Outing...fordeler og ulemper?

[bibben]

Spiller du med åpne kort? Har du stått frem i familien eller vennekretsen med den sykdommen som du har? Og hvordan har det gått?

Jeg lever i stor grad i skjul. Jeg tør ikke fortelle omgivelsene mine at jeg har en psykisk lidelse eller at jeg er uføretrygdet. Jeg har en arbeidsplass som jeg går til noen ganger i uken, og klarer på den måten å kamuflere min trygde-situasjon.

Det er enormt slitsomt å leve slik, og jeg tenker mye på dette. Det fyller meg med mye engstelse. Jeg er redd for å bli avslørt.

Jeg vet at jeg er en pingle! Dessverre er jeg det. Jeg venter og venter på større mot.

Inn i mellom tenker jeg at det ville være en lettelse å snakke om hvordan tingene egentlig er. Spille med åpne kort ovenfor familie og venner.

Hva holder meg tilbake? Vel, jeg sitter med en stor porsjon skam og skyldfølelse, da især fordi jeg har en psykisk lidelse. Jeg føler at jeg er skyldig i noe som er ondt. Det er vanskelig å få helt taket i hva det er, og så vil jeg ikke belaste omgivelsene med dette som også kan skape skyldfølelse, da særlig i familien. I tillegg er jeg redd for å tape troverdighet, og ikke minst bli et kasus. Hvis folk får vite at jeg er psyk, og enda verre få vite diagnosen, vil dette kunne brukes mot meg i betydningen av at mine holdninger vil kunne tilskrives vrangforestillinger og manglende kontakt med deres virkelighet.

Hva gjør dere andre? Hvordan har dere gått frem? Hvilke konsekvenser har det hatt å gå åpent ut med psykdommen og en eventuell manglende evne til å klare en ordinær jobb?

Har det vært positive overraskelser eller negativ respons? Har foreldre og søsken reagert med skyldfølelse? Har du blitt familiens eller vennekretsens kasus?

Jeg vil sette pris på tanker og innspill rundt denne problemstillingen )

[Gjest xbellax]

Men må de vite alt? Må de virkelig vite diagnose og alt det som følger med, det hadde gjort meg svært ukomfortabel (om jeg var deg). Mennesker som står deg nær, som du er trygg ville jeg satt døren på gløtt for, ingen andre. Jeg ville forsøkt å være åpen om at jeg gikk på uføre til andre, men jeg ville ikke oppgitt noe mer enn "livet kan være vanskelig i blant for noen og enhver" som årsak.

[bibben]

Men må de vite alt? Må de virkelig vite diagnose og alt det som følger med, det hadde gjort meg svært ukomfortabel (om jeg var deg). Mennesker som står deg nær, som du er trygg ville jeg satt døren på gløtt for, ingen andre. Jeg ville forsøkt å være åpen om at jeg gikk på uføre til andre, men jeg ville ikke oppgitt noe mer enn "livet kan være vanskelig i blant for noen og enhver" som årsak.

Takk, jeg skal se om jeg kan samle guts til å sette døren litt på gløtt som du skriver. Men jeg er såååå redd!

Jeg tenker at det er så ugjenkallelig det å si hvordan det egentlig er. No way back...For all fremtid vil jeg være redd for å ha mistet troverdighet eller skapt ynkelighet rundt min egen person. Slik tenker jeg i alle fall.

Jeg blir da også skremt av å registrere hvordan andre mennesker (inklusive dem som jobber i psykiatrien) snakker om pasienter med psykiske lidelser. I min sosiale krets møter jeg mennesker som jobber i psykiatrien (både leger, psykepleiere og miljøarbeidere). Det gjør vondt helt inn i hjertet når de snakker om mennesker med schizofreni, BP-lidelser og ikke minst mennesker med PF. De kjenner ikke til mine problemer, og utbasunerer derfor med stor freidighet hvor vanskelige eller hvor "uordnede" disse pasientgruppene er. Det er intet mindre enn trist.

