Småbarnsforeldre og telefonsamtaler

[AneM1365380603]

Jeg forlangte også at mine skulle være stille når jeg snakket i telefonen. Litt sjokkert pleide jeg å si: Ser du ikke at jeg sitter i telefonen nå? Og det ble respektert. Det har faktisk noe med respekt for samtalepartneren å gjøre også. Men at tidene har forandret seg - kom jo ikke akkurat som noen bombe på meg:-)

Nei, jeg har ikke tatt det opp med han. Det er jo faktisk mine barnebarn som er i bakgrunnen - og jeg er redd han ville oppfatte det som om jeg hadde noe i mot deres nærvær. Og det er jo ikke der det ligger.

Nå som jeg har lest flere av innleggene dine ser jeg det litt mer fra din side. Egentlig er det sønnen din som burde planlegge litt bedre når han ringer deg, men han skjønner nok ikke at det er forstyrrende for deg med alle avbrytelsene.

Selv unngår jeg lange tlf-samtaler når de minste er rundt meg, både for min og de jeg snakker med sin skyld, men også for barnas del.

[PieLill]

''Hva med at du tar kontroll over dette? Blås i hva dere ikke har rukket å snakke om. "Jeg høre du har det travelt, så jeg skal ikke holde på deg lengre. Fint å snakke med deg (/dere). Vi prates senere."''

Enig. Jeg syne sikke man bør føle seg bundet av "gammeldagse" regler om at det er den som ringer som alltid må avslutte samtalen, så lenge det skjer på en fin måte.

''Enig. Jeg syne sikke man bør føle seg bundet av "gammeldagse" regler om at det er den som ringer som alltid må avslutte samtalen, så lenge det skjer på en fin måte.''

Den regelen har visst gått meg hus forbi....

;-)

mvh

[frosken]

''Enig. Jeg syne sikke man bør føle seg bundet av "gammeldagse" regler om at det er den som ringer som alltid må avslutte samtalen, så lenge det skjer på en fin måte.''

Den regelen har visst gått meg hus forbi....

;-)

mvh

Jeg skjønte plutselig at det var et hull i min oppdragelse...*s*

[Colette]

Nå som jeg har lest flere av innleggene dine ser jeg det litt mer fra din side. Egentlig er det sønnen din som burde planlegge litt bedre når han ringer deg, men han skjønner nok ikke at det er forstyrrende for deg med alle avbrytelsene.

Selv unngår jeg lange tlf-samtaler når de minste er rundt meg, både for min og de jeg snakker med sin skyld, men også for barnas del.

He..he...det er nettopp det:-) Jeg regner jo med at når han ringer så er et fordi det passer/han har lyst til å prate osv. Og det må jo være forstyrrende for han selv også - ikke bare for meg - med alle avbrytelsene.

Grunnen til at han ringer med ungene rundt seg er at han ønsker at jeg skal snakke litt med dem også. Siden vi ikke ser hverandre så alt for ofte, så tar vi vare på de mulighetene som er. Men nå kommer de snart på helgebesøk, og det skal jo bli artig og koselig:-)

[Colette]

Jeg skjønte plutselig at det var et hull i min oppdragelse...*s*

Jeg vet ikke om det er noen regel for dette, jeg. Men for meg føles det naturlig, ut i fra følgende: Den som ringer et annet menneske gjør det som regel fordi han/hun har noe å snakke om. Og da synes jeg det er naturlig å vente til personen gir inntrykk av å være ferdig med det denne har å si - før samtalen avsluttes av den som tok initiativet til denne. Det er i hvert fall for meg - normal folkeskikk.

Verre er det med de som ringer- og oppfører seg som om det er de som har blitt oppringt - og ikke har noe å si. Jeg kjenner noen slike også :-)

[PieLill]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det å være "eager to please" og ikke ville avvise. Og særlig når du merker at han er litt sår på det.

Jeg har heller ikke noen problemer med å skjønne at disse telefonsamtalene er slitsomme!

Men jeg får inntrykk av at det du helst vil, er at samtaletid og -frekvens skal være uendret, men at dere kan snakke uforstyrret. Og det tror jeg - dessverre - ikke lar seg gjøre på nåværende tidspunkt slik situasjonen er.

