Leser du "svar til meg", Nhd?

[Gjest]

Jeg håpet bare at du ville hjelpe meg med dette.

Jeg tror ikke du skjønner hvor "rasert" jeg faktisk er.. hvordan jeg skal takle dagene fremover vet jeg ikke. For min del er påska ødelagt. Desverre er det verst mht ungene :-( Jeg ble spurt i dag om å jobbe omtrent hele påska pga sykdom, det har jeg sagt ja til, det er eneste måten jeg greier å takle dette på.

Om jeg noengang vil få det bedre eller komme meg videre, fordi jeg får det så vondt, begynner jeg å tvile på. Så lenge jeg har ansvar for to unger 100 %, så kan jeg ikke utsette meg for slike ting. Jo, jeg vil videre. Jeg vil lære meg å takle ting. Jeg har jo kommet så langt også. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å ha det så vondt i tillegg til å være heltidsmor. Derfor tror jeg at jeg like gjerne kan gi opp. Dette blir for tøft for meg :-( Det hadde vært noe annet om jeg ikke hadde full omsorg for dem.

Ja, dette er et rop om hjelp. Jeg begynner å miste troen på at det er mulig å hjelpe meg også, fordi jeg ikke takler slike ting. Så jeg kan bare gi opp, ikke sant. Jeg ser ingen annen utvei enn det, og forberede meg på å formidle dette til psykiateren neste gang. Jeg vil ikke være i veien for andre som virkelig har nytte av terapi heller.

Har visst gitt deg mye mat på dette forumet i dag... synd det, beklager. :-(

[Colette]

Jeg håpet bare at du ville hjelpe meg med dette.

Jeg tror ikke du skjønner hvor "rasert" jeg faktisk er.. hvordan jeg skal takle dagene fremover vet jeg ikke. For min del er påska ødelagt. Desverre er det verst mht ungene :-( Jeg ble spurt i dag om å jobbe omtrent hele påska pga sykdom, det har jeg sagt ja til, det er eneste måten jeg greier å takle dette på.

Om jeg noengang vil få det bedre eller komme meg videre, fordi jeg får det så vondt, begynner jeg å tvile på. Så lenge jeg har ansvar for to unger 100 %, så kan jeg ikke utsette meg for slike ting. Jo, jeg vil videre. Jeg vil lære meg å takle ting. Jeg har jo kommet så langt også. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å ha det så vondt i tillegg til å være heltidsmor. Derfor tror jeg at jeg like gjerne kan gi opp. Dette blir for tøft for meg :-( Det hadde vært noe annet om jeg ikke hadde full omsorg for dem.

Ja, dette er et rop om hjelp. Jeg begynner å miste troen på at det er mulig å hjelpe meg også, fordi jeg ikke takler slike ting. Så jeg kan bare gi opp, ikke sant. Jeg ser ingen annen utvei enn det, og forberede meg på å formidle dette til psykiateren neste gang. Jeg vil ikke være i veien for andre som virkelig har nytte av terapi heller.

Unnskyld at jeg sier det: Men du har fått mange svar i denne tråden- selv om det ikke er nhd som har svart deg. Som burde hjelpe deg. Er du så var for manglende svar fra at NHD at påsken blir ødelagt for deg? Dette virker usannsynlig skummelt, synes jeg.

[Gjest xbellax]

Jeg håpet bare at du ville hjelpe meg med dette.

Jeg tror ikke du skjønner hvor "rasert" jeg faktisk er.. hvordan jeg skal takle dagene fremover vet jeg ikke. For min del er påska ødelagt. Desverre er det verst mht ungene :-( Jeg ble spurt i dag om å jobbe omtrent hele påska pga sykdom, det har jeg sagt ja til, det er eneste måten jeg greier å takle dette på.

Om jeg noengang vil få det bedre eller komme meg videre, fordi jeg får det så vondt, begynner jeg å tvile på. Så lenge jeg har ansvar for to unger 100 %, så kan jeg ikke utsette meg for slike ting. Jo, jeg vil videre. Jeg vil lære meg å takle ting. Jeg har jo kommet så langt også. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å ha det så vondt i tillegg til å være heltidsmor. Derfor tror jeg at jeg like gjerne kan gi opp. Dette blir for tøft for meg :-( Det hadde vært noe annet om jeg ikke hadde full omsorg for dem.

