NHD: Vær så snill å gi meg et råd...

[bibben]

Til nhd,

Jeg håper at du har anledning til å svare meg her. Jeg er fortvilet og vil sette stor pris på et svar fra deg. Jeg trenger kort og godt noen råd som kan gi meg håp og tro på fremtiden.

Jeg husker stadig mindre, og jeg sliter veldig med å se sammenhenger. Jeg er redd for helt å miste oversikten over mitt eget liv. Dette er utrolig skremmende. Jeg husker ikke viktige ting i livet, og jeg klarer vanskelig å følge med på samtaler, tv-programmer, avisartikler og andre input som krever min oppmerksomhet for å lagres i hukommelsen.

Er det noe jeg selv kan gjøre for å stoppe denne skremmende utviklingen? Har jeg noen påvirkningsmuligheter?

Jeg er veldig redd for at mennesker som jeg bryr meg om ikke orker å kommunisere med meg etter hvert som jeg glemmer viktige ting som de har fortalt meg eller at jeg ikke klarer å henge med i samtalene vi har sammen.

Dette er i ferd med å bli en ond sirkel idet jeg er så redd for ikke å huske at jeg i alle fall ikke klarer det.

Jeg ser på meg selv som et nøkternt og jordnært menneske. Jeg ønsker minst av alt å fremstå som person som ikke har troverdighet, en det ikke går an å stole på.

Jeg er ikke syk nå, jeg er bare redd og engstelig for fremtiden.

Det er viktig for meg å bli trodd, og at min stemme har en vesentlig betydning når jeg skal forklare hvordan jeg har det.

Jeg vil gjerne ha gode råd, og jeg er åpen for et hvert samarbeid som kan være konstruktivt i forhold til å redusere mine ”hukommelsesvansker”.

Når det er sagt, så bærer jeg på en sannhet jeg egentlig ikke liker å flagge så veldig fordi jeg med dette kan tilskrives vrangforestillinger eller å ha en fiks idé. Men, jeg føler samtidig at jeg må være oppriktig og å si noe om hva jeg tror er årsaken til at jeg har havnet i dette uføre.

Jeg opplever at alt som har med mitt liv her og nå, er tuftet på en eneste stor misforståelse, at jeg ikke egentlig feiler noen ting som helst, men at diverse omstendigheter har gjort at jeg nå går på medisiner og at disse medisinene ”forgifter” meg og gir meg de symptomene som igjen gjør at andre mener jeg bør gå på medisiner. En ond sirkel med andre ord. Det er skremmende når hodet mitt svikter meg, og jeg er redd for dette med ”forgiftningen”.

Det er som rent kognitivt å løpe i motvind og jeg er redd for å miste orienteringen fullstendig. Det er min store skrekk.

Jeg er klar over at dette siste avsnittet kan spenne ben under min troverdighet, at jeg kan fremstå som psykotisk eller noe i den retning, det er jeg som nevnt ikke selvom tanken om "forgiftning" sikkert er et slags begrep som får varselklokkene til å ringe hos fagfolk.

Jeg har tillit til at du ser alvoret i det jeg forøvrig har skrevet og at du tar det på en skikkelig måte.

Til orientering går jeg p.t. på Zeldox: 2x20 mg, Zyprexa: 5 mg, Lamictal 200 mg.

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg mener at jeg kjenner "grunnsykdommen" din, og mitt svar tar utgangspunkt i det.

Jeg oppfatter at du beskriver som problem både en generell kognitiv svikt, men mer spesielt problemer med konsentrasjon og hukommelse.

Jeg tenker at dette kan skyldes tre ting eller kombinasjoner av de tre:

- grunnsykdommen

- tilleggsproblemer med depresjon

- medisineringen

Jeg minner om de begrensninger som ligger i at dette kun er en kontakt på nettet. Jeg vil derfor at du skal drøfte mitt svar med din behandler før du iverksetter tiltak.

