Tilgi? "Forsones"? Erfaringer?

14. april 2009

Som ca 10-åring ble jeg utsatt for de første overgrepene fra min bestefar. Det varte i ca 5 år. Overgrepene var ikke "grove" i den forstand (voldtekt etc), og heller ikke ofte, da avstanden var stor. Da jeg var 15 satte jeg stopper for det ved å si KUTT UT! da han prøvde å beføle brystene mine mens foreldrene mine var på stua.. Jeg holdt meg unna han i alle år etter det. Var ikke med på besøk med mindre jeg MÅTTE og holdt meg unna han så godt jeg kunne. Jeg var fiendlig innstilt mot han, og snakket mye stygt og hånlig om han (han hadde aldri vært noe godt menneske mot andre heller, så det var mye å slenge dritt om, for å si det sånn).

Selv om overgrepene ikke var grove eller hyppige, så preget de hele min oppvekst og tenåringstid, og ikke minst har det satt dype spor helt inn i mitt voksenliv. Har gått i terapi i en periode, og hatt bl.a. store problemer med å godta kroppen min.

Overgrepene ble aldri oppdaget og det tok mange år før jeg fortalte det til min mor og søster. Da var jeg voksen og hadde fått barn. I terapien kom det frem mye bitterhet overfor særlig mamma, jeg hadde prøvd å si fra uten at de skjønte det.. Og hele tiden trodde jeg at hun visste det.. Vi er forsonet nå.

Mine foreldre er forferdet over det som har skjedd. De hater han for det han har gjort, men syns det har vært svært vanskelig å ta et "oppgjør" med han, når jeg selv ikke har gjort det. De har fortsatt å ha kontakt med han som før, på telefonen snakker de hyggelig nok og man skulle ikke tro at noe galt var skjedd.

Jeg har bare trukket meg vekk og ikke orket å ha noe med han å gjøre for resten av mitt liv. Jeg vil ikke høre noe om han, vil ikke ha gaver fra han til jul/bursdag etc. Men jeg har ikke sagt ifra eller tatt noe oppgjør med han på noen måte.

Min tante har ordnet gaver fra han i alle år, så jeg har fått gaver til jul iallefall, og det har vært med svært blandede følelser. Penger kan en alltids ha bruk for, sengesett også... Men det føles som "blodpenger", og det har gjort meg kvalm. Det har vært mer en belastning enn glede å få disse gavene.

I kveld snakket jeg med mamma på telefonen, og da sa hun at han spør veldig mye etter meg og barnet mitt som nå er blitt stor(vi bor på en annen kant av landet). Han spør mye etter de andre søsknene mine også, men litt mer etter meg.

Kanskje han har dårlig samvittighet?

I alle store og små hendelser i livet mitt, har han vært fraværende. Han sluttet å være min bestefar i det han gjorde de tingene han gjorde med meg. Bestefedre GJØR IKKE slikt!!

Jeg har hele tiden tenkt - hvorfor kan han ikke bare dø? Hvorfor måtte bestemor dø før han? Hvorfor dør de beste alltid først?

Nå har jeg fått vite at han har fått kreft, og trolig vil det gå fort. Han håper selv å leve frem til sommeren.

Han hadde håpet å leve så kanskje alle kunne samles igjen.

Jeg gråt for første gang på lenge i kveld, over dette. Det føles så utrolig blandet!

For han VAR min bestefar. Jeg har gode barndomsminner med han også, fra før overgrepene startet, før bestemor døde.

Det er veldig vemodig å tenke på alt han har frarøvet meg ved å være egoistisk og bare tenke på seg selv..

Kanskje han vil gjøre opp for seg? Kanskje han har behov for å gjøre ting godt igjen?

Klart alle har et behov for å lette sitt hjerte når de skal dø. Men jeg vet ikke om det riktige vil være å "forsones" med han!

Jeg har brukt så mange år av mitt liv på å holde han unna, og nå skal han snart dø. Kanskje det vil være godt for MEG å "forsones"? Kanskje det vil være godt, om han kan be om unnskyldning, eller jeg kan få si hvor mye psykisk vondt han har voldt meg opp gjennom, og hvor store hans egoistiske handlinger fikk for meg?

