Hvordan takle kritiske personer

[Gjest aspeløv]

Når en person du jobber med er brå, selvrettferdig, konfronterende, ansvarsfraskrivende.. og har fått flere tilbakemeldinger fra sjef om at slik oppførsel ikke er den beste, men bare fortsetter.... hvordan kan man selv takle dette best?

Jeg er helt nervevrak av denne personen, orker ikke mer, blir svimmel og skjelven når personen henvender seg fordi det stort sett har vært kritikk å få. (Og det er faktisk sjelden berettiget, men personen er ikke interessert i annet enn å ha rett)

Jeg kan ikke la meg presse ut av jobben pga dette, men det er samtidig umulig for meg å takle belastningen. Dette har pågått over flere år, hvor jeg bare er blitt mer og mer redd for konflikt. Personen kan fare opp på et øyeblikk, mens jeg ikke er slik. Vi er et lite miljø hvor alle samarbeider, jeg må derfor jobbe med meg selv.

HVA GJØR JEG?

[fyrlykt]

Ta det opp med verneombud. Alle har krav på et godt arbeidsmiljø.

[Gjest aspeløv]

Ta det opp med verneombud. Alle har krav på et godt arbeidsmiljø.

Vi har ikke verneombud, vi er færre enn 10 stk ansatt. Men sjef vet godt om problemene, har gjort mange grep, men til syvende og sist handler det om at vi andre ikke kan forandre en annens personlighet og reaksjonsmønster.

Jeg må derfor lære meg å avfeie oppførselen, samtidig ønsker jeg ikke å gå rundt og "unnskylde" personen med at h*n bare _er_ sånn, ikke noe å ta på vei for. Det er tett samarbeid, men denne personen kommer stryker alle mot hårene. Likevel forstår jeg det slik som at det ikke er oppsigelsesgrunn.

[fyrlykt]

Vi har ikke verneombud, vi er færre enn 10 stk ansatt. Men sjef vet godt om problemene, har gjort mange grep, men til syvende og sist handler det om at vi andre ikke kan forandre en annens personlighet og reaksjonsmønster.

Jeg må derfor lære meg å avfeie oppførselen, samtidig ønsker jeg ikke å gå rundt og "unnskylde" personen med at h*n bare _er_ sånn, ikke noe å ta på vei for. Det er tett samarbeid, men denne personen kommer stryker alle mot hårene. Likevel forstår jeg det slik som at det ikke er oppsigelsesgrunn.

Da var det verre. Men du får forsøke å tenke at det er hans og ikke ditt, og ikke ta det til deg. Vanskelig, jeg vet, men hvis man tenker igjennom situasjonen, bestemmer seg hvordan man vil reagere på en voksen og saklig måte og koble ut følelser.

Som sagt - det er ikke ditt, nekt å ta det til deg.

[Gjest aspeløv]

Da var det verre. Men du får forsøke å tenke at det er hans og ikke ditt, og ikke ta det til deg. Vanskelig, jeg vet, men hvis man tenker igjennom situasjonen, bestemmer seg hvordan man vil reagere på en voksen og saklig måte og koble ut følelser.

Som sagt - det er ikke ditt, nekt å ta det til deg.

Vanskelig ja... Holdt på i snart 3 år. takk for at du svarte!

[Gjest overse]

jeg jobbet med en slik person før,

men jeg lot som ingenting og tenkte at denne personen hadde problemer,

jeg lot som jeg "hørte" og sa bare jada... og flirte inni meg...

etterhvert lærte jeg også at denne personen hadde en sær "ond" humor, og skjønte at ikke alt personen sa var så alvorlig og frekt ment som sagt...

Nå kommer vi veldig godt overens...

[Debra-irl]

Ikke at jeg sier at det nødvendigvis er den beste måten å løse det på, men noen ganger skjønner "slike" kun sitt eget stammespråk. Og det betyr å kvinne seg opp og gi igjen med samme mynt, slå i bordet og si at NUH er det nok og at du ikke finner deg i denne måten h*n behandler deg på. Basta!! Forhåpentligvis trenger du bare gjøre det én gang.

Det beste hadde selvfølgelig å kunne snakke til vedkommende på en skikkelig måte, men det har tydeligvis vært forsøkt uten effekt....

[fresja]

Jeg jobbet noen år med en som sikker var lignende. Han forlangte at han fikk papirer fra oss og fra personer på andre avdelinger STRAKS. Så ble papirene bare liggende jos han i ukesvis. Spurte vi andre etter noe, fikk vi det aldri. Han kunne hisse seg fryktelig opp over bagateller, og noen ganger gikk han hjem i sinne (midt på dagen).

Etter mange år som sjef, ble han degradert, men han sjefet likevel over alle andre. Ingen kunne noe bedre enn han!

Jeg prøvde å klare meg som best jeg kunne uten å blande han inn i det jeg jobbet med. Noen ganger lånte vi papirer på kontoret hans når ha var borte.

[Ambrosia]

Jeg ville først prøve å si det direkte, på tomannshånd, til personen det gjelder: "Du, jeg synes ikke der er noe greit når du ..."

Da har du dekket ryggen din, og ingen kan beskylde deg for ikke å ha forsøkt.

Om ikke dette hjelper, så ville jeg dernest gått til avdelingsleder og sagt i klartekst at "jeg klarer ikke å jobbe her lenger i et slikt miljø, fordi ...".

Du risikerer selvsagt at sjefen er så feig at h*n ikke tør å ta et valg, at det er du som faktisk må ta valget for h*n. Men det er antakelig til ditt eget beste.

Om ikke det skjer noen endringer, så bør du da prøve å finne deg en ny jobb - før du selv går til grunne.