Jeg mistenker at de plager du beskriver i hovedsak skyldes Lamictal. Jeg vil tro at for deg er Lamictal ikke kjernen i behandlingen, men mer en "tilleggsmedisin". Om så er tilfelle, synes jeg det bør overveies å forsøke en seponering av Lamictal med en etterfølgende god evaluering av resultatet.

Håper dette var til noe hjelp. God påske :-)

[Gjest]

Jeg kan i alle fall fortelle at jeg fikk stor bedring på konsentrasjonen etter å begynne på AP... var helt umulig å tenke...!!! før jeg begynte på de. I alle fall den siste perioden. Klarte ikke regne ut enkle addisjons-regnestykker. Så begynte jeg på AP, og etter noen uker fungerte jeg normalt igjen... er fortsatt ganske svak på konsentrasjon og oppmerksomhet, men det er normalt, det er bare litt lavt tatt i betraktning hvor sterk jeg er på logikk og slike ting.

Jeg tror det du opplever er negative symptomer, og dette er visst faktisk vanskeligere å behandle enn positive... men det kan være enkelte medisiner som funker bedre enn andre.

[bibben]

Jeg mener at jeg kjenner "grunnsykdommen" din, og mitt svar tar utgangspunkt i det.

Jeg oppfatter at du beskriver som problem både en generell kognitiv svikt, men mer spesielt problemer med konsentrasjon og hukommelse.

Jeg tenker at dette kan skyldes tre ting eller kombinasjoner av de tre:

- grunnsykdommen

- tilleggsproblemer med depresjon

- medisineringen

Jeg minner om de begrensninger som ligger i at dette kun er en kontakt på nettet. Jeg vil derfor at du skal drøfte mitt svar med din behandler før du iverksetter tiltak.

Jeg mistenker at de plager du beskriver i hovedsak skyldes Lamictal. Jeg vil tro at for deg er Lamictal ikke kjernen i behandlingen, men mer en "tilleggsmedisin". Om så er tilfelle, synes jeg det bør overveies å forsøke en seponering av Lamictal med en etterfølgende god evaluering av resultatet.

Håper dette var til noe hjelp. God påske :-)

Tusen, tusen takk for raskt svar! Nå ble jeg glad...og litt håpefull også.

Jeg skal så avgjort ta opp dette med Lamictalen!

Til opplysning kan jeg bare nevne at jeg heldigvis ikke er deprimert selv om jeg har noen tanker om fremtiden som skremmer meg.

Jeg ønsker deg en riktig god påske )

Mvh

[Gjest]

Tusen, tusen takk for raskt svar! Nå ble jeg glad...og litt håpefull også.

Jeg skal så avgjort ta opp dette med Lamictalen!

Til opplysning kan jeg bare nevne at jeg heldigvis ikke er deprimert selv om jeg har noen tanker om fremtiden som skremmer meg.

Jeg ønsker deg en riktig god påske )

Mvh

:-)

Får håpe det er Lamictalen. :-)

[Gjest Grågrønn]

Tusen, tusen takk for raskt svar! Nå ble jeg glad...og litt håpefull også.

Jeg skal så avgjort ta opp dette med Lamictalen!

Til opplysning kan jeg bare nevne at jeg heldigvis ikke er deprimert selv om jeg har noen tanker om fremtiden som skremmer meg.

Jeg ønsker deg en riktig god påske )

Mvh

Håper det kan hjelpe deg bibben, at det kan gjøre det lettere, at nhd har rett.

Synes det høres så fælt ut at du har det sånn, og så synes jeg liksom at jeg kan kjenne det igjen liksom, selv om det sikkert var annerledes for meg enn for deg, men jeg synes det høres så likt ut når du beskriver det.

Håper det blir bedre etterhvert, og ønsker deg en riktig god påske.

