Hund eller ikke?

[Onsdag1365380628]

Jeg har veldig lyst på en hund. Både for det sosiale og for å ha en god turkamerat. Jeg har hatt hund tidligere å vet hvordan det er å ha valp, og ikke minst hvor mye arbeid som ligger bak en veldressert og god familiehund.

Min samboer derimot ønsker seg ikke hund, men mener det er helt greit at jeg anskaffer en. Bare jeg tar ansvaret og jobben selv. Vi er et voksent par med et hjemmeboende barn.

Nå er jeg veldig i tvil, og hadde satt pris på noen innspill. Min eksmann sa nemlig akkurat det samme, bare anskaff deg en hund du, men ta ansvaret selv. Alle i familien var glad i hunden og koste seg med den. Men når vi kom til bakdelene ved å ha hund (hår, uhell inne, oppkast og ferier) så var det ene og alene mine problemer. Det kjentes litt sårt, i og med at han gjerne tok del i kos og det som var hyggelig med hundehold.

Nå vet jeg ikke om det blir det samme med min nåværende samboer. Men mulighetene er vel absolutt tilstede? Hva hadde dere gjort?

[Gjest Aimabel]

Det kommer vel an på hvor stort ønske du har om å ha hund. Det ideelle er selvfølgelig at dere deler ansvaret og arbeidet, men han kommer vel til å stille opp hvis du trenger hjelp av og til? Selv om han ikke ønsker alle ulempene, så er det jo hyggelig at han vil kose med hunden og behandle den som et familiemedlem. Jeg ville vært mer betenksom om samboeren ikke likte hunder. En jeg kjenner har flere hunder, men får ikke lov av samboeren å ha de inne. Det ville jeg syntes var sårt og leit.

[Gjest Fräcka Frida]

Jeg kan ikke tenke meg mitt liv uten hund. Jeg er oppvokst med hund, og hadde mange år uten hund da jeg flyttet hjemmefra pga at min daværende kjæreste ikke ville ha dyr. Men det var alltid et savn for meg.

Så da jeg fikk Lita, verdens nydligste hund i hus for 3 år siden ble tomrommet fylt og jeg føler meg mye lykkeligere. Men for all del - det er ikke bare kos. Det er et ansvar. Turer, oppfølging av ymse slag - og ikke minst aktivisering. De trenger oppmerksomhet og hjernetrim - det gir en lykkelig hund som igjen gir deg mere enn jeg i hvertfall kan sette ord på.

Om det er et savn i livet ditt og ikke ha hund - er ikke det faktum at du må ta deg av hunden med turer, dresur etc noe bakside. Tverdt i mot - du vil da bli den viktigste i hundens liv og det vil gi deg så utrolig masse. Tro du meg.

Følg magefølelsen din. Den stemmer som regel mest. Lykke til - hva enn du velger

[Gjest hund og katt]

Hvis jeg hadde veldig lyst og var villig til å ta alt ståket selv hadde jeg kanskje anskaffet en.

Dersom jeg ikke var villig til å ta alt ansvaret og stellet og ståket selv ville jeg ikke anskaffet en. Din samboer har sagt klart ifra at han ikke ønsker det, så da kan du ikke regne med at han gjør det. Dersom du anskaffer en hund vil det blir din hund og ditt ansvar. Din samboer har tatt et valg om at han ikke ønsker hund nettopp på grunn av alt det det er å gjøre, men gir deg muligheten til å anskaffe en om du tar alt bryderiet med det. Han har vært klar på det, så jeg vil anta at du ikke kan forvente å få noe hjelp med hunden.

Så du bør vite hvilket ansvar du tar om du anskaffer hunden. Jeg tror ikke jeg ville gjort det, men selvfølgelig dersom du har veldig lyst på hund er det kanskje greit.

[candyqueen_83]

Det KAN jo hende at samboeren din virkelig får smaken på hundehold, men sjansen er veldig stor for at det er du som blir sittende med all jobben. Jeg ville ikke kjøpt hund om samboeren min ikke ville tatt likt ansvar som meg. Da blir det fort et irritasjonsmoment for dere begge.

[Colette]

Det KAN jo hende at samboeren din virkelig får smaken på hundehold, men sjansen er veldig stor for at det er du som blir sittende med all jobben. Jeg ville ikke kjøpt hund om samboeren min ikke ville tatt likt ansvar som meg. Da blir det fort et irritasjonsmoment for dere begge.