Fordommer og ynkeliggjøringer som dette styrker ikke akkurat mitt mot må jeg innrømme.

Vel, vel...

[Gjest xbellax]

Takk, jeg skal se om jeg kan samle guts til å sette døren litt på gløtt som du skriver. Men jeg er såååå redd!

Jeg tenker at det er så ugjenkallelig det å si hvordan det egentlig er. No way back...For all fremtid vil jeg være redd for å ha mistet troverdighet eller skapt ynkelighet rundt min egen person. Slik tenker jeg i alle fall.

Jeg blir da også skremt av å registrere hvordan andre mennesker (inklusive dem som jobber i psykiatrien) snakker om pasienter med psykiske lidelser. I min sosiale krets møter jeg mennesker som jobber i psykiatrien (både leger, psykepleiere og miljøarbeidere). Det gjør vondt helt inn i hjertet når de snakker om mennesker med schizofreni, BP-lidelser og ikke minst mennesker med PF. De kjenner ikke til mine problemer, og utbasunerer derfor med stor freidighet hvor vanskelige eller hvor "uordnede" disse pasientgruppene er. Det er intet mindre enn trist.

Fordommer og ynkeliggjøringer som dette styrker ikke akkurat mitt mot må jeg innrømme.

Vel, vel...

Ja jeg er enig, det er trist. På samme tid tenker jeg at dette sier mer (alt) om dem som mennesker, enn om deres klienter. Du er deg, med diagnose eller uten diagnose, du er bibben, du er langt mer enn hva du går i behandling for. Det er meningene til mennesker som ser deg og ikke din diagnose som burde telle.

Men om jeg forstår at du kvier deg, -så absolutt.

[mil1365380270]

Om motivasjonen din for å fortelle er å slippe tenke på å bli "avslørt", så kan det slå begge veier. Kommer an på hvilke personer du forteller til og hva du forventer oppnå.

Velg med omhu hvem du er åpen med. Ikke tenk at andre er mer ressurssterke enn deg, alle har svakheter. Du må være klok når du velger. Er du temmelig sikker på at livet føles bedre etterpå du har fortalt til noen, kan du si noe til dette mennesket.

Så dine forventninger: Selv om de du forteller til godtar det du sier 100% uten forbehold og ikke forteller videre til de du ikke vil skal vite, er det likevel ikke sikkert det blir bedre. For det avhenger av deg! Vil du gå og lure på hva de "egentlig" tenker? Og når de går mot deg, vil du tro din livssituasjon spiller inn?

Det letter nok å løfte på sløret, men du må ha realistiske forventninger til hva som skjer etterpå.

Anbefaler å fortelle til en du stoler på, så får du kjenne den gode følelsen. Deretter, som sagt, velge med omhu :-)

[Gjest schizofren og overvektig]

Hei

Det jeg har gjort er at jeg er åpen med at jeg er ufør og at det er på grunn av konsentrasjonsproblemer. Jeg har jo store konsentrasjonsproblemer så det er jo sant, bare ikke hele sannheten. Diagnosen holder jeg for meg selv. Den er så belastet så det ser jeg ingen grunn til å gå ut med.

Jeg sleit også med å si til omgivelsene at jeg var ufør, men livet ble mye lettere når jeg ble åpen om det.

[bibben]

Hei

Det jeg har gjort er at jeg er åpen med at jeg er ufør og at det er på grunn av konsentrasjonsproblemer. Jeg har jo store konsentrasjonsproblemer så det er jo sant, bare ikke hele sannheten. Diagnosen holder jeg for meg selv. Den er så belastet så det ser jeg ingen grunn til å gå ut med.

Jeg sleit også med å si til omgivelsene at jeg var ufør, men livet ble mye lettere når jeg ble åpen om det.

