Leser du "svar til meg", Nhd?

[Gjest J31!]

Jeg skal prøve meg fra a til å slik jeg opplever det hele.

Måten han svarte meg på i mobbetråden, gjorde meg veldig veldig usikker. Jeg aner ikke hvordan jeg skal tolke det, den eneste måten jeg tolker det på, er negativ, selv om jeg prøver å tolke det annerledes.

Jeg spør om hjelp til å komme meg utav noe destruktivt. Får ikke det (det er også ok, for jeg skjønner at vi er mange om "beinet" her inne - så det har ikke noe med det å gjøre..).

Jeg får tilbakemeldinger fra andre, jeg blir forvirret og usikker. Hvem og hva skal jeg høre på.

Jeg spør på nytt, slik jeg ser også andre gjør om de virkelig ønsker svar på noe (også her vet jeg at jeg ikke kan forvente noe).

Jeg velger å spørre på nytt neda en gang, hvor jeg også spør om han leser alle svar han får. Svaret ser du selv, og som jeg for min del tolker dit hen et klar og tydelig at JA DET GJØR JEG.

Jeg spør så på nytt, altså dette spm, hvor jeg nærmest ber på mine knær og uttrykker klart og tydelig at dette takler jeg ikke og om jeg bare kan gi opp fordi jeg mislykkes.

Jeg kan ikke vite hva andre tenker, men det svaret han ga meg, sier meg at jeg skal slutte å mase og at han er LEI. Jeg kan ikke med min fornuft forstå det annerledes.

Da begynner jeg å tenke at ok, - jeg skjønner veldig godt om han er det, fordi jeg ikke følger råd, slik han selv har sagt. Jeg tenker også, hvorfor gir ikke de andre/dere opp også?

Og når en profesjonell terapeut som han gir meg slike tanker eller følelser, så tenker jeg at jeg bare kan gi opp fordi jeg ikke kan hjelpes mer.

Jeg tenker også, at jeg bare kan gi opp fordi jeg ikke takler å ha det så vondt. For jeg gjør det nemlig ikke. Jeg går bare rundt meg selv og skjelver og gjør alt for å svelge klumpen i halsen. Jeg har tross alt to unger som trenger meg.

Jeg er nødt til å prioritere morsrollen. De har ingen far som stiller opp. MAO: Da har jeg ikke noe annet valg, og tenker at jeg må ta dette opp neste time, avslutte alt og bare gå videre med livet, uten terapi. For hvordan skal det bli i rl, når jeg reagerer så voldsomt på nett, over ansiktsløse folk??? Da sier det seg også selv :-( For alt i alt, så har ikke dette bare noe med han å gjøre, men også andre - det at jeg ikke takler å slippe andre inn på meg (men misforstå meg ikke, jeg har fått utrolig mye verdfifullt).

Jeg har aldri opplevd å ha det så vondt noen gang, og jeg skulle ønske det hele bare var et mareritt. Samtidig skammer jeg meg, for hvorfor takler jeg ikke slike følelsesgreier - men vold som ikke gjorde noe sånt med meg i hele tatt??? Jeg hater meg selv bare mer og mer. For jeg kan ikke forstå at dette er normalt i terapisammenheng, men at dette faktisk ER meg. Et monster fyllt av masse dritt.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal takle sånt i hele tatt. Jeg kjenner bare at jeg ikke ønsker svar fra han i dette lenger. For meg ville ikke det vært riktig nå - da ville han kun fått meg til å føle meg som en unge som vil ha viljen sin. Samtidig som jeg er sint på meg selv, for jeg vet med min fornuft at jeg ikke kan forvente å få svar osv. For det er jeg fullstendig klar over.

Jeg vet ikke om du forstår hva jeg mener. Men her har jeg iallefall forsøkt meg på en forklaring fra a til å. Grunnen til at jeg skriver det, er at jeg håper å forstå selv også, hva som skjer, og fordi jeg har opplevd at du bl.a har hjelpa meg med å forstå og med det kommet videre.

For du har også helt rett i at jeg ikke er bevisst ting og tang. Derfor jeg reagerte på at noen mente jeg manipulerte også, for jeg vet med meg selv at jeg ikke gjør det. Jeg vet bare at det kan ha med intelligens å gjøre, og at jeg ikke kjenner meg selv i hele tatt.

Dette er veldig komplisert også, for det er så mange tråder å dra i. Jeg kan skrive og forklare i det uendelige. Men det er iallefall slik jeg opplever det.

Jeg vil bare understreke, at dette er gode eksempler på hvor vanskelig det er å knytte seg til andre mennesker. Dette blir for meg en øvingsarena, hvor jeg sakte men sikkert har følt meg frem og blitt kjent med meg selv/min personlighet.

Livet i RL opplever jeg som enda tøffere.

Heldigivs, er jeg fullt klar over at ingen her inne skal være en del av mitt liv i RL. Heldigvis!! Hvis ikke hadde jeg trorlig hatt enda større problemer nå. For jeg vet med min fornuft, at det er stor forskjelll på terapi og "vanlige" mellommenneskelige forhold.

[cathlin]

Jeg skal prøve meg fra a til å slik jeg opplever det hele.

Måten han svarte meg på i mobbetråden, gjorde meg veldig veldig usikker. Jeg aner ikke hvordan jeg skal tolke det, den eneste måten jeg tolker det på, er negativ, selv om jeg prøver å tolke det annerledes.

Jeg spør om hjelp til å komme meg utav noe destruktivt. Får ikke det (det er også ok, for jeg skjønner at vi er mange om "beinet" her inne - så det har ikke noe med det å gjøre..).

Jeg får tilbakemeldinger fra andre, jeg blir forvirret og usikker. Hvem og hva skal jeg høre på.

Jeg spør på nytt, slik jeg ser også andre gjør om de virkelig ønsker svar på noe (også her vet jeg at jeg ikke kan forvente noe).

