, og ikke henge deg så mye opp i det. Ta heller vare på de gode dagene og prøv å funger så godt som mulig.

Og hva er definisjonen på frisk? Hvem sammenligner du deg med? De som er symptomfrie og ikke bruker medisin? Eller de som går på medisin og klarer å leve med de symptomene de har?

Selv om du blir frisk vil du alltid sitte inne med angsten for å bli syk igjen. Hvis du da lar den angsten styre livet ditt, så er du jo uansett ikke frisk. En alvorlig psykisk diagnose vil aldri forsvinne ved et knips. Det kreves endret holdning, kanskje livsstil og kosthold også. + medisin og en god terapeut. Men terapeuter er ikke trollmenn de heller.

Ta vare på de gode dagene, og la de styre livet ditt. Vær klar over at du kanskje aldri blir frisk, men prøv å lev livet ditt så godt som du kan. Kanskje hvis du er heldig, så blir de gode dagene flere og de dårlige færre.

Lykke til!

[Gjest bølger]

Kanskje du bare må innfinne deg med at du aldri blir frisk, og ikke henge deg så mye opp i det. Ta heller vare på de gode dagene og prøv å funger så godt som mulig.

Og hva er definisjonen på frisk? Hvem sammenligner du deg med? De som er symptomfrie og ikke bruker medisin? Eller de som går på medisin og klarer å leve med de symptomene de har?

Selv om du blir frisk vil du alltid sitte inne med angsten for å bli syk igjen. Hvis du da lar den angsten styre livet ditt, så er du jo uansett ikke frisk. En alvorlig psykisk diagnose vil aldri forsvinne ved et knips. Det kreves endret holdning, kanskje livsstil og kosthold også. + medisin og en god terapeut. Men terapeuter er ikke trollmenn de heller.

Ta vare på de gode dagene, og la de styre livet ditt. Vær klar over at du kanskje aldri blir frisk, men prøv å lev livet ditt så godt som du kan. Kanskje hvis du er heldig, så blir de gode dagene flere og de dårlige færre.

Lykke til!

Frisk nok for meg er å være bra nok med medisiner og klare å leve med

de symptomer jeg har. Men jeg vet ikke om jeg klarer å leve med

de dårlige dagene. Jeg sier også at jeg må ta vare på de gode dagene, men det hjelper så lite når de dårlige kommer.

[Janna]

Frisk nok for meg er å være bra nok med medisiner og klare å leve med

de symptomer jeg har. Men jeg vet ikke om jeg klarer å leve med

de dårlige dagene. Jeg sier også at jeg må ta vare på de gode dagene, men det hjelper så lite når de dårlige kommer.

Kanskje enkelt for meg å si, men da må du endre holdning. Du er jo så negativ. Hvs med kognitiv terapi? Det er ingen som kan hjelpe deg hvis du allerede har bestemt deg for at alt er håpløst.

[Gjest bølger]

Kanskje enkelt for meg å si, men da må du endre holdning. Du er jo så negativ. Hvs med kognitiv terapi? Det er ingen som kan hjelpe deg hvis du allerede har bestemt deg for at alt er håpløst.

Har du hatt alvorlige depresjoner?

[Gjest schizofren og overvektig]

Det er faktisk slik at veldig mange har kroniske sykdommer de må lære seg å leve med, og da må man bare gjøre det beste ut av det. Nå er det jo ikke sikkert at det gjelder deg, det vil jo tiden vise.

Begynn å fokuser på hva som er bra i stedet for hva som er dårlig. Jeg har kroniske negative symptomer, så hodet funker ikke så bra. Men, jeg er frisk i kroppen så jeg bruker den aktivt og tenker hver dag hvor heldig jeg er som har en frisk kropp.

Hva er det du har som er bra, sikkert mye. Skriv liste og utnytt det friske hver dag.

Lykke til!

[Janna]

Har du hatt alvorlige depresjoner?

Ja, faktisk.

Holdt på å ødelegge forholdet til min mann og mine barn.

Kjøpte meg hund. Begynte å gå korte turer som etterhvert ble lengre. Å sitte inne i huset hele dagen er ikke bra for verken psyken eller kroppen.