Hei, og takk for svar fra deg )

Ja, det med konsentrasjonsproblemer er nok den mest "nøytrale" forklaringen som ikke vekker så mange rare tanker og holdninger hos andre.

Som for deg, er dette med konsentrasjon og evnen til fokusere hovedårsaken til at jeg ikke klarer å fungere særlig godt i arbeidslivet.

Det å skylde på konsentrasjonen er etter min mening en lettere og mer skånsom forklaring enn hvis en begynner med forklaringer som handler om traumatisering i barndom osv. Det er ikke alle sannheter som skal frem i lyset, og det vil bare kunne skape skyld og skam hvis en legger ut om slike ting. Beklagelig men sant...

[Glimtipper]

I min situasjon, så måtte jeg ha forklart så mye mer om jeg først skulle fortelle om diagnosen min (k-PTSD). Det sier seg selv at jeg har opplevd noe voldsomt og traumatisk, og de ville jo lurt på hva dette var. Det ønsker jeg ikke fortelle de, for det vil gjøre de vondt.

Vennene mine vet, da. Og samboeren min. Det synes jeg er svært viktig. Deler av svigerfamilien vet også. Alle mennesker som ikke vil føle seg skyldig eller føle ansvar for hva som skjedde med meg.

Min situasjon er sånn sett litt spesiell. I tillegg til at jeg fungerer rimelig optimalt i dagliglivet. Jeg kan studere, jobbe, gjøre husarbeid, ta vare på sønnen min og være i et godt forhold uten problemer. At sexlivet mitt noen ganger er litt amputert og jeg våkner av mareritt om natten er ikke noe familien min strengt tatt behøver å involveres i.

Jeg har ingen kloke tanker om andres situasjon og åpenhet. Jeg tror det blir svært individuelt.

[marlenexxx27]

"Jeg sliter psykisk på en sånn måte at det er vanskelig for meg å være i ordinært arbeid". Evt. legge til "Dette med psykisk helse synes jeg er så personlig at jeg har ikke lyst å gå noe mer inn på detaljene i hva det spesifikt dreier seg om".

Å si noe slikt vil virke ærlig og forståelig, det viser både selvinnsikt og integritet, uten at en "vrenger sjela" med all slags personlige detaljer. "Sjelevrengig" kan man spare for de som er helt nær og som man stoler ordentlig på.

Jeg tror at mange med (kronisk/alvorlig) psykisk lidelse understreker sin annerledeshet - og virker dermed enda mer fremmedgjort - ved å være unnvikende/uærlig om sine plager. De ender paradoksalt nok opp med å skyve folk bort når de egentlig vil være nær.

Ellers synes jeg jo det er viktig å huske på at folk med psykiske problemer er like forskjellige som folk uten. Akkurat som folk med fysiske problemer. En med fotsopp ville aldri kommet i samme kategori som en med ondarta hjernesvulst bare fordi de begge var "fysisk syk". Og selv to personer med samme diagnose kan ha nesten null til felles med helt ulike symptomer, ulike personlighet, ulik grad av selvinnsikt, sosial kompetanse, sjarm, intelligens, utseende osv. Så å snakke generelt om "outing" kan jo bli litt vanskelig...

[Gjest lakua]

Jeg har sagt at jeg ikke tåler så mye stress lenger, ferdig med det. Mine nærmeste vet litt mere, men slett ikke alt. Blir paranoid hvis alle skal gå rundt og vite...

Så diagnoser, behandling og detaljer lar jeg de som behandler meg styre, ingen andre trenger å vite dette.

Er egentlig åpen om å snakke om psykisk sykdom i sin helhet, det tror jeg er positivt, sånn generellt sett. Men ting som de fleste ikke vil forstå seg på, ser jeg ingen vits i å forklare.

[Gjest liten løve]

Jeg er åpen om at jeg "plages med nervene" som jeg bruker å si selv om det visstnok er fryktelig gammeldags, og at jeg av den grunn ikke er i arbeid eller studier. Når folk spør, det være seg de jeg leier hos, tidligerer klassekamerater, naboer, folk jeg treffer i burdager, bryllup og konfirmasjoner osv.