Jeg hadde også en samboer da jeg påtok meg ansvaret for 5 kattunger. Og han hadde absolutt sansen for kattene og all kosen med dem. Men ansvaret ...det ville han ikke ha. Så kattene var mitt ansvar - og er fortsatt mitt ansvar - 6 år etter at forholdet tok slutt. Men det var og er, helt greit for meg :-)

[Babette]

Jeg ville aldri ha skaffet meg hund alene. Enten skulle vi være sammen om det, eller ingen hund.

Her i huset har vi kjempelyst på hund begge to, men jeg orker ikke tanken på at den skal være alene og innestengt hele dagen mens vi er på jobb.

[candyqueen_83]

Jeg ville aldri ha skaffet meg hund alene. Enten skulle vi være sammen om det, eller ingen hund.

Her i huset har vi kjempelyst på hund begge to, men jeg orker ikke tanken på at den skal være alene og innestengt hele dagen mens vi er på jobb.

Hva med hundebarnehage? Hvis man har råd og mulighet til det er det helt supert )

[Gjest Aimabel]

Jeg kan ikke tenke meg mitt liv uten hund. Jeg er oppvokst med hund, og hadde mange år uten hund da jeg flyttet hjemmefra pga at min daværende kjæreste ikke ville ha dyr. Men det var alltid et savn for meg.

Så da jeg fikk Lita, verdens nydligste hund i hus for 3 år siden ble tomrommet fylt og jeg føler meg mye lykkeligere. Men for all del - det er ikke bare kos. Det er et ansvar. Turer, oppfølging av ymse slag - og ikke minst aktivisering. De trenger oppmerksomhet og hjernetrim - det gir en lykkelig hund som igjen gir deg mere enn jeg i hvertfall kan sette ord på.

Om det er et savn i livet ditt og ikke ha hund - er ikke det faktum at du må ta deg av hunden med turer, dresur etc noe bakside. Tverdt i mot - du vil da bli den viktigste i hundens liv og det vil gi deg så utrolig masse. Tro du meg.

Følg magefølelsen din. Den stemmer som regel mest. Lykke til - hva enn du velger

Jeg synes det vanskeligste med hundeansvaret var når de var syke over lengre tid. Det er da det er virkelig vanskelig skulle være alene om hundeansvaret. Ikke mange tenker på det når de vil skaffe seg hund, men det kan virkelig bli et stort problem.

[Gjest hund og katt]

Det KAN jo hende at samboeren din virkelig får smaken på hundehold, men sjansen er veldig stor for at det er du som blir sittende med all jobben. Jeg ville ikke kjøpt hund om samboeren min ikke ville tatt likt ansvar som meg. Da blir det fort et irritasjonsmoment for dere begge.

'' Det KAN jo hende at samboeren din virkelig får smaken på hundehold ''

Hun bør ikke satse på det. Dersom jeg hadde sagt det Onsdags samboer har sagt ville jeg blitt mektig sur om jeg etterpå fant ut at Onsdag antok at jeg ville ha noe ansvar for hunden likevel. Har jeg sagt jeg ikke vil ha det så vil jeg ikke ha det. Så får det heller være en overraskende bonus om jeg skulle finne på å stille opp noe likevel.

[Babette]

Hva med hundebarnehage? Hvis man har råd og mulighet til det er det helt supert )

Råd har vi nok, men på våre kanter finnes ikke noe sånt. Det må vel være et storbyfenomen?

[waxo]

For meg, som det hundemennesket jeg er hadde det ikke vært tvil.

Jeg har hund, mannen min har ikke hund nå. Hunden er mitt ansvar, men jeg er også veldig nøye på det at det er min hund og mitt ansvar. Det er også jeg som bestemmer hvordan hunden skal oppdras, det er jeg som bestemmer om den skal være ute eller inne, når den skal gå tur, hvordan den skal aktiviseres. Det er også mitt ansvar og min dårlige samvittighet hvis det i perioder er dårlig med tid, og jeg som må finne på alternativ aktivitet. Under ferier er det også jeg som skaffer hundevakt, hvis det da ikke passer å ha hunden med.

Når mannen min i framtiden får hund, blir det hans ansvar og en hund jeg ikke kommer til å bry meg mye med, annet enn kos og gøy.

Dette passer meg utmerket, men det har vel sine grunner i at hunden min ikke bare er familiehund, men også en hund jeg bruker masse energi og kapasitet på for å komme langt i konkurranser. Det er min hobby, og det jeg lever for utenom familien.

Hvis du skaffer hund, må du nesten bare innse at det blir ditt ansvar, men gled deg over at de andre vil kose med den og ha det gøy med den. Kanskje mannen eller barnet synes det er kjempegøy å lære hunden diverse unyttige triks, så får du lære den å oppføre seg :-)

I bunn og grunn er dette ditt valg, og dermed ditt ansvar. Men det betyr jo ikke at de andre ikke blir glad i den, og kan gi hunden masse av kjærlighet som den også trenger.