Så uansett hvor mange motargumenter du finner mot ymse tips om å ringe selv, om å ringe oftere og kortere samtaler, om å avslutte på en grei måte, om å avtale på forhånd, om å øke sms-frekvensen etc etc, og uansett hvor gode disse motargumentene er, så tror jeg at du må prøve et eller flere av rådene du har fått i tråden.

Eller bare avfinne deg med situasjonen og krysse fingrene og håpe det blir bedre.

Barna blir jo eldre, og derved minskes også mors behov for å tildele far tilsynsoppdrag under telefonsamtalen. Men samtidig kan jo dette med å forstyrre en som prater i telefonen, på et tidspunkt han sekv har valgt for å ringe, er en slik grunnleggende side ved hennes personlighet at hun kommer til å fortsette med det også etter småbarnsfasen...

''Men samtidig kan jo dette med å forstyrre en som prater i telefonen, på et tidspunkt han sekv har valgt for å ringe, er en slik grunnleggende side ved hennes personlighet at hun kommer til å fortsette med det også etter småbarnsfasen...''

Det er en mulig teori.

En annen er at hvor lenge og ikke minst når man skal snakke i telefonen kan være et stridsspørsmål paret imellom. Kan hende ergrer hun seg grønn over at han statig vekk setter seg å skravler i telefonen, når han heller burde egne seg til familien. Det er jo ikke helt utenkelig at timespraten med moren ikke er den eneste lange telefonsamtalen han har i løpet av en mnd.

Det er jo også mange og til dels sterke meninger om hvordan en telefon skal brukes. Noe sverger til kort, nødvendige samtaler og ikke noe mer. For andre er telefonen en viktig del av det sosiale liv. Skulle dette paret representere hver sin ytterlighet, kan det jo bli litt krig....

mvh

[Colette]

''Men samtidig kan jo dette med å forstyrre en som prater i telefonen, på et tidspunkt han sekv har valgt for å ringe, er en slik grunnleggende side ved hennes personlighet at hun kommer til å fortsette med det også etter småbarnsfasen...''

Det er en mulig teori.

En annen er at hvor lenge og ikke minst når man skal snakke i telefonen kan være et stridsspørsmål paret imellom. Kan hende ergrer hun seg grønn over at han statig vekk setter seg å skravler i telefonen, når han heller burde egne seg til familien. Det er jo ikke helt utenkelig at timespraten med moren ikke er den eneste lange telefonsamtalen han har i løpet av en mnd.

Det er jo også mange og til dels sterke meninger om hvordan en telefon skal brukes. Noe sverger til kort, nødvendige samtaler og ikke noe mer. For andre er telefonen en viktig del av det sosiale liv. Skulle dette paret representere hver sin ytterlighet, kan det jo bli litt krig....

mvh

''Kan hende ergrer hun seg grønn over at han statig vekk setter seg å skravler i telefonen, når han heller burde egne seg til familien. Det er jo ikke helt utenkelig at timespraten med moren ikke er den eneste lange telefonsamtalen han har i løpet av en mnd.''

Det kan jeg garantere deg ikke er tilfelle! Denne karen gjør ikke stort annet her i livet enn å ta seg av jobb, hus og barn. Han er stort sett på jobb eller hjemme. Men jeg har registert at samboeren hans er godt vant - for å si det sånn:-) Han har faktisk nevnt den siste tiden at han føler at han blir tatt som en selvfølge og at det er på tide at han setter foten ned. Og dette kom ikke som noen overraskende opplysning på meg, for jeg har sett det lenge.

[PieLill]

Jeg vet ikke om det er noen regel for dette, jeg. Men for meg føles det naturlig, ut i fra følgende: Den som ringer et annet menneske gjør det som regel fordi han/hun har noe å snakke om. Og da synes jeg det er naturlig å vente til personen gir inntrykk av å være ferdig med det denne har å si - før samtalen avsluttes av den som tok initiativet til denne. Det er i hvert fall for meg - normal folkeskikk.

Verre er det med de som ringer- og oppfører seg som om det er de som har blitt oppringt - og ikke har noe å si. Jeg kjenner noen slike også :-)

Det er jo et godt grunnprinsipp. Men nå er det jo ofte slik at når den som har ringt har fått sagt det som er viktig, skravler h*n gjerne lykkelig videre om det som slett ikke er så viktig....