Det er med blandende følelser jeg skriver dette. For jeg ønsker ikke å bare gi han sjelefred. Det fortjener han bare ikke, av mange grunner! Om jeg skal møte mannen, er det for å gi meg SELV sjelefred, og kanskje klare å endelig gå videre.

Men kanskje et slikt møte ikke vil bli som jeg hadde håpet, og gjøre ting værre for meg, for fremtiden?

Usikker på hva jeg skal gjøre. Usikker på hva jeg føler. Da jeg først fikk vite at han hadde kreft, var det bare som om hvem som helst hadde fått det. Jeg hadde hatt mer medfølelse om det var naboens tante som hadde fått kreft. Men når det var han var det bare "ok, det var jo trist". Uten følelser for det i det hele tatt.

Men i kveld kom det veltende inn over meg, for jeg ER egentlig ikke en uforsonlig person. Jeg hater å bære nag, og pleier ikke ta slike "bastante" standpunkt. Jeg lar ting "fade" ut, dersom det er ubehagelig eller jeg ikke kommer overens med folk. Jeg konfronterer dem sjelden og braker isammen i en kjempesmell og så blir vi bitre uvenner. Jeg kommer stort sett overens med de fleste, og det å ha holdt avstand til han over så mange år har kostet meg mye nettopp pga det.

Min familie har respekter mitt valg, men har valg å ha kontakt med han. Jeg har sagt at jeg opplever det som et slags svik, men at jeg ikke forventer at de skal "kjempe min kamp".

Pappa har sagt at han hadde drept han om han hadde fått vite det der og da (mens jeg var liten), men når han fikk vite det, hadde det gått ca 20 år, og det ble veldig komplisert for han å takle det, derfor har han bare latt det ligge. Men det ulmer under der hele tiden. Tror ikke det har vært enkelt for han heller. (Det er hans stefar)

Så nå får jeg tygge litt på hva jeg vil gjøre. Kanskje er tiden moden for en konfrontasjon? Vil det føre til noe godt? Det må isåfall skje nå, fremfor senere - og tiden er visstnok ganske knapp...

Er det noen der ute som har tatt et oppgjør med fortiden, som har kommet seg videre?

Veldig takknemlig for svar! Klem fra

14. april 2009

Jeg har opplevd noe lignende, av en onkel. Det var også bare beføling, ikke samleie. Men jeg fikk stoppet det tidligere enn deg. Som deg, så fortalte jeg ikke noe til mine foreldre og søsken før etter at jeg ble voksen.

Da fortalte min mor at hun som sekstenåring ble forsøkt voldtatt av ham. Og da var det bitterheten min mot min mor slo til. For hvordan kunne hun la meg være besøk hos onkelen og tanten min alene når hun selv hadde opplevd dette? Jeg har aldri helt klart å tilgi henne for det.

Onkelen min har jeg kuttet all kontakt med. Han får ikke være i samme rom som mine barn. Jeg har advart svigerdøtrene hans, og sagt at de aldri må la ham være barnevakt. Men til min forferdelse har jeg sett at de likevel lar ham passe sine små sønnedøtre. Jeg har også fortalt mine erfaringer til min tante, og flere andre slektninger.

Der blir jeg ikke trodd, de har fortsatt kontakt. Men mine foreldre og søsken har også kuttet ham ut.

Jeg kommer aldri til å tilgi eller forsones med onkelen min, har ikke noe behov for det.

Jeg skjønner at det kan være vanskligere med en bestefar, som i utgangspunktet skal stå en nærmere. Men selv tror jeg ikke jeg hadde gjort det om overgriperen min var min bestefar i stedet for onkel.

22. april 2009

Jeg har opplevd noe lignende, av en onkel. Det var også bare beføling, ikke samleie. Men jeg fikk stoppet det tidligere enn deg. Som deg, så fortalte jeg ikke noe til mine foreldre og søsken før etter at jeg ble voksen.