Jeg velger å spørre på nytt neda en gang, hvor jeg også spør om han leser alle svar han får. Svaret ser du selv, og som jeg for min del tolker dit hen et klar og tydelig at JA DET GJØR JEG.

Jeg spør så på nytt, altså dette spm, hvor jeg nærmest ber på mine knær og uttrykker klart og tydelig at dette takler jeg ikke og om jeg bare kan gi opp fordi jeg mislykkes.

Jeg kan ikke vite hva andre tenker, men det svaret han ga meg, sier meg at jeg skal slutte å mase og at han er LEI. Jeg kan ikke med min fornuft forstå det annerledes.

Da begynner jeg å tenke at ok, - jeg skjønner veldig godt om han er det, fordi jeg ikke følger råd, slik han selv har sagt. Jeg tenker også, hvorfor gir ikke de andre/dere opp også?

Og når en profesjonell terapeut som han gir meg slike tanker eller følelser, så tenker jeg at jeg bare kan gi opp fordi jeg ikke kan hjelpes mer.

Jeg tenker også, at jeg bare kan gi opp fordi jeg ikke takler å ha det så vondt. For jeg gjør det nemlig ikke. Jeg går bare rundt meg selv og skjelver og gjør alt for å svelge klumpen i halsen. Jeg har tross alt to unger som trenger meg.

Jeg er nødt til å prioritere morsrollen. De har ingen far som stiller opp. MAO: Da har jeg ikke noe annet valg, og tenker at jeg må ta dette opp neste time, avslutte alt og bare gå videre med livet, uten terapi. For hvordan skal det bli i rl, når jeg reagerer så voldsomt på nett, over ansiktsløse folk??? Da sier det seg også selv :-( For alt i alt, så har ikke dette bare noe med han å gjøre, men også andre - det at jeg ikke takler å slippe andre inn på meg (men misforstå meg ikke, jeg har fått utrolig mye verdfifullt).

Jeg har aldri opplevd å ha det så vondt noen gang, og jeg skulle ønske det hele bare var et mareritt. Samtidig skammer jeg meg, for hvorfor takler jeg ikke slike følelsesgreier - men vold som ikke gjorde noe sånt med meg i hele tatt??? Jeg hater meg selv bare mer og mer. For jeg kan ikke forstå at dette er normalt i terapisammenheng, men at dette faktisk ER meg. Et monster fyllt av masse dritt.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal takle sånt i hele tatt. Jeg kjenner bare at jeg ikke ønsker svar fra han i dette lenger. For meg ville ikke det vært riktig nå - da ville han kun fått meg til å føle meg som en unge som vil ha viljen sin. Samtidig som jeg er sint på meg selv, for jeg vet med min fornuft at jeg ikke kan forvente å få svar osv. For det er jeg fullstendig klar over.

Jeg vet ikke om du forstår hva jeg mener. Men her har jeg iallefall forsøkt meg på en forklaring fra a til å. Grunnen til at jeg skriver det, er at jeg håper å forstå selv også, hva som skjer, og fordi jeg har opplevd at du bl.a har hjelpa meg med å forstå og med det kommet videre.

For du har også helt rett i at jeg ikke er bevisst ting og tang. Derfor jeg reagerte på at noen mente jeg manipulerte også, for jeg vet med meg selv at jeg ikke gjør det. Jeg vet bare at det kan ha med intelligens å gjøre, og at jeg ikke kjenner meg selv i hele tatt.

Dette er veldig komplisert også, for det er så mange tråder å dra i. Jeg kan skrive og forklare i det uendelige. Men det er iallefall slik jeg opplever det.

Det er ikke så greit å vite hvordan man kan takle sånne ting. Nhd er ikke terapeuten din, selv om du på en måte forholder deg til han på en slik måte, og han har forholdt seg en del til deg som om dere var det. Så jeg skjønner at det blir vanskelig.

Det er vanlig at ting som dette skjer i en terapisammenheng, at man tolker terapeuten sin hit og dit, men det er lettere på en måte når du har en behandler som du møter i RL enn på nett, dere vil få bedre kontakt osv :-)

Vi overlever å ha det vondt, selv om det kjennes nesten umulig:-)

[Gjest Emmie]

Jeg skal prøve meg fra a til å slik jeg opplever det hele.

Måten han svarte meg på i mobbetråden, gjorde meg veldig veldig usikker. Jeg aner ikke hvordan jeg skal tolke det, den eneste måten jeg tolker det på, er negativ, selv om jeg prøver å tolke det annerledes.

Jeg spør om hjelp til å komme meg utav noe destruktivt. Får ikke det (det er også ok, for jeg skjønner at vi er mange om "beinet" her inne - så det har ikke noe med det å gjøre..).

Jeg får tilbakemeldinger fra andre, jeg blir forvirret og usikker. Hvem og hva skal jeg høre på.

Jeg spør på nytt, slik jeg ser også andre gjør om de virkelig ønsker svar på noe (også her vet jeg at jeg ikke kan forvente noe).

Jeg velger å spørre på nytt neda en gang, hvor jeg også spør om han leser alle svar han får. Svaret ser du selv, og som jeg for min del tolker dit hen et klar og tydelig at JA DET GJØR JEG.

Jeg spør så på nytt, altså dette spm, hvor jeg nærmest ber på mine knær og uttrykker klart og tydelig at dette takler jeg ikke og om jeg bare kan gi opp fordi jeg mislykkes.

Jeg kan ikke vite hva andre tenker, men det svaret han ga meg, sier meg at jeg skal slutte å mase og at han er LEI. Jeg kan ikke med min fornuft forstå det annerledes.

Da begynner jeg å tenke at ok, - jeg skjønner veldig godt om han er det, fordi jeg ikke følger råd, slik han selv har sagt. Jeg tenker også, hvorfor gir ikke de andre/dere opp også?

