Hva kan dette være?

[Gjest Lill Anine]

Jeg har hatt det intenst i oppveksten, og har flere i familien som er noe ustabile psykisk.

Føler at jeg egentlig har god kontroll på livet mitt, har jobbet i alle år, fått barn, har hus og bil, har taklet å være alene med barn osv.

Nå har jeg problemer i forholdet mitt. Det går vel mest på at jeg føler han ikke tar nok hensyn til mine ønsker, og at jeg føler jeg blir bagatelisert. Dette har endt opp med at jeg nå føler jeg har brukt de siste unge årene mine på en mann som egentlig ikke er verdt det.

Jeg er sint, veldig sint. Jeg er så sint at jeg kan skrike og omtrent kaste kopper og kar rundt meg. Har omtrent ingen kontroll.

Men så lenge jeg er sammen med ungene f.eks. eller driver med litt hobby etc så roer jeg meg og føler meg lettere og mer avbalansert.

Jeg prøver å analysere det voldsomme sinnet.

Ser bakover og kan se at jeg har vært rimelig hissig i all tid, selv som jentunge så kunne jeg bli veldig sint. Vi bodde i utlandet og der kunne menn komme med stygge tilnærmelser, jeg slo dem rett i ansiktet selv om jeg egentlig var ei søt, rolig og litt sjenert jente.

Jeg kan også se at jeg i forhold gjerne har begynt å bli deprimert når vi har vært sammen litt, slik at mange forhold har røket rundt fire måneder gamle.

Har jeg holdt ut lengre så har jeg sett en ganske gjennomgående depressiv/nedstemt tone, mye usikker på meg selv, lite fornøyd, mister litt evnen til å rydde og slikt.

Faktisk så er jeg aldri så mye glad som når jeg lever alene.

Jeg har vært mistbrukt både som liten og som mer voksen, så jeg har nok et anstrengt forhold til menn. Min nåværende sier det, at jeg har hat i øynene når jeg kjefter og er sint og at ingen mann kan være god nok for meg for at det er ingen tvil om at jeg hater dem.

Jeg vil gjerne prøve å finne ut hva det er som feiler meg, slik at jeg om mulig kan få gjort noe med det.

Har lest om pms, men det passer ikke helt. Jeg er ikke så langt nede som det beskrives, og jeg har ikke problemer med vonde bryster, stor oppblåsthet osv.

Bipolar passer heller ikke helt. Jeg føle at min nedstemthet veldig blir styrt av situasjonene og at den kan forandres veldig fort hvis det skjer noe positivt, mannen min finner en måte å nå inn til meg på osv. Og Bipolare kan vel ikke la seg styre, det er jo en sykdom?

Veldig sinne pga dårlige erfaringer med menn. Går det ann å "lide av det" da? Hva heter dette i såfall, en psykdom må det jo være.

Jeg må gjøre noe med dette, for selv om jeg er misfornøyd med mye i forholdet mitt så er det jo positive ting også, og jeg ønsker å bli i stand til å virkelig vise at jeg setter pris på dem. Samtidig så ønsker jeg å ha pågansmotet til å rydde opp i problemene før jeg ender opp med å se på ham som en fiende og nært hate ham.

For noen år siden så lagde jeg en humørstatistikk, men den var vanskelig å tyde som noe brukbart for jeg var veldig opp og ned i humør, uavhengig av menstruasjon eller annet. Det virket som om jeg meste tiden var litt deprimert og at jeg datt dypere når noe skjedde, hvilket var ganske ofte.

Er det noen som kan tipse meg om hva jeg kan lete på av psykdommer slik at jeg kanskje kan finne en løsning på dette?

Jeg kan jo bare avslutte det forholdet jeg har nå, men jeg ønsker å bli i det siden vi egentlig er veldig glade i hverandre, og jeg kan jo ikke fortsette å leve livet mitt slik uansett. Slik det er nå så vet jeg jo ikke om det er forholdet som skader meg eller om det er jeg som skader forholdet.

Har prøvd AD og det virker som om de kan virke litt men langt fra nok.

[Orio]

Hvorfor tror du det må være en psykisk sykdom?

