Ønsker råd ift langvarig terapi og endring (nhd)

[Gjest J31!]

Når du skreller vekk det du ikke trenger (takksigelser, sier på nytt ting du allerede har sagt tidligere i dine innlegg) så kommer du ikke noe mer i dybden. Med alle takkene og "ekkoene" er det heller lettere for at det du vil i dybden av og det du vil ha hjelp til, drukner i det øvrige. Om du ser på forkortet og opprinnelig innlegg, går det andre mer i dybden enn det første, syns du?

Der kommer du til det sentrale, at det jeg ønsker svar på/hjelp til, drukner... Da er det letterer å forholde seg til. Takk for hjelpen, og god natt ;o)

[Gjest Vil deg vel]

Du glemte å svare på spm 3... (?)

Er ikke sikker på hva du mener med spm 5, om det er dette:

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/show.wa2?MessageId=4107345

Ps. jeg håper ikke at du svarer meg fordi du evt synes jeg tigger/krever/skriker eller lignende..? Isåfall ønsker jeg at du forteller meg det direkte, det tåler jeg. Er bedre å få vite det, enn å gå og være usikker på det. Det har noe med selvverdien å gjøre..

Ellers takk for svar! Ett år høres ok ut. Det betyr at jeg må jobbe hardt. Jeg synes det er bedre å jobbe intensivt i ett år enn å bruke flere år i terapi. Etter de råd jeg linker til, har jeg faktisk fått det mye bedre også. Så dersom det lar seg gjennomføre i praksis når min terapi begynner, så høres det ut som at jeg skal få til denne kombinasjonen.

Nei nå! ;o)

Forslag til hva du kan sette på lista til terapeuten.

Jobbe med korttidshukommelsen.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg har mange ganger sagt at jeg tar i mot svar jeg "ikke liker" med vide, åpne armer.

Det er forskjell på konstruktiv kritikk, og kritikk ment for å såre, noe jeg har fått en god del av her inne - kansje ikke så rart at jeg er i "forsvarsposisjon" da? For hver gang jeg skriver et innlegg her inne, er jeg "pissnervøs" hele dagen, jeg forventer at det kommer mye negativt mot meg osv. Jeg forventer å bli såret fordi jeg er blitt så "vant" til det. Men jeg ønsker så å komme meg videre, at jeg velger å utsette meg for det. Det er verdt sin pris.

''Første gangen fikk du tilbud om oppfølging hos sosionom, noe dere i fellesskap ble enige om å avslutte. Du fikk en ny henvisning ikke så lenge etter, uten å få noe tilbud. Det ser jeg på som ganske forståelig i og med at du nettopp hadde valgt å avslutte den oppfølgingen du hadde fått tilbud om.''

Vi ble _sammen_ enige om dette. Hverken hun eller jeg syntes det var hensiktsmessig at jeg skulle ha oppfølgning hos henne, i og med at jeg allerede hadde oppfølgning av den psykiatriske sykepleieren i kommunen. Også unødvendig ressurs. Hun kunne mao ikke tilby meg mer enn det jeg allerede fikk.

''Jeg har lenge fått inntrykk av at du ble "uskyldig" avvist, at du er offer for feilvurdering på dps. Sannsynligvis er det gjort en feilvurdering, men du har også en del av ansvaret for det som skjedde i og med at du valgte å avslutte den oppfølgingen du fikk tilbud om.''

Ok, jeg tar på meg 'skylden' for at jeg ble avvist fordi jeg sa nei. Men samtidig vet jeg at jeg gjorde så godt jeg kunne. Jeg husker meget godt at jeg forberedte meg like godt til timene på dps, som jeg gjorde på levanger. På smme måte. Jeg startet med åpne kort fra dag en. Jeg svarte også godt og presist på skjemaer jeg fikk tilsendt og som jeg skulle sende inn på forhånd. I tillegg skrev jeg brev hvor jeg forklarte i det vide og brede. Jeg hadde også med meg brev/notat til timene, jeg ba henne se på det, men hun "avviste" det.

Jeg nådde ikke frem, jeg fikk ikke sjansen til å beskrive med egne ord engang. Hun brukte kun skjemaer som hun spurte etter, og som jeg svarte på. Dessuten avsluttet hun "brått", ga meg en time mindre enn vi avtalte. Jeg fikk mao 90 minutters utredning.

''I forbindelse med utredningen i Levanger gjorde du ikke noe annerledes (dine ord), men fikk tilbud om oppfølging. Ser du hvor avhengig du selv gjør deg av andres vurdering?''

Skjønner ikke hva du mener.

''Jeg vet at du ønsker endring, og at du jobber hardt for å få det til. :- )''

Takk for at du tror på meg :-)

''Har du formulert klart og konkret hva som er dine mål?''