Da fortalte min mor at hun som sekstenåring ble forsøkt voldtatt av ham. Og da var det bitterheten min mot min mor slo til. For hvordan kunne hun la meg være besøk hos onkelen og tanten min alene når hun selv hadde opplevd dette? Jeg har aldri helt klart å tilgi henne for det.

Onkelen min har jeg kuttet all kontakt med. Han får ikke være i samme rom som mine barn. Jeg har advart svigerdøtrene hans, og sagt at de aldri må la ham være barnevakt. Men til min forferdelse har jeg sett at de likevel lar ham passe sine små sønnedøtre. Jeg har også fortalt mine erfaringer til min tante, og flere andre slektninger.

Der blir jeg ikke trodd, de har fortsatt kontakt. Men mine foreldre og søsken har også kuttet ham ut.

Jeg kommer aldri til å tilgi eller forsones med onkelen min, har ikke noe behov for det.

Jeg skjønner at det kan være vanskligere med en bestefar, som i utgangspunktet skal stå en nærmere. Men selv tror jeg ikke jeg hadde gjort det om overgriperen min var min bestefar i stedet for onkel.

Jeg har hatt et vanskelig forhold til min mor. Det kan kanskje sammenlignes med det du har opplevd i det det var omsorgssvikt. Og psykisk overgrep og masse masse vondt fordi min mor lignet mye en psykopat i sin oppførsel. Det kom så langt for meg at jeg til slutt knakk fullstendig psykisk.

Jeg kom til en psykolog som sa at det var bra jeg kom og det var bra min mor fortsatt levde så jeg fikk tatt et oppgjør med henne. Dette satt langt inne for meg.

Jeg gikk i langvarig behandling. Og tok dette oppgjøret med min mor som hun ikke forsto noen ting av. Men for meg har det vært livsviktig.

I dag har jeg lite kontakt med min mor. Og kun da med min mann og mine barn tilstede. Hun er et troll.

Poenget mitt er at for noen er det viktig å få plasert ansvaret der det hører hjemme hos en overgriper. Men sørg for å ha med deg støtte hvis du velger å møte din bestefar.

Det finnes ingen unnskyldning for en slik oppførsel som han har vist.

For min egen del ønsker jeg ikke å tilgi min mor. Det finnes ikke ett slikt ord hos meg, men jeg har klart å leve med det som har skjedd og lagt det bak meg. Men tilgi gjør jeg aldri. Akkurat det plager meg ikke.

Kanskje du kunne be Nils Håvard Dahl på psykiatriforum om å gi deg et råd. Be han svare på dette. Jeg tror det betyr mye for deg.

Vennlig hilsen:

22. april 2009

Jeg har hatt et vanskelig forhold til min mor. Det kan kanskje sammenlignes med det du har opplevd i det det var omsorgssvikt. Og psykisk overgrep og masse masse vondt fordi min mor lignet mye en psykopat i sin oppførsel. Det kom så langt for meg at jeg til slutt knakk fullstendig psykisk.

Jeg kom til en psykolog som sa at det var bra jeg kom og det var bra min mor fortsatt levde så jeg fikk tatt et oppgjør med henne. Dette satt langt inne for meg.

Jeg gikk i langvarig behandling. Og tok dette oppgjøret med min mor som hun ikke forsto noen ting av. Men for meg har det vært livsviktig.

I dag har jeg lite kontakt med min mor. Og kun da med min mann og mine barn tilstede. Hun er et troll.

Poenget mitt er at for noen er det viktig å få plasert ansvaret der det hører hjemme hos en overgriper. Men sørg for å ha med deg støtte hvis du velger å møte din bestefar.

Det finnes ingen unnskyldning for en slik oppførsel som han har vist.

For min egen del ønsker jeg ikke å tilgi min mor. Det finnes ikke ett slikt ord hos meg, men jeg har klart å leve med det som har skjedd og lagt det bak meg. Men tilgi gjør jeg aldri. Akkurat det plager meg ikke.

Kanskje du kunne be Nils Håvard Dahl på psykiatriforum om å gi deg et råd. Be han svare på dette. Jeg tror det betyr mye for deg.