[marlenexxx27]

Når man har hatt en vond oppvekst, så er det vanlig å få problemer i romantiske forhold. Det trenger ikke ha noe med noen psykiatrisk diagnose å gjøre, men kan handle om trekk fra personlighetsforstyrrelse (f.eks. emosjonelt ustabil). Mange mennesker fungerer greit når det kommer til alle andre områder i livet (jobb, økonomi, venner, osv), men blir koko av forelskelse og sånn.

Hvis man har et forkrøpla forhold til menn, så går det nok an å endre på det. Med det tar som regel lang tid og er veldig vanskelig... i den grad det i det hele tatt er mulig. For mange tror jeg nok det er best å leve alene, eller i det minste være i stand til å leve selvstendig store deler av livet. Det verste må vel være å ha store problemer med menn, og samtidig være så avhengig og uselvstendig at man blir desperat hvis man ikke har et eller annet prosjekt med en fyr...

[Onsdag1365380628]

Jeg har i grunnen ett råd, å det er at du ikke leter med lys og lykte for å finne en diagnose som kan passe til din psyke. Du skriver at du har greid deg bra, men har problemer i forhold til menn. Det kan jo stemme bra i forhold til din oppvekst og hva du har opplevd. Slå deg til ro med at slik er du, det handler om deg og din personlighet og skal ikke endres ved hjelp av medisiner eller terapi. Du er ikke syk slik som jeg ser det. Å ha en psykisk diagnose er ikke noe å trakte etter, selv om du kanskje tenker at det hadde vært lettere om du hadde hatt en diagnose. Det å slå opp i en bok og ta det derfra er enklere en å bare gå rundt og tro. Alternativt kan du jo snakke med fastlegen. Ønsker deg lykke til og håper du finner ut av detrte.

[Gjest Lill Anine]

Når man har hatt en vond oppvekst, så er det vanlig å få problemer i romantiske forhold. Det trenger ikke ha noe med noen psykiatrisk diagnose å gjøre, men kan handle om trekk fra personlighetsforstyrrelse (f.eks. emosjonelt ustabil). Mange mennesker fungerer greit når det kommer til alle andre områder i livet (jobb, økonomi, venner, osv), men blir koko av forelskelse og sånn.

Hvis man har et forkrøpla forhold til menn, så går det nok an å endre på det. Med det tar som regel lang tid og er veldig vanskelig... i den grad det i det hele tatt er mulig. For mange tror jeg nok det er best å leve alene, eller i det minste være i stand til å leve selvstendig store deler av livet. Det verste må vel være å ha store problemer med menn, og samtidig være så avhengig og uselvstendig at man blir desperat hvis man ikke har et eller annet prosjekt med en fyr...

Det synes nok veldig at jeg har problemer med menn, som sakt så ser han det kjæresten min. Og det er jo ille. Jeg føler jo at det er ting han gjør eller ikke gjør, og så blir jeg så usikker på at kanskje det er jeg som har helt vridd tankegang.

Det gjør meg så usikker for da vet jeg plutselig ikke hva jeg kan "forlange" eller hvor jeg har rett eller feil, for noen ganger lurer jeg på om jeg er såpass kjørt psykisk at alt jeg gjør er feil.

Det er en vond følelse.

Jeg klarer meg veldig bra uten menn. Har orden på unger, økonomi, jobb etc. Jeg er som regel veldig mer sprudlende og leken uten mann.

Men vi har nå holdt sammen i mange år nå (og har slitt nesten like mange, det må sies at han virkelig har gjort et par, tre reale feilsteg altså) og jeg er veldig glad i ham og ønsker å leve sammen med ham resten av livet.

Jeg lyster på å leve alene, å kunne styre meg selv helt. Men jeg lyster ikke på andre menn i det hele tatt. Å starte noe på nytt virker veldig slitsomt. Jeg kjenner en veldig god følelse i hjertet mitt når jeg tenker på min kjæreste, men jeg tåler omtrent ikke se ham.

Det forteller meg, i den grad jeg skjønner noe, at jeg er oppriktig glad i ham men at jeg har veldig problemer med ting han gjør, ikke gjør, og sinnet mitt i forhold til dette.

Hvis jeg hadde fått et "navn" på dette så hadde jeg liksom fått noe å jobbe med.