Ja, og vi gikk sammen igjennom dette på onsdag. Jeg hadde forberedt meg ved å sette opp et skjema på sju punkter over hva jeg ønsker hjelp til pluss at jeg hadde skrevet et brev med egne ord hva gjelder k-ptsd's symptomer som beskriver meg veldig godt. Ikke slik de blir listet opp, men hvordan jeg har det.

Han ga tydelig utrykk for at han skjønte at jeg trenger hjelp, vi gikk sammen igjennom både brevet og punktene, hvor jeg også utdypet dette nærmere.

''Noen ganger får jeg inntrykk av at du spør om råd for nesten alle valg du må ta (men selvfølgelig kan jeg ta feil, jeg vet ikke hvor mange valg du er stilt overfor), også på områder hvor du selv er nærmest til å vite svaret. ''

Takk for at du skrev det i parantesen, for det er sant; dere vet ikke hvilke valg jeg står overfor i min hverdag. Dere vet ikke halvparten, for å si det sånn. Det er mye jeg ikke forteller her inne. Selv er jeg faktisk stolt over at jeg greier å ta de valg jeg faktisk gjør; ene og alene.

''Jeg tror ikke på at du ikke vil "please" noen her inne, at det ikke er viktig for deg å bli likt. Hvorfor skulle du ellers bruke så mye tid og krefter på å forklare og forsvare at du stiller et spørsmål, både i det innledende innlegget og senere i tråden hvis du leser noe du oppfatter som kritisk.''

Jeg kjenner på meg selv hva jeg er ute etter. Kansje jeg gjør dette i håp om at jeg en gang i fremtiden, når ting forhåpentligvis har endret seg til det bedre, skal kunne bli likt av andre? Jeg hater meg selv såpass mye, at jeg ikke er i stand til å tro at noen faktisk liker meg. For meg handler det (foreløpig) om respekt. Forstå det den som vil.

Når jeg feks får svar her inne, tror jeg ikke det er for at noen liker meg, men for at de har andre grunner for å svare meg. Så, derfor er det ikke så viktig for meg å bli likt. Jeg vil heller si at det handler om respekt for meg, for at jeg er den jeg er, og som jeg er. Spesielt av de som kjenner meg, de faste inkl nhd.

Et godt eks er det at nhd avviste meg/dette innlegget som jeg presiserte hadde stor betydning for meg og hvorfor osv. Jeg visste hve jeg utsatte meg for da jeg skrev det. Jeg visste at jeg kom til å få det dårlig., bl.a fordi jeg nærmest forventet å få negativ kritikk av de som er "ute etter meg", at jeg må forklare meg og utdype ting enda mer, og fordi jeg var 75% sikker på at jeg ikke fikk svar på noe som for meg kostet meg mye å skrive pga skam osv.

Som du ser, det er komplisert. Men jeg velger altså å utsette meg selv for å få det så dårlig, nettopp fordi jeg ønsker dette så sterkt. At jeg ikke får svar, at jeg får negativ kritikk osv osv, er prisen jeg faktisk velger å betale for å komme meg videre. Derfor skal det bli så utrolig godt å endelig få en behandler i RL som kan være min "partner", den som skal gi meg de nødvendige sparka, råd, veiledning osv videre. Det er slitsomt å måtte forholde seg til alt dette jeg gjør i tillegg.Det skal bli godt å slippe dette. Men misforstå meg ikke; det har vært verdt det.

Takk for forslag for å balansere terapi og fungering. Skal prøve på det.

''Dette ble et langt svar, i beste mening. Jeg håper du vil gi meg en tilbakemelding på om du synes det er noe fornuft i det jeg skriver eller om jeg har bommet totalt. Og jeg håper du sier fra hvis du ikke vil at jeg skal fortsette å svare/kommentere det du skriver. På mange måter minner du om meg selv, derfor er jeg på en måte blitt litt engasjert i deg, og svarer noen ganger ganske utførlig (og ærlig) på det du spør om.''

Orio. Du ser at jeg ikke er enig i alt. Men du har også kommet med mye bra. Jeg liker din ærlighet. du sliter selv, men du bruker energi på å svare meg. Det betyr mye for meg. Jeg vet at du er en av de som ikke vil meg vondt. Jeg vet at du kommer med 'kritikk' i betydningen konstruktiv.

Når jeg har satt meg et mål, så er jeg villig til å gå gjennom ild og vann for å nå det målet. Dette målet om endring, er et slikt mål. Jeg hadde aldri tatt sjansen på å kontakte barnevernet feks, om jeg ikke ønsket endring. Jeg hadde ikke turt det, pga alle skrekkshistorienen man hører. Såpass glad er jeg i barna mine, i den betydning at jeg er redd for å miste dem. Jeg hadde heller ikke giddet å bruke så mye tid og energi på alt dette, prioritert det slik jeg gjør, om det var annerledes.