Noen mister også mye av tidsfølelsen når de skravler i vei.

Det må være en ærlig sak å ikke alltid ha mulighet / ønske om å imøtekomme skravlebehovet til den som ringer.

;-)

mvh

[PieLill]

''Kan hende ergrer hun seg grønn over at han statig vekk setter seg å skravler i telefonen, når han heller burde egne seg til familien. Det er jo ikke helt utenkelig at timespraten med moren ikke er den eneste lange telefonsamtalen han har i løpet av en mnd.''

Det kan jeg garantere deg ikke er tilfelle! Denne karen gjør ikke stort annet her i livet enn å ta seg av jobb, hus og barn. Han er stort sett på jobb eller hjemme. Men jeg har registert at samboeren hans er godt vant - for å si det sånn:-) Han har faktisk nevnt den siste tiden at han føler at han blir tatt som en selvfølge og at det er på tide at han setter foten ned. Og dette kom ikke som noen overraskende opplysning på meg, for jeg har sett det lenge.

Synes du hun er like oppofrende?

mvh

[PieLill]

Jeg er bare den typen som ikke liker å avvise. Jeg vet også at han er litt sår på det. Så da blir det den gode gamle høfligheta som tar overhånd. Og jeg tier og tåler og lider - helt til han avslutter :-(

''Jeg er bare den typen som ikke liker å avvise. Jeg vet også at han er litt sår på det. Så da blir det den gode gamle høfligheta som tar overhånd. Og jeg tier og tåler og lider - helt til han avslutter :-(''

Tenk så festlig om han sitter i andre enden og tenker det samme...

;-)

mvh

[Colette]

Synes du hun er like oppofrende?

mvh

Jeg synes at det virker som om hun får lov til å gjøre akkurat det hun vil, nå hun vil, og at hun ikke setter pris på at han er som han er. Og hun kommanderer og maser. I fjor satt hun i baksetet i bilen, og maste som et barn mens han rygget. Og dermed kjørte han rett inn i en postkasse:-(

[Colette]

''Jeg er bare den typen som ikke liker å avvise. Jeg vet også at han er litt sår på det. Så da blir det den gode gamle høfligheta som tar overhånd. Og jeg tier og tåler og lider - helt til han avslutter :-(''

Tenk så festlig om han sitter i andre enden og tenker det samme...

;-)

mvh

Jeg har tenkt den samme tanken. Tro du meg :-)

[PieLill]

For n'te gang :-) Det er han som ringer når det passer for han, og jeg forventer ikke at vi skal snakke en time. Jeg synes bare det er slitsomt å snakke så lenge i telefonen, og hadde vært godt fornøyd med 10 min. Men jeg synes det er vanskelig å avslutte når det er han som ringer.

Han liker ikke å maile og han liker ikke å sms'e.

''Det er han som ringer når det passer for han, og jeg forventer ikke at vi skal snakke en time. Jeg synes bare det er slitsomt å snakke så lenge i telefonen, og hadde vært godt fornøyd med 10 min. Men jeg synes det er vanskelig å avslutte når det er han som ringer.''

Er du sikker på at han vet hva forventer og ikke og hva du ønsker? Ser for meg at dere sitter og er høflige og ikke avvisende i begge ender.

I mitt hode blir det nesten litt sjofelt om noen gang på gang snakket med meg i en hel time og de egentlig bare syntes det var slitsomt. Jeg vil mye heller ønsket at samtalen avsluttes før den andre er møkk lei meg.

mvh

[Colette]

''Det er han som ringer når det passer for han, og jeg forventer ikke at vi skal snakke en time. Jeg synes bare det er slitsomt å snakke så lenge i telefonen, og hadde vært godt fornøyd med 10 min. Men jeg synes det er vanskelig å avslutte når det er han som ringer.''

Er du sikker på at han vet hva forventer og ikke og hva du ønsker? Ser for meg at dere sitter og er høflige og ikke avvisende i begge ender.