Vennlig hilsen:

''For min egen del ønsker jeg ikke å tilgi min mor. Det finnes ikke ett slikt ord hos meg, men jeg har klart å leve med det som har skjedd og lagt det bak meg. Men tilgi gjør jeg aldri. Akkurat det plager meg ikke.''

Du skriver at det har vært livsviktig for deg å ta et oppgjør med din mor. Tror du at du kunne leve med overgrepene uten å ta et oppgjør?

Jeg tror jeg kan leve med det, og jeg tror jeg kan leve med det uten dårlig samvittighet (har jeg gjort til nå).

Jeg har jo en klump der når jeg tenker på det, men jeg blir jo usikker på om den vil bli borte av å snakke med han.

Han er også av den typen som ikke vil forstå hvilken stor skade han har påført meg. Usikker på om han syns det var så veeeldig galt. Han spør visst påfallende mye etter meg og mine til resten av familien (som har kontakt med han).

Men jeg tviler på om han kobler det faktum at jeg har holdt meg borte fra han i 20 år,og ikke tatt kontakt, med overgrepene. Usikker på om han engang definerer det som overgrep. Han hadde veldig "kleimete" hender, på alle kvinner. Og veldig våte kyss! Han var "overalt" på min mor, og flere andre (små/store) har rapportert at han var veldig ekkel på den måten.

Han bor i dag i egen bolig tilknyttet et aldershjem. Der har han vært truet med å bli kastet ut pga. han han klådd sånn på pleierskene!! Han er ikke senil eller noe sånt, han er bare en stor gris! (Og tydeligvis ikke pedo, iom. at han "går på" alle aldre). Derfor er jeg usikker på om han vil skjønne at det han gjorde mot meg vil være noe annerledes enn det han fremdeles driver med...

Og jeg har faktisk ikke lyst til å sitte å "overbevise" han om at dette var galt når jeg VET at det var galt. Jeg har ikke lyst til å føle meg så liten igjen, og det vet jeg at jeg vil gjøre i en sånn situasjon..

Så konklusjonen blir vel at jeg ikke kommer til å ta et oppgjør med han. Og at jeg trolig kan leve helt greit med det, uten å ha dårlig samvittighet. Og iallefall ingen dårlig samvittighet for at jeg (eventuelt) ikke gir en gammel, døende mann "sjelefred" før han dør..

22. april 2009

Jeg har opplevd noe lignende, av en onkel. Det var også bare beføling, ikke samleie. Men jeg fikk stoppet det tidligere enn deg. Som deg, så fortalte jeg ikke noe til mine foreldre og søsken før etter at jeg ble voksen.

Da fortalte min mor at hun som sekstenåring ble forsøkt voldtatt av ham. Og da var det bitterheten min mot min mor slo til. For hvordan kunne hun la meg være besøk hos onkelen og tanten min alene når hun selv hadde opplevd dette? Jeg har aldri helt klart å tilgi henne for det.

Onkelen min har jeg kuttet all kontakt med. Han får ikke være i samme rom som mine barn. Jeg har advart svigerdøtrene hans, og sagt at de aldri må la ham være barnevakt. Men til min forferdelse har jeg sett at de likevel lar ham passe sine små sønnedøtre. Jeg har også fortalt mine erfaringer til min tante, og flere andre slektninger.

Der blir jeg ikke trodd, de har fortsatt kontakt. Men mine foreldre og søsken har også kuttet ham ut.

Jeg kommer aldri til å tilgi eller forsones med onkelen min, har ikke noe behov for det.

Jeg skjønner at det kan være vanskligere med en bestefar, som i utgangspunktet skal stå en nærmere. Men selv tror jeg ikke jeg hadde gjort det om overgriperen min var min bestefar i stedet for onkel.

Arrogant av svigerdøtrene å tro at ting er annerledes for dem! Dessverre er det mange feige mennesker der ute som ikke vil/tør ta et oppgjør eller standpunkt til slike tabu-ting. De vil ikke forholde seg til det. Det gjør livet lettere å leve, tror jeg. De innbiller seg det iallefall!

Det blir jo på samme måten for dem som for deg; dersom han forgriper seg på jentene, så vil de nok bli rasende på sine mødre som VISSTE! Utrolig naivt og arrogant av dem. Tenk å være villige til å ta sjansen på at han kan ødelegge livet til barna sine på den måten...