Jeg har bl.a hatt stor nytte av feks frosken sine svar, mariaflyfly sine svar, nhd sine svar osv. For jeg har erfart at dulling ikke fører særlig langt, det kan virke som en valium, men for å komme videre, så må man gjennom 'ilden'.

Men. Du aner ikke hvor mange ganger disse har 'rasert' meg du.. du aner ikke hvor 'sint' jeg har vært og hvor provosert jeg har følt meg av disse... vel, jeg har ofte tatt det som negativ kritikk til å begynne med, men jeg har valgt å høre på dem, og med det så har andre tankebaner åpnet seg for meg md det resultat at jeg har kommet meg videre. Nettopp dette snakket legen og jeg om på onsdag også, at det ikke kom til å bli lett for meg, men at det var nødvendig. Det er jeg forberedt på.

Du ser at jeg skriver litt kritisk tilbake.. ikke ta det som en slags kritikk mot deg. Du aner ikke hvor glad jeg er for at du tør å "stille meg til veggen" slik du gjør. Jeg tar det konstruktivt i mot, fordi jeg VET at du ikke vil meg vondt.

"For hver gang jeg skriver et innlegg her inne, er jeg "pissnervøs" hele dagen, jeg forventer at det kommer mye negativt mot meg osv. Jeg forventer å bli såret fordi jeg er blitt så "vant" til det."

Her tenker jeg på at tidligere dyrekjøpte erfaringer har ført til lært skepsis mot andre. Hvilke motiver har X og Y osv? De vil "skyte" meg, ta meg som person, ikke på sak. Fordi jeg hater meg selv, så må også andre ha hat til meg bak det de sier.

De er "ute etter meg".

Samtidig som du er skeptisk og nærmest forventer å bli såret, virker det som om du har et stort behov for å bli likt, tatt hånd om, få føle omsorg som for deg utløser positive følelser.

Som Orio tror jeg ikke på at du innerst inne ikke er opptatt av å bli likt. Men ut fra det du sier: "Jeg kjenner på meg selv hva jeg er ute etter"

Om det ikke er deg det bevisst som målrettet handling, så må det være noe du gjør automatisk ubevisst. For å si det slik: Det kan se ut utenfra som om du med viten og vilje investerer i store bli-likt-aksjer med alle takksigelsene og ytringene om hvor mye nettopp et svar på dette og dette vil bety for deg. Dvs, at du gjør A, for å få B, som her er å få det utfallet du vil - å bli mest mulig likt, tatt hånd om og få svar av den/de du vil.

Du skriver at du har opplevd det frosken, mariaflyfly m.fl. har skrevet som negativ kritikk som raserte og provoserte deg og gjorde deg sint -inntil andre tankebaner kom inn i bildet. Det ligger en vanskelig balansegang i det å ville ha klar tale, ingen dulling og silkehansker og forventningene du har om å bli såret. Videre den store redselen din for ikke å bli forstått.

Det viktigste jeg kan si er at omsorg som umiddelbart skaper positive følelser, er èn type å vise at en riktig bryr seg om. En annen er omsorg som kan skape motstand og negative følelser hos den andre, men som sies i beste mening fordi en vil den andre vel.

Det er veldig fint å se at du nå gleder deg stort til å få RL-behandler. Er jo ikke så lenge siden du skrev inn her om at du kanskje ikke trengte det. Men da fikk du høre det her inne på DOL - folk passet på og det virket tydeligvis.

P.s.: Du får se treninga her inne, som en slags forløper til terapi-skolen. Det vil sikkert bli vekka mye på både godt og på vondt. Kanskje flyr du i taket, er sint som en tyrk, blir stum av overraskelse, ler hjertelig, gråter i etterkant, gruer lenge i forkant av timen ettersom du når "hit, men ikke nærmere"grense, du tasser lettet ut og kjenner det hele bedagelig og normalt osv, osv, osv. Terapirommet kan romme mye. Han høres ut - slik du beskriver han - som en fin fyr. Håper du får han!

Ha en god påske, J31!

[Colette]

"For hver gang jeg skriver et innlegg her inne, er jeg "pissnervøs" hele dagen, jeg forventer at det kommer mye negativt mot meg osv. Jeg forventer å bli såret fordi jeg er blitt så "vant" til det."

Her tenker jeg på at tidligere dyrekjøpte erfaringer har ført til lært skepsis mot andre. Hvilke motiver har X og Y osv? De vil "skyte" meg, ta meg som person, ikke på sak. Fordi jeg hater meg selv, så må også andre ha hat til meg bak det de sier.

De er "ute etter meg".

Samtidig som du er skeptisk og nærmest forventer å bli såret, virker det som om du har et stort behov for å bli likt, tatt hånd om, få føle omsorg som for deg utløser positive følelser.