Jeg utbroderer _aldri_, men går videre med å kort forklare at på dagene er jeg på et aktivitetssenter der jeg kan sy, strikke, male, reparere ting, spise lunsj, få truffet folk og tatt en kaffe. Selv om man er ufør så betyr det jo ikke at man ikke gjør noe. Alle gjør jo noe, om ikke annet må en jo gjøre husarbeid.

Jeg mener ikke at en skal rope ut at en har en sykdom. Som Finn Skårderud så fint sier om temaet: "Det er forskjell på åpenhet og lekkasje".

Jeg har ikke bedt om å bli syk. Jeg er en kvinne på litt over 25 år, jeg ser normalt bra ut, har fullført almennfaglig studieretning med over fem i snitt. Jeg har ikke noe å skjemmes over. Sykdom er uflaks og det kan ramme hvem som helst.

De fleste reagerer ikke på dette i det hele tatt. Noen svært få gjør det, men so what? Det har overhode ingen praktisk betydning for mitt liv.

[bibben]

Om motivasjonen din for å fortelle er å slippe tenke på å bli "avslørt", så kan det slå begge veier. Kommer an på hvilke personer du forteller til og hva du forventer oppnå.

Velg med omhu hvem du er åpen med. Ikke tenk at andre er mer ressurssterke enn deg, alle har svakheter. Du må være klok når du velger. Er du temmelig sikker på at livet føles bedre etterpå du har fortalt til noen, kan du si noe til dette mennesket.

Så dine forventninger: Selv om de du forteller til godtar det du sier 100% uten forbehold og ikke forteller videre til de du ikke vil skal vite, er det likevel ikke sikkert det blir bedre. For det avhenger av deg! Vil du gå og lure på hva de "egentlig" tenker? Og når de går mot deg, vil du tro din livssituasjon spiller inn?

Det letter nok å løfte på sløret, men du må ha realistiske forventninger til hva som skjer etterpå.

Anbefaler å fortelle til en du stoler på, så får du kjenne den gode følelsen. Deretter, som sagt, velge med omhu :-)

Hei mil!

Takk for svaret ditt med kloke oppfordringer )

Ja, jeg skal velge hvem jeg outer meg til med omhu. Jeg skal tenke nøye på hva det er jeg ønsker og hva jeg vil oppnå ved å være åpen. Egentlig er det nok mest det å slippe å gå å skjule så mye, som nå presser på. Det er dette indre trykket som stresser meg. Jeg lever liksom et slags dobbeltliv. Det er belastende. Men, det er også belastende å gå og lure på hva andre “egentlig” tenker.

I fjor fortalte jeg en venn at jeg hadde en psykoselidelse, og det angrer jeg på nå. Det er virkelig ikke kult. Ja, jeg angrer selvom han tok det imot på en pen måte. Jeg stoler ikke på at han forvalter denne informasjonen på en skikkelig måte.

Egentlig så venter jeg veldig på at psykdommen skal gå over slik at det ikke er noe å fortelle. Når jeg er blitt frisk blir alt bra igjen, og da slipper jeg å gå rundt med denne innvendige anspentheten. Da vil det kanskje være en fordel at ikke så mange har fått vite om hva jeg har slitt med. Jeg er redd for at diagnosen skal henge ved meg til evig tid.

[bibben]

I min situasjon, så måtte jeg ha forklart så mye mer om jeg først skulle fortelle om diagnosen min (k-PTSD). Det sier seg selv at jeg har opplevd noe voldsomt og traumatisk, og de ville jo lurt på hva dette var. Det ønsker jeg ikke fortelle de, for det vil gjøre de vondt.

Vennene mine vet, da. Og samboeren min. Det synes jeg er svært viktig. Deler av svigerfamilien vet også. Alle mennesker som ikke vil føle seg skyldig eller føle ansvar for hva som skjedde med meg.