Dessverre tror jeg ofte at mange tillegger sine egne erfaringer med dette mennesket mer vekt enn det de hører. Du hører jo ofte; "det hadde jeg ALDRI trodd om han!!" "Han ser jo ikke SÅNN ut!!" Ja, hvordan ser en overgriper egentlig ut da?? Arrogante holdninger, i dagens opplyste samfunn!

Jeg skjønner godt at du har problemer med å tilgi din mor, men det går nok i samme gate for henne som for svigerdøtrene til din onkel - hun orket kanskje ikke forholde seg til det, og stengte ute muligheten for at han kunne gjøre dette mot deg. Håpte vel på det beste..

Jeg har hatt litt sånne følelser ovf. mamma også. Hun VISSTE at han var ekstremt nærgående og hadde klebrige hender og våte kyss. Hun koblet ikke at han kanskje kunne ha lyst å klå på oss jentene en gang. Men JEG tror jeg ville blitt ekstra oppmerksom, om det var meg...

Nå var han så snedig og FREKK at han satt i rommet ved siden av det rommet mamma oppholdt seg i (det skjedde særlig etter middag, hun vasket opp). Senere kom det frem at jeg trodde hun hadde visst hele tiden. Jeg hadde prøvd å si fra, på barns eget vis, uten at hun skjønte bæret. (Jeg sa aldri at han var ekkel eller sånn, bare lurte på om hun trodde han var ensom etter bestemors død). Og det var han jo sikkert! Så da fikk jeg bekreftelse på at det var bra å være "snill" mot bestefar. Hun visste jo ikke hva hun egentlig svarte på...

Og så blir det litt som med barn som ser bilen - de tror "bilen ser meg"; jeg trodde hun "så" gjennom veggen. Hun MÅTTE jo vite det! Det var jo rett ved siden av! Men hun visste virkelig ikke, og har slitt med å tilgi seg selv i mange år. Jeg har tilgitt henne for det, men ikke 100% det faktum at hun fortsatt har kontakt med han. (Selv om hun unngår mest mulig, det er pappa som har mest kontakt med han).

De "sliter" begge med å ha kontakt med han, men det har jeg ingen sympati for - det går an å ta et standpunkt selv om det ikke har vært et oppgjør! Og det går an å ta et standpunkt selv om det ikke gjelder deg direkte, og selv om det er ubehagelig....

takk for svar!

22. april 2009

''For min egen del ønsker jeg ikke å tilgi min mor. Det finnes ikke ett slikt ord hos meg, men jeg har klart å leve med det som har skjedd og lagt det bak meg. Men tilgi gjør jeg aldri. Akkurat det plager meg ikke.''

Du skriver at det har vært livsviktig for deg å ta et oppgjør med din mor. Tror du at du kunne leve med overgrepene uten å ta et oppgjør?

Jeg tror jeg kan leve med det, og jeg tror jeg kan leve med det uten dårlig samvittighet (har jeg gjort til nå).

Jeg har jo en klump der når jeg tenker på det, men jeg blir jo usikker på om den vil bli borte av å snakke med han.

Han er også av den typen som ikke vil forstå hvilken stor skade han har påført meg. Usikker på om han syns det var så veeeldig galt. Han spør visst påfallende mye etter meg og mine til resten av familien (som har kontakt med han).

Men jeg tviler på om han kobler det faktum at jeg har holdt meg borte fra han i 20 år,og ikke tatt kontakt, med overgrepene. Usikker på om han engang definerer det som overgrep. Han hadde veldig "kleimete" hender, på alle kvinner. Og veldig våte kyss! Han var "overalt" på min mor, og flere andre (små/store) har rapportert at han var veldig ekkel på den måten.

Han bor i dag i egen bolig tilknyttet et aldershjem. Der har han vært truet med å bli kastet ut pga. han han klådd sånn på pleierskene!! Han er ikke senil eller noe sånt, han er bare en stor gris! (Og tydeligvis ikke pedo, iom. at han "går på" alle aldre). Derfor er jeg usikker på om han vil skjønne at det han gjorde mot meg vil være noe annerledes enn det han fremdeles driver med...

