Småbarnsforeldre og telefonsamtaler

[Gjest Elextra]

Jeg synes nå likevel, uansett hvor vanlig det har blitt å sitte i telefonen, at man viser såpass folkeskikk at man ikke forstyrrer den som sitter i telefonen å snakker jeg da - og det lærer jeg snuppa også.

Nå har jeg etterhvert svart så mange ganger at jeg er usikker på hvor i tråden du er, men jeg har aldri ment noe annet.

[Gjest Elextra]

Ja, du kjenner han sikkert bedre enn meg:-)

Doh! Neppe!

Jeg svarer bare utfra meg selv, og føler meg som du skjønner litt i din sønns sko.

[Bookworm]

Doh! Neppe!

Jeg svarer bare utfra meg selv, og føler meg som du skjønner litt i din sønns sko.

Jommen meg skulle jeg ha hatt et ekstremt travelt liv for å velge å ikke bruke én time i måneden på moren min...

[Gjest Elextra]

Jeg synes nå likevel, uansett hvor vanlig det har blitt å sitte i telefonen, at man viser såpass folkeskikk at man ikke forstyrrer den som sitter i telefonen å snakker jeg da - og det lærer jeg snuppa også.

''Jeg synes nå likevel, uansett hvor vanlig det har blitt å sitte i telefonen, at man viser såpass folkeskikk at man ikke forstyrrer den som sitter i telefonen å snakker jeg da - og det lærer jeg snuppa også.''

Nå fant jeg hvor du var, og jeg er helt enig når det gjelder kortere samtaler, men ikke når det gjelder timelange samtaler med små barn. Det går bare ikke, om en ikke skal bruke makt.

[Gjest Elextra]

Jommen meg skulle jeg ha hatt et ekstremt travelt liv for å velge å ikke bruke én time i måneden på moren min...

''Jommen meg skulle jeg ha hatt et ekstremt travelt liv for å velge å ikke bruke én time i måneden på moren min...''

Skjønner hva du sier, men som sagt har jeg ikke orket å ta timelange samtaler på hverdagskvelder uansett. Selv har jeg kontakt med foreldre på andre måter (i løpet av jobbedagen - oftere besøk - mange korte samtaler).

[Bookworm]

''Jeg synes nå likevel, uansett hvor vanlig det har blitt å sitte i telefonen, at man viser såpass folkeskikk at man ikke forstyrrer den som sitter i telefonen å snakker jeg da - og det lærer jeg snuppa også.''

Nå fant jeg hvor du var, og jeg er helt enig når det gjelder kortere samtaler, men ikke når det gjelder timelange samtaler med små barn. Det går bare ikke, om en ikke skal bruke makt.

Denne sønnen har en samboer, og den timelange samtalen forekommer EN GANG I MÅNEDEN. Det er liksom ikke noen dagligdags hendelse vi snakker om her, og jeg mener ærlig talt at såpass bør en kunne få til selv om man er midt å småbarnsperioden.

Noe annet er det selvfølgelig med enlige foreldre, de har ikke mulighet til å bli avlastet av barnets andre forelder og da stiller saken seg annerledes...

Hadde det vært at mor her hadde forventet en times samtale hver dag, skulle jeg ha vært enig i at en skulle ha prøvd å komme fram til andre løsninger, men som mor hadde jeg faktisk forventet å få denne timen pr måned slik at jeg kunne ha snakket med sønnen min og blitt oppdatert på livene deres.

[Bookworm]

''Jommen meg skulle jeg ha hatt et ekstremt travelt liv for å velge å ikke bruke én time i måneden på moren min...''

Skjønner hva du sier, men som sagt har jeg ikke orket å ta timelange samtaler på hverdagskvelder uansett. Selv har jeg kontakt med foreldre på andre måter (i løpet av jobbedagen - oftere besøk - mange korte samtaler).

''har jeg ikke orket å ta timelange samtaler på hverdagskvelder uansett.''

Den ser jeg, men bare hvis det hadde vært snakk om et par ganger i uka eller mer, men ærlig talt - én gang i måneden!?

[Colette]

Doh! Neppe!

Jeg svarer bare utfra meg selv, og føler meg som du skjønner litt i din sønns sko.

''Doh! Neppe!

Jeg svarer bare utfra meg selv, og føler meg som du skjønner litt i din sønns sko.''