Synes ikke det harmonerer helt med borderline heller, men jeg fant en del likhetstrekk på paranoid personlighetsforstyrrelse. Det høres da veldig skummelt ut

[Gjest Lill Anine]

Hvorfor tror du det må være en psykisk sykdom?

Jeg tror det kan klassifiseres som en eller annen psykisk forstyrrelse/sykdom siden det nok helt sikkert har grobunn i oppvekst og erfaringer med menn.

Det virker heller ikke normalt å være så sint som jeg kan være, jeg kan ha lyst til å knuse ting jeg har i hendene uten tanke på at jeg kan skjære meg. Jeg kjenner et så voldsomt sinne at det er utmattende.

Jeg nekter å tro at det er normalt.

Jeg klarer ikke helt å finne full klaff på borderline heller, men fant en "underkategori" som var kalt paranoid personlighetsforstyrrelse. Det høres veldig skummelt ut.

Hadde jeg hatt noe navn på dette så hadde det i allefall vært noe å jobbe ut fra. Jeg vil ikke ha det sånn.

[Glimtipper]

Det synes nok veldig at jeg har problemer med menn, som sakt så ser han det kjæresten min. Og det er jo ille. Jeg føler jo at det er ting han gjør eller ikke gjør, og så blir jeg så usikker på at kanskje det er jeg som har helt vridd tankegang.

Det gjør meg så usikker for da vet jeg plutselig ikke hva jeg kan "forlange" eller hvor jeg har rett eller feil, for noen ganger lurer jeg på om jeg er såpass kjørt psykisk at alt jeg gjør er feil.

Det er en vond følelse.

Jeg klarer meg veldig bra uten menn. Har orden på unger, økonomi, jobb etc. Jeg er som regel veldig mer sprudlende og leken uten mann.

Men vi har nå holdt sammen i mange år nå (og har slitt nesten like mange, det må sies at han virkelig har gjort et par, tre reale feilsteg altså) og jeg er veldig glad i ham og ønsker å leve sammen med ham resten av livet.

Jeg lyster på å leve alene, å kunne styre meg selv helt. Men jeg lyster ikke på andre menn i det hele tatt. Å starte noe på nytt virker veldig slitsomt. Jeg kjenner en veldig god følelse i hjertet mitt når jeg tenker på min kjæreste, men jeg tåler omtrent ikke se ham.

Det forteller meg, i den grad jeg skjønner noe, at jeg er oppriktig glad i ham men at jeg har veldig problemer med ting han gjør, ikke gjør, og sinnet mitt i forhold til dette.

Hvis jeg hadde fått et "navn" på dette så hadde jeg liksom fått noe å jobbe med.

Synes ikke det harmonerer helt med borderline heller, men jeg fant en del likhetstrekk på paranoid personlighetsforstyrrelse. Det høres da veldig skummelt ut

Hvis du leter etter personlighetsforstyrrelser som passer din personlighet, så vil du garantert finne noe.

Kanskje du ikke trenger så veldig mye hjelp, men bare noen skritt i riktig retning? I så fall kan du kontakte en privat psykolog (null ventetid) og betale for noen timer av egen lomme.

Hvis ikke er det snakk om tur til fastlegen og 6 måneder + ventetid for noe som mest sannsynlig kan løses ganske lett.

[Gjest J31!]

Det synes nok veldig at jeg har problemer med menn, som sakt så ser han det kjæresten min. Og det er jo ille. Jeg føler jo at det er ting han gjør eller ikke gjør, og så blir jeg så usikker på at kanskje det er jeg som har helt vridd tankegang.

Det gjør meg så usikker for da vet jeg plutselig ikke hva jeg kan "forlange" eller hvor jeg har rett eller feil, for noen ganger lurer jeg på om jeg er såpass kjørt psykisk at alt jeg gjør er feil.

Det er en vond følelse.

Jeg klarer meg veldig bra uten menn. Har orden på unger, økonomi, jobb etc. Jeg er som regel veldig mer sprudlende og leken uten mann.

Men vi har nå holdt sammen i mange år nå (og har slitt nesten like mange, det må sies at han virkelig har gjort et par, tre reale feilsteg altså) og jeg er veldig glad i ham og ønsker å leve sammen med ham resten av livet.