[Gjest]

Jeg kan i alle fall fortelle at jeg fikk stor bedring på konsentrasjonen etter å begynne på AP... var helt umulig å tenke...!!! før jeg begynte på de. I alle fall den siste perioden. Klarte ikke regne ut enkle addisjons-regnestykker. Så begynte jeg på AP, og etter noen uker fungerte jeg normalt igjen... er fortsatt ganske svak på konsentrasjon og oppmerksomhet, men det er normalt, det er bare litt lavt tatt i betraktning hvor sterk jeg er på logikk og slike ting.

Jeg tror det du opplever er negative symptomer, og dette er visst faktisk vanskeligere å behandle enn positive... men det kan være enkelte medisiner som funker bedre enn andre.

Altså når jeg sa jeg trodde det var negative symptomer så var jo det bare for å si at jeg ikke trodde det var medisinene sin skyld... var det som var poenget mitt... jeg vet jo ingenting om din sykdom.

[Gjest]

Altså når jeg sa jeg trodde det var negative symptomer så var jo det bare for å si at jeg ikke trodde det var medisinene sin skyld... var det som var poenget mitt... jeg vet jo ingenting om din sykdom.

Men så var det jo kanskje medisinen allikevel, hehe vittig. :-)

[bibben]

Håper det kan hjelpe deg bibben, at det kan gjøre det lettere, at nhd har rett.

Synes det høres så fælt ut at du har det sånn, og så synes jeg liksom at jeg kan kjenne det igjen liksom, selv om det sikkert var annerledes for meg enn for deg, men jeg synes det høres så likt ut når du beskriver det.

Håper det blir bedre etterhvert, og ønsker deg en riktig god påske.

Kjære Grågrønn,

Hyggelig å høre fra deg (som alltid)!

Hvordan har du det?

Det er godt å fornemme at andre kjenner seg igjen i det jeg skriver. På den måten reduseres følelsen av å være alene med slike problemer.

Jeg blir bare mer og mer engstelig for hva det er som skjer med meg, og ønsker mest av alt å sette en stopper for utviklingen.

Jeg har lurt litt på dette med traumer. Om det er slike som ligger og forstyrrer og sperrer for oppmerksomheten som igjen påvirker hukommelsen. En slags domino-effekt. Noen psykologer mener at det hjelper å punktere traumer for å få mer kognitiv kapasitet til "her-og-nå-livet".

Hvis jeg har forstått nhd rett, så er han ikke så opptatt av hermetiserte traumer, og at det ikke nytter å grave i gammelt gruff.

Ikke vet jeg...men jeg kjenner at jeg trenger å få mobilisert litt håp om at jeg i alle fall kan gjøre noe for å gjenvinne hukommelsen.Akkurat nå vandrer jeg i en slags tåkesky, og har mistet fullstendig retningssansen.

Rent bortsett fra det, så skal jeg har en rolig påske her, og forsøke å kose meg som best jeg kan.

Jeg håper at du har noe godt opp i ermet hva angår gjennomføringen av påskedagene.

Mange varme tanker fra meg i alle fall!

[bibben]

:-)

Får håpe det er Lamictalen. :-)

Takk SMIR for svarene fra deg!

Hyggelig når du bidrar meg gode refleksjoner. Det setter jeg pris på.

Det er mange ting ved din situasjon som jeg kjenner meg igjen i. Det gir en slags tilhørighets-fornemmelse, ja at vi hører til samme "tribe" for å si det slik. Selvom du tidvis er mer ekstrem (sorry mac, men jeg mener det) enn jeg selv føler at jeg er, så er det en del grunnleggende ting som jeg føler at vi har felles. Dette med å tro på at en faktisk ikke feiler noen verdens ting, men at det bunner i latskap for eksempel. Jeg opplever at hele min kontakt med psykiatrien bunner i en misforståelse, og jeg er faktisk overbevist om at det stemmer. Vel, med dette som bakteppe er det vanskelig å mobilisere motivasjon til å la seg medisinere. Jeg føler at jeg har ført hele kostebinderiet bak lyset. Det er ubehagelig å innrømme det, men det er slik det er. Av dette føler at en driver trygdemisbruk...osv...listen over synder er lang...