Kanskje best å sitere når det blir så lang tråd:-) Selv om jeg vel nå ikke lenger har så mye mer intelligent å si. Ja, det er fort gjort å identifisere seg med mennesker i samme situasjon. Så jeg skjønner den :-) Men faktisk, så er det ikke så ofte han nevner henne lenger. Før var hun hans elskling og helt, som han sa. Det siste jeg hørte fra han var at da samboer og datter var på ferie en uke, og han var hjemme med veslegutten, så koste han seg glugg i hjel, og så på NRK på TV:-) Så jeg føler meg vel ikke riktig trygg på at de har det så bra som de hadde det lenger. Uten at det er min sak, selvfølgelig. Og jeg holder meg klokelig unna:-)

[Gjest Elextra]

''har jeg ikke orket å ta timelange samtaler på hverdagskvelder uansett.''

Den ser jeg, men bare hvis det hadde vært snakk om et par ganger i uka eller mer, men ærlig talt - én gang i måneden!?

Joda, hadde selvfølgelig fått det til, om det var veldig om å gjøre og av ubetalelig betydning for mor å holde kontakt på den måten og ingen annen.

[frosken]

''Lurer litt på om det er sånn sønner og mødre ofte er? Også finnes det gjerne noen litt krevende og hensynsløse svigerdøtre i nærheten.''

Da tror jeg jammen meg jeg har funnet meg et prakteksemplar av en sønn som samboer, for han stikker bort til moren i løpet av fem minutter om hun trenger noe. I tillegg kommer hun på middag en-to ganger i uka, pluss stikker innom for kaffe... Men det er jo en annen sak...

Men du er kanskje heller ikke en sånn krevende og litt hensynsløs svigerdatter....*s*

Sønner er selvfølgelig like forskjellige som døtre :-)

[Colette]

Joda, hadde selvfølgelig fått det til, om det var veldig om å gjøre og av ubetalelig betydning for mor å holde kontakt på den måten og ingen annen.

På den måten? Jeg har forsøkt å sende mailer - man han orker ikke pc på fritiden.- siden han sitter foran pc på jobb hele dagen. Sms har han heller ikke sansen for. Er det så vanskelig å skjønne at det ikke er jeg som bestemmer og krever noe her? Jeg bare følger hans ønsker,og tar telefonen når han ringer, og snakker så lenge han ønsker. Jeg blir sliten av all støyen og alle avbrytelsene. Og det er det :-)

[Gjest Elextra]

På den måten? Jeg har forsøkt å sende mailer - man han orker ikke pc på fritiden.- siden han sitter foran pc på jobb hele dagen. Sms har han heller ikke sansen for. Er det så vanskelig å skjønne at det ikke er jeg som bestemmer og krever noe her? Jeg bare følger hans ønsker,og tar telefonen når han ringer, og snakker så lenge han ønsker. Jeg blir sliten av all støyen og alle avbrytelsene. Og det er det :-)

Jeg skjønner at det er vanskelig for deg, særlig ettersom du har forsøkt å kommunisere på annet vis! Ble bare litt revet med av egne erfaringer, som du skjønner!

Tror du må si fra hvordan du føler det og kanskje be han foreslå når dere kan snakke sammen. Antar det vil bli enklere for begge med kortere og oftere samtaler.

[Colette]

Jeg skjønner at det er vanskelig for deg, særlig ettersom du har forsøkt å kommunisere på annet vis! Ble bare litt revet med av egne erfaringer, som du skjønner!

Tror du må si fra hvordan du føler det og kanskje be han foreslå når dere kan snakke sammen. Antar det vil bli enklere for begge med kortere og oftere samtaler.

Ja, jeg skjønte det :-) At det ble en form for overdreven identifisering her. Aner jeg konturene av en mor som krever mer enn du orker å gi i bakgrunnen her?

:-)

Min store skrekk er å bli den slags krevende mor. Grøss og gru....Jeg unner mine barn et liv uten meg hengende på nakken

:-)

[frosken]

Ja, jeg skjønte det :-) At det ble en form for overdreven identifisering her. Aner jeg konturene av en mor som krever mer enn du orker å gi i bakgrunnen her?

:-)

Min store skrekk er å bli den slags krevende mor. Grøss og gru....Jeg unner mine barn et liv uten meg hengende på nakken

:-)

Jeg er noe usikker på hva jeg ville synes var verst; en mor som sier direkte hva hun ønsker eller en mor som brenner inne med sin reaksjon, slik du gjør. Jeg synes det blir noe martyraktig over din posisjon i dette, og ville nok foretrukket en tydelig tilbakemelding fra min mor fremfor dette.

[Gjest Elextra]

Det er andre forventninger.