Jeg lyster på å leve alene, å kunne styre meg selv helt. Men jeg lyster ikke på andre menn i det hele tatt. Å starte noe på nytt virker veldig slitsomt. Jeg kjenner en veldig god følelse i hjertet mitt når jeg tenker på min kjæreste, men jeg tåler omtrent ikke se ham.

Det forteller meg, i den grad jeg skjønner noe, at jeg er oppriktig glad i ham men at jeg har veldig problemer med ting han gjør, ikke gjør, og sinnet mitt i forhold til dette.

Hvis jeg hadde fått et "navn" på dette så hadde jeg liksom fått noe å jobbe med.

Synes ikke det harmonerer helt med borderline heller, men jeg fant en del likhetstrekk på paranoid personlighetsforstyrrelse. Det høres da veldig skummelt ut

Forstår at dette er vanskelig for deg. Jeg håper at du finner utav dette.. Om du ikke finner et "navn" på hva det du sliter med, så er det veldig bra å ha selvinnsikt, for på denne måten har du mulighet til å påvirke det og jobbe med deg selv. Du kan også kontakte fastlegen din og be om henvisning til psykolog for å få hjelp til å bearbeide og løse dette.

[Gjest Lill Anine]

Jeg har i grunnen ett råd, å det er at du ikke leter med lys og lykte for å finne en diagnose som kan passe til din psyke. Du skriver at du har greid deg bra, men har problemer i forhold til menn. Det kan jo stemme bra i forhold til din oppvekst og hva du har opplevd. Slå deg til ro med at slik er du, det handler om deg og din personlighet og skal ikke endres ved hjelp av medisiner eller terapi. Du er ikke syk slik som jeg ser det. Å ha en psykisk diagnose er ikke noe å trakte etter, selv om du kanskje tenker at det hadde vært lettere om du hadde hatt en diagnose. Det å slå opp i en bok og ta det derfra er enklere en å bare gå rundt og tro. Alternativt kan du jo snakke med fastlegen. Ønsker deg lykke til og håper du finner ut av detrte.

Tusen takk for ampatien Onsdag.

Jeg ønsker ikke å være psykisk syk. Har riktignok slitt med depresjoner i perioder men det er ikke mye å klage over med tanke på alt jeg har opplevd.

Jeg tenker psykisk sykdom forde det er flere i min familie med et eller annet sånt, tenker at jeg kan umulig være såpass heldig at jeg har sluppet unna *ler litt*

Jeg har prøvd å snakke med noen om dette, har prøvd AD, men føler at jeg står helt fast. Er veldig glad i, ønsker et livslang forhold, liker å være to osv. men samtidig så hater jeg enkelte ting ved kjæresten og andre menn. Har vel egentlig et veldig lavt syn på dem hvis jeg skal være smertelig ærlig.

Vil jo så gjerne over dette her. Jeg er jo egentlig et snilt og godt menneske, en god partner og god mor. Alt bare forsvinner liksom når sinnet setter inn. '

Og jeg har nok ganske høye krav til en partner.

Det er fryktelig vondt.

[Gjest Lefant]

Jeg tror det kan klassifiseres som en eller annen psykisk forstyrrelse/sykdom siden det nok helt sikkert har grobunn i oppvekst og erfaringer med menn.

Det virker heller ikke normalt å være så sint som jeg kan være, jeg kan ha lyst til å knuse ting jeg har i hendene uten tanke på at jeg kan skjære meg. Jeg kjenner et så voldsomt sinne at det er utmattende.

Jeg nekter å tro at det er normalt.

Jeg klarer ikke helt å finne full klaff på borderline heller, men fant en "underkategori" som var kalt paranoid personlighetsforstyrrelse. Det høres veldig skummelt ut.

Hadde jeg hatt noe navn på dette så hadde det i allefall vært noe å jobbe ut fra. Jeg vil ikke ha det sånn.

Paranoid personlighetsforstyrrelse er ikke så skummel, men går på at en tror andre vil en vondt, eller har vonde hensikter. Noe som ikke er rart hvis du har opplevd ustabile oppvekstforhold og misbrukende omgivelser.

Man bruker forskjellige strategier å "overleve" på når man vokser opp under vanskelige forhold.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror ike dette har noe med psykisk sykdom å gjøre.

