hva er galt med min kjæreste...eller er d me d er noe galt med?

[Gjest Forvirret]

Hei!jeg vet nesten ikke hordan jeg skal begynne å taste dette.Er redd innlegget blir alt for langt.Men jeg skal prøve å korte det ned mest mulig uten å miste poenget.Kjæresten min klikket i går...har aldri i mitt liv kunne forestille meg det som skjedde...og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nå, det står helt stille,lurer også på om det er jeg som er gal...noe han beskylder meg for.Må fortelle litt om oss først.Vi har vært sammen i 1års tid nå.Var så forelsket og hadde det topp, men så døde brått hans far.Det kom som et sjokk.Vi hadde vært sammen i knapt 1mnd, så raste det nedover.Han ble selvfølgelig deprimert. Og det som da skjedde var at han begynte å ruse seg,røyke hasj og spise piller av ymse slag.Det var hans "kur" for å komme over depresjonen sa han.Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre, for jeg tåler ikke slikt,jeg hater rusmissbruk...og vil jo selvsagt ikke at min kjæreste skulle være av det slaget.Men det nyttet ikke å prate til ham, ikke på mange mnd.Jeg ble nervøs av "opplegget" hans.Klarte aldri å slappe av.Og midt oppi det hele så ble jeg gravid.Har aldri ønsket meg barn, men han ville gjerne ha ett med meg.Så jeg tenkte vel,dum som jeg var, at jeg fikk beholde det da, så kanskje ble forholdet vårt bra igjen også...at han våknet opp, kom seg på bena igjen.Men jeg ble syk, alvorlig svangerskapskvalme(hyperemessis).Hadde mest lyst til å dø.Vurderte sterkt abort,for dette kom jeg aldri til å fixe.Sa det til ham, men som han har sagt i ettertid, han trodde jeg faket det hele!!At jeg slett ikke var syk, det var bare noe jeg sa.Han ga faen!Det ble krangling.Jeg var skuffet,han fortsatte med sin rus og ga meg minimalt med støtte.For det var da han det var synd på...

På den tiden hadde han skaffet seg jobb, men hadde ikke lagt fra seg "trøsten" sin.Ene dagen kom han hjem i pausen og begynte å skrike at jeg var en barnemorder,han gikk løs på meg når jeg lå i sengen, slo meg med puter og kastet mobilen sin rett i hoften på meg.Fikk blåmerke ja.Han ba meg se til helvete å komme meg opp av sengen å rydde min svinesti av en kåk!Jeg var jo syk.Hadde ikke spist på over en uke,levde på cola uten kullsyre.Men han må ha vært helt blind.

Jeg kom meg til slutt over hyperemessisen.Men kranglene våre ble værre og værre.Han sluttet jobben også, og har til dags dato ikke funnet seg ny jobb.Jeg var skuffet,fryktelig.Jeg som trodde det skulle bli bedre.Jeg som beholdt ungen mest for hans skyld.Og kranglene ble værre, for han hadde lovet gjentatte ganger å slutte med rus, skaffe seg en ny jobb.Han løy meg rett oppi annsiktet bare for å få fred for mitt mas.Og skuffelsen min ble større og større.Jeg følte meg direkte lurt!Følte meg som en dust.En dust som hadde latt ham holde på med sitt,som hadde gått på hans løgner alt for mange ganger.Og vi kranglet og vi sloss.Greit jeg kan bli ufin når jeg er sint og skuffet,jeg kan slenge ut av meg mye drit...men hvordan føler man seg ikke når man blir kalt for jævla flode, stinkende f...og slike ting når man er gravid.Man er så sårbar.Og i ett av våre basketak bristet han det ene ribbenet mitt.3 uker før termin!

Vi har fått ungen, hun er riktig så søt og blid.Slet litt de første uker...jeg var livredd, for hva hadde jeg gjort!?Fått unge med et menneske som jeg hadde hatt så mye helvete med.Vi har prøvd og prøvd å komme oss på bena.Men nå krangler vi om alt mellom himmel og jord.Og jeg stoler ikke på ham lenger, han ødela min tro på hans ord.Og minnene fra graviditeten...all dritten jeg ble servert, vel det klarer jeg ikke å bli kvitt.At han kunne oppføre seg slik, mot det menneske han elsket over alt på jord som han sier.Så når det er krangler nå, så dukker minnene opp.