Ja, dette er et rop om hjelp. Jeg begynner å miste troen på at det er mulig å hjelpe meg også, fordi jeg ikke takler slike ting. Så jeg kan bare gi opp, ikke sant. Jeg ser ingen annen utvei enn det, og forberede meg på å formidle dette til psykiateren neste gang. Jeg vil ikke være i veien for andre som virkelig har nytte av terapi heller.

Trekk pusten dypt, du kommer deg gjennom dette. Du trenger terapi, så vent med å trekke noen konklusjon om dette. Dette vil gå over, det oppleves grusomt akkurat nå, men det vil gå over og du vil komme deg igjennom dette. Hvil deg nå, få litt avstand til ting... ny dag og blanke ark i morgen.

Jeg håper du får en roligere natt.

[Sjøbris]

Jeg håpet bare at du ville hjelpe meg med dette.

Jeg tror ikke du skjønner hvor "rasert" jeg faktisk er.. hvordan jeg skal takle dagene fremover vet jeg ikke. For min del er påska ødelagt. Desverre er det verst mht ungene :-( Jeg ble spurt i dag om å jobbe omtrent hele påska pga sykdom, det har jeg sagt ja til, det er eneste måten jeg greier å takle dette på.

Om jeg noengang vil få det bedre eller komme meg videre, fordi jeg får det så vondt, begynner jeg å tvile på. Så lenge jeg har ansvar for to unger 100 %, så kan jeg ikke utsette meg for slike ting. Jo, jeg vil videre. Jeg vil lære meg å takle ting. Jeg har jo kommet så langt også. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å ha det så vondt i tillegg til å være heltidsmor. Derfor tror jeg at jeg like gjerne kan gi opp. Dette blir for tøft for meg :-( Det hadde vært noe annet om jeg ikke hadde full omsorg for dem.

Ja, dette er et rop om hjelp. Jeg begynner å miste troen på at det er mulig å hjelpe meg også, fordi jeg ikke takler slike ting. Så jeg kan bare gi opp, ikke sant. Jeg ser ingen annen utvei enn det, og forberede meg på å formidle dette til psykiateren neste gang. Jeg vil ikke være i veien for andre som virkelig har nytte av terapi heller.

Klart at dette ikke betyr at du trenger å gi opp terapi :-)

Du har jo knapt startet på veien til å bli bra, du er jo helt i startgropen med en ny terapeut. Jeg tror det kan være veldig bra for deg, å få en som er der, i rl. En som du kan støtte deg på, og som du kan vise disse sidene til. For gjennom en god terapeut, som gir deg trygghet på at du er -ok- selv om du gjør feil og har problemer, samtidig som han hjelper deg til å stå mer støtt i deg selv, er nettopp det som trengs for at du ikke skal bli en slik svingstang i takt med hvilke responser du får fra omgivelsene dine.

Det å ikke få 100% støtte på noe, er ikke det samme som at du er et lost case. :-)

Tvert i mot, blir du behandlet som den voksne kvinnen du er.

De viktigste og nærmeste for deg, er jo barna dine. Sørg for å legge merke til hvor glade de er i deg, disse dagene, og at du fokuserer på dem, og hva de betyr for deg.

Nhd er bare en psykiater på et nettsted, i tillegg til alt det andre han er (men det er i andre relasjoner). Han kommer sikkert til å svare deg igjen, senere. Hva han gjør/ikke gjør her, burde ikke få styre hele din hverdag.

Ønsker deg og dine en god påske! :-)

[Gjest]

Jeg håpet bare at du ville hjelpe meg med dette.

Jeg tror ikke du skjønner hvor "rasert" jeg faktisk er.. hvordan jeg skal takle dagene fremover vet jeg ikke. For min del er påska ødelagt. Desverre er det verst mht ungene :-( Jeg ble spurt i dag om å jobbe omtrent hele påska pga sykdom, det har jeg sagt ja til, det er eneste måten jeg greier å takle dette på.