Min situasjon er sånn sett litt spesiell. I tillegg til at jeg fungerer rimelig optimalt i dagliglivet. Jeg kan studere, jobbe, gjøre husarbeid, ta vare på sønnen min og være i et godt forhold uten problemer. At sexlivet mitt noen ganger er litt amputert og jeg våkner av mareritt om natten er ikke noe familien min strengt tatt behøver å involveres i.

Jeg har ingen kloke tanker om andres situasjon og åpenhet. Jeg tror det blir svært individuelt.

Takk for svar Glimtipper )

Ja, noen diagnoser er, som din, mer ”avslørende” i den forstand at den er trigget av et ytre påført traume. Selv om jeg har en psykoselidelse, så tror jeg at mange vil tenke at dette er utløst av ytre omstendigheter så som psykisk/fysisk mishandling eller vanskjøtsel. Jeg tror i det hele tatt at folk setter et likhetstegn mellom psykiske lidelser og da særlig vanskelig oppvekst. Hvis dette stemmer, så vil man implisitt kritisere sitt opphav ved å fortelle omverdenen at man har en psykisk lidelse. Det er nettopp dette jeg er redd for å gjøre.

Jeg fungerer også ganske godt i dagliglivet og det er jeg selvfølgelig veldig glad og takknemmelig for. Jeg tror ikke at andre egentlig kan merke at jeg har en lidelse som jeg må behandles for. I den forstand er det lettere for meg å leve i skjul enn det er for personer hvor lidelsen skaper mange praktiske og sosiale hindringer.

God påske )

[mil1365380270]

Hei mil!

Takk for svaret ditt med kloke oppfordringer )

Ja, jeg skal velge hvem jeg outer meg til med omhu. Jeg skal tenke nøye på hva det er jeg ønsker og hva jeg vil oppnå ved å være åpen. Egentlig er det nok mest det å slippe å gå å skjule så mye, som nå presser på. Det er dette indre trykket som stresser meg. Jeg lever liksom et slags dobbeltliv. Det er belastende. Men, det er også belastende å gå og lure på hva andre “egentlig” tenker.

I fjor fortalte jeg en venn at jeg hadde en psykoselidelse, og det angrer jeg på nå. Det er virkelig ikke kult. Ja, jeg angrer selvom han tok det imot på en pen måte. Jeg stoler ikke på at han forvalter denne informasjonen på en skikkelig måte.

Egentlig så venter jeg veldig på at psykdommen skal gå over slik at det ikke er noe å fortelle. Når jeg er blitt frisk blir alt bra igjen, og da slipper jeg å gå rundt med denne innvendige anspentheten. Da vil det kanskje være en fordel at ikke så mange har fått vite om hva jeg har slitt med. Jeg er redd for at diagnosen skal henge ved meg til evig tid.

"Jeg er redd for at diagnosen skal henge ved meg til evig tid."

En sammenligning er den utro kona i nabolaget. Blir det hun gjorde egentlig glemt? Og det blir det ikke, men det blir ikke vektlagt av de menneskene man bør ha i nærmeste omgangskrets.

Mener å si at selv om noe skulle slippe ut til feil personer, eller du opplever å bli sviktet av noen du trodde var venner, så er det ikke de du skal bruke energien på. Men siden det er lettere å skrive enn å etterleve, syns jeg du skal velge med omhu i starten :-)

[bibben]

"Jeg sliter psykisk på en sånn måte at det er vanskelig for meg å være i ordinært arbeid". Evt. legge til "Dette med psykisk helse synes jeg er så personlig at jeg har ikke lyst å gå noe mer inn på detaljene i hva det spesifikt dreier seg om".

Å si noe slikt vil virke ærlig og forståelig, det viser både selvinnsikt og integritet, uten at en "vrenger sjela" med all slags personlige detaljer. "Sjelevrengig" kan man spare for de som er helt nær og som man stoler ordentlig på.