Som Orio tror jeg ikke på at du innerst inne ikke er opptatt av å bli likt. Men ut fra det du sier: "Jeg kjenner på meg selv hva jeg er ute etter"

Om det ikke er deg det bevisst som målrettet handling, så må det være noe du gjør automatisk ubevisst. For å si det slik: Det kan se ut utenfra som om du med viten og vilje investerer i store bli-likt-aksjer med alle takksigelsene og ytringene om hvor mye nettopp et svar på dette og dette vil bety for deg. Dvs, at du gjør A, for å få B, som her er å få det utfallet du vil - å bli mest mulig likt, tatt hånd om og få svar av den/de du vil.

Du skriver at du har opplevd det frosken, mariaflyfly m.fl. har skrevet som negativ kritikk som raserte og provoserte deg og gjorde deg sint -inntil andre tankebaner kom inn i bildet. Det ligger en vanskelig balansegang i det å ville ha klar tale, ingen dulling og silkehansker og forventningene du har om å bli såret. Videre den store redselen din for ikke å bli forstått.

Det viktigste jeg kan si er at omsorg som umiddelbart skaper positive følelser, er èn type å vise at en riktig bryr seg om. En annen er omsorg som kan skape motstand og negative følelser hos den andre, men som sies i beste mening fordi en vil den andre vel.

Det er veldig fint å se at du nå gleder deg stort til å få RL-behandler. Er jo ikke så lenge siden du skrev inn her om at du kanskje ikke trengte det. Men da fikk du høre det her inne på DOL - folk passet på og det virket tydeligvis.

P.s.: Du får se treninga her inne, som en slags forløper til terapi-skolen. Det vil sikkert bli vekka mye på både godt og på vondt. Kanskje flyr du i taket, er sint som en tyrk, blir stum av overraskelse, ler hjertelig, gråter i etterkant, gruer lenge i forkant av timen ettersom du når "hit, men ikke nærmere"grense, du tasser lettet ut og kjenner det hele bedagelig og normalt osv, osv, osv. Terapirommet kan romme mye. Han høres ut - slik du beskriver han - som en fin fyr. Håper du får han!

Ha en god påske, J31!

Hva er det med disse innleggene fra J31 som gjør at folk nærmest skjelver av redsel når de svarer? Redsel for å skrive noe feil? Noe som kan såre, eller bli for vrient, og som gjør at folk vrir hodene sine ut av ledd for å svare det "riktige"? Hva er det det med J31 som holder et knippe dolere fanget? Jeg kjenner på det selv, for å være ærlig. Og lurer på hva som forgår- egentlig.

Jeg vet ikke. Men at det er en eller annen usunn mekanisme ute og går- det er helt sikkert. Og det er usunt både for brukeren selv- og de som svarer.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Der kommer du til det sentrale, at det jeg ønsker svar på/hjelp til, drukner... Da er det letterer å forholde seg til. Takk for hjelpen, og god natt ;o)

God natt! )

[Gjest Vil deg vel]

Hva er det med disse innleggene fra J31 som gjør at folk nærmest skjelver av redsel når de svarer? Redsel for å skrive noe feil? Noe som kan såre, eller bli for vrient, og som gjør at folk vrir hodene sine ut av ledd for å svare det "riktige"? Hva er det det med J31 som holder et knippe dolere fanget? Jeg kjenner på det selv, for å være ærlig. Og lurer på hva som forgår- egentlig.

Jeg vet ikke. Men at det er en eller annen usunn mekanisme ute og går- det er helt sikkert. Og det er usunt både for brukeren selv- og de som svarer.

Jøss, du sier akkurat det jeg tenker.

[Colette]

Jøss, du sier akkurat det jeg tenker.

OK...Jeg lurer virkelig på det, og det har jeg gjort lenge.....Jeg får snart angst bare jeg ser et innlegg med hennes signatur under. Jeg kvekker til - og lurer på hva det er denne gangen. jeg føler at noe kreves av meg - men jeg vet ikke helt hva. Jeg blir stresset, rett og slett.

Så hva er dette? Jeg vet ikke.

[Gjest Vil deg vel]

OK...Jeg lurer virkelig på det, og det har jeg gjort lenge.....Jeg får snart angst bare jeg ser et innlegg med hennes signatur under. Jeg kvekker til - og lurer på hva det er denne gangen. jeg føler at noe kreves av meg - men jeg vet ikke helt hva. Jeg blir stresset, rett og slett.

Så hva er dette? Jeg vet ikke.

*LOL*

Den var godt innpakka, men jeg skjønner hva du mener.

Nå får jeg gå til køys.

Natta;-)

[Colette]

*LOL*

Den var godt innpakka, men jeg skjønner hva du mener.

Nå får jeg gå til køys.