Og jeg har faktisk ikke lyst til å sitte å "overbevise" han om at dette var galt når jeg VET at det var galt. Jeg har ikke lyst til å føle meg så liten igjen, og det vet jeg at jeg vil gjøre i en sånn situasjon..

Så konklusjonen blir vel at jeg ikke kommer til å ta et oppgjør med han. Og at jeg trolig kan leve helt greit med det, uten å ha dårlig samvittighet. Og iallefall ingen dårlig samvittighet for at jeg (eventuelt) ikke gir en gammel, døende mann "sjelefred" før han dør..

Han høres direkte ekkel ut, liten spurv. Ja hold deg unna. Jeg får bare lyst til å skrike æsj når du skriver om han.

Jeg tror du har vært lur og klok som har holdt deg unna han. Gamle grisen. Det at du har beskyttet barna dine mot han skal du ha ros for, selv om det ordet kan virke dumt i denne sammenhengen.

Det som var min greie ift. min mor var avhengighet. Jeg klarte ikke å komme meg vekk fra henne. Derfor måtte det mye til for meg for å bli kvitt henne. Sikkert en annen problematikk.

Jeg fikk bare lyst til å gi deg innspill. Hold fast ved din avgjørelse og trekk et lettelsen sukk når en drittsekk har trukket sitt siste pust.

Jeg har følt at jeg på et eller annet vis må forholde meg til min mor, fordi hun er min mor. Det har vært uhyre vanskelig.

22. april 2009

Han høres direkte ekkel ut, liten spurv. Ja hold deg unna. Jeg får bare lyst til å skrike æsj når du skriver om han.

Jeg tror du har vært lur og klok som har holdt deg unna han. Gamle grisen. Det at du har beskyttet barna dine mot han skal du ha ros for, selv om det ordet kan virke dumt i denne sammenhengen.

Det som var min greie ift. min mor var avhengighet. Jeg klarte ikke å komme meg vekk fra henne. Derfor måtte det mye til for meg for å bli kvitt henne. Sikkert en annen problematikk.

Jeg fikk bare lyst til å gi deg innspill. Hold fast ved din avgjørelse og trekk et lettelsen sukk når en drittsekk har trukket sitt siste pust.

Jeg har følt at jeg på et eller annet vis må forholde meg til min mor, fordi hun er min mor. Det har vært uhyre vanskelig.

Jeg forstår godt at det er ekstra vanskelig å bryte med sin egen mor! Det er nok mange grunner for at det er sånn. Og det er nok naturlig å føle dette vanskelig..

Jeg er sikker på at du har funnet måter å takle det at dere har måttet ha kontakt. Gjør det beste ut av situasjonen uten at du må gå på akkord med deg selv (for mye)..

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare meg. Det gjør godt å skrive seg gjennom ting og jobbe seg frem mot en konklusjon.

Klem fra en

6. august 2009

Ble selv misbrukt som liten jente... ikke vært lett. Ikke gjennomført samleie, måtte stå på knær, strømpebuksa og trusa ble tatt ned -så ble jeg rett og slett et "stativ" slik at personen kunne gjennomføre onani mellom mine lår -bakfra -jeg stod med ryggen mot ham..jeg tør nesten ikke skrive dette -men gjør det alkevel da jeg føler at det er riktig å gjøre.

Er yngst i en stor søskenflokk, så lita at min mor trodde hun var i vanlig overgangsalder -så viste det seg å være enda et nytt svangerskap gitt...der kom lille meg.

To eldre brødre (kunne nesten vært far -så gamle) prøvde ut diverse typer narkotika -for "morro" skyld...der jeg måtte gå mellom dem -der de satt i hver sin stol -men tissefanten framme..jeg måtte TA PÅ DEN slik og slik -og de bare lo og lo, tissefantene var erigerte -og i alle år har jeg hatt problemer med å se en erigert tissefant... og for ikke å snakke om sperm/sæd.