I mitt hode blir det nesten litt sjofelt om noen gang på gang snakket med meg i en hel time og de egentlig bare syntes det var slitsomt. Jeg vil mye heller ønsket at samtalen avsluttes før den andre er møkk lei meg.

mvh

Jeg er da ikke møkk lei av han? Jeg er møkk lei av alt bråket og alle avbrytelsene. Det er vel kanskje derfor det er nødvendig med en times samtale - for å få skutt inn et helt resonnement innimellom :-)

[morsan]

Min nysgjerrighet i denne tråden gikk i utgangspunktet ut på hvordan dette praktiseres av andre foreldre i dag. Er det vanlig å la barna bryte inn i telefonsamtaler osv? Er det vanlig at foreldre lar det skje - uten noen form for motforestillinger? Og det har jeg vel fått svar på i denne tråden- de aller fleste mener at det er ok. Javel:-)

Jeg takler problemene med telefonsamtalene med min sønn, og det vil vel som du sier, endres etter hvert. Noen ganger blir jeg mer irritert over disse samtalene enn ellers, og jeg får tanker som "er det mulig?" Det var ikke noe mer enn det:-)

Men det at folk i tråden råder deg til å endre ringemønster er jo ikke ensbetydende med at man bare lar barn eller andre i rommet skravle i vei uten noen form for motforestillinger, da! :-)

Jeg er også barn av min tid, der telefoner var noe STORT, og man ble hysjet på, spesielt hvis det var Rikstelefon! Dårlig linje hadde man jo ofte også. Så jeg er i aller høyeste grad preget av at telefonsamtaler per definisjon nærmest skal ha førsteprioritet. Men samtidig prøver jeg å legge av meg noen av fortidens lenker, og se mer rasjonelt på det.

Da jeg hadde lite barn prøvde jeg å tilpasse ringetidene til når det passet best, eventuelt bedrive slike bestikkelser som AneM snakket om, eller bare si på en pen måte at vi kanskje kunne snakkes litt senere. Det må være fullstendig ”lov” at det ikke passer å skravle i vei i timesvis, og jeg mener også at det er mye bedre å si fra om det enn å ikke vise den man snakker med skikkelig respekt bare fordi vedkommende tilfeldigvis ringte på feil tidspunkt.

Nå som jeg har større barn er det selvsagt en helt annen sak å snakke i telefonen, men uansett alder på barn, synes jeg at samtalepartnere som er familie/venner og som man bare ”skravler” med, må kunne tåle at korte beskjeder gis til barn og tas i mot fra barn. Vel og merke hvis det ikke skjer for ofte.

Hvis den samme skravlevenninnen ikke hadde vært i telefonen, men sittet med en kopp kaffe i sofaen, hadde hun vel neppe leet på et øyelokk om husets 10-åring kom inn og spurte om h*n kunne gå bort til den&den, hvorpå moren svarer at det er greit, men husk lue og ta med mobilen slik at jeg får tak i deg.

Hvorfor kan man da ikke tåle det samme når denne samtalen skjer per telefon? Og i særdeleshet dersom telefonsamtalen varer i svært lang tid. Skal hele familiens liv settes på vent mens man tar seg av Den Store Samtalen?

Enkelte som svarer i denne tråden ser ut til å mene at ikke noe er så viktig å skjerme som telefonsamtaler. ”Ser du ikke at jeg snakker i telefonen?!”, kan man si med indignert stemme.

Men kanskje snakket mor med barnet like før telefonen ringte, uten at barnet på noe som helst tidspunkt kunne si til den som ringer at mor nok ikke kan komme i telefonen, ”fordi hun snakker med meg”! ;-) For ordens skyld iler jeg til med å si at vil gjør det ikke slik, men hvorfor skal enhver telefonsamtale, uansett hvem det er fra og uansett hvor skravlete/småpratetet den er kunne sette til side alt annet man holder med på, og man kan heller ikke avbryte fordi den som ringer må avslutte – ellers er det uhøflig?

Samtidig synes jeg at slike avbrytelser bør reduseres til et minimum, og i hvert fall ikke at man setter i gang med ”sidesamtaler” med noen som er i rommet sammen med en når man snakker i telefonen. Den ene søsteren min hadde en tendens til det da barna hennes var mindre. Hun ringte kanskje meg for å avtale treff til helge + ymse småprat rundt dette og annet, men drev og samtalte med barna ”på si” stadig vekk. Det var jo utrolig irriterende, så jeg skjønner veldig godt hva du mener. Men jeg synes ikke at løsninger er å nekte enhver kommentar eller spørsmål eller beskjed fra sidelinja.