Du er sint med god grunn. Du er litt ekstra sint fordi noen tidligere har krenket deg, sikkert uten at du kunne ta igjen den gang.

[Gjest Lill Anine]

Jeg tror ike dette har noe med psykisk sykdom å gjøre.

Du er sint med god grunn. Du er litt ekstra sint fordi noen tidligere har krenket deg, sikkert uten at du kunne ta igjen den gang.

Ingen ting hadde gjort meg lykkeligere enn om jeg fant ut at jeg ikke led av noen psykisk sykdom, men at jeg "bare" har feil etter oppvekst og dårlige erfaringer.

Jeg har vært veldig redd for at jeg har dratt på meg en av de tingene som andre i familien sliter med.

Men, uansett så er dette et ganske stort problem. Jeg bør jo prøve å få et renere syn på ting, og klare å kontrollere sinnet mitt. Har jo ikke lyst til å leve alene resten av livet.

Prøver å gå veldig inn i meg selv, og er svært flink til å forklare partner hva jeg føler er feil. Men han blir jo lei han også og er jo den han er.

Har vurdert parterapi for å få en litt mer positiv vri på samtalene oss imellom.

Men hva kan jeg gjøre med meg selv? Hva er beste behandlingen for å få en bedre kontroll på sinnet mitt, og kanskje klare å tenke i litt andre baner slik at jeg klarer å skille hva som virkelig er til å bli oppgitt over og hva som kan være litt for høye krav og liten forståelse fra min side? Selv om jeg hele tiden føler jeg har rett så sier jo logikken min at jeg må jo ta feil i ny og ne jeg også.

[Gjest Reddix]

Ingen ting hadde gjort meg lykkeligere enn om jeg fant ut at jeg ikke led av noen psykisk sykdom, men at jeg "bare" har feil etter oppvekst og dårlige erfaringer.

Jeg har vært veldig redd for at jeg har dratt på meg en av de tingene som andre i familien sliter med.

Men, uansett så er dette et ganske stort problem. Jeg bør jo prøve å få et renere syn på ting, og klare å kontrollere sinnet mitt. Har jo ikke lyst til å leve alene resten av livet.

Prøver å gå veldig inn i meg selv, og er svært flink til å forklare partner hva jeg føler er feil. Men han blir jo lei han også og er jo den han er.

Har vurdert parterapi for å få en litt mer positiv vri på samtalene oss imellom.

Men hva kan jeg gjøre med meg selv? Hva er beste behandlingen for å få en bedre kontroll på sinnet mitt, og kanskje klare å tenke i litt andre baner slik at jeg klarer å skille hva som virkelig er til å bli oppgitt over og hva som kan være litt for høye krav og liten forståelse fra min side? Selv om jeg hele tiden føler jeg har rett så sier jo logikken min at jeg må jo ta feil i ny og ne jeg også.

Hva med å gå til psykolog? Rase ut alt der, få ut raseriet, skrike litt og generelt snakket om alt drittet du bærer på? Det kan hjelpe.

[FGT]

Ingen ting hadde gjort meg lykkeligere enn om jeg fant ut at jeg ikke led av noen psykisk sykdom, men at jeg "bare" har feil etter oppvekst og dårlige erfaringer.

Jeg har vært veldig redd for at jeg har dratt på meg en av de tingene som andre i familien sliter med.

Men, uansett så er dette et ganske stort problem. Jeg bør jo prøve å få et renere syn på ting, og klare å kontrollere sinnet mitt. Har jo ikke lyst til å leve alene resten av livet.

Prøver å gå veldig inn i meg selv, og er svært flink til å forklare partner hva jeg føler er feil. Men han blir jo lei han også og er jo den han er.

Har vurdert parterapi for å få en litt mer positiv vri på samtalene oss imellom.

Men hva kan jeg gjøre med meg selv? Hva er beste behandlingen for å få en bedre kontroll på sinnet mitt, og kanskje klare å tenke i litt andre baner slik at jeg klarer å skille hva som virkelig er til å bli oppgitt over og hva som kan være litt for høye krav og liten forståelse fra min side? Selv om jeg hele tiden føler jeg har rett så sier jo logikken min at jeg må jo ta feil i ny og ne jeg også.