Natta;-)

Natta :-) Sov godt .-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hva er det med disse innleggene fra J31 som gjør at folk nærmest skjelver av redsel når de svarer? Redsel for å skrive noe feil? Noe som kan såre, eller bli for vrient, og som gjør at folk vrir hodene sine ut av ledd for å svare det "riktige"? Hva er det det med J31 som holder et knippe dolere fanget? Jeg kjenner på det selv, for å være ærlig. Og lurer på hva som forgår- egentlig.

Jeg vet ikke. Men at det er en eller annen usunn mekanisme ute og går- det er helt sikkert. Og det er usunt både for brukeren selv- og de som svarer.

Har tenkt på noe av det samme selv sånn glimtvis. Det er et eller annet (vet ikke helt hva) som engasjerer. Har streifet meg at siden innleggene inneholder totalt sett så mye og favner et så stort følelsesspenn og tanker, så trekkes vi mot det nesten som ved magnetisme. Kanskje en slags gruppeterapi DOL-alike. I gruppeterapi får alle sin plass. I denne DOL-alike blir gruppen sentrert rundt et case, som vekker både refleksjoner og følelser og også lærdom for egen del. En tanke hos en innskriver genererer nye hos en annen osv.

Merker også at jeg må vri hjernen litt ekstra, kjenner på lysten til å trå stilt på tå, redd for å bli oppfatta som en motstander, samtidig som jeg skal oppfylle ønsket om "ingen dulling". Jeg tenker også over om hvordan ordene mine vil kunne bli oppfattet og ikke minst mottatt.

Det er en eller annen følelse av å bli litt bundet på hender og føtter. Det får bli en utfordring å løse.

[Colette]

Har tenkt på noe av det samme selv sånn glimtvis. Det er et eller annet (vet ikke helt hva) som engasjerer. Har streifet meg at siden innleggene inneholder totalt sett så mye og favner et så stort følelsesspenn og tanker, så trekkes vi mot det nesten som ved magnetisme. Kanskje en slags gruppeterapi DOL-alike. I gruppeterapi får alle sin plass. I denne DOL-alike blir gruppen sentrert rundt et case, som vekker både refleksjoner og følelser og også lærdom for egen del. En tanke hos en innskriver genererer nye hos en annen osv.

Merker også at jeg må vri hjernen litt ekstra, kjenner på lysten til å trå stilt på tå, redd for å bli oppfatta som en motstander, samtidig som jeg skal oppfylle ønsket om "ingen dulling". Jeg tenker også over om hvordan ordene mine vil kunne bli oppfattet og ikke minst mottatt.

Det er en eller annen følelse av å bli litt bundet på hender og føtter. Det får bli en utfordring å løse.

''Merker også at jeg må vri hjernen litt ekstra, kjenner på lysten til å trå stilt på tå, redd for å bli oppfatta som en motstander, samtidig som jeg skal oppfylle ønsket om "ingen dulling". Jeg tenker også over om hvordan ordene mine vil kunne bli oppfattet og ikke minst mottatt.

Det er en eller annen følelse av å bli litt bundet på hender og føtter. Det får bli en utfordring å løse.''

Der tror jeg kanskje at du satte ordene på mye av det. Men ikke alt....Det er noe mye mer enn et "interessant case" - for det er det jo egentlig ikke. Jeg tror det er en del menneskelige mekanismer i sving - pluss hennes egen tilsynelatende evige "høflighet og snillhet " som påvirker. Hun virker jo alltid sympatisk og gjennomtenkt/reflektert.

[Gjest firepile]

''Presiserer du ikke det ikke alle innlegg?''

Jeg tar dette til meg. Jeg skulle faktisk ønske at jeg ikke hadde fått svar i hele tatt i kveld.. Jeg føler meg nemlig som en unge som har grint/mast til seg viljen sin.

Men hvorfor i alle dager forsetter du da å maste på NHD om manglende svar på spørsmål 3?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

OK...Jeg lurer virkelig på det, og det har jeg gjort lenge.....Jeg får snart angst bare jeg ser et innlegg med hennes signatur under. Jeg kvekker til - og lurer på hva det er denne gangen. jeg føler at noe kreves av meg - men jeg vet ikke helt hva. Jeg blir stresset, rett og slett.

Så hva er dette? Jeg vet ikke.

En variant av "morsfølelse" (dårlig begrep i mangel av å komme på noe bedre). Jeg vet ikke, men jeg får i alle fall et eller annet sånt vekket. Lik den omsorgen jeg føler for min lille niese som når vi er sammen trenger hun å møtes på sine følelser, bli geleidet, oppdratt, satt grenser for, få forklaringer på alle spørsmålene sine. Det jeg kjenner er en ansvarsfølelse, til å ta hånd om en som er avhengig av andre. Klarer ikke helt beskrive mer med denne "varianten av morsfølelse". Men det er et eller annet sånt det går i.