Om jeg noengang vil få det bedre eller komme meg videre, fordi jeg får det så vondt, begynner jeg å tvile på. Så lenge jeg har ansvar for to unger 100 %, så kan jeg ikke utsette meg for slike ting. Jo, jeg vil videre. Jeg vil lære meg å takle ting. Jeg har jo kommet så langt også. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å ha det så vondt i tillegg til å være heltidsmor. Derfor tror jeg at jeg like gjerne kan gi opp. Dette blir for tøft for meg :-( Det hadde vært noe annet om jeg ikke hadde full omsorg for dem.

Ja, dette er et rop om hjelp. Jeg begynner å miste troen på at det er mulig å hjelpe meg også, fordi jeg ikke takler slike ting. Så jeg kan bare gi opp, ikke sant. Jeg ser ingen annen utvei enn det, og forberede meg på å formidle dette til psykiateren neste gang. Jeg vil ikke være i veien for andre som virkelig har nytte av terapi heller.

Beklager at jeg sier dette, men er det du ønsker å oppnå at NHD flytter sammen med deg og hjelper deg og ungene? Kan jo nesten tolkes sånn... jeg bare undrer meg over hvor dypt dette virkelig stikker...

[Gjest vennlig,men uenig hilsen fra meg]

Beklager at jeg sier dette, men er det du ønsker å oppnå at NHD flytter sammen med deg og hjelper deg og ungene? Kan jo nesten tolkes sånn... jeg bare undrer meg over hvor dypt dette virkelig stikker...

du er vel ikke den best etil å kaste stein i glasshus!!!

[Gjest]

du er vel ikke den best etil å kaste stein i glasshus!!!

Hm, hva mener du nå?

[Colette]

du er vel ikke den best etil å kaste stein i glasshus!!!

Når har SMIR brukt Nhd som en allviter som har svar på alle hans problemer, som hele hans eksistens/lykkefølelse er avhengig av? Det må være mulig å se forskjell på de forskjellige relasjoner her inne. Det må være mulig å få med seg nyansene i det som blir skrevet her.

[Gjest]

Når har SMIR brukt Nhd som en allviter som har svar på alle hans problemer, som hele hans eksistens/lykkefølelse er avhengig av? Det må være mulig å se forskjell på de forskjellige relasjoner her inne. Det må være mulig å få med seg nyansene i det som blir skrevet her.

Jeg kritiserte heller ikke J31, jeg bare undret meg over om det er sånn det er... for det føler jeg faktisk ikke at jeg kan utelukke.

[Colette]

Jeg kritiserte heller ikke J31, jeg bare undret meg over om det er sånn det er... for det føler jeg faktisk ikke at jeg kan utelukke.

Jeg skjønner hva du mener, og jeg synes ikke at det er så rart :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg håpet bare at du ville hjelpe meg med dette.

Jeg tror ikke du skjønner hvor "rasert" jeg faktisk er.. hvordan jeg skal takle dagene fremover vet jeg ikke. For min del er påska ødelagt. Desverre er det verst mht ungene :-( Jeg ble spurt i dag om å jobbe omtrent hele påska pga sykdom, det har jeg sagt ja til, det er eneste måten jeg greier å takle dette på.

Om jeg noengang vil få det bedre eller komme meg videre, fordi jeg får det så vondt, begynner jeg å tvile på. Så lenge jeg har ansvar for to unger 100 %, så kan jeg ikke utsette meg for slike ting. Jo, jeg vil videre. Jeg vil lære meg å takle ting. Jeg har jo kommet så langt også. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å ha det så vondt i tillegg til å være heltidsmor. Derfor tror jeg at jeg like gjerne kan gi opp. Dette blir for tøft for meg :-( Det hadde vært noe annet om jeg ikke hadde full omsorg for dem.