Du skriver at du har fått bedre konsentrasjon etter AP. Vel, da er det kanskje et bevis på at du har hatt regulært tankekjør eller noe i den retning...og da er du jo behandlingstrengende? For meg er det motsatt. Jeg er redd for at konsentrasjonen er blitt forstyrret av AP. men pga slett hukommelse skal jeg ikke sverge på kausaliteten her.

Igjen takk for dine svar. Det er i slike sammenhenger det er veldig hyggelig å høre fra deg )

God påske!

[Gjest Grågrønn]

Kjære Grågrønn,

Hyggelig å høre fra deg (som alltid)!

Hvordan har du det?

Det er godt å fornemme at andre kjenner seg igjen i det jeg skriver. På den måten reduseres følelsen av å være alene med slike problemer.

Jeg blir bare mer og mer engstelig for hva det er som skjer med meg, og ønsker mest av alt å sette en stopper for utviklingen.

Jeg har lurt litt på dette med traumer. Om det er slike som ligger og forstyrrer og sperrer for oppmerksomheten som igjen påvirker hukommelsen. En slags domino-effekt. Noen psykologer mener at det hjelper å punktere traumer for å få mer kognitiv kapasitet til "her-og-nå-livet".

Hvis jeg har forstått nhd rett, så er han ikke så opptatt av hermetiserte traumer, og at det ikke nytter å grave i gammelt gruff.

Ikke vet jeg...men jeg kjenner at jeg trenger å få mobilisert litt håp om at jeg i alle fall kan gjøre noe for å gjenvinne hukommelsen.Akkurat nå vandrer jeg i en slags tåkesky, og har mistet fullstendig retningssansen.

Rent bortsett fra det, så skal jeg har en rolig påske her, og forsøke å kose meg som best jeg kan.

Jeg håper at du har noe godt opp i ermet hva angår gjennomføringen av påskedagene.

Mange varme tanker fra meg i alle fall!

Hei bibben.

Jeg har det greit, høytidene er for så vidt ikke min favoritt tid på året, men denne påsken går nokså greit. :-) Skal treffe venner og jobbe. Hyggelig det.

Når det gjelder hva som virker for hvem, så tror jeg det er veldig individuelt. For min del har det hjulpet å drive med "punkutering".

Men jeg vet ikke om det er det som har hjulpet på de hukommelsesproblemene mine, jeg tror ikke det. Jeg vet bare at det kom, etter at jeg var usannsynlig redd en periode. Jeg kunne kjenne at noe "galt" skjedde med hjernen min, rent fysisk, så startet de problemene som varte i to år. Alt ble, som du sier, bare en tåke. Jeg husket ikke fra situasjon til situasjon. Kunne ikke huske navn på mennesker jeg så daglig. Husket ikke hvor jeg hadde vært, og hva jeg hadde gjort. Husket ikke de hva jeg hadde gjort siste 6 årene av livet mitt når psykologen spurte, jeg måtte gå i papirer og lete for å finne det ut. Leste setninger gang på gang, uten å huske/forstå hva som sto.

Jeg hadde nok med å være der jeg var, og det var som om alt hadde ulike spor, og at noen spor stjal alt. Men jeg husket mange vonde episoder, så fryktelig godt.

Det var disse jeg jobbe med i terapien, men jeg klarte ikke snakke om det, så jeg skrev.

Men jeg vet ikke, kan ikke forklare hva det var som gjorde at hukommelsen ble bedre. Så jeg føler meg litt maktesløs i det å kunne gi deg noen råd for hva som kan hjelpe, for det var ikke noe konkret som hjalp meg. Det var mer sånn at jeg bare holdt ut hverdagen, at jeg bare måtte holde ut.

Så kom den "skikkelige" utblåsningen i form av en psykose der jeg gjorde mye rart. At jeg var "skikkelig" psykotisk, det varte ikke så lenge heldigvis.