Jeg tror at mange med (kronisk/alvorlig) psykisk lidelse understreker sin annerledeshet - og virker dermed enda mer fremmedgjort - ved å være unnvikende/uærlig om sine plager. De ender paradoksalt nok opp med å skyve folk bort når de egentlig vil være nær.

Ellers synes jeg jo det er viktig å huske på at folk med psykiske problemer er like forskjellige som folk uten. Akkurat som folk med fysiske problemer. En med fotsopp ville aldri kommet i samme kategori som en med ondarta hjernesvulst bare fordi de begge var "fysisk syk". Og selv to personer med samme diagnose kan ha nesten null til felles med helt ulike symptomer, ulike personlighet, ulik grad av selvinnsikt, sosial kompetanse, sjarm, intelligens, utseende osv. Så å snakke generelt om "outing" kan jo bli litt vanskelig...

Hei Marlene )

Takk for svaret ditt med tydelige råd og gode sammenligninger.

Jeg er helt på linje med din oppfordring om at “sjelevrenging” bør spares til den/de utvalgte. Du skriver også at mennesker med psykiske lidelser ikke er en homogen gruppe, og at det er superviktig å huske på.

Jeg opplever dessverre at den behandleren jeg går til på dps’n blant annet berømmer meg for å komme “velstelt og pen i tøyet”. Dette som om hun forventer at pasienter med en psykoselidelse er ustelte, rullingsrøykende personer med tomme, innadvendte blikk. Jeg er redd for stigmatiseringer som denne, og jeg er redd for å miste troverdighet.

Jeg skjønte ikke helt hva du mente med ditt siste avsnitt. Mener du at spørsmålet om å stå åpent frem med sin diagnose/lidelse bør vurderes forskjellig for de ulike diagnosene?

[bibben]

Jeg har sagt at jeg ikke tåler så mye stress lenger, ferdig med det. Mine nærmeste vet litt mere, men slett ikke alt. Blir paranoid hvis alle skal gå rundt og vite...

Så diagnoser, behandling og detaljer lar jeg de som behandler meg styre, ingen andre trenger å vite dette.

Er egentlig åpen om å snakke om psykisk sykdom i sin helhet, det tror jeg er positivt, sånn generellt sett. Men ting som de fleste ikke vil forstå seg på, ser jeg ingen vits i å forklare.

Hei Lakua )

Jeg satt veldig pris på tankene du kom med her, og jeg likte godt ”stress-forklaringen”. Den er god, og den er ikke sytete. Når en formulerer det slik du har gjort, så ligger det implisitt at en tidligere har tålt mye stress, men nå er blitt ”allergisk” for nettopp det. For meg er det viktig å finne en slags forklaring og formulering som ikke er så sykdomsorientert. Min store skrekk er å fremstå som et persilleblad. Det er mulig at jeg signaliserer fordommer selv her, men jeg har nok et godt stykke igjen før jeg helt og holdent klarer å ta innover meg den situasjonen jeg står i nå. Jeg jobber med saken.

Som jeg er blitt rådet til av mil, så er det fornuftig å velge sitt publikum med omhu og ikke legge ut til Gud og hvermann. Det er liksom så ugjenkallelig når det først er sagt.

Ha en god natt!

[Gjest]

For meg virker det som folk ikke tror noe på det uansett... diagnosene dine... folk tror alle hadde fått diagnoser hvis de hadde gått til psykiatrien...

[bibben]

Jeg er åpen om at jeg "plages med nervene" som jeg bruker å si selv om det visstnok er fryktelig gammeldags, og at jeg av den grunn ikke er i arbeid eller studier. Når folk spør, det være seg de jeg leier hos, tidligerer klassekamerater, naboer, folk jeg treffer i burdager, bryllup og konfirmasjoner osv.