Og når en profesjonell terapeut som han gir meg slike tanker eller følelser, så tenker jeg at jeg bare kan gi opp fordi jeg ikke kan hjelpes mer.

Jeg tenker også, at jeg bare kan gi opp fordi jeg ikke takler å ha det så vondt. For jeg gjør det nemlig ikke. Jeg går bare rundt meg selv og skjelver og gjør alt for å svelge klumpen i halsen. Jeg har tross alt to unger som trenger meg.

Jeg er nødt til å prioritere morsrollen. De har ingen far som stiller opp. MAO: Da har jeg ikke noe annet valg, og tenker at jeg må ta dette opp neste time, avslutte alt og bare gå videre med livet, uten terapi. For hvordan skal det bli i rl, når jeg reagerer så voldsomt på nett, over ansiktsløse folk??? Da sier det seg også selv :-( For alt i alt, så har ikke dette bare noe med han å gjøre, men også andre - det at jeg ikke takler å slippe andre inn på meg (men misforstå meg ikke, jeg har fått utrolig mye verdfifullt).

Jeg har aldri opplevd å ha det så vondt noen gang, og jeg skulle ønske det hele bare var et mareritt. Samtidig skammer jeg meg, for hvorfor takler jeg ikke slike følelsesgreier - men vold som ikke gjorde noe sånt med meg i hele tatt??? Jeg hater meg selv bare mer og mer. For jeg kan ikke forstå at dette er normalt i terapisammenheng, men at dette faktisk ER meg. Et monster fyllt av masse dritt.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal takle sånt i hele tatt. Jeg kjenner bare at jeg ikke ønsker svar fra han i dette lenger. For meg ville ikke det vært riktig nå - da ville han kun fått meg til å føle meg som en unge som vil ha viljen sin. Samtidig som jeg er sint på meg selv, for jeg vet med min fornuft at jeg ikke kan forvente å få svar osv. For det er jeg fullstendig klar over.

Jeg vet ikke om du forstår hva jeg mener. Men her har jeg iallefall forsøkt meg på en forklaring fra a til å. Grunnen til at jeg skriver det, er at jeg håper å forstå selv også, hva som skjer, og fordi jeg har opplevd at du bl.a har hjelpa meg med å forstå og med det kommet videre.

For du har også helt rett i at jeg ikke er bevisst ting og tang. Derfor jeg reagerte på at noen mente jeg manipulerte også, for jeg vet med meg selv at jeg ikke gjør det. Jeg vet bare at det kan ha med intelligens å gjøre, og at jeg ikke kjenner meg selv i hele tatt.

Dette er veldig komplisert også, for det er så mange tråder å dra i. Jeg kan skrive og forklare i det uendelige. Men det er iallefall slik jeg opplever det.

''Jeg får tilbakemeldinger fra andre, jeg blir forvirret og usikker. Hvem og hva skal jeg høre på.''

Kjære deg, du har ikke godt av å være her inne, i alle fall ikke nå når du sliter sånn. Du har altfor mange hjelpere og det ser ut som du blir mer forvirret for hver dag som går. Logg av, J31! Ikke bare for en dag, men for en måned eller to, minst.

[Gjest J31!]

''Jeg får tilbakemeldinger fra andre, jeg blir forvirret og usikker. Hvem og hva skal jeg høre på.''

Kjære deg, du har ikke godt av å være her inne, i alle fall ikke nå når du sliter sånn. Du har altfor mange hjelpere og det ser ut som du blir mer forvirret for hver dag som går. Logg av, J31! Ikke bare for en dag, men for en måned eller to, minst.

Ja, du har helt rett i det du skriver. Det var en av grunnene til at jeg så så fram til å få en fast behandler også.

Jeg logger gjerne av for godt, jeg forstår at jeg er nødt til det. Derfor gjorde det meg så godt å få alle de gode tilbakemeldingene jeg fikk også, av mine medbrukere.. På den måten fikk jeg samtidig en bekreftelse på at de respekterer meg for den jeg er.

Jeg skulle ønske jeg kunne gi like mye tilbake, som det jeg har fått, her inne..

[Glimtipper]

Jeg skal prøve meg fra a til å slik jeg opplever det hele.

Måten han svarte meg på i mobbetråden, gjorde meg veldig veldig usikker. Jeg aner ikke hvordan jeg skal tolke det, den eneste måten jeg tolker det på, er negativ, selv om jeg prøver å tolke det annerledes.

Jeg spør om hjelp til å komme meg utav noe destruktivt. Får ikke det (det er også ok, for jeg skjønner at vi er mange om "beinet" her inne - så det har ikke noe med det å gjøre..).

Jeg får tilbakemeldinger fra andre, jeg blir forvirret og usikker. Hvem og hva skal jeg høre på.

Jeg spør på nytt, slik jeg ser også andre gjør om de virkelig ønsker svar på noe (også her vet jeg at jeg ikke kan forvente noe).

Jeg velger å spørre på nytt neda en gang, hvor jeg også spør om han leser alle svar han får. Svaret ser du selv, og som jeg for min del tolker dit hen et klar og tydelig at JA DET GJØR JEG.

Jeg spør så på nytt, altså dette spm, hvor jeg nærmest ber på mine knær og uttrykker klart og tydelig at dette takler jeg ikke og om jeg bare kan gi opp fordi jeg mislykkes.

Jeg kan ikke vite hva andre tenker, men det svaret han ga meg, sier meg at jeg skal slutte å mase og at han er LEI. Jeg kan ikke med min fornuft forstå det annerledes.

Da begynner jeg å tenke at ok, - jeg skjønner veldig godt om han er det, fordi jeg ikke følger råd, slik han selv har sagt. Jeg tenker også, hvorfor gir ikke de andre/dere opp også?

Og når en profesjonell terapeut som han gir meg slike tanker eller følelser, så tenker jeg at jeg bare kan gi opp fordi jeg ikke kan hjelpes mer.