Endret kosthold. Gikk ned i vekt.

Terapi. Så film av meg selv. Og bilder. Fikk se meg selv fra "andre siden" Slik andre så meg. Jeg var stygg da jeg var deprimert. Hele ansiktet var annerledes. Fikk i råd fra psykologen om å smile hver gang jeg så et speil. Jeg er mye mer attraktiv nå. Er ikke frisk, men klarer å leve et liv der jeg ikke går familien min på nervene. Men jeg er framdeles ensom. Ikke lett å reparere gamle vennskap eller få nye venner når man begynner å nærme seg 40.

Ingen deprimerte (eller veldig få) som ikke forandrer noe i livet sitt vil bli friske. Rett og slett fordi de ikke har noen grunn til det. De tviholder på symptomer og diagnoser. De tør ikke bli frisk, fordi samfunnet da vil begynne å stille krav igjen.

Selv små endringer kan være bra. Jeg sier ikke at dette er oppskriften på å bli kvitt en alvorlig depresjon, for da hadde aller terapeuter og medisiner vært overflødige. Men jeg mener at livsstils og kostholdsendringer kan være et positivt supplement.

Hvis ingen andre kan hjelpe deg, så må du hjelpe deg selv.

[Gjest bølger]

Det er faktisk slik at veldig mange har kroniske sykdommer de må lære seg å leve med, og da må man bare gjøre det beste ut av det. Nå er det jo ikke sikkert at det gjelder deg, det vil jo tiden vise.

Begynn å fokuser på hva som er bra i stedet for hva som er dårlig. Jeg har kroniske negative symptomer, så hodet funker ikke så bra. Men, jeg er frisk i kroppen så jeg bruker den aktivt og tenker hver dag hvor heldig jeg er som har en frisk kropp.

Hva er det du har som er bra, sikkert mye. Skriv liste og utnytt det friske hver dag.

Lykke til!

Jeg fokuserer på det som er bra når jeg har bedre dager.

Er det bare jeg som ikke klarer å se positivt på livet når alt føles

så mørkt?

I dag er jeg destruktiv og prøver bare å unngå å skade meg Det er noe

av grunnen til at jeg skriver innlegget her. Håper å klare å dra meg litt

i land nå.

[Janna]

Jeg fokuserer på det som er bra når jeg har bedre dager.

Er det bare jeg som ikke klarer å se positivt på livet når alt føles

så mørkt?

I dag er jeg destruktiv og prøver bare å unngå å skade meg Det er noe

av grunnen til at jeg skriver innlegget her. Håper å klare å dra meg litt

i land nå.

Cluet er å fokusere på gode ting når du har dårlige dager. Bare det at du ikke har skadet deg selv enda er jo et positivt tegn:-) Vær fornøyd med det. Prøv å hold det sånn i dag. Da har du utrettet MYE. Små steg som utgjør mye for selvtillit. DU KAN! Ring en venn, les Marian Keyes (hun får meg i godt humør), sitt ute på trappa i to minutter. Frisk luft gjør underverker. Spis en gulrot, puss tennene. Alt dette er positive ting. Klarer du EN har du vært flink:-)

[Gjest bølger]

Ja, faktisk.

Holdt på å ødelegge forholdet til min mann og mine barn.

Kjøpte meg hund. Begynte å gå korte turer som etterhvert ble lengre. Å sitte inne i huset hele dagen er ikke bra for verken psyken eller kroppen.

Endret kosthold. Gikk ned i vekt.

Terapi. Så film av meg selv. Og bilder. Fikk se meg selv fra "andre siden" Slik andre så meg. Jeg var stygg da jeg var deprimert. Hele ansiktet var annerledes. Fikk i råd fra psykologen om å smile hver gang jeg så et speil. Jeg er mye mer attraktiv nå. Er ikke frisk, men klarer å leve et liv der jeg ikke går familien min på nervene. Men jeg er framdeles ensom. Ikke lett å reparere gamle vennskap eller få nye venner når man begynner å nærme seg 40.

