Hvordan skal jeg være der for ham?

[Gjest inbetween]

Jeg har møtt en mann i 4 måneder nå, vi har kjærester selv om vi ikke har det. I det siste har det vært veldig usikkert, fordi han har vanskeligheter til å forholde seg til kun en person i et forhold.

Jeg ble veldig såret, og har hatt en tøff uke. Men ikke så tøff som ham, han fikk en erkjennelse av at han var blir voldtatt da han var tre år, og ligger nå på psykiatrisk.

Jeg har så vondt av ham, fordi jeg elsker ham.

Og han skulle absolutt fortelle det her til meg.

Jeg må være der for ham, i det minste som en venn.

Kan noen fortelle litt om hva som skjer når man får en sånn erkjennelse, hvordan kan jeg best være der for ham?

Han er 28 år, og har hatt tidligere depresjoner og problemer med alkohol.

[Gjest Skjønner ikke]

"han fikk en erkjennelse av at han var blir voldtatt da han var tre år,"

Hvordan fikk han det? Plutselig som tatt ut av det blå, eller husker han at dette har skjedd?

Eller kanskje han har gått i regresjonsterapi og fått falske minner.

[Gjest inbetween]

"han fikk en erkjennelse av at han var blir voldtatt da han var tre år,"

Hvordan fikk han det? Plutselig som tatt ut av det blå, eller husker han at dette har skjedd?

Eller kanskje han har gått i regresjonsterapi og fått falske minner.

Hei. Jeg har ikke snakket med ham så mye om det. Jeg ville heller ikke spørre for mye. Men det er klart. De fleste husker ikke så mye fra når de var tre år likevel. Jeg husker selv ingenting før 6 - 7 års alderen. Har bare noen minner fra da jeg var 4 - 5. Men han har vel kanskje fortrengt det fremfor å glemme det.

Jeg har også en venninne som hadde samme opplevelse da hun gikk til psykolog. Hun hadde blitt voldtatt av nabogutten da hun var liten. Det var noe med at hun begynte å snakke, og så kom ting liksom ut av seg selv.

Jeg spurte ham om han visste hvem som hadde gjort det, og det visste han ikke, han husket bare følelsen.

Kanskje det kommer mer fram etterhvert. Han sa at det var flere personer i det siste som hadde presset ham i den retning av erkjennelse, om jeg var en av dem, var han usikker på.

Forstod ikke helt hva han mente med det. Jeg har også hørt noen som sier eller skriver at de har en følelse av at de har blitt misbrukt som liten. Jeg har også hatt en slik følelse faktisk. En slags skam. Men jeg tror ikke dette har skjedd med meg. Han sa en gang at han hadde på følelsen av atjeg hadde en mørk hemmelighet. Men jeg sa at det hadde jeg vel egentlig ikke. Jeg lurer litt på om han så sine egne problemer i meg, eller snarere, tilla meg sine egne problemer. Hjernen er merkelig.