Jeg tenker også, at jeg bare kan gi opp fordi jeg ikke takler å ha det så vondt. For jeg gjør det nemlig ikke. Jeg går bare rundt meg selv og skjelver og gjør alt for å svelge klumpen i halsen. Jeg har tross alt to unger som trenger meg.

Jeg er nødt til å prioritere morsrollen. De har ingen far som stiller opp. MAO: Da har jeg ikke noe annet valg, og tenker at jeg må ta dette opp neste time, avslutte alt og bare gå videre med livet, uten terapi. For hvordan skal det bli i rl, når jeg reagerer så voldsomt på nett, over ansiktsløse folk??? Da sier det seg også selv :-( For alt i alt, så har ikke dette bare noe med han å gjøre, men også andre - det at jeg ikke takler å slippe andre inn på meg (men misforstå meg ikke, jeg har fått utrolig mye verdfifullt).

Jeg har aldri opplevd å ha det så vondt noen gang, og jeg skulle ønske det hele bare var et mareritt. Samtidig skammer jeg meg, for hvorfor takler jeg ikke slike følelsesgreier - men vold som ikke gjorde noe sånt med meg i hele tatt??? Jeg hater meg selv bare mer og mer. For jeg kan ikke forstå at dette er normalt i terapisammenheng, men at dette faktisk ER meg. Et monster fyllt av masse dritt.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal takle sånt i hele tatt. Jeg kjenner bare at jeg ikke ønsker svar fra han i dette lenger. For meg ville ikke det vært riktig nå - da ville han kun fått meg til å føle meg som en unge som vil ha viljen sin. Samtidig som jeg er sint på meg selv, for jeg vet med min fornuft at jeg ikke kan forvente å få svar osv. For det er jeg fullstendig klar over.

Jeg vet ikke om du forstår hva jeg mener. Men her har jeg iallefall forsøkt meg på en forklaring fra a til å. Grunnen til at jeg skriver det, er at jeg håper å forstå selv også, hva som skjer, og fordi jeg har opplevd at du bl.a har hjelpa meg med å forstå og med det kommet videre.

For du har også helt rett i at jeg ikke er bevisst ting og tang. Derfor jeg reagerte på at noen mente jeg manipulerte også, for jeg vet med meg selv at jeg ikke gjør det. Jeg vet bare at det kan ha med intelligens å gjøre, og at jeg ikke kjenner meg selv i hele tatt.

Dette er veldig komplisert også, for det er så mange tråder å dra i. Jeg kan skrive og forklare i det uendelige. Men det er iallefall slik jeg opplever det.

Det er ikke farlig å ha det vondt. Det er ikke farlig å ha det vondt. Det er IKKE farlig å ha det vondt. Det er vondt å ha det vondt.

Svar fra NHD kan ikke ta bort smerten din. Kanskje han ikke svarer fordi han ikke har noe nytt å bidra med? Kanskje han ikke svarer fordi du må finne din egen løsning? Hva enn grunnen er - han er ikke redningen.

DU er din egen redning.

Når du reagerer slik du gjør, så tenker jeg litt på når jeg krangler med samboeren min. Jeg vet sammenligningen høres søkt ut, men heng med om du orker.

Vi krangler om noe, det kan være stort eller lite. Han blir sint og går for å gjøre noe annet (noe annet enn å snakke med meg). Jeg blir lei meg. Jo lengre tid vi er "uvenner", jo mer lei meg blir jeg. Etterhvert blir jeg nærmest desperat. Og det er her likhetstrekkene kan sees med din reaksjon.

Jeg vil, vil, VIL at samboeren min skal redde meg fra mine egne følelser. Jeg er nesten villig til å forsøke alt. Noen ganger følger jeg etter han fra rom til rom, i påvente av at han skal trøste meg, klemme meg, si noe til meg. Selv en direkte avvisning er bedre enn ingenting. Noen ganger ønsker jeg å komme med ekstreme, absolutte uttalelser for å vekke en reaksjon (av typen: "Kanskje vi ikke passer sammen allikevel", noe som ligner litt på dine "Jeg må forlate DOL for alltid" utsagn).

I situasjonen glemmer jeg helt at han er en person på lik linje med meg, med sine egne begrensninger, ønsker, tanker og meninger. Og mest av alt glemmer jeg at JEG har ansvar for mine egne følelser og mitt eget liv. Hvis jeg vil sabotere dagen og kvelden min, ja til og med hele forholdet, fordi jeg må holde ut å være litt lei meg på egenhånd - så kan jeg det. Men det er helt og fullt MITT ansvar.

Følelsene dine er selvfølgelig høyst reelle, J31. Det tviler jeg ikke på. Men de er verken konstruktive eller gjennomtenkte. Man KAN styre følelsene sine, selv om det ikke føles slik.

Du hjelper ikke deg selv på vei ved å spørre etter svar om og om igjen. Om krisen virkelig er så stor, så må du ringe behandleren og få øyeblikkelig hjelp. Hvis du bare vil ha noen å snakke med og generelle råd, så ringer du en hjelpelinje.

Hvis ingen av de mulighetene virker nødvendige, så må du faktisk finne metoder å holde ut på. Barn dør ikke av at mamma eller pappa har noen vonde dager. Ta vare på de som best du kan (man kan ofte mye bedre enn man tror) og be om hjelp fra familie/venner, slik at du får litt avlastning.

God påske

[Gjest sjøstjerna]

Jeg skal prøve meg fra a til å slik jeg opplever det hele.

Måten han svarte meg på i mobbetråden, gjorde meg veldig veldig usikker. Jeg aner ikke hvordan jeg skal tolke det, den eneste måten jeg tolker det på, er negativ, selv om jeg prøver å tolke det annerledes.

Jeg spør om hjelp til å komme meg utav noe destruktivt. Får ikke det (det er også ok, for jeg skjønner at vi er mange om "beinet" her inne - så det har ikke noe med det å gjøre..).