Ingen deprimerte (eller veldig få) som ikke forandrer noe i livet sitt vil bli friske. Rett og slett fordi de ikke har noen grunn til det. De tviholder på symptomer og diagnoser. De tør ikke bli frisk, fordi samfunnet da vil begynne å stille krav igjen.

Selv små endringer kan være bra. Jeg sier ikke at dette er oppskriften på å bli kvitt en alvorlig depresjon, for da hadde aller terapeuter og medisiner vært overflødige. Men jeg mener at livsstils og kostholdsendringer kan være et positivt supplement.

Hvis ingen andre kan hjelpe deg, så må du hjelpe deg selv.

Det setter seg igjen litt tanker etter å ha lest innlegget ditt.

[tjohei]

Jeg tror det er viktig å senke skuldrene litt. Hvis man er for opptatt av å bli frisk, kan det bli en nedtur å aldri bli det. Jeg har innfunnet meg med at jeg kanskje har en personlighet som gjør at livet blir litt mer begrenset enn andres. Alternativt er å tenke at man har for mye bagasje som man trenger å kvitte seg med.

[tjohei]

Jeg fokuserer på det som er bra når jeg har bedre dager.

Er det bare jeg som ikke klarer å se positivt på livet når alt føles

så mørkt?

I dag er jeg destruktiv og prøver bare å unngå å skade meg Det er noe

av grunnen til at jeg skriver innlegget her. Håper å klare å dra meg litt

i land nå.

Mulig vi har for høye forventninger til livet. Livet er tøft for mange, selv de som er friske. Man må jobbe for alt enten det er å blir frisk eller å slanke seg eller skaffe seg en jobb.

[Gjest lakua]

Låter litt som meg. Jeg føler meg fullstendig frisk innimellom og tror da at nå er jeg over det verste, jeg er endelig blitt frisk.

Så går det noen dager, uker, og jeg blir gradvis verre igjen. Når jeg er helt nede i kjelleren er det ikke noe lyspunkt, jeg ser ingen vits i å leve lengre. Glemmer helt at jeg faktisk har lysere perioder innimellom.

Nesten så jeg tror jeg ikke har innsikt i sykdommen min. Jeg har også fysiske sykdommer, men har ingen problemer med å innse og forstå at disse er kroniske. Lurer på om denne mangelen på sykdominnsikt har med bipolaritet å gjøre?

Akkurat nå er jeg verken syk eller frisk. Jeg skjønner at jeg må ta livet som det kommer. Bruker medisiner nå og dette er nok bra, har liksom mere beskyttelse rundt meg da. Men "galskapen" bryter igjennom uansett. Det er også det som gjør denne sykdommen så deprimerende. At til tross for mange år med behandling, og veldig mange utprøvinger av medisiner, så blir jeg ikke frisk. Jeg faller stadig vekk ned i et mørkt hull, hvor det blir tyngre å kjempe seg opp igjen for hver gang.

[Gjest bølger]

Låter litt som meg. Jeg føler meg fullstendig frisk innimellom og tror da at nå er jeg over det verste, jeg er endelig blitt frisk.

Så går det noen dager, uker, og jeg blir gradvis verre igjen. Når jeg er helt nede i kjelleren er det ikke noe lyspunkt, jeg ser ingen vits i å leve lengre. Glemmer helt at jeg faktisk har lysere perioder innimellom.

Nesten så jeg tror jeg ikke har innsikt i sykdommen min. Jeg har også fysiske sykdommer, men har ingen problemer med å innse og forstå at disse er kroniske. Lurer på om denne mangelen på sykdominnsikt har med bipolaritet å gjøre?

Akkurat nå er jeg verken syk eller frisk. Jeg skjønner at jeg må ta livet som det kommer. Bruker medisiner nå og dette er nok bra, har liksom mere beskyttelse rundt meg da. Men "galskapen" bryter igjennom uansett. Det er også det som gjør denne sykdommen så deprimerende. At til tross for mange år med behandling, og veldig mange utprøvinger av medisiner, så blir jeg ikke frisk. Jeg faller stadig vekk ned i et mørkt hull, hvor det blir tyngre å kjempe seg opp igjen for hver gang.

Da er jeg ikke alene om å ha det slik likevel. Det er godt å lese hvordan andre også har det, selv om jeg ikke unner noen å ha det slik.