Ja, dette er et rop om hjelp. Jeg begynner å miste troen på at det er mulig å hjelpe meg også, fordi jeg ikke takler slike ting. Så jeg kan bare gi opp, ikke sant. Jeg ser ingen annen utvei enn det, og forberede meg på å formidle dette til psykiateren neste gang. Jeg vil ikke være i veien for andre som virkelig har nytte av terapi heller.

Kjære deg,

Helt og holdent er ansvaret ditt for ditt eget ve og vel. Du har mye du baler med og det kommer garantert ikke til å forsvinne ved å gi behandleren avskjed på grått papir. n ikke mer. Du likte jo psykiateren godt, og han virket opptatt av din situasjon. Han viste også til forbedringer hos deg.

P.s: Det er helt normalt å få det verre en periode ved terapioppstart. Da kommer det som har ligget der og ulmet til overflaten.

(jeg er ikke NHD, men tenkte jeg kunne svare på spm og forhåpentlig du kan slå deg til ro med det.

[Gjest J31!]

Beklager at jeg sier dette, men er det du ønsker å oppnå at NHD flytter sammen med deg og hjelper deg og ungene? Kan jo nesten tolkes sånn... jeg bare undrer meg over hvor dypt dette virkelig stikker...

Eh... nei, overhodet ikke heller! Langtifra noe sånt, trodde bare han respekterte meg til tross for at jeg var som jeg var, det føltes iallefall slik, og at han hadde tro på meg. Det stikker ikke noe dypere enn det..

[Gjest J31!]

Kjære deg,

Helt og holdent er ansvaret ditt for ditt eget ve og vel. Du har mye du baler med og det kommer garantert ikke til å forsvinne ved å gi behandleren avskjed på grått papir. n ikke mer. Du likte jo psykiateren godt, og han virket opptatt av din situasjon. Han viste også til forbedringer hos deg.

P.s: Det er helt normalt å få det verre en periode ved terapioppstart. Da kommer det som har ligget der og ulmet til overflaten.

(jeg er ikke NHD, men tenkte jeg kunne svare på spm og forhåpentlig du kan slå deg til ro med det.

Ja, men hva slags hensikt har det å gå i terapi, når jeg ikke greier å fungere når jeg har det slik? Jeg går bare rundt meg selv, vet ikke hvor jeg legger fra meg ting. jeg går på "autopilot"..

Jeg takler rett og slett ikke å ha det så vondt som dette her. Jeg fungerer svært dårlig og har dårlig nattesøvn:-( Da er det like greit at jeg bare gir opp også, forsøke å komme over dette at jeg har sluppet noen innpå meg, legge det bak meg og gå videre og gjøre det jeg gjorde før: ikke å slippe andre inn på meg. Jeg takler det rett og slett ikke..

Jeg ser ingen grunn til å gå i terapi når jeg ikke takler dette og hverdagen sammen heller. Og da får jeg ikke noe utbytte av den, det ser man helt tydelig her inne. Andre har rådet meg til å ikke tenke på det, men jeg greier det ikke. Det gjør altfor vondt...

Men det er ingen andres 'feil'. Bare så det er sagt, for ordens skyld. Egetnlig skjønner jeg ikke hvorfor dere også gir opp :-(

[Gjest J31!]

Klart at dette ikke betyr at du trenger å gi opp terapi :-)

Du har jo knapt startet på veien til å bli bra, du er jo helt i startgropen med en ny terapeut. Jeg tror det kan være veldig bra for deg, å få en som er der, i rl. En som du kan støtte deg på, og som du kan vise disse sidene til. For gjennom en god terapeut, som gir deg trygghet på at du er -ok- selv om du gjør feil og har problemer, samtidig som han hjelper deg til å stå mer støtt i deg selv, er nettopp det som trengs for at du ikke skal bli en slik svingstang i takt med hvilke responser du får fra omgivelsene dine.

Det å ikke få 100% støtte på noe, er ikke det samme som at du er et lost case. :-)

Tvert i mot, blir du behandlet som den voksne kvinnen du er.

De viktigste og nærmeste for deg, er jo barna dine. Sørg for å legge merke til hvor glade de er i deg, disse dagene, og at du fokuserer på dem, og hva de betyr for deg.