Jeg utbroderer _aldri_, men går videre med å kort forklare at på dagene er jeg på et aktivitetssenter der jeg kan sy, strikke, male, reparere ting, spise lunsj, få truffet folk og tatt en kaffe. Selv om man er ufør så betyr det jo ikke at man ikke gjør noe. Alle gjør jo noe, om ikke annet må en jo gjøre husarbeid.

Jeg mener ikke at en skal rope ut at en har en sykdom. Som Finn Skårderud så fint sier om temaet: "Det er forskjell på åpenhet og lekkasje".

Jeg har ikke bedt om å bli syk. Jeg er en kvinne på litt over 25 år, jeg ser normalt bra ut, har fullført almennfaglig studieretning med over fem i snitt. Jeg har ikke noe å skjemmes over. Sykdom er uflaks og det kan ramme hvem som helst.

De fleste reagerer ikke på dette i det hele tatt. Noen svært få gjør det, men so what? Det har overhode ingen praktisk betydning for mitt liv.

Hei liten løve )

Tusen takk for svaret ditt! What can I say? Du er i alle fall skikkelig modig! Jeg blir imponert av mennesker som har nådd til et mer avklart forhold til sin egen livssituasjon. Jeg har noen steg igjen der kan jeg merke.

Videre likte jeg Skårderud-sitatet som du kom med!

Når jeg ser hva du skriver, så slår det meg at jeg er alt annet enn ”easy going”. For meg føles det nærmest uoverkommelig å ha et avslappet forhold til det å være uføretrygdet og ha en ”alvorlig” psykisk lidelse. Jeg blir liksom ikke helt dus med dette. Men jeg forsøker hver eneste dag å se positivt på mulighetene mine og på fremtiden. Jeg tror holdningene mine bærer preg av en haug med fordommer som jeg går med selv. Det er jo litt skremmende å ta en slik erkjennelse innover seg. Men jeg tror dessverre at det er sant (

Du skriver at du ikke skjemmes og at det er ”uflaks med sykdom”. I utgangspunktet er jeg helt enig i dette, men jeg mener samtidig at jeg ved å nevne hva jeg lider av kan sette mine foreldre i et dårlig lys. Da er det ikke snakk om flaks eller uflaks men om faktiske omstendigheter, og om hvem som kan stilles til ansvar for at jeg sliter med denne type sykdom. Dette ble kanskje litt knotete forklart, men jeg håper at du forsto mitt poeng.

God natt til deg )

[bibben]

"Jeg er redd for at diagnosen skal henge ved meg til evig tid."

En sammenligning er den utro kona i nabolaget. Blir det hun gjorde egentlig glemt? Og det blir det ikke, men det blir ikke vektlagt av de menneskene man bør ha i nærmeste omgangskrets.

Mener å si at selv om noe skulle slippe ut til feil personer, eller du opplever å bli sviktet av noen du trodde var venner, så er det ikke de du skal bruke energien på. Men siden det er lettere å skrive enn å etterleve, syns jeg du skal velge med omhu i starten :-)

Takk for gode råd )

Ja, det er ofte lettere på papiret, det vet jeg alt om!!!

Jeg må velge med omhu som du skriver, og på den måten redusere sjansen for å bli litt små-paranoid. Hvis mange får innblikk i sårbare områder av ens liv, så kan det gi slike uheldige utslag.

Jeg vet jeg har en tendens til nettopp å tro at andre skal straffe meg hvis de ser mine svakheter. Jeg kan dessverre bli redd for mennesker som egentlig bare vil meg vel og som helt klart vil strekke ut en hånd i påkomne tilfeller. Det er synd, men er sikkert noe jeg kan få snudd med litt terapeutisk innsats på den rette måten )

[Gjest]

For meg virker det som folk ikke tror noe på det uansett... diagnosene dine... folk tror alle hadde fått diagnoser hvis de hadde gått til psykiatrien...

Jeg snakker av erfaring, men av begrenset art dog...