Krevende foreldrere,trenger råd

[Gjest Frustrert,voksendatter]

Jeg er veldig glad i familien min. Jeg liker endog og tilbringe tid sammen med de. Men så er det at det blir aldri nok. Denne uka har jeg vært 3 ganger på besøk. Jeg har det travelt for tiden men likevel har jeg altså tatt meg tid til dette. Vært litt korte besøk på knappe timer bare. Likevel får jeg høre " Når har du tenkt å virkelig være på besøk" . Vi ser deg jo knapt etc. Om jeg har vært der en knapp time får jeg høre skal du gå alt etc. Jeg holder på å bli sprø av det. Særlig at jeg opplever at det blir spillt på min dårlige samvittighet. Som jeg har hele tida. At jeg ikke får trent nok , vært mer sosial , lest nok etc.

Jeg føler at jeg blir dratt i dratt mange retninger og når jeg først setter grenser sliter jeg med dårlig samvittighet. Jeg skulle enkelte ganger ønsker jeg ikke bodde så nærme. Men samtidig er det trivelig også å bo i nærheten. Men som sagt opplever jeg at de vil ha mer av meg enn det jeg har kapasitet til å gi.

[Gjest Hoggormen]

Skjønner at du blir frustrert over det der! Som du skriver er du voksen, og du har faktisk rett til å ha ditt eget liv - på dine premisser! Jeg vet ikke hvordan jeg hadde forholdt meg om mine foreldre hadde holdt på sånn, så det er nok lett for meg å si det jeg sier. Ikke finn deg i at de behandler deg så kontrollerende! Det faktsik ganske så frekt og stygt å spille på samvittigheten til sine egne barn - særlig VOKSNE barn!!!!! De hadde fortjent at noen gjorde litt opprør disse foreldrene dine. Tenk på deg selv, og si til foreldrene dine at de er totalt urimelige i sine krav til deg, og måten de behandler deg på! Hvorfor er det hyggelig å besøke familie når man bare blir hakket på fordi man ikke gjør som de vil? Du blir jo bare frustrert og får elendig samvittighet! Jeg ville nok også fått de reaksjonene om det var jeg som ble behandlet på en sånn måte.

Jeg bor ikke langt unna foreldrene mine jeg heller, men jeg drar ikke og besøker de tre ganger i uka selv om jeg er trygdet og teoretisk kunne hatt tid til det. Vi har ikke engang noe dårlig forhold til hverandre. Jeg er kanskje innom de en helg nå og da, slår av en liten prat på telefon i ny og ne.

Enkelte klarer ikke få inn i hodet sitt at barn blir voksen og får sitt eget liv. Dessverre. Jeg vet at slikt kan gå hardt på samvittigheten om man velger å oponere mot det. Likevel råder jeg deg til å gjøre akkurat det. For meg høres det fullstendig urimelig det de drivewr med! Du trenger ikke si at du ikke er glad i de, men de kan godt få vite at de lager problemer for deg og at du ikke finner deg i det.