[Colette]

En variant av "morsfølelse" (dårlig begrep i mangel av å komme på noe bedre). Jeg vet ikke, men jeg får i alle fall et eller annet sånt vekket. Lik den omsorgen jeg føler for min lille niese som når vi er sammen trenger hun å møtes på sine følelser, bli geleidet, oppdratt, satt grenser for, få forklaringer på alle spørsmålene sine. Det jeg kjenner er en ansvarsfølelse, til å ta hånd om en som er avhengig av andre. Klarer ikke helt beskrive mer med denne "varianten av morsfølelse". Men det er et eller annet sånt det går i.

Så du snakker altså om å oppdra et barn? Jeg får den samme følelsen når jeg leser spørsmålene - det må jeg bare innrømme. Senest når jeg så overskriften: Er blottere farlige? Det er jo slikt spørsmål et barn kan finne på å spørre om - og ikke en voksen person. Det er jo bare slike spørsmål som vi alle vet svarene på...

Men NHD svarer og svarer :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Så du snakker altså om å oppdra et barn? Jeg får den samme følelsen når jeg leser spørsmålene - det må jeg bare innrømme. Senest når jeg så overskriften: Er blottere farlige? Det er jo slikt spørsmål et barn kan finne på å spørre om - og ikke en voksen person. Det er jo bare slike spørsmål som vi alle vet svarene på...

Men NHD svarer og svarer :-)

Nei, mener ikke barneoppdragelse. Men det der med denne verne-om-følelsen, som retter seg på en helt spesiell måte. Ser du har kjent det samme: " Jeg får den samme følelsen når jeg leser spørsmålene - det må jeg bare innrømme."

Men om det er "morsfølelse" så skulle vel ikke menn her inne svare?

Flere mekanismer som kan trigges i oss mennesker. Interessant og snålt er det på sitt vis.

Sov godt!

[Colette]

Nei, mener ikke barneoppdragelse. Men det der med denne verne-om-følelsen, som retter seg på en helt spesiell måte. Ser du har kjent det samme: " Jeg får den samme følelsen når jeg leser spørsmålene - det må jeg bare innrømme."

Men om det er "morsfølelse" så skulle vel ikke menn her inne svare?

Flere mekanismer som kan trigges i oss mennesker. Interessant og snålt er det på sitt vis.

Sov godt!

OK:-) Godnatt og sov godt :-)

[Gjest J31!]

1: Har overleger/psykiatere tid til å ha pasienter i langvarig terapi? Eller er det individuelt?

S: Det er vel mest opp til oss selv hvordan vi prioriterer arbeidstiden.

2. Stemmer det jeg har hørt at det tar like lang tid å endre seg som man har slitt?, d Dvs helt fra min barndom av i mitt tilfelle. Kan jeg påregne mange år i terapi, feks 10-15 år? Er det vanlig å gå så lenge i terapi?

S: Det stemmer ikke. I dag er en langtidsterapipå 1 år (40 timer)

3: Hva mener dere egentlig med at jeg ikke følger råd?

4: Har du noen generelle tips til/tanker rundt hva jeg kan gjøre for at jeg skal nå mine mål i tillegg til det å fungere i RL samtidig?

S: Ja, og de har du fått tidligere.

Jeg ser at jeg trigger enkelte brukere her inne - uten at jeg tør å gå nærmere inn på det, bortsett fra at jeg er lei meg på deres vegne og at jeg ikke er en person som vil andre "vondt" (i mangel på bedre ord). Det har jeg aldri ønsket.

Jeg respekterer dere og mine medbrukere veldig høyt. Dersom jeg har såret andre brukere, så ber jeg oppriktig om unnskyldning for det, det har iallefall aldri vært min intensjon.

Jeg ønsker derfor at dere skal være ærlige mot meg og si det rett ut dersom jeg gjør noe galt eller vil at jeg skal slutte å bruke forumet.

[Gjest på kornet]

Jeg har mange ganger sagt at jeg tar i mot svar jeg "ikke liker" med vide, åpne armer.

Det er forskjell på konstruktiv kritikk, og kritikk ment for å såre, noe jeg har fått en god del av her inne - kansje ikke så rart at jeg er i "forsvarsposisjon" da? For hver gang jeg skriver et innlegg her inne, er jeg "pissnervøs" hele dagen, jeg forventer at det kommer mye negativt mot meg osv. Jeg forventer å bli såret fordi jeg er blitt så "vant" til det. Men jeg ønsker så å komme meg videre, at jeg velger å utsette meg for det. Det er verdt sin pris.

''Første gangen fikk du tilbud om oppfølging hos sosionom, noe dere i fellesskap ble enige om å avslutte. Du fikk en ny henvisning ikke så lenge etter, uten å få noe tilbud. Det ser jeg på som ganske forståelig i og med at du nettopp hadde valgt å avslutte den oppfølgingen du hadde fått tilbud om.''