Etterpå var jeg fremdeles nokså psykotisk, men da var det på vei til å gå over, gradvis, og jeg visste det. Kjente det i "hjernen", at det som hadde gått galt, nå var på vei til å rettes opp (høres rart ut, men...).

Men psykologen min mener at psykosen startet den gangen jeg var så fryktelig redd. Og jeg tror også det, jeg tror jeg var i prodromalfasen fra den tiden og til den "full blown psychosisen" sprang ut. For meg var dette slutten på starten av hukommelsesproblemene. Etterpå, ble jeg gradvis mindre "psykotisk" i tankegangen, selv om det tok en tid. Og det føltes som om hjernen holdt på å "bygge seg opp" igjen. Jeg sov blant annet fryktelig mye, og jeg trengte det. Og pr i dag har jeg ikke slike hukommelsesproblemer.

Jeg er distre, men det vil jeg nok alltid være, det er ikke det samme, overhode! :-)

Så, jeg vet ikke om jeg har så mange råd å gi her. Jeg vet ikke helt hva som gjorde at det gikk over, men det som kanskje kan være en trøst, er -at- det gikk over. At det kan gi seg for deg også, en dag. Det kan jo være som nhd sier, at lamictalen har uheldig virkning på deg. Jeg håper det, for din del.

Det er bare så fælt å ha det sånn, uten å ha mulighet til å påvirke det (for min del ihvertfall), men kanskje finnes det måter å gjøre det på. Jeg bare kjenner ikke til det. Og kanskje er punktuering en måte for å få store ting litt mindre.

Dersom du går og forsøker å "skjule" tanker og følelser som gnager inni deg, kan det uansett være fint å forsøke å få kontroll på det.

Jeg vet ikke helt bibben. Synes det er fryktelig trist å høre at du har det sånn.

Håper du får ei fin påske, at du også har planlagt noe givende :-)

For min del, var det mer å bare ta en dag av gangen, og flyte med i det som kom, jeg følte ikke at jeg klarte å påvirke det i noen stor grad. Men så ga det seg av seg selv, med masse hvile. Så sånn sett, er håpet kanskje det viktigste. Og det å ikke gi opp.

Mvh

[bibben]

Hei bibben.

Jeg har det greit, høytidene er for så vidt ikke min favoritt tid på året, men denne påsken går nokså greit. :-) Skal treffe venner og jobbe. Hyggelig det.

Når det gjelder hva som virker for hvem, så tror jeg det er veldig individuelt. For min del har det hjulpet å drive med "punkutering".

Men jeg vet ikke om det er det som har hjulpet på de hukommelsesproblemene mine, jeg tror ikke det. Jeg vet bare at det kom, etter at jeg var usannsynlig redd en periode. Jeg kunne kjenne at noe "galt" skjedde med hjernen min, rent fysisk, så startet de problemene som varte i to år. Alt ble, som du sier, bare en tåke. Jeg husket ikke fra situasjon til situasjon. Kunne ikke huske navn på mennesker jeg så daglig. Husket ikke hvor jeg hadde vært, og hva jeg hadde gjort. Husket ikke de hva jeg hadde gjort siste 6 årene av livet mitt når psykologen spurte, jeg måtte gå i papirer og lete for å finne det ut. Leste setninger gang på gang, uten å huske/forstå hva som sto.

Jeg hadde nok med å være der jeg var, og det var som om alt hadde ulike spor, og at noen spor stjal alt. Men jeg husket mange vonde episoder, så fryktelig godt.

Det var disse jeg jobbe med i terapien, men jeg klarte ikke snakke om det, så jeg skrev.

Men jeg vet ikke, kan ikke forklare hva det var som gjorde at hukommelsen ble bedre. Så jeg føler meg litt maktesløs i det å kunne gi deg noen råd for hva som kan hjelpe, for det var ikke noe konkret som hjalp meg. Det var mer sånn at jeg bare holdt ut hverdagen, at jeg bare måtte holde ut.