[Gjest Neontetra - lykkelig hundeeier]

Det er mange fordeler med å ha eneansvar tenker jeg. Du bestemmer hvordan hunden skal dresseres, hva slags metoder du synes er ålreit, og hvordan hundeholdet dit skal være.

Men.. Jeg vet om samboerforhold som har gått bli store smeller (og gått dukken) fordi de hadde veldig ulik oppfatning av hva et hundehold innebærer. For noen er det en selvfølge at hunden ligger i sofaen eller få sove i senga med "flokken sin", mens andre mener at hunden bare kan oppholde seg på egne rom og skal tilbringe mye at tiden sin på plassen sin/i buret sitt.. Det at den ene i forholdet klikkertrener, mens det andre mener hunder skal trenes etter gamle rykk og napp i lenka metoder har nødvendigvis ikke lett for å samarbeide om treningen da, og ikke minst er det forvirrende for hunden.

Noe som kan bli problematisk er tidsaspektet, hundehold er tidkrevende og valpetiden krever både mye tid og _mye_ tålmodighet fra alle som er involvert. Er ikke sambo veldig interessert i første omgang er det ikke sikker at h*n synes det er stas med valpetiss og bæsj i kroken bak tv, nattevåk og hjemmealene trening, Samt stadige turer for å sosialisere og miljøtrene og både et og to dressurkurs (det er jo både gøy og sosialt synes jeg. )

Et annet aspekt er at _du_ blir bundet, det er ikke ok å la hunden være hjemme alene hele arbeidsdagen og så ta en tur på kino med sambo og venner etter jobb. Da er det hunden sin tur til å få oppmerksomhet og tid, og selv om du er enig i det, er det ikke sikkert at sambo ser den..

Jeg tenker at aleneansvar er supert om du kan få støtte og hjelp når du trenger det og jeg vil aldri være uten hund, for meg veier alle fordelen med hundehold (som jeg ikke ramset opp nå, dessverre ) opp for ulempene, men avklar ting på forhånd med sambo. Ta en ordentlig prat med han og legg uten noen scenarioer, hva tenker han egentlig?

[ekte nick]

Jeg har hørt om familier som har en hund på deling, dvs noen dager i uken hver (delt mellom to). Det har visst gått helt fint, men da kommer det selvsagt veldig an på hva slags hund det er og dens personlighet.

Kanskje en slik deling med en annen person eller familie kunne vært lurt i ditt tilfelle?

[candyqueen_83]

Råd har vi nok, men på våre kanter finnes ikke noe sånt. Det må vel være et storbyfenomen?

Nei, det finnes i grisgrendte strøk og det )

[candyqueen_83]

Råd har vi nok, men på våre kanter finnes ikke noe sånt. Det må vel være et storbyfenomen?

Hundedaghjem blir det vel kalt. Tror det finnes stort sett overalt. Mange privatpersoner som liker hundepass også )

[candyqueen_83]

'' Det KAN jo hende at samboeren din virkelig får smaken på hundehold ''

Hun bør ikke satse på det. Dersom jeg hadde sagt det Onsdags samboer har sagt ville jeg blitt mektig sur om jeg etterpå fant ut at Onsdag antok at jeg ville ha noe ansvar for hunden likevel. Har jeg sagt jeg ikke vil ha det så vil jeg ikke ha det. Så får det heller være en overraskende bonus om jeg skulle finne på å stille opp noe likevel.

''Det KAN jo hende at samboeren din virkelig får smaken på hundehold, men sjansen er veldig stor for at det er du som blir sittende med all jobben.''

Men du må ta med hele setningen min da.

[candyqueen_83]

Jeg hadde også en samboer da jeg påtok meg ansvaret for 5 kattunger. Og han hadde absolutt sansen for kattene og all kosen med dem. Men ansvaret ...det ville han ikke ha. Så kattene var mitt ansvar - og er fortsatt mitt ansvar - 6 år etter at forholdet tok slutt. Men det var og er, helt greit for meg :-)

Ja, man må jo være forberedt på å ta ansvaret selv )

[Colette]

Ja, man må jo være forberedt på å ta ansvaret selv )

Jeg var i hvert fall glad for at det ikke var noe spørsmål om hvem som skulle ha kattene etter bruddet:-)

[Gjest hund og katt]

''Det KAN jo hende at samboeren din virkelig får smaken på hundehold, men sjansen er veldig stor for at det er du som blir sittende med all jobben.''

Men du må ta med hele setningen min da.

Ikke når det bare er første halvdel av den jeg skal kommentere, vel ;-p