Jeg får tilbakemeldinger fra andre, jeg blir forvirret og usikker. Hvem og hva skal jeg høre på.

Jeg spør på nytt, slik jeg ser også andre gjør om de virkelig ønsker svar på noe (også her vet jeg at jeg ikke kan forvente noe).

Jeg velger å spørre på nytt neda en gang, hvor jeg også spør om han leser alle svar han får. Svaret ser du selv, og som jeg for min del tolker dit hen et klar og tydelig at JA DET GJØR JEG.

Jeg spør så på nytt, altså dette spm, hvor jeg nærmest ber på mine knær og uttrykker klart og tydelig at dette takler jeg ikke og om jeg bare kan gi opp fordi jeg mislykkes.

Jeg kan ikke vite hva andre tenker, men det svaret han ga meg, sier meg at jeg skal slutte å mase og at han er LEI. Jeg kan ikke med min fornuft forstå det annerledes.

Da begynner jeg å tenke at ok, - jeg skjønner veldig godt om han er det, fordi jeg ikke følger råd, slik han selv har sagt. Jeg tenker også, hvorfor gir ikke de andre/dere opp også?

Og når en profesjonell terapeut som han gir meg slike tanker eller følelser, så tenker jeg at jeg bare kan gi opp fordi jeg ikke kan hjelpes mer.

Jeg tenker også, at jeg bare kan gi opp fordi jeg ikke takler å ha det så vondt. For jeg gjør det nemlig ikke. Jeg går bare rundt meg selv og skjelver og gjør alt for å svelge klumpen i halsen. Jeg har tross alt to unger som trenger meg.

Jeg er nødt til å prioritere morsrollen. De har ingen far som stiller opp. MAO: Da har jeg ikke noe annet valg, og tenker at jeg må ta dette opp neste time, avslutte alt og bare gå videre med livet, uten terapi. For hvordan skal det bli i rl, når jeg reagerer så voldsomt på nett, over ansiktsløse folk??? Da sier det seg også selv :-( For alt i alt, så har ikke dette bare noe med han å gjøre, men også andre - det at jeg ikke takler å slippe andre inn på meg (men misforstå meg ikke, jeg har fått utrolig mye verdfifullt).

Jeg har aldri opplevd å ha det så vondt noen gang, og jeg skulle ønske det hele bare var et mareritt. Samtidig skammer jeg meg, for hvorfor takler jeg ikke slike følelsesgreier - men vold som ikke gjorde noe sånt med meg i hele tatt??? Jeg hater meg selv bare mer og mer. For jeg kan ikke forstå at dette er normalt i terapisammenheng, men at dette faktisk ER meg. Et monster fyllt av masse dritt.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal takle sånt i hele tatt. Jeg kjenner bare at jeg ikke ønsker svar fra han i dette lenger. For meg ville ikke det vært riktig nå - da ville han kun fått meg til å føle meg som en unge som vil ha viljen sin. Samtidig som jeg er sint på meg selv, for jeg vet med min fornuft at jeg ikke kan forvente å få svar osv. For det er jeg fullstendig klar over.

Jeg vet ikke om du forstår hva jeg mener. Men her har jeg iallefall forsøkt meg på en forklaring fra a til å. Grunnen til at jeg skriver det, er at jeg håper å forstå selv også, hva som skjer, og fordi jeg har opplevd at du bl.a har hjelpa meg med å forstå og med det kommet videre.

For du har også helt rett i at jeg ikke er bevisst ting og tang. Derfor jeg reagerte på at noen mente jeg manipulerte også, for jeg vet med meg selv at jeg ikke gjør det. Jeg vet bare at det kan ha med intelligens å gjøre, og at jeg ikke kjenner meg selv i hele tatt.

Dette er veldig komplisert også, for det er så mange tråder å dra i. Jeg kan skrive og forklare i det uendelige. Men det er iallefall slik jeg opplever det.

Hei J31.

Jeg ser du sliter for tiden.

Tolkning er noe personlig. Din og min tolkning av samme hendelse kan være ulik. Dermed blir din og min opplevelse og følelse av samme ting også ulik.

Kari sier til Per: Per, jeg likte den buksa.

Hva tar Per dette?

Jo, kanskje tenker Per:

a) Kari liker buksa mi

Kari likte ikke buksa jeg hadde igår.

c) kari synes genseren er stygg og kommenterer derfor buksa.

Hvordan føler så Per seg i tilfellene over?

a) så bra at hun liker buksa. Føler meg fin.

b og c) huff- føler meg elendig. Hvordan kan jeg vite om jeg ser ok ut?

Budskapet mitt er at det du og jeg tenker om en gitt hendelse påvirker måten vi har det.

Jeg har sett NHD har gitt råd om å tolke ting i beste mening. Det er virkelig noe i det. Se rundt deg. De aller fleste menneskene liker deg. De aller fleste menneskene vil deg vel. Veldig mange mennesker engasjerer seg i dine tråder. Dette fordi de vil deg vel.

Hvordan tolke et svar? Blir litt som han Per. Velg å tolke det i positiv favør. I Pers tilfelle var svar a det er det mest rette. Når det gjelder svar til deg - så er rett svar at folk vil deg vel, og gjør sitt ytterste for å løfte deg opp.

Ønsker deg en fredelig påske.

Hilsen

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg vil bare understreke, at dette er gode eksempler på hvor vanskelig det er å knytte seg til andre mennesker. Dette blir for meg en øvingsarena, hvor jeg sakte men sikkert har følt meg frem og blitt kjent med meg selv/min personlighet.

Livet i RL opplever jeg som enda tøffere.

Heldigivs, er jeg fullt klar over at ingen her inne skal være en del av mitt liv i RL. Heldigvis!! Hvis ikke hadde jeg trorlig hatt enda større problemer nå. For jeg vet med min fornuft, at det er stor forskjelll på terapi og "vanlige" mellommenneskelige forhold.