Han som onanerte mellom lårene mine, lot "det gå" ut på en blå tennis sokk. Jeg lurte så fælt på HVA DET HVITE Var...og til slutt -etter mye masing fortalte han at det "var gammel melk"...

Så melk er noe jeg alltid har hatt problemer med å drikke -selv idag som godt voksen. Fikk beskjed av han som gjorde dette at om jeg fortalte det til noen, så kom han til å reise bort og jeg fikk aldri mere se ham. Merkelig nok så virket det -i noen år..

Var 4 år gammel da. Allerede på veg inn i den alderen da barn på naturlig vis oppdager og blir kjent med sin egen kropp. Ikke meg nei...det har jeg vel enda ikke gjort..helt. -Så flytta han hjemmefra etterhvert-han ble forlovet og gifta seg. DA fortalte jeg min egen mor om det, og beskjeden jeg fikk var at DETTE skulle jeg ikke tenke mere på! Skulle bare glemme det!

har plaget meg i alle år. Hadde anorexia i flere år, sommeren jeg var 20 år gammel veide jeg 49 kilo...hoftebenene stod ut som spisse kuler på hver side...grusom.

Det har blitt flere brutte forhold med både kjærester og samboere. Er idag gift med en mann som elsker meg over alt på jord, han er tålmodig , legger ikke press på noe. Med ham er jeg friere enn hva jeg noengang har vært. Var godt over 22 år gammel første gang jeg klarte oppnå orgasme f.eks. Opplevelsene av dette misbruket av meg som et lite barn -har plaget meg enormt mye etter at jeg selv ble mor.

HVORDAN KAN NOEN GJØRE SLIKT MOT ET LITE BARN?!?!!!

Blir SÅ forbannet bare ved tanken! Har grått mer enn nok over dette. Så en dag var begge mine brødre på besøk hos min mor. Min mann sa at NÅ er det en gylden sjanse for deg å snakke ut med dem om dette.

Jeg gjorde det. de nektet -da hadde jeg måttet ha DRØMT dette. Min mor svarte til og med at hun "ikke husket noe" av dette.

Ble helt grusomt. Så noen uker etterpå innrømte min mor at jo, hun visste om alt. Men hun ønsket ikke ta det opp, hun ønsket ikke tenke på det..så fortalte hun meg at hun selv holdt på å nesten bli voldatt av sin egen bror da hun var lita, og at hennes ene søster ble misbrukt av ham i flere år, så hun gjorde dette for å beskytte seg selv.

Nå idag er mine to brødre "kristne" -går rundt der og er så perfekte at jeg blir kvalm. Men nå holder jeg ikke dette inne lenger. Har snakket om det til alle venner -og andre i familien -også deres koner og barn. det ble et helvete.

Barna - konene ønsker ikke ha kontakt, de ser på meg som "gal" så for meg har det ikke ført til noe godt å prøve å på noen som helst måte "forsones".

Disse overkristne brødrene innrømmer NÅ at dette KAN ha skjedd, men at de ikke husker det -alt i kjølvannet av at han ene av dem er midt under en stygg skilsmisse fra sin kone og barn. Men det er ikke godt nok. Vet jeg snakket med dem om dette tidligere i livet mitt (da jeg var sykest av anorexia) -og da bad han ene om tilgivelse -han andre "husket ikke"..

Jeg mener at man kan ikke kalle seg kristen å så lyve. Det er et av de 10 bud det. IKKE LYVE. Så har ved å sende mine brødre bibelvers etc -fått dem til å be om unnskylding -og nå husker BEGGE ikke noenting...så de innrømmer det fortsatt ikke. Men det at jeg minte de på at de er nevnt med både navn og fødselsdato i mine journaler i fra den tiden jeg gikk på barne / ungdomsskola -og til slutt ble plassert i fosterhjem -DET fikk dem til å bli ydmyke nok til å innrømme at det KAN ha skjedd.

BLIR KVALM av sånt jeg. Og de kaller seg kristne, hehe må nesten bare le av dem...

Ble mye nedskrevet på en gang her...men mitt råd til deg er; BLÅS I DET. Han kommer aldri til å innrømme noenting, og da føler du deg enda mere misbrukt på ny igjen. Så bare dropp hele greia, fyren har fått kreft -han har fått sin straff han nå.