Så kom den "skikkelige" utblåsningen i form av en psykose der jeg gjorde mye rart. At jeg var "skikkelig" psykotisk, det varte ikke så lenge heldigvis.

Etterpå var jeg fremdeles nokså psykotisk, men da var det på vei til å gå over, gradvis, og jeg visste det. Kjente det i "hjernen", at det som hadde gått galt, nå var på vei til å rettes opp (høres rart ut, men...).

Men psykologen min mener at psykosen startet den gangen jeg var så fryktelig redd. Og jeg tror også det, jeg tror jeg var i prodromalfasen fra den tiden og til den "full blown psychosisen" sprang ut. For meg var dette slutten på starten av hukommelsesproblemene. Etterpå, ble jeg gradvis mindre "psykotisk" i tankegangen, selv om det tok en tid. Og det føltes som om hjernen holdt på å "bygge seg opp" igjen. Jeg sov blant annet fryktelig mye, og jeg trengte det. Og pr i dag har jeg ikke slike hukommelsesproblemer.

Jeg er distre, men det vil jeg nok alltid være, det er ikke det samme, overhode! :-)

Så, jeg vet ikke om jeg har så mange råd å gi her. Jeg vet ikke helt hva som gjorde at det gikk over, men det som kanskje kan være en trøst, er -at- det gikk over. At det kan gi seg for deg også, en dag. Det kan jo være som nhd sier, at lamictalen har uheldig virkning på deg. Jeg håper det, for din del.

Det er bare så fælt å ha det sånn, uten å ha mulighet til å påvirke det (for min del ihvertfall), men kanskje finnes det måter å gjøre det på. Jeg bare kjenner ikke til det. Og kanskje er punktuering en måte for å få store ting litt mindre.

Dersom du går og forsøker å "skjule" tanker og følelser som gnager inni deg, kan det uansett være fint å forsøke å få kontroll på det.

Jeg vet ikke helt bibben. Synes det er fryktelig trist å høre at du har det sånn.

Håper du får ei fin påske, at du også har planlagt noe givende :-)

For min del, var det mer å bare ta en dag av gangen, og flyte med i det som kom, jeg følte ikke at jeg klarte å påvirke det i noen stor grad. Men så ga det seg av seg selv, med masse hvile. Så sånn sett, er håpet kanskje det viktigste. Og det å ikke gi opp.

Mvh

Kjære Grågrønn )

Tusen, tusen takk for ditt rause og velskrevne svar til meg. Det satt jeg enormt pris på!

Jeg håper påsken din har vært ok så langt, og at dagene er gode både sosialt og jobbmessig.

Jeg kan forstå av det du skriver at du virkelig har kommet deg igjennom en lang og vanskelig prosess. Det å vandre rundt i tåka og bli fanget inn i psykotiske landskap er utrolig skremmende, det forstår jeg.

Jeg tror, som du nevner, at det å være ekstremt redd er noe av kjernen i problemet. Det å gå rundt i alarmberedskap forstyrrer kort sagt hele systemet både fysisk og psykisk. Det forstyrrer enhver klar tanke, og det tærer på skrotten.

Du skriver at “punktering” av traumer og gammelt gruff har fungert for deg, og det synes jeg er løfterikt å lese. Det jo betyr at noe nytter. Det gir meg håp!

Jeg er villig til nær sagt hva som helst for å bedre på min nåværende situasjon. Ingenting skal stå uprøvet. Jeg skal i gang med en ny runde individualterapi hos en psykolog nå i mai. Vedkommende tilhører visst den tradisjonen som mener at det kan ha noe for seg å jobbe med traumer. Jeg skal i alle fall forsøke å være så positiv, “open minded” og velvillig som jeg nå kan. I utgangspunktet synes jeg det er veldig, veldig vanskelig å jobbe med slike ting fordi jeg blir så stum. Det står helt stille i hodet mitt. Det er bare mye indre “sus” i ørene. En slags øredøvende stillhet og en voldsom hjertebank. Jeg blir redd og jeg blir fortvilet over at alt er så rotete og kaotisk. Jeg har mange følelser, men lite ord.