"Jeg vil bare understreke, at dette er gode eksempler på hvor vanskelig det er å knytte seg til andre mennesker. Dette blir for meg en øvingsarena, hvor jeg sakte men sikkert har følt meg frem og blitt kjent med meg selv/min personlighet."

Du vil kunne bli enda mer kjent med deg selv og din personlighet + få en øvingsarena på VOP.

"Livet i RL opplever jeg som enda tøffere."

Forstår det. Ikke handl overilt og si "Jeg vil slutte!" til overlegen. Når du møter han på fredag, så fortell heller hvordan du har hatt det og hva dette har utløst hos deg. Da har du en som kan lytte til deg og gi deg bekreftelse du så sårt trenger.

Når man opplever sånn her som du gjør nå, er det veldig lett å ville gi opp. Trekke seg tilbake, flykte fra det hele. Det er da du skal tenke på viljen din : "Jeg er villig til å kjempe hardt!" Koste hva det koste vil, har du sagt. Dette bor i deg fremdeles, du kjenner det bare ikke nå.

[Gjest J31!]

Neida, det er ingen grunn til å gi opp:-) Og du trenger heller ikke å oppgi terapi:-) Sånne ting som dette skjer.

Det er også mange dager igjen av påska, så heller ingen grunn til at den ikke skulle kunne ta seg opp:-)

Ha det så bra du kan. God påske:-)

Jeg vil fortelle deg noe cathlin, og som kommer så langt innenfra som det bare går an; det du skrev til meg her, var til stor hjelp for meg. Jeg måtte bare la det få synke litt inn først.

Hvorfor det hjalp/hjelper meg at dette kommer fra nettopp deg, er at jeg tror du virkelig vet hva jeg snakker om, og selv har kjent det på kroppen. Bare det at du gir meg et :-) i tilegg, gjorde godt. For det forteller meg at du har det bra nå, noe jeg og er glad for å se, og at det vil bli bedre igjen for også meg.

Jeg vet ikke om jeg er helt på bærtur her nå, hvis dette ikke stemmer, så håper jeg at du korrekterer meg.

Takk for hjelpen, virkelig. (Selv om jeg lurer på om jeg noengang vil greie å komme meg gjennom sånt på egenhånd, uten "bekreftelse" utenfra. Er det ikke det meningen man skal vokse på?)

[Gjest J31!]

Det er ikke så greit å vite hvordan man kan takle sånne ting. Nhd er ikke terapeuten din, selv om du på en måte forholder deg til han på en slik måte, og han har forholdt seg en del til deg som om dere var det. Så jeg skjønner at det blir vanskelig.

Det er vanlig at ting som dette skjer i en terapisammenheng, at man tolker terapeuten sin hit og dit, men det er lettere på en måte når du har en behandler som du møter i RL enn på nett, dere vil få bedre kontakt osv :-)

Vi overlever å ha det vondt, selv om det kjennes nesten umulig:-)

Da forstår jeg endel av det som skjer...

Jeg setter stor pris på også andres engasjement disse dagene. Dere har virkelig stått på... det gir meg mye, - mer enn jeg greier å gi uttrykk for.

Rørt hilsen,

[Gjest J31!]

"Jeg vil bare understreke, at dette er gode eksempler på hvor vanskelig det er å knytte seg til andre mennesker. Dette blir for meg en øvingsarena, hvor jeg sakte men sikkert har følt meg frem og blitt kjent med meg selv/min personlighet."

Du vil kunne bli enda mer kjent med deg selv og din personlighet + få en øvingsarena på VOP.

"Livet i RL opplever jeg som enda tøffere."

Forstår det. Ikke handl overilt og si "Jeg vil slutte!" til overlegen. Når du møter han på fredag, så fortell heller hvordan du har hatt det og hva dette har utløst hos deg. Da har du en som kan lytte til deg og gi deg bekreftelse du så sårt trenger.

Når man opplever sånn her som du gjør nå, er det veldig lett å ville gi opp. Trekke seg tilbake, flykte fra det hele. Det er da du skal tenke på viljen din : "Jeg er villig til å kjempe hardt!" Koste hva det koste vil, har du sagt. Dette bor i deg fremdeles, du kjenner det bare ikke nå.

Men når det gjelder mellommenneskelige forhold da - gruppeterapi? Har jo masse å lære der også.

Du skriver:

''Når man opplever sånn her som du gjør nå, er det veldig lett å ville gi opp. Trekke seg tilbake, flykte fra det hele. Det er da du skal tenke på viljen din : "Jeg er villig til å kjempe hardt!" Koste hva det koste vil, har du sagt. Dette bor i deg fremdeles, du kjenner det bare ikke nå.''

Jeg har faktisk ikke tenkt over at det er det jeg gjør.. at jeg flykter.. Jeg ser det nå..

[Gjest J31!]

Det er ikke farlig å ha det vondt. Det er ikke farlig å ha det vondt. Det er IKKE farlig å ha det vondt. Det er vondt å ha det vondt.

Svar fra NHD kan ikke ta bort smerten din. Kanskje han ikke svarer fordi han ikke har noe nytt å bidra med? Kanskje han ikke svarer fordi du må finne din egen løsning? Hva enn grunnen er - han er ikke redningen.

DU er din egen redning.

Når du reagerer slik du gjør, så tenker jeg litt på når jeg krangler med samboeren min. Jeg vet sammenligningen høres søkt ut, men heng med om du orker.

Vi krangler om noe, det kan være stort eller lite. Han blir sint og går for å gjøre noe annet (noe annet enn å snakke med meg). Jeg blir lei meg. Jo lengre tid vi er "uvenner", jo mer lei meg blir jeg. Etterhvert blir jeg nærmest desperat. Og det er her likhetstrekkene kan sees med din reaksjon.