Nhd er bare en psykiater på et nettsted, i tillegg til alt det andre han er (men det er i andre relasjoner). Han kommer sikkert til å svare deg igjen, senere. Hva han gjør/ikke gjør her, burde ikke få styre hele din hverdag.

Ønsker deg og dine en god påske! :-)

Jeg synes du skrev mange kloke ord her.. virkelig.. men det føles bare så bortkastet.. ikke bare for min egen del, men også for vop, som har lange ventelister.. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Rett og slett. Jeg har time neste fredag, og skal ta det opp da.. Jeg er nødt til det.

Ellers tusen takk for hjlepa, sjøbris. Jeg setter stor pris på det.

[Gjest J31!]

'' Men når noen ymter at jeg lyver, så blir jeg skeptisk til alle egentlig''

Jeg føler et visst ansvar for å rydde litt opp i dette, siden jeg antar at jeg er en av dem du føler har ymtet om at du lyver. Selv om jeg vel ikke er så sikker på at du vektlegger det jeg skriver.

Utgangspunktet var ditt innlegg om mobbing. Og det er jo bare å lese det du har skrevet i det, og så ser man jo hva du tenkte da du skrev det. Når du da siden påstår at du bare la det ut for å finne ut om du ble mobbet - så blir det i beste fall en pynting på sannheten. Men nok om det....

Når jeg skriver i et innlegg til deg at jeg ikke tror at noen av reaksjonene var ekte fra din side- (verken at du var så opprørt over at du ble "mobbet" her inne - eller tilsvarende lei deg for at du hadde beskyldt andre brukere for noe som ikke var tilfelle)- så var ikke dette for å fortelle deg at du lyver. Men mer at det kan føles- for mitt vedkommende - som at du føler det som andre forteller deg at du bør føle, og at det derfor ikke er oppriktige følelser. Dette er kun mitt inntrykk, og ingen aboslutt sannhet.

Ellers så er det nok ingen her inne som er "sinte" på deg. Så dypt stikker ikke kommunikasjonen på et forum som dette. Og jeg vil anta at NHD er alt for profesjonell som psykiater til å la slike følelser ta overhånd :-)

Jeg ønsker deg en riktig god påske :-)

Takk, Colette, for at du skrev alt dette til meg.. det betyr virkelig mye for meg at du ga meg denne tilbakemeldingen.

[Gjest J31!]

Ja, men hva slags hensikt har det å gå i terapi, når jeg ikke greier å fungere når jeg har det slik? Jeg går bare rundt meg selv, vet ikke hvor jeg legger fra meg ting. jeg går på "autopilot"..

Jeg takler rett og slett ikke å ha det så vondt som dette her. Jeg fungerer svært dårlig og har dårlig nattesøvn:-( Da er det like greit at jeg bare gir opp også, forsøke å komme over dette at jeg har sluppet noen innpå meg, legge det bak meg og gå videre og gjøre det jeg gjorde før: ikke å slippe andre inn på meg. Jeg takler det rett og slett ikke..

Jeg ser ingen grunn til å gå i terapi når jeg ikke takler dette og hverdagen sammen heller. Og da får jeg ikke noe utbytte av den, det ser man helt tydelig her inne. Andre har rådet meg til å ikke tenke på det, men jeg greier det ikke. Det gjør altfor vondt...

Men det er ingen andres 'feil'. Bare så det er sagt, for ordens skyld. Egetnlig skjønner jeg ikke hvorfor dere også gir opp :-(

" Egetnlig skjønner jeg ikke hvorfor dere også gir opp :-("

Hvorfor ikke dere også gir opp, mente jeg.

Jeg kan jo ikke gå inn i noe jeg ikke takler. Og jeg vet at terapi er tøft, men når det blir for tøft... vel, da er det ikke lenger noe håp for meg om å komme meg videre.