Beskrivelsen du gir av hukommelsesproblemene uttrykker så til de grader den situasjonen jeg selv føler at jeg er i. Ja, du treffer fullstendig spikeren på hodet. Det å merke gang etter gang at hele strekk av virkeligheten er borte, er egentlig rent utsagt forferdelig. Jeg kan, eksepelvis, miste hele gårsdagen fullstendig ut av hukommelsen. Jeg husker ikke viktige ting som har skjedd med meg eller de jeg bryr meg om. Samtaler er helt ute av bevisstheten og jeg må sjekke og sjekke hva jeg har skrevet ned for å vite hva som har skjedd. Jeg kan se fotografier av med selv, sammen med andre, og har ikke den ringeste anelse om hvor jeg har vært eller når det har funnet sted. Det å miste orienteringen på denne måten er for meg skremmende og trist på én gang. Jeg føler at jeg mister mye viktig livsinnhold. Særlig er det vemodig å glemme gode hendelser og vennlige setninger som jeg møter på min vei.

Dette med å fornemme eller tro at det er noe fysisk galt med hodet er typisk. Selvom jeg er udersøkt grundig med MR på kryss og tvers, så kan jeg altså ikke fri meg for å tenke at hjernen svinner hen, krymper eller noe sånt. Jeg tenker at dette minner om Alzheimer. Trøsten er at de ikke kunne påvise noe fysiologisk galt på MRn, så da står vel bare en psykologisk forklaring igjen, ja da i tillegg til at det kan skyldes bivirkninger.

Takk for dine forhåpninger til Lamictalen på mine vegne ) Ja, jeg holder også en knapp på den. Når jeg har fått stabilisert de øvrige medisinene som jeg står på nå, så vil jeg forsøke å redusere Lamictalen.

Kanskje må en, som du uttrykker det, ha tillitt til at forandringene kommer litt dag for dag...der tålmodighet og håp kanskje er nøkkelord som en må holde fast i bevisstheten.

Takk igjen for alle tankene du ville dele med meg. Det gjorde godt å føle at andre hadde gått den samme veien før meg. Det gir implisitt en porsjon trygghet og “felleskap” på et vis )

Jeg sender deg et stort påskeegg med gode tanker over eteren!

Klem fra

[Gjest Grågrønn]

Kjære Grågrønn )

Tusen, tusen takk for ditt rause og velskrevne svar til meg. Det satt jeg enormt pris på!

Jeg håper påsken din har vært ok så langt, og at dagene er gode både sosialt og jobbmessig.

Jeg kan forstå av det du skriver at du virkelig har kommet deg igjennom en lang og vanskelig prosess. Det å vandre rundt i tåka og bli fanget inn i psykotiske landskap er utrolig skremmende, det forstår jeg.

Jeg tror, som du nevner, at det å være ekstremt redd er noe av kjernen i problemet. Det å gå rundt i alarmberedskap forstyrrer kort sagt hele systemet både fysisk og psykisk. Det forstyrrer enhver klar tanke, og det tærer på skrotten.

Du skriver at “punktering” av traumer og gammelt gruff har fungert for deg, og det synes jeg er løfterikt å lese. Det jo betyr at noe nytter. Det gir meg håp!

Jeg er villig til nær sagt hva som helst for å bedre på min nåværende situasjon. Ingenting skal stå uprøvet. Jeg skal i gang med en ny runde individualterapi hos en psykolog nå i mai. Vedkommende tilhører visst den tradisjonen som mener at det kan ha noe for seg å jobbe med traumer. Jeg skal i alle fall forsøke å være så positiv, “open minded” og velvillig som jeg nå kan. I utgangspunktet synes jeg det er veldig, veldig vanskelig å jobbe med slike ting fordi jeg blir så stum. Det står helt stille i hodet mitt. Det er bare mye indre “sus” i ørene. En slags øredøvende stillhet og en voldsom hjertebank. Jeg blir redd og jeg blir fortvilet over at alt er så rotete og kaotisk. Jeg har mange følelser, men lite ord.