Jeg vil, vil, VIL at samboeren min skal redde meg fra mine egne følelser. Jeg er nesten villig til å forsøke alt. Noen ganger følger jeg etter han fra rom til rom, i påvente av at han skal trøste meg, klemme meg, si noe til meg. Selv en direkte avvisning er bedre enn ingenting. Noen ganger ønsker jeg å komme med ekstreme, absolutte uttalelser for å vekke en reaksjon (av typen: "Kanskje vi ikke passer sammen allikevel", noe som ligner litt på dine "Jeg må forlate DOL for alltid" utsagn).

I situasjonen glemmer jeg helt at han er en person på lik linje med meg, med sine egne begrensninger, ønsker, tanker og meninger. Og mest av alt glemmer jeg at JEG har ansvar for mine egne følelser og mitt eget liv. Hvis jeg vil sabotere dagen og kvelden min, ja til og med hele forholdet, fordi jeg må holde ut å være litt lei meg på egenhånd - så kan jeg det. Men det er helt og fullt MITT ansvar.

Følelsene dine er selvfølgelig høyst reelle, J31. Det tviler jeg ikke på. Men de er verken konstruktive eller gjennomtenkte. Man KAN styre følelsene sine, selv om det ikke føles slik.

Du hjelper ikke deg selv på vei ved å spørre etter svar om og om igjen. Om krisen virkelig er så stor, så må du ringe behandleren og få øyeblikkelig hjelp. Hvis du bare vil ha noen å snakke med og generelle råd, så ringer du en hjelpelinje.

Hvis ingen av de mulighetene virker nødvendige, så må du faktisk finne metoder å holde ut på. Barn dør ikke av at mamma eller pappa har noen vonde dager. Ta vare på de som best du kan (man kan ofte mye bedre enn man tror) og be om hjelp fra familie/venner, slik at du får litt avlastning.

God påske

Imponerende god og overbevisende forklaring!

[Gjest J31!]

Ja, jeg leser alle "svar til meg".

Jeg har tolket svaret ditt feil. Det beklager jeg.

Skjønner at du ikke er sint på, lei av meg eller noe i den retningen. Det er ingen grunn til det.

Ville bare si det..

[Gjest J31!]

Ja, du får ta det opp der, det er jo der bestemmelsene tas.

God påske J31.

God påske til deg også, sjøbris. Og takk for din ærlighet. :-)

[Gjest J31!]

Hei surrehue:-)

Nå kaver du fælt. Prøv å senke skuldrene og glemme evt. innlegg du helst ikke skulle ha skrevet. Det er litt rart å lese hvilken vekt du legger på det du måtte ha fått av negative kommentarer, da du gjennomgående har fått svært mange støttende kommentarer gjennom lang tid.

Tror også at episoder på dol blir mye "større" for deg enn det er grunn for. Ting som blir skrevet her glemmes som regel fort av andre, men når du selv kverner rundt de samme temaene så forsterker du det som måtte ha vært av negative episoder. Synes det ville være lurt av deg å ta en pause fra dol til over påske.

God påske til deg og barna:-)

Roen har senket seg.. og du har helt rett, som vanlig.. ;o) God påske frosken.

[Gjest J31!]

1. Jeg er ikke sint på deg eller vil du skal slutte helt å bruke forumet.

2. Det er ikke så godt å oppleve at en blir tolket i verste mening og misforstått.

3. Men samtidig skjønner jeg at dette handler mest om deg og det du sliter med. Ser du at selv om du kan få skarpe tilbakemeldinger eller kritikk så trenger ikke det bety at NHD er sint på "deg", at vi ønsker du skal forlate forumet , er til bry etc.

Uansett om noen skulle være irritert på deg eller ha noen negative følelser overfor deg hva kan du i grunn gjøre med det?

Hvorfor må det bety så utrolig mye?. Det er fremmede mennesker på en nettkanal , hvorfor er det så viktig hva de synes eller ikke synes om deg?.

Du har gitt meg så mange tilbakemeldinger jeg kjenner meg så igjen i at jeg kan bli helt satt ut av det.. det vil jeg takke deg for. Du treffer ganske ofte blink, for å si det sånn...

Jeg håper at du vil få en god og fredelig påske. Jeg skal jobbe og har fri idag og lørdag.. men det gjør meg godt i tillegg til at jeg jo får dobbel lønn disse dagene.

Så du sendte meg en klem her om dagen. Klem tilbake om du vil ha ;o)

[Gjest Deva]

Jeg skal prøve meg fra a til å slik jeg opplever det hele.

Måten han svarte meg på i mobbetråden, gjorde meg veldig veldig usikker. Jeg aner ikke hvordan jeg skal tolke det, den eneste måten jeg tolker det på, er negativ, selv om jeg prøver å tolke det annerledes.

Jeg spør om hjelp til å komme meg utav noe destruktivt. Får ikke det (det er også ok, for jeg skjønner at vi er mange om "beinet" her inne - så det har ikke noe med det å gjøre..).

Jeg får tilbakemeldinger fra andre, jeg blir forvirret og usikker. Hvem og hva skal jeg høre på.

Jeg spør på nytt, slik jeg ser også andre gjør om de virkelig ønsker svar på noe (også her vet jeg at jeg ikke kan forvente noe).

Jeg velger å spørre på nytt neda en gang, hvor jeg også spør om han leser alle svar han får. Svaret ser du selv, og som jeg for min del tolker dit hen et klar og tydelig at JA DET GJØR JEG.

Jeg spør så på nytt, altså dette spm, hvor jeg nærmest ber på mine knær og uttrykker klart og tydelig at dette takler jeg ikke og om jeg bare kan gi opp fordi jeg mislykkes.

Jeg kan ikke vite hva andre tenker, men det svaret han ga meg, sier meg at jeg skal slutte å mase og at han er LEI. Jeg kan ikke med min fornuft forstå det annerledes.