Om den tanken kan gi deg noen trøst. Han havna ikke i fengsel for hva han gjorde mot deg, men han fikk kreft....

Begge mine brødre har hatt hjerteinfarkt, psykiske roblemer, gift/skilt/gift/skilt -ingen kvinner som "holder ut" lenge med dem. Så på den måten har de fått straffa si. De har store agressjons problemer -begge har de også slått meg, sine barn, sine koner -alt i "guds navn"..så gale er de.

Tror på Gud jeg. Har hatt et nært og godt forhold til en varm og god energi, - Gud. Jeg snakker med denne energien, ber om hjelp, støtte da jeg er alene. Og det har hjulpet meg ofte. Så ja jeg tror på Gud. Men ikke en sånn dømmende gud som andre tror på. Gud er KJÆRLIGHET, vil bare at alle skal ha det godt.

Og du kommer ikke til å angre deg om du ikke fikk snakket med ham -bare GLEM ham så godt du kan!! -Forsoning mellom misbruker og misbrukt fører SJELDEN til noe godt. Det er nå mitt råd. Kjenner flere som har blitt misbrukt på forskjellige vis -også på groveste vis. Ingen ønsker å forsone seg med de, så kan ikke forstå hvorfor jeg var så opptatt av forsoning. Tror det hele bunnet i at de nektet -og at de ville ha MEG til å fremstå som "gal" og som en løgner... -De får sin straff på forskjellige negative vis i sine liv nå. Så da kan de jo bare fortsette å nekte og å "ikke klare huske/erindre NOE SÅNT"...fortsatt. Ikke _meg_ DET går ut over -for å si det sånn...

MEN når det er sagt, så MÅ jeg få understreke AT: det at noen er syke, har kreft etc betyr IKKE at de har på noe vis vært onde mot noen!! neida -ikke slik det fungerer.

Var nylig i bryllupp til min eldste bror sin eldste datter. Hun har vært mye syk, ryggoperert flere ganger. En sånn vakker jente, som utstråler så mye godhet og GOD energi. Virkelig leit å vite (er det jeg og mange med meg tror i allefall) at hun har måttet gjennomgå alle smertefulle år -grunnet en far som er en stor løgnhals.

Vet -og tror 100% at mine brødre ikke har misbrukt sine egne barn. Men som sagt, han som en gang i tiden innrømte det ovenfor meg -og bad om tilgivelse -hans barn går det bare fint med. han er nå 3 barnebarn. -Men barna til han som "ikke husker" (man SER det på øynene hans at han juger) han som kona nylig dro fra -hun har virkelig prøvd i de siste 15 år å få ting til å fungere som normalt -men regner med at hun har oppdaget flere løgner fra ham -og at dette er årsaken til bruddet.

Den som juger, stjeler, baksnakker, er utro, etc etc eller på andre måter gjør noe som er både imot de 10 bud i bibelen -og imot de lover og regler som er i det landet de bor i...jeg er 100% sikker på at enten de selv -eller deres barn på et eller annet vis blir straffet. De som ikke blir anmeldt og få sin straff i form av fengsel...de blir straffet på andre vis. Og hva er vel værre enn å se og oppleve at sitt eget barn er syk og har store smerter?!?

Jeg lever så ærlig og oppriktig som jeg bare kan. Får jeg en tier for mye i veksle penger -så gir jeg den tilbake! Har ikke tall på hvor mange ganger jag står ved veksle automat på matbutikken, og det ligger penger igjen i metallskåla til veksle automaten. I begynnelsen gav jeg disse penge til butikkens ansatte -men nå putter jeg de på (heldigvis har nå de fleste matbutikker dette) bøssen til innsamling for enten Røde Kors, etc. Jeg ønsker ikke å ha noe dårlig energi inn i vårt liv, til våre barn.

Uansett skal man være ærlig og oppriktig, så av hele mitt hjerte vil jeg si til deg, GLEM å forsøke på noen forsoning.

Ønsker deg masse lykke til videre i din hverdag "lille spurv"

Klem.

6. august 2009