Kjenner noe igjen av dette, men vet ikke helt om det kan passe inn i ditt tilfelle, men skal komme med noen påstander.

1.Du kan ha et kraftig medfødt temperament

2.Misbruke av deg, kan ha gjort deg bitter å sint. noe som har fulgt deg inn i din voksen alder, og inn i dine forhold.

4. Du har tydeligvis en stor omsorgsevne ( sikkert medfødt )du vil gjøre det som er godt for andre, men føler deg ofte avist, blir skuffet, sitter igjen med sårende følelser.

5.Du er sikkert åpen av kjærlighet, men blir ofte misforstått, det verste mest fra din eller dine nærmeste.

6.Mulig du har litt lav selvfølelse, da mest fra din barndom.

7. Føler deg ofte brukt i negativt forstand.

Kan noe av dette stemme ?

[Orio]

Jeg tror det kan klassifiseres som en eller annen psykisk forstyrrelse/sykdom siden det nok helt sikkert har grobunn i oppvekst og erfaringer med menn.

Det virker heller ikke normalt å være så sint som jeg kan være, jeg kan ha lyst til å knuse ting jeg har i hendene uten tanke på at jeg kan skjære meg. Jeg kjenner et så voldsomt sinne at det er utmattende.

Jeg nekter å tro at det er normalt.

Jeg klarer ikke helt å finne full klaff på borderline heller, men fant en "underkategori" som var kalt paranoid personlighetsforstyrrelse. Det høres veldig skummelt ut.

Hadde jeg hatt noe navn på dette så hadde det i allefall vært noe å jobbe ut fra. Jeg vil ikke ha det sånn.

Våre måter å reagere og forholde oss til andre er alltid preget av oppvekst og tidligere erfaringer, det er helt naturlig.

"Normalt" er også et veldig vidt begrep, det er store variasjoner innenfor det "normale", også i hvor sint du blir og hvordan du forholder deg til sinnet ditt. Selv om du ligger innenfor det "normale" er det fullt mulig å endre atferdsmønstre, hvis du ønsker det. Men det krever innsats.

Er du sikker på at du har en psykisk sykdom må du ta kontakt med fastlegen og be om hjelp til å finne det ut, få en henvisning til dps for utredning for eksempel. Det er ikke noe poeng i at du leter etter mulige diagnoser på nettet selv, det blir du bare mer usikker på.

[Gjest Lill Anine]

Kjenner noe igjen av dette, men vet ikke helt om det kan passe inn i ditt tilfelle, men skal komme med noen påstander.

1.Du kan ha et kraftig medfødt temperament

2.Misbruke av deg, kan ha gjort deg bitter å sint. noe som har fulgt deg inn i din voksen alder, og inn i dine forhold.

4. Du har tydeligvis en stor omsorgsevne ( sikkert medfødt )du vil gjøre det som er godt for andre, men føler deg ofte avist, blir skuffet, sitter igjen med sårende følelser.

5.Du er sikkert åpen av kjærlighet, men blir ofte misforstått, det verste mest fra din eller dine nærmeste.

6.Mulig du har litt lav selvfølelse, da mest fra din barndom.

7. Føler deg ofte brukt i negativt forstand.

Kan noe av dette stemme ?

Skal vi se hva som stemmer av det du skrev opp:

1.Du kan ha et kraftig medfødt temperament

Mulig, men jeg var veldig stille og rolig og et veldig snillt barn som liten.

2.Misbruke av deg, kan ha gjort deg bitter å sint. noe som har fulgt deg inn i din voksen alder, og inn i dine forhold.

Jeg tror nok dette kan stemme mer. For jeg har fått kjenne livets harde side fra jeg var veldig liten til jeg var veldig voksen. Ikke bare av menn men av familiemedlemmer osv.

4. Du har tydeligvis en stor omsorgsevne ( sikkert medfødt )du vil gjøre det som er godt for andre, men føler deg ofte avist, blir skuffet, sitter igjen med sårende følelser.

Den var litt spesiell. Men jo, jeg har hatt og har en veldig omsorgsevne. Har tatt hånd om "alle" i "all tid". Jeg har nok endt opp med å føle at svært mye går en veg og at jeg ikke får brøkdelen tilbake av hva jeg gir til mennesker.