[PieLill]

Jeg har tenkt den samme tanken. Tro du meg :-)

Jeg synes det blir litt urettferdig om du går å ergrer deg over noe/noen uten å gi den/dem du ergrer deg over muligheten til å forandre på det.

Sannsynligvis vil det være en smal sak å justere dette, om man bare vet at og hvilken justering som er ønsket.

Selv kan jeg faktisk tenne på alle pluggene om noen går å irriterer seg vel og lenge før de sier ifra om slike banale ting som jeg hadde endret på flekken om de visste om det. Jeg føler meg rett og slett lurt og dolket. Hvem er vel interessert i at folk veldedig skal gå rundt å bære over med dem? Slikt får meg til å gå på nåler for vedkommende i lange tider etterpå. For hvem vet vel hva annet forferdelig jeg gjør.

Enten må du bestemme deg for å la være og ergre deg. Eller så må du si ifra. Du har ingen rett til å være irritert om du ikke har gitt den/de som irriterer en mulighet til å forandre på tingene.

mvh

[morsan]

''Men samtidig kan jo dette med å forstyrre en som prater i telefonen, på et tidspunkt han sekv har valgt for å ringe, er en slik grunnleggende side ved hennes personlighet at hun kommer til å fortsette med det også etter småbarnsfasen...''

Det er en mulig teori.

En annen er at hvor lenge og ikke minst når man skal snakke i telefonen kan være et stridsspørsmål paret imellom. Kan hende ergrer hun seg grønn over at han statig vekk setter seg å skravler i telefonen, når han heller burde egne seg til familien. Det er jo ikke helt utenkelig at timespraten med moren ikke er den eneste lange telefonsamtalen han har i løpet av en mnd.

Det er jo også mange og til dels sterke meninger om hvordan en telefon skal brukes. Noe sverger til kort, nødvendige samtaler og ikke noe mer. For andre er telefonen en viktig del av det sosiale liv. Skulle dette paret representere hver sin ytterlighet, kan det jo bli litt krig....

mvh

''En annen er at hvor lenge og ikke minst når man skal snakke i telefonen kan være et stridsspørsmål paret imellom. Kan hende ergrer hun seg grønn over at han statig vekk setter seg å skravler i telefonen, når han heller burde egne seg til familien. Det er jo ikke helt utenkelig at timespraten med moren ikke er den eneste lange telefonsamtalen han har i løpet av en mnd.''

Tanken slo meg også. :-)

[PieLill]

Jeg er da ikke møkk lei av han? Jeg er møkk lei av alt bråket og alle avbrytelsene. Det er vel kanskje derfor det er nødvendig med en times samtale - for å få skutt inn et helt resonnement innimellom :-)

Spesifiserer:

Jeg ville mye heller at noe sa ifra til meg om de opplevde det slik å snakke med meg som du beskriver, enn at de bet tennene sammen.

mvh

[morsan]

''Kan hende ergrer hun seg grønn over at han statig vekk setter seg å skravler i telefonen, når han heller burde egne seg til familien. Det er jo ikke helt utenkelig at timespraten med moren ikke er den eneste lange telefonsamtalen han har i løpet av en mnd.''

Det kan jeg garantere deg ikke er tilfelle! Denne karen gjør ikke stort annet her i livet enn å ta seg av jobb, hus og barn. Han er stort sett på jobb eller hjemme. Men jeg har registert at samboeren hans er godt vant - for å si det sånn:-) Han har faktisk nevnt den siste tiden at han føler at han blir tatt som en selvfølge og at det er på tide at han setter foten ned. Og dette kom ikke som noen overraskende opplysning på meg, for jeg har sett det lenge.

''Det kan jeg garantere deg ikke er tilfelle! Denne karen gjør ikke stort annet her i livet enn å ta seg av jobb, hus og barn. Han er stort sett på jobb eller hjemme.''