Vi drømte om å flytte sammen.Starte på nytt.Men jeg trakk meg.Jeg kan ikke som jeg sier til ham,bo sammen med et menneske jeg til stadighet krangler med.Og han var enig!Helt til for 2 dager siden.Da begynte helvete.Han beskyldte meg for å ha vært på steder der jeg ikke hadde vært, det var ene dagen, dagen etter beskyldte han meg for å være avbildet i pornoblader hvor jeg tilbydde sex mot betaling.Og han skulle ha meg til å se dette bildet, og kom hjem til meg.Jeg var rasende og skuffet.Det fikk da være grenser!Latterlig var det også, for menneske på bildet var slett ikke meg.Jo det var det sa han, hun har de samme klær, hår osv.Helt sykt!Bare for å nevne det, ja han er av det sjalu slaget.Men så kommer episoden som jeg ikke kan fatte at jeg har opplevd!Det ble basketak, jeg prøvde å få ringt en av mine venner for hjelp, men han rev tlf ut av hendene på meg.Han tok sin egen mobil å ringte politiet(det var iallefall det han ville ha meg til å tro), og mens han holdt linjen begynte han å slå seg selv!!Samtidig som han skrek auu hun slår meg,dere må hjelpe meg,hun er sinnsyk,auu nå flyr hun på meg igjen, hjelp meg.Og dette mens han hamrer løs på seg selv med knyttneven, i annsiktet.Skikkelige slag!Og han raser ut på kjøkkenet, tar en kniv og begynner å rispe og kutte seg selv i halsen, så tvinger han meg til å ta i kniven, for "jeg må ha bevis for at det er du som har gjort dette" sier han.Og han gir seg ikke med det første, fortsetter å slå seg selv, tilogmed når hans kamerater ringer ham, hvorpå han stønner:"jeg må på legevakten jeg""sinnsyke kvinnfolk".Og det er ikke overdrevet når jeg sier at han så IKKE ut når han var ferdig.Blåklokker over og under øya, kuler i panna , flere risp på halsen hvor blodet rant.Jeg skjønte etterhvert at han gjorde dette for å prøve å beskytte seg selv for min evt anmeldelse på ham.Jeg har sagt at han kan risikere at jeg anmelder ham om han finner på mere drit, for jeg orker ikke mer av det.Han har ødelagt/slått i stykker en del for meg i mitt hjem.Og han utøvde vold på meg når jeg var gravid.Så jeg har sagt at han skal passe seg.Han har holdt meg for narr såpass mye at mitt myke lynne for ham har snudd seg.Jeg blir fort sint på ham, tåler ikke mye fra ham lenger før jeg exploderer.Så han beskylder meg for å være gal da!Det er jeg som er sinnsyk og urettferdig.Jeg skuler alltid på ham sier han, og han føler seg da utrygg.Men hvem er ute å kjører her? Det jeg opplevde i går er for meg helt uvirkelig, slo seg selv til blods, han snakket usammenhengende, virret rundt her, viste ikke hva han holdt på med eller skulle.I ett av de klare/rolige øyeblikk han hadde unnskyldte han seg, i neste øyeblikk var han en jævel igjen.Han skulle tilogmed ha meg med i senga for å kose!!Etter det der!!Takk gode gud for at ungen har et godt sovehjerte og sov igjennom hele seansen.

Og han sippet og sa: se hva du får til, du gjør meg gal, dette er din feil!

Jeg vet ikke hva jeg skal tro eller gjøre nå.Er det min feil da at han gjør slikt?

Bare så det er sagt, han er ikke den letteste person å ha med å gjøre.Han er lett sårbar.Han snakker helst ikke når han er deppa.Han sier selv at han må få hjelp. Han sier at han ikke kan forstå hvordan han kunne behandle meg, som han elsket så mye, på den måten han har gjort.Han skjønner at det er noe galt.Men når han er sur så er det ikke noe galt med ham! Det er meg det er noe galt med, det er jeg som trenger hjelp, det er jeg som har ødelagt alt. Så man begynner jo nærmest å analysere seg selv....kanskje er det jeg som har skyld i at det har blitt slik.

Nei, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.Jeg er jo glad i ham også...men dette går jo ikke.

Beklager...dette ble alt for langt...jeg burde vel heller skrevet en bok.

[Åsemor]

Ta kontakt med nærmeste krisesenter!!!!

Bli kvitt denne mannen, han høres for meg ut som en psykopat. Du må ikke la barnet ditt vokse opp med en sånn far, og du kan heller ikke tillate deg å fortsette i forholdet.

[Gjest aughii]

Ta kontakt med nærmeste krisesenter!!!!

Bli kvitt denne mannen, han høres for meg ut som en psykopat. Du må ikke la barnet ditt vokse opp med en sånn far, og du kan heller ikke tillate deg å fortsette i forholdet.

Hei.

For å øke lesbarheten av innlegget ditt, er det en fordel om du bruker avsnitt, og på den måten vil flere svare deg, og gi deg råd.

Han har jo psykopatiske trekk, men det høres jo ut som om han har alvorlige rusproblemer, som trenger spesiell behandling først.

Under rus, skjer jo kortslutninger i hjernen, og enhver kan utvikle seg til det verste monster. Det høres ut for meg, som om at du må komme deg bort fra ham, fortest mulig. Lovnader om å slutte med rus, er nemlig umulig å gi. Det gir bare falsk trygghet, for en periode av tid. Slikt noe er umulig å love.

Motiver ham til å søke hjelp for sine problemer, men det er nok viktig for deg og barnet at dere "får fred" og kommer dere vekk...

Lykke til.

Du må gjerne maile meg på [email protected]

vennlig hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Som de fleste kroniske narkomane har han utviklet klare antisosiale trekk.

Dette har vart så lenge nå at det er tilnærmet intet håp om endring.

Kvitt deg med han straks! Ta vare på deg selv og barnet.

[Gjest en utenfor]

*STOR klem*

Dette var helt forferdelig å lese. Det er viktig at du skjønner at det ikke er deg det er noe galt med, og at du ikke kan la barnet ditt vokse opp med en slik pappa.

Selv er faren min alkoholiker, og han har ødelagt såpass mye av barndommen min, at jeg ofte er depressiv og går med selvmordstanker.

Kom deg unna så fort du kan, og ta vare på deg selv og ungen.

Håper virkelig det ordner seg for deg, Forvirret.

*mange klemmer*

[Gjest Jannicke]

Jeg har vært borti et dop-hue før... og aldri før eller etter har livet mitt vært så nære et mareritt.

Bit sammen tenna og fortell deg selv at det er HAN det er no galt med!!! Ingenting er din feil. Han har selv gjort sine valg og endt opp der han er nå. Vil han ha hjelp så får han ordne det selv. Det er IKKE ditt ansvar.

Tenk på deg selv, og ta deg av deg selv og barnet ditt. Flytt om det så skal være nødvendig!

Kontakt krisesenter, politi, venninner... fortell alle om det som har hendt.

Ønsker deg lykke til videre. Skulle ønske jeg kunne hjelpe deg mere!

*klem*

Jannicke

([email protected])