Da begynner jeg å tenke at ok, - jeg skjønner veldig godt om han er det, fordi jeg ikke følger råd, slik han selv har sagt. Jeg tenker også, hvorfor gir ikke de andre/dere opp også?

Og når en profesjonell terapeut som han gir meg slike tanker eller følelser, så tenker jeg at jeg bare kan gi opp fordi jeg ikke kan hjelpes mer.

Jeg tenker også, at jeg bare kan gi opp fordi jeg ikke takler å ha det så vondt. For jeg gjør det nemlig ikke. Jeg går bare rundt meg selv og skjelver og gjør alt for å svelge klumpen i halsen. Jeg har tross alt to unger som trenger meg.

Jeg er nødt til å prioritere morsrollen. De har ingen far som stiller opp. MAO: Da har jeg ikke noe annet valg, og tenker at jeg må ta dette opp neste time, avslutte alt og bare gå videre med livet, uten terapi. For hvordan skal det bli i rl, når jeg reagerer så voldsomt på nett, over ansiktsløse folk??? Da sier det seg også selv :-( For alt i alt, så har ikke dette bare noe med han å gjøre, men også andre - det at jeg ikke takler å slippe andre inn på meg (men misforstå meg ikke, jeg har fått utrolig mye verdfifullt).

Jeg har aldri opplevd å ha det så vondt noen gang, og jeg skulle ønske det hele bare var et mareritt. Samtidig skammer jeg meg, for hvorfor takler jeg ikke slike følelsesgreier - men vold som ikke gjorde noe sånt med meg i hele tatt??? Jeg hater meg selv bare mer og mer. For jeg kan ikke forstå at dette er normalt i terapisammenheng, men at dette faktisk ER meg. Et monster fyllt av masse dritt.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal takle sånt i hele tatt. Jeg kjenner bare at jeg ikke ønsker svar fra han i dette lenger. For meg ville ikke det vært riktig nå - da ville han kun fått meg til å føle meg som en unge som vil ha viljen sin. Samtidig som jeg er sint på meg selv, for jeg vet med min fornuft at jeg ikke kan forvente å få svar osv. For det er jeg fullstendig klar over.

Jeg vet ikke om du forstår hva jeg mener. Men her har jeg iallefall forsøkt meg på en forklaring fra a til å. Grunnen til at jeg skriver det, er at jeg håper å forstå selv også, hva som skjer, og fordi jeg har opplevd at du bl.a har hjelpa meg med å forstå og med det kommet videre.

For du har også helt rett i at jeg ikke er bevisst ting og tang. Derfor jeg reagerte på at noen mente jeg manipulerte også, for jeg vet med meg selv at jeg ikke gjør det. Jeg vet bare at det kan ha med intelligens å gjøre, og at jeg ikke kjenner meg selv i hele tatt.

Dette er veldig komplisert også, for det er så mange tråder å dra i. Jeg kan skrive og forklare i det uendelige. Men det er iallefall slik jeg opplever det.

Trenger NHD sitt svar bety sååå mye?

Og om han er lei,hva så?

[Gjest J31!]

Trenger NHD sitt svar bety sååå mye?

Og om han er lei,hva så?

Nei, det er mer komplisert enn som så..

God påske og takk for svar til deg også...

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Men når det gjelder mellommenneskelige forhold da - gruppeterapi? Har jo masse å lære der også.

Du skriver:

''Når man opplever sånn her som du gjør nå, er det veldig lett å ville gi opp. Trekke seg tilbake, flykte fra det hele. Det er da du skal tenke på viljen din : "Jeg er villig til å kjempe hardt!" Koste hva det koste vil, har du sagt. Dette bor i deg fremdeles, du kjenner det bare ikke nå.''

Jeg har faktisk ikke tenkt over at det er det jeg gjør.. at jeg flykter.. Jeg ser det nå..

Hei kjære,

ja, men det er veldig bra du gjør. Det fins flere veier til Rom. Sånn ståa er nå så tror jeg det aller beste er kun å ha èn person i RL i terapi å forholde deg til. Så kan du få utvikla mer trygghet og komme nær ett RLmenneske. Tror også det vil være veldig fint for deg å ha èn person i RL nå, som kan gi bare deg oppmerksomhet i timene. I gr.terapi får man mindre tid pr. deltaker og mindre doser oppmerksomhet/tid/bekreftelse til den enkelte. (gr.terapi handler veldig mye om prosesser som skjer innad i gr., relasjoner osv. Det du trenger nå er kanskje å bygge opp èn trygg RL-relasjon først.)

[Gjest J31!]

Hei kjære,

ja, men det er veldig bra du gjør. Det fins flere veier til Rom. Sånn ståa er nå så tror jeg det aller beste er kun å ha èn person i RL i terapi å forholde deg til. Så kan du få utvikla mer trygghet og komme nær ett RLmenneske. Tror også det vil være veldig fint for deg å ha èn person i RL nå, som kan gi bare deg oppmerksomhet i timene. I gr.terapi får man mindre tid pr. deltaker og mindre doser oppmerksomhet/tid/bekreftelse til den enkelte. (gr.terapi handler veldig mye om prosesser som skjer innad i gr., relasjoner osv. Det du trenger nå er kanskje å bygge opp èn trygg RL-relasjon først.)

Ja, og det skal bli godt også, få en person å forholde seg til, det koster litt ekstra for å si det sånn, å få SÅ mye oppmerksomhet rundt seg selv - på både godt og vondt.

Han snakket om en pyramide, legen, at det jeg må bygge først, er bunnen..

Så, det betyr nok langvarig terapi/byggeprosess..

Igjen, takk! Jeg leste også den linken om pf', den ga meg mange svar og foklaringer.

[Gjest Deva]

Nei, det er mer komplisert enn som så..

God påske og takk for svar til deg også...

Ha en god påske du også ; )

Nå skal jeg finne meg en kvikklunsj.