Har du noen bipolar diagonose?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Låter litt som meg. Jeg føler meg fullstendig frisk innimellom og tror da at nå er jeg over det verste, jeg er endelig blitt frisk.

Så går det noen dager, uker, og jeg blir gradvis verre igjen. Når jeg er helt nede i kjelleren er det ikke noe lyspunkt, jeg ser ingen vits i å leve lengre. Glemmer helt at jeg faktisk har lysere perioder innimellom.

Nesten så jeg tror jeg ikke har innsikt i sykdommen min. Jeg har også fysiske sykdommer, men har ingen problemer med å innse og forstå at disse er kroniske. Lurer på om denne mangelen på sykdominnsikt har med bipolaritet å gjøre?

Akkurat nå er jeg verken syk eller frisk. Jeg skjønner at jeg må ta livet som det kommer. Bruker medisiner nå og dette er nok bra, har liksom mere beskyttelse rundt meg da. Men "galskapen" bryter igjennom uansett. Det er også det som gjør denne sykdommen så deprimerende. At til tross for mange år med behandling, og veldig mange utprøvinger av medisiner, så blir jeg ikke frisk. Jeg faller stadig vekk ned i et mørkt hull, hvor det blir tyngre å kjempe seg opp igjen for hver gang.

Det er mange som aldri blir friske, særlig innen somatikken. Diabetes, kols, astma osv osv.

Tror det er lurt å komme bort fra det todelte syk/frisk. Prøv heller å se det på en kontinuelrlig skala med mer eller mindre syk.

[Orio]

Mange ganger regner jeg med at jeg blir nødt til å leve med svingninger resten av livet, at jeg vil få nye depresjoner så lenge jeg lever. Noen ganger kan den tanken slå meg helt i bakken, og gjør vanskelige perioder enda verre. Noen ganger tror jeg at nå, nå er jeg endelig frisk, nå skal aldri en depressiv tanke eller det minste streif av angst slippe til. Men det varer aldri lenge, er gjerne i perioder med mye svingninger jeg tenker sånn, så etter noen dager er jeg igjen slått i bakken og tror jeg kommer til å være deprimert resten av livet.

Det mest realistiske er nok at jeg må regne med flere depresjoner, men at jeg til en viss grad kan påvirke hvor ofte, hvor alvorlig og hvor langvarig det blir, nettopp ved å følge "oppskriften" som du sier. (Og trening er en viktig del av det, bare for å ha sagt det. *s*) Og så er det all mellom depresjonene. Hva velger jeg å gjøre med den? Skal jeg grue meg til neste depresjon, som jeg vet vil komme? Skal jeg late som jeg aldri mer kommer til å få en ny depresjon? Jeg prøver å velge å fokusere på det som er positivt, de små gledene som hverdagen faktisk har å by på.

[Gjest lakua]

Det er mange som aldri blir friske, særlig innen somatikken. Diabetes, kols, astma osv osv.

Tror det er lurt å komme bort fra det todelte syk/frisk. Prøv heller å se det på en kontinuelrlig skala med mer eller mindre syk.

Ja, skulle jo ikke være verre å "svelge" at man har en psykisk sykdom, enn en fysisk.

Tror det er viktig å rette fokus opp-og utover, finne ting som kan gi en mening i livet sett utifra den situasjonen man har kommet i. Noen "kameler" er verre å svelge enn andre, men skal nok greie det bare jeg får litt tid på meg.

Skjønner ikke disse tankene og ideene jeg får om at "nå er jeg plutselig blitt frisk igjen". Jeg tror fortsatt på dette innimellom og starter med endel "prosjekter" som jo ikke går.

Det er vanskelig å venne seg til et rolig og stille liv når man har vært aktiv og hatt et stort tempo i mange år, skal jeg si dem ;-)

[Orio]

Er du helt fri fra depresjon i mellom "bunnene"?

Det er jeg faktisk ikke sikker på, er så vant til å være deprimert at det er det som er "normalt" for meg. Men jeg tror jeg har perioder uten depresjon også, men da er det andre ting jeg sliter med. Har sammensatte problemer, skjønner du.