[Gjest J31!]

jeg er ikke den som har svart deg hyppigst,men ønsker deg uansett en best mulig påske:) og lykke til videre,enten du stikker innom her eller ei:)

Takk i like måte. Jeg skal gjøre mitt aller beste for at barna mine skal få en god påske. Heldigvis har jeg jobben hvor jeg får "utagert"..

[cathlin]

" Egetnlig skjønner jeg ikke hvorfor dere også gir opp :-("

Hvorfor ikke dere også gir opp, mente jeg.

Jeg kan jo ikke gå inn i noe jeg ikke takler. Og jeg vet at terapi er tøft, men når det blir for tøft... vel, da er det ikke lenger noe håp for meg om å komme meg videre.

Neida, det er ingen grunn til å gi opp:-) Og du trenger heller ikke å oppgi terapi:-) Sånne ting som dette skjer.

Det er også mange dager igjen av påska, så heller ingen grunn til at den ikke skulle kunne ta seg opp:-)

Ha det så bra du kan. God påske:-)

[Sjøbris]

Jeg synes du skrev mange kloke ord her.. virkelig.. men det føles bare så bortkastet.. ikke bare for min egen del, men også for vop, som har lange ventelister.. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Rett og slett. Jeg har time neste fredag, og skal ta det opp da.. Jeg er nødt til det.

Ellers tusen takk for hjlepa, sjøbris. Jeg setter stor pris på det.

Ja, du får ta det opp der, det er jo der bestemmelsene tas.

God påske J31.

[Gjest J31!]

Du virker veldig såret. Samtidig som du er sint på flere svar du har fått og også på deg selv. Du tok litt vel av i den mobbetråden. Likevel kom det en del godt ut av det, for du fikk bl.a. satt ord på dette med tillitsproblematikk, forventninger du har til hvordan andre vil møte deg m.m.

Jeg tror ikke du er en ille person med skjulte motiver. Men jeg oppfatter at mye av det du gjør ikke alltid er deg helt selvbevisst. Eks. offerrollen, det vekte harme i noen når du slo fast "dette stemmer i hvert fall ikke!!!". Utenfra sett så kan man tenke på dette som et bevisst selvbedrag, altså noe som du nekter på som du vet om er sånn. Men slik jeg har blitt kjent med deg over laaaaaang tid (begynner å bli en god stund nå ) så uttaler du deg slik fordi du ikke er deg det bevisst. Dvs. du feier ikke noe med overlegg under teppet. Nettopp det skillet der kan være vanskelig å forstå om man ikke kjenner personen meget godt.

Slik jeg ser det er du veldig sårbar. MEN du har mange ressurser også som er dine styrker. Prøv å hent fram disse mye fremover. Skap en god påske. Ikke forvent at den blir for j----lig. Løp ut i solveggen, les en krim, jafs i deg en Kvikk Lunsj og et en appelsin.

Har også funnet frem en link som jeg synes er veldig bra. Der står det en del om personlighetsmessig sårbarhet og det å romme følelser.

http://www.uib.no/isf/utposten/2001nr6/utp01603.htm

Husk på at en kan kjefte på hverandre i blant uten at det betyr at en liker en mindre for det. Jeg kan f.eks. være marragretten og bite fra meg til mannen, men er like glad i han for det. Samme så kan en god venn si noe jeg som kan være vanskelig å takle der og da. Men det å klare å forstå og vite inni seg at det kommer av den omsorgen hun har for deg, må bli lagt til grunn for tolkningen. Ellers kan det bli oppfatta som om vedkommende ønsker å smekke deg over fingrene bare for å skade en og at verdien din i den andres øyne er tapt. Sistnevnte opplever jeg at du har en jobb å gjøre med. Jeg syns ikke du skal rømme fra det som du opplever som vanskelig. Det beste er å stå i det med æren i behold.

Klem fra

Jeg skal prøve meg fra a til å slik jeg opplever det hele.

Måten han svarte meg på i mobbetråden, gjorde meg veldig veldig usikker. Jeg aner ikke hvordan jeg skal tolke det, den eneste måten jeg tolker det på, er negativ, selv om jeg prøver å tolke det annerledes.