Beskrivelsen du gir av hukommelsesproblemene uttrykker så til de grader den situasjonen jeg selv føler at jeg er i. Ja, du treffer fullstendig spikeren på hodet. Det å merke gang etter gang at hele strekk av virkeligheten er borte, er egentlig rent utsagt forferdelig. Jeg kan, eksepelvis, miste hele gårsdagen fullstendig ut av hukommelsen. Jeg husker ikke viktige ting som har skjedd med meg eller de jeg bryr meg om. Samtaler er helt ute av bevisstheten og jeg må sjekke og sjekke hva jeg har skrevet ned for å vite hva som har skjedd. Jeg kan se fotografier av med selv, sammen med andre, og har ikke den ringeste anelse om hvor jeg har vært eller når det har funnet sted. Det å miste orienteringen på denne måten er for meg skremmende og trist på én gang. Jeg føler at jeg mister mye viktig livsinnhold. Særlig er det vemodig å glemme gode hendelser og vennlige setninger som jeg møter på min vei.

Dette med å fornemme eller tro at det er noe fysisk galt med hodet er typisk. Selvom jeg er udersøkt grundig med MR på kryss og tvers, så kan jeg altså ikke fri meg for å tenke at hjernen svinner hen, krymper eller noe sånt. Jeg tenker at dette minner om Alzheimer. Trøsten er at de ikke kunne påvise noe fysiologisk galt på MRn, så da står vel bare en psykologisk forklaring igjen, ja da i tillegg til at det kan skyldes bivirkninger.

Takk for dine forhåpninger til Lamictalen på mine vegne ) Ja, jeg holder også en knapp på den. Når jeg har fått stabilisert de øvrige medisinene som jeg står på nå, så vil jeg forsøke å redusere Lamictalen.

Kanskje må en, som du uttrykker det, ha tillitt til at forandringene kommer litt dag for dag...der tålmodighet og håp kanskje er nøkkelord som en må holde fast i bevisstheten.

Takk igjen for alle tankene du ville dele med meg. Det gjorde godt å føle at andre hadde gått den samme veien før meg. Det gir implisitt en porsjon trygghet og “felleskap” på et vis )

Jeg sender deg et stort påskeegg med gode tanker over eteren!

Klem fra

Tusen takk for det virituelle påskeegget! :-)

Ja nå er påsken på hell, og har gått ganske så fint. :-)!

Jeg tror også det, at det har noe med redsel og tillit å gjøre, på et eller annet vis. At tilliten til verden var noe jeg mistet den gangen jeg var så redd, ikke tillit i "normal" forstand, men på en absurd måte. At jeg fikk tilbake tiltroen til "menneskene" på en måte. Jeg klarer ikke å forklare det, for det var ikke bevisst.

Redsel, er kanskje noe av kjernen her ja. Merkelig at du også tenker det, fordi jeg tenkte det, men har liksom ikke hørt eller lest så mye om det. At jeg ble så grunnleggende utrygg, og så ble alt bare surr og rot.

Det blir spennende å se om det hjelper deg å gå i ny terapi, håper det. Å punktuere traumer er ganske hardt, men håper du har en god terapeut som er -skikkelig- sensitiv på den der hårfine balansegangen mellom når det går an og når det ikke går an å ta opp ting. Er det vanskelig å snakke, så kanskje du kan få gøre som jeg gjorde - skrive? Jeg skrev, og terapeuten leste og noterte mellom hver time, så tok han det opp da, og la vekt på de ulike tingene. Nå kan jeg også snakke om det. :-) Jeg tror det er viktig å ikke "pushe" for mye heller. Men har du en god terapeut vil hun/han sikkert takle den balansegangen og kanskje jobbe med andre ting innimellom, eller jobbe med andre ting så lenge du trenger det.

Lykke til, med terapien, og med nedtrappingen av lamictal. :-)