Vi ble _sammen_ enige om dette. Hverken hun eller jeg syntes det var hensiktsmessig at jeg skulle ha oppfølgning hos henne, i og med at jeg allerede hadde oppfølgning av den psykiatriske sykepleieren i kommunen. Også unødvendig ressurs. Hun kunne mao ikke tilby meg mer enn det jeg allerede fikk.

''Jeg har lenge fått inntrykk av at du ble "uskyldig" avvist, at du er offer for feilvurdering på dps. Sannsynligvis er det gjort en feilvurdering, men du har også en del av ansvaret for det som skjedde i og med at du valgte å avslutte den oppfølgingen du fikk tilbud om.''

Ok, jeg tar på meg 'skylden' for at jeg ble avvist fordi jeg sa nei. Men samtidig vet jeg at jeg gjorde så godt jeg kunne. Jeg husker meget godt at jeg forberedte meg like godt til timene på dps, som jeg gjorde på levanger. På smme måte. Jeg startet med åpne kort fra dag en. Jeg svarte også godt og presist på skjemaer jeg fikk tilsendt og som jeg skulle sende inn på forhånd. I tillegg skrev jeg brev hvor jeg forklarte i det vide og brede. Jeg hadde også med meg brev/notat til timene, jeg ba henne se på det, men hun "avviste" det.

Jeg nådde ikke frem, jeg fikk ikke sjansen til å beskrive med egne ord engang. Hun brukte kun skjemaer som hun spurte etter, og som jeg svarte på. Dessuten avsluttet hun "brått", ga meg en time mindre enn vi avtalte. Jeg fikk mao 90 minutters utredning.

''I forbindelse med utredningen i Levanger gjorde du ikke noe annerledes (dine ord), men fikk tilbud om oppfølging. Ser du hvor avhengig du selv gjør deg av andres vurdering?''

Skjønner ikke hva du mener.

''Jeg vet at du ønsker endring, og at du jobber hardt for å få det til. :- )''

Takk for at du tror på meg :-)

''Har du formulert klart og konkret hva som er dine mål?''

Ja, og vi gikk sammen igjennom dette på onsdag. Jeg hadde forberedt meg ved å sette opp et skjema på sju punkter over hva jeg ønsker hjelp til pluss at jeg hadde skrevet et brev med egne ord hva gjelder k-ptsd's symptomer som beskriver meg veldig godt. Ikke slik de blir listet opp, men hvordan jeg har det.

Han ga tydelig utrykk for at han skjønte at jeg trenger hjelp, vi gikk sammen igjennom både brevet og punktene, hvor jeg også utdypet dette nærmere.

''Noen ganger får jeg inntrykk av at du spør om råd for nesten alle valg du må ta (men selvfølgelig kan jeg ta feil, jeg vet ikke hvor mange valg du er stilt overfor), også på områder hvor du selv er nærmest til å vite svaret. ''

Takk for at du skrev det i parantesen, for det er sant; dere vet ikke hvilke valg jeg står overfor i min hverdag. Dere vet ikke halvparten, for å si det sånn. Det er mye jeg ikke forteller her inne. Selv er jeg faktisk stolt over at jeg greier å ta de valg jeg faktisk gjør; ene og alene.

''Jeg tror ikke på at du ikke vil "please" noen her inne, at det ikke er viktig for deg å bli likt. Hvorfor skulle du ellers bruke så mye tid og krefter på å forklare og forsvare at du stiller et spørsmål, både i det innledende innlegget og senere i tråden hvis du leser noe du oppfatter som kritisk.''

Jeg kjenner på meg selv hva jeg er ute etter. Kansje jeg gjør dette i håp om at jeg en gang i fremtiden, når ting forhåpentligvis har endret seg til det bedre, skal kunne bli likt av andre? Jeg hater meg selv såpass mye, at jeg ikke er i stand til å tro at noen faktisk liker meg. For meg handler det (foreløpig) om respekt. Forstå det den som vil.

Når jeg feks får svar her inne, tror jeg ikke det er for at noen liker meg, men for at de har andre grunner for å svare meg. Så, derfor er det ikke så viktig for meg å bli likt. Jeg vil heller si at det handler om respekt for meg, for at jeg er den jeg er, og som jeg er. Spesielt av de som kjenner meg, de faste inkl nhd.

Et godt eks er det at nhd avviste meg/dette innlegget som jeg presiserte hadde stor betydning for meg og hvorfor osv. Jeg visste hve jeg utsatte meg for da jeg skrev det. Jeg visste at jeg kom til å få det dårlig., bl.a fordi jeg nærmest forventet å få negativ kritikk av de som er "ute etter meg", at jeg må forklare meg og utdype ting enda mer, og fordi jeg var 75% sikker på at jeg ikke fikk svar på noe som for meg kostet meg mye å skrive pga skam osv.