5.Du er sikkert åpen av kjærlighet, men blir ofte misforstått, det verste mest fra din eller dine nærmeste.

Har nok vært den som har vært mest lukket på et vis rundt mine nærmeste. Men jo, jeg har blitt veldig ofte misforstått av dem. De har gjerne et helt annet syn på meg og mine hensikter enn det jeg har ment å gi dem.

6.Mulig du har litt lav selvfølelse, da mest fra din barndom.

Har nok helt klart hatt det. Tror at jeg har blitt veldig mye bedre de senere år. Men sliter nok litt nå igjen som alderen tar litt tak og jeg har slitt såpass med dette forholdet jeg er i.

7. Føler deg ofte brukt i negativt forstand. Kan noe av dette stemme ?

Vel, ikke så mye nå som før siden jeg har kuttet kontakten med alle som har villet bruke meg eller har villet meg vondt. Men jeg føler som skrevet tidligere at min kjæreste, som egentlig er veldig snill og grei, kanskje har litt lett for å overse mine behov, bagatellisere meg og mine ønsker/behov.

[Gjest Lill Anine]

Hva med å gå til psykolog? Rase ut alt der, få ut raseriet, skrike litt og generelt snakket om alt drittet du bærer på? Det kan hjelpe.

Det hadde nok kanskje vært en løsning det. Det kan jo hende at trykket letter litt ved å få ut en del tanker og følelser.

Jeg føler selv at jeg har vært veldig flink til å legge ting bak meg, og er veldig flink i dag til å skyve ting til siden, annet enn forholdet mitt da, men det er jo litt vanskeligere siden jeg tross alt lever midt oppi det.

Men det kan nok hende at jeg bare tror at ting er langt bort, men at det er en god del av dette som nå ligger og gnager og som hjelper til på dette forferdelige humøret mitt.

[Gjest Lill Anine]

Hvis du leter etter personlighetsforstyrrelser som passer din personlighet, så vil du garantert finne noe.

Kanskje du ikke trenger så veldig mye hjelp, men bare noen skritt i riktig retning? I så fall kan du kontakte en privat psykolog (null ventetid) og betale for noen timer av egen lomme.

Hvis ikke er det snakk om tur til fastlegen og 6 måneder + ventetid for noe som mest sannsynlig kan løses ganske lett.

Jeg bør kanskje vurdere psykolog, skjønner at det kanskje kan hjelpe på veg til å få litt mer harmoni innvendig som sikkert igjen slår ut på humør

[Gjest J31!]

Jeg tror ike dette har noe med psykisk sykdom å gjøre.

Du er sint med god grunn. Du er litt ekstra sint fordi noen tidligere har krenket deg, sikkert uten at du kunne ta igjen den gang.

Er det dette som kalles projisering (eller overføring?).

Psykiateren "min" sa noe om dette forrige time og som vi skal snakke mer om. Jeg prøver å forstå forskjellen på disse to begrepene.

Du har tidligere skrevet dette:

''Overføring: Med overføring forstår vi en psykologisk prosess der pasienten ubevisst og uberettiget får samme atferdsmønster og emosjonelle reaksjoner overfor personer i sitt nåværende liv (feks terapeuten) som h*n hadde i forhold til nøkkelpersoner i fortiden (barndommen).

Projisering: En psykisk mekanisme der en person tillegger andre egne uønskede følelser og holdninger.''

[Gjest Reddix]

Er det dette som kalles projisering (eller overføring?).

Psykiateren "min" sa noe om dette forrige time og som vi skal snakke mer om. Jeg prøver å forstå forskjellen på disse to begrepene.

Du har tidligere skrevet dette:

''Overføring: Med overføring forstår vi en psykologisk prosess der pasienten ubevisst og uberettiget får samme atferdsmønster og emosjonelle reaksjoner overfor personer i sitt nåværende liv (feks terapeuten) som h*n hadde i forhold til nøkkelpersoner i fortiden (barndommen).

Projisering: En psykisk mekanisme der en person tillegger andre egne uønskede følelser og holdninger.''

Hva med å spørre psykologen din istedet?