Det kan selvsagt være helt korrekt, men jeg ser absolutt ikke bort fra at min svigermor synes at min mann er en strålende far og ektemann på absolutt alle mulige måter og absolutt ikke har noen feil, slik at enhver irritasjon fra min side helt klart skyldes at jeg er bortskjemt el linende;-)

[Colette]

Men det at folk i tråden råder deg til å endre ringemønster er jo ikke ensbetydende med at man bare lar barn eller andre i rommet skravle i vei uten noen form for motforestillinger, da! :-)

Jeg er også barn av min tid, der telefoner var noe STORT, og man ble hysjet på, spesielt hvis det var Rikstelefon! Dårlig linje hadde man jo ofte også. Så jeg er i aller høyeste grad preget av at telefonsamtaler per definisjon nærmest skal ha førsteprioritet. Men samtidig prøver jeg å legge av meg noen av fortidens lenker, og se mer rasjonelt på det.

Da jeg hadde lite barn prøvde jeg å tilpasse ringetidene til når det passet best, eventuelt bedrive slike bestikkelser som AneM snakket om, eller bare si på en pen måte at vi kanskje kunne snakkes litt senere. Det må være fullstendig ”lov” at det ikke passer å skravle i vei i timesvis, og jeg mener også at det er mye bedre å si fra om det enn å ikke vise den man snakker med skikkelig respekt bare fordi vedkommende tilfeldigvis ringte på feil tidspunkt.

Nå som jeg har større barn er det selvsagt en helt annen sak å snakke i telefonen, men uansett alder på barn, synes jeg at samtalepartnere som er familie/venner og som man bare ”skravler” med, må kunne tåle at korte beskjeder gis til barn og tas i mot fra barn. Vel og merke hvis det ikke skjer for ofte.

Hvis den samme skravlevenninnen ikke hadde vært i telefonen, men sittet med en kopp kaffe i sofaen, hadde hun vel neppe leet på et øyelokk om husets 10-åring kom inn og spurte om h*n kunne gå bort til den&den, hvorpå moren svarer at det er greit, men husk lue og ta med mobilen slik at jeg får tak i deg.

Hvorfor kan man da ikke tåle det samme når denne samtalen skjer per telefon? Og i særdeleshet dersom telefonsamtalen varer i svært lang tid. Skal hele familiens liv settes på vent mens man tar seg av Den Store Samtalen?

Enkelte som svarer i denne tråden ser ut til å mene at ikke noe er så viktig å skjerme som telefonsamtaler. ”Ser du ikke at jeg snakker i telefonen?!”, kan man si med indignert stemme.

Men kanskje snakket mor med barnet like før telefonen ringte, uten at barnet på noe som helst tidspunkt kunne si til den som ringer at mor nok ikke kan komme i telefonen, ”fordi hun snakker med meg”! ;-) For ordens skyld iler jeg til med å si at vil gjør det ikke slik, men hvorfor skal enhver telefonsamtale, uansett hvem det er fra og uansett hvor skravlete/småpratetet den er kunne sette til side alt annet man holder med på, og man kan heller ikke avbryte fordi den som ringer må avslutte – ellers er det uhøflig?

Samtidig synes jeg at slike avbrytelser bør reduseres til et minimum, og i hvert fall ikke at man setter i gang med ”sidesamtaler” med noen som er i rommet sammen med en når man snakker i telefonen. Den ene søsteren min hadde en tendens til det da barna hennes var mindre. Hun ringte kanskje meg for å avtale treff til helge + ymse småprat rundt dette og annet, men drev og samtalte med barna ”på si” stadig vekk. Det var jo utrolig irriterende, så jeg skjønner veldig godt hva du mener. Men jeg synes ikke at løsninger er å nekte enhver kommentar eller spørsmål eller beskjed fra sidelinja.

''Men det at folk i tråden råder deg til å endre ringemønster er jo ikke ensbetydende med at man bare lar barn eller andre i rommet skravle i vei uten noen form for motforestillinger, da! :-)''

Hvordan kan JEG endre ringemønster - når jeg ikke har noe ringemønster? Jeg ringer jo ikke! Det er helt og holdent opp til han. Jeg føler at det kan bli feil at han må betale hver gang av denne grunn - og tilbyr meg derfor ofte å ringe han opp igjen. Noe han avslår.

Og bortsett fra det..så har jeg vel egentlig ikke bedt om råd? Jeg bare lurte på hvordan andre småbarnsforeldre forholdt seg til dette problemet.