Jeg spør om hjelp til å komme meg utav noe destruktivt. Får ikke det (det er også ok, for jeg skjønner at vi er mange om "beinet" her inne - så det har ikke noe med det å gjøre..).

Jeg får tilbakemeldinger fra andre, jeg blir forvirret og usikker. Hvem og hva skal jeg høre på.

Jeg spør på nytt, slik jeg ser også andre gjør om de virkelig ønsker svar på noe (også her vet jeg at jeg ikke kan forvente noe).

Jeg velger å spørre på nytt neda en gang, hvor jeg også spør om han leser alle svar han får. Svaret ser du selv, og som jeg for min del tolker dit hen et klar og tydelig at JA DET GJØR JEG.

Jeg spør så på nytt, altså dette spm, hvor jeg nærmest ber på mine knær og uttrykker klart og tydelig at dette takler jeg ikke og om jeg bare kan gi opp fordi jeg mislykkes.

Jeg kan ikke vite hva andre tenker, men det svaret han ga meg, sier meg at jeg skal slutte å mase og at han er LEI. Jeg kan ikke med min fornuft forstå det annerledes.

Da begynner jeg å tenke at ok, - jeg skjønner veldig godt om han er det, fordi jeg ikke følger råd, slik han selv har sagt. Jeg tenker også, hvorfor gir ikke de andre/dere opp også?

Og når en profesjonell terapeut som han gir meg slike tanker eller følelser, så tenker jeg at jeg bare kan gi opp fordi jeg ikke kan hjelpes mer.

Jeg tenker også, at jeg bare kan gi opp fordi jeg ikke takler å ha det så vondt. For jeg gjør det nemlig ikke. Jeg går bare rundt meg selv og skjelver og gjør alt for å svelge klumpen i halsen. Jeg har tross alt to unger som trenger meg.

Jeg er nødt til å prioritere morsrollen. De har ingen far som stiller opp. MAO: Da har jeg ikke noe annet valg, og tenker at jeg må ta dette opp neste time, avslutte alt og bare gå videre med livet, uten terapi. For hvordan skal det bli i rl, når jeg reagerer så voldsomt på nett, over ansiktsløse folk??? Da sier det seg også selv :-( For alt i alt, så har ikke dette bare noe med han å gjøre, men også andre - det at jeg ikke takler å slippe andre inn på meg (men misforstå meg ikke, jeg har fått utrolig mye verdfifullt).

Jeg har aldri opplevd å ha det så vondt noen gang, og jeg skulle ønske det hele bare var et mareritt. Samtidig skammer jeg meg, for hvorfor takler jeg ikke slike følelsesgreier - men vold som ikke gjorde noe sånt med meg i hele tatt??? Jeg hater meg selv bare mer og mer. For jeg kan ikke forstå at dette er normalt i terapisammenheng, men at dette faktisk ER meg. Et monster fyllt av masse dritt.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal takle sånt i hele tatt. Jeg kjenner bare at jeg ikke ønsker svar fra han i dette lenger. For meg ville ikke det vært riktig nå - da ville han kun fått meg til å føle meg som en unge som vil ha viljen sin. Samtidig som jeg er sint på meg selv, for jeg vet med min fornuft at jeg ikke kan forvente å få svar osv. For det er jeg fullstendig klar over.

Jeg vet ikke om du forstår hva jeg mener. Men her har jeg iallefall forsøkt meg på en forklaring fra a til å. Grunnen til at jeg skriver det, er at jeg håper å forstå selv også, hva som skjer, og fordi jeg har opplevd at du bl.a har hjelpa meg med å forstå og med det kommet videre.

For du har også helt rett i at jeg ikke er bevisst ting og tang. Derfor jeg reagerte på at noen mente jeg manipulerte også, for jeg vet med meg selv at jeg ikke gjør det. Jeg vet bare at det kan ha med intelligens å gjøre, og at jeg ikke kjenner meg selv i hele tatt.

Dette er veldig komplisert også, for det er så mange tråder å dra i. Jeg kan skrive og forklare i det uendelige. Men det er iallefall slik jeg opplever det.