Som du ser, det er komplisert. Men jeg velger altså å utsette meg selv for å få det så dårlig, nettopp fordi jeg ønsker dette så sterkt. At jeg ikke får svar, at jeg får negativ kritikk osv osv, er prisen jeg faktisk velger å betale for å komme meg videre. Derfor skal det bli så utrolig godt å endelig få en behandler i RL som kan være min "partner", den som skal gi meg de nødvendige sparka, råd, veiledning osv videre. Det er slitsomt å måtte forholde seg til alt dette jeg gjør i tillegg.Det skal bli godt å slippe dette. Men misforstå meg ikke; det har vært verdt det.

Takk for forslag for å balansere terapi og fungering. Skal prøve på det.

''Dette ble et langt svar, i beste mening. Jeg håper du vil gi meg en tilbakemelding på om du synes det er noe fornuft i det jeg skriver eller om jeg har bommet totalt. Og jeg håper du sier fra hvis du ikke vil at jeg skal fortsette å svare/kommentere det du skriver. På mange måter minner du om meg selv, derfor er jeg på en måte blitt litt engasjert i deg, og svarer noen ganger ganske utførlig (og ærlig) på det du spør om.''

Orio. Du ser at jeg ikke er enig i alt. Men du har også kommet med mye bra. Jeg liker din ærlighet. du sliter selv, men du bruker energi på å svare meg. Det betyr mye for meg. Jeg vet at du er en av de som ikke vil meg vondt. Jeg vet at du kommer med 'kritikk' i betydningen konstruktiv.

Når jeg har satt meg et mål, så er jeg villig til å gå gjennom ild og vann for å nå det målet. Dette målet om endring, er et slikt mål. Jeg hadde aldri tatt sjansen på å kontakte barnevernet feks, om jeg ikke ønsket endring. Jeg hadde ikke turt det, pga alle skrekkshistorienen man hører. Såpass glad er jeg i barna mine, i den betydning at jeg er redd for å miste dem. Jeg hadde heller ikke giddet å bruke så mye tid og energi på alt dette, prioritert det slik jeg gjør, om det var annerledes.

Jeg har bl.a hatt stor nytte av feks frosken sine svar, mariaflyfly sine svar, nhd sine svar osv. For jeg har erfart at dulling ikke fører særlig langt, det kan virke som en valium, men for å komme videre, så må man gjennom 'ilden'.

Men. Du aner ikke hvor mange ganger disse har 'rasert' meg du.. du aner ikke hvor 'sint' jeg har vært og hvor provosert jeg har følt meg av disse... vel, jeg har ofte tatt det som negativ kritikk til å begynne med, men jeg har valgt å høre på dem, og med det så har andre tankebaner åpnet seg for meg md det resultat at jeg har kommet meg videre. Nettopp dette snakket legen og jeg om på onsdag også, at det ikke kom til å bli lett for meg, men at det var nødvendig. Det er jeg forberedt på.

Du ser at jeg skriver litt kritisk tilbake.. ikke ta det som en slags kritikk mot deg. Du aner ikke hvor glad jeg er for at du tør å "stille meg til veggen" slik du gjør. Jeg tar det konstruktivt i mot, fordi jeg VET at du ikke vil meg vondt.

Orio skrev et meget treffende innlegg til deg som du burde ta deg tid til å forstå innholdet i. I stedet bruker du masse energi på å bortforklare.

[Gjest xbellax]

OK...Jeg lurer virkelig på det, og det har jeg gjort lenge.....Jeg får snart angst bare jeg ser et innlegg med hennes signatur under. Jeg kvekker til - og lurer på hva det er denne gangen. jeg føler at noe kreves av meg - men jeg vet ikke helt hva. Jeg blir stresset, rett og slett.

Så hva er dette? Jeg vet ikke.

Men kan du ikke la vær å svare da Colette, om du virkelig får angst, om du føler "noe" kreves av deg? Uvinnelige diskusjoner over hodet på den som skriver inn er kanskje heller ikke så hjelpsomt?

Jeg tror de fleste ønsker å finne en mellomting mellom dilling og det å hugge hodet av, Orio her har jo klart det elegant, man trenger ikke være enig men man behandler vedkommende med respekt og normal høflighet.

[Gjest xbellax]

Så du snakker altså om å oppdra et barn? Jeg får den samme følelsen når jeg leser spørsmålene - det må jeg bare innrømme. Senest når jeg så overskriften: Er blottere farlige? Det er jo slikt spørsmål et barn kan finne på å spørre om - og ikke en voksen person. Det er jo bare slike spørsmål som vi alle vet svarene på...

Men NHD svarer og svarer :-)

Det blir litt underlig, i mine øyne, når du skriver slike innlegg som dette. Hva er galt med å spørre om noe man lurer på? Om du opplever at du vet hva svaret er så er det flott, men kan du ikke la andre mennesker spørre om ting de lurer på uten å fremstå som tante sofie og nærmest latterliggjøre, kun fordi noen spør om noe du synes er selvsagt?