Folk har aldri hatt det så travelt som idag, selv om de på mange måter har mer fritid enn noengang før. Men det er forventninger (dels fra en selv, dels fra udefinerbare "omgivelser" som f.eks. media - man føler at man "burde", dels fra folk man har rundt seg som gnåler om egen fortreffelighet) om at man i tillegg til jobben og ungene skal rekke å treffe venner, trene, følge med på X TV-serier for å ha noe å prate om i kantinen, dra på stimulerende aktiviteter med ungene, reise på opplevelsesrike langhelger med partneren, og i det hele tatt. Jeg tror ikke det er en tidsklemme, men en forventningsklemme.

Jeg har mange ganger skrevet her til mammer i fødselspermisjon som lurer på om de vil klare å kombinere jobb og barn at det er så absolutt mulig. Men hvis det de ønsker er å kombinere jobb, barn, utviklende hobbyer, trening, et plettfritt hjem og aktivt kaféliv med venner, kan det bli noe mer slitsomt.

''Men det er forventninger (dels fra en selv, dels fra udefinerbare "omgivelser" som f.eks. media - man føler at man "burde", dels fra folk man har rundt seg som gnåler om egen fortreffelighet) om at man i tillegg til jobben og ungene skal rekke å treffe venner, trene, følge med på X TV-serier for å ha noe å prate om i kantinen, dra på stimulerende aktiviteter med ungene, reise på opplevelsesrike langhelger med partneren, og i det hele tatt. Jeg tror ikke det er en tidsklemme, men en forventningsklemme.''

Føler meg overhodet ikke igjen i dette. Jeg syntes det var veldig slitsomt å være småbarnsforeldre i (mer enn) fulle jobber, uten å skulle tenke på slike ting du nevner.

Men nå er barna ørlite større og alt går mye bedre, selv om tidskabalen kan bli mer komplisert enn noen gang.

[Gjest Elextra]

Ja, jeg skjønte det :-) At det ble en form for overdreven identifisering her. Aner jeg konturene av en mor som krever mer enn du orker å gi i bakgrunnen her?

:-)

Min store skrekk er å bli den slags krevende mor. Grøss og gru....Jeg unner mine barn et liv uten meg hengende på nakken

:-)

''Aner jeg konturene av en mor som krever mer enn du orker å gi i bakgrunnen her? :-)''

Kanskje jeg har en mor som har lært meg å ta hensyn til egne behov (i motsetning til hva hun selv lærte), men ikke helt klarer å følge opp i forventninger likevel :-)

[Gjest togli]

''I tillegg blir yrkeshverdagen bare hardere og hardere.''

Ja. Min svigerfar er pensjonist nå, men han har for noen år siden sammenlignet situasjonen i arbeidslivet de siste årene før han ble pensjonist med tiden da han var ung, og sagt at selv om de jobbet lørdager da han var ung, var arbeidsdagen mye mer stressende på 90-tallet. Blant annet førte teknologi som mail, telefon og faks til en mye høyere forventning om hurtigheten i jobben enn der man sendte et brev med frimerke på og ventet på svar.

Det er nok riktig det du sier, ja. Mye nytt har skjedd og kravene om effektivitet har økt voldsomt. Ikke rart mange blir utslitte av alle kravene som stilles på jobben _i tillegg_ til alle krav som stilles hjemme...

[Colette]

Jeg er noe usikker på hva jeg ville synes var verst; en mor som sier direkte hva hun ønsker eller en mor som brenner inne med sin reaksjon, slik du gjør. Jeg synes det blir noe martyraktig over din posisjon i dette, og ville nok foretrukket en tydelig tilbakemelding fra min mor fremfor dette.

Jeg ønsker ikke å framstå som en martyr. Men jeg har et sterkt ønske om er at mine barn skal snakke med meg/være sammen med meg- fordi de ønsker det, og ikke av plikt. Derfor føler jeg det heller ikke som noe offer å innse at jeg ikke er det viktigste på jord. Og det mener jeg virkelig. De får gjøre som de selv ønsker - og har behov for, og det gjør meg ikke sur og bitter. Jeg er glad bare de har det bra - og at jeg ser at min oppdragerrolle har vært vellykket. For det er nå tross alt det som er jobben vår:-)

[Colette]

''Aner jeg konturene av en mor som krever mer enn du orker å gi i bakgrunnen her? :-)''

Kanskje jeg har en mor som har lært meg å ta hensyn til egne behov (i motsetning til hva hun selv lærte), men ikke helt klarer å følge opp i forventninger likevel :-)

Ja, kanskje det :-) Lett skal det i hvert fall tydeligvis ikke være:-)

[Colette]

Det er nok riktig det du sier, ja. Mye nytt har skjedd og kravene om effektivitet har økt voldsomt. Ikke rart mange blir utslitte av alle kravene som stilles på jobben _i tillegg_ til alle krav som stilles hjemme...

Og i tillegg til alle kravene vi stiller til oss selv....