Hvorfor må det være så vanskelig å snakke om?

[billyba]

Var hos hjernekrymper'n min i dag... Etter å ha snakket om mitt forhold til min mor en god stund av timen, spurte han om jeg hadde noen andre tanker som var vanskelige.

Hadde så lyst til å bare rope og skrike og fortelle ALT om voldtekten, men jeg fikk ikke fram en lyd. Ble stum som en østers... Ble bare sittende og plukke på neglebåndene mine (som nå er fulle av sår) og hele greia kverna om og om igjen i hodet mitt. Opplevde alt på nytt igjen...var like før at tårefossen ble slått på, men jeg klarte å holde igjen... er så lei av det... og hvorfor måtte han spørre??? Det står jo nevnt både i utredningsrapporten og i epikrisen fra psykehuset.

Vet ikke hvor mye mer jeg makter... Jeg er så sliten av alt sammen!!! Enden på visa blir vel at jeg havner tilbake på psykehusets lukket avdeling igjen. Jeg orker snart ikke mer!!

Dette ble sikkert litt dumt, men jeg måtte bare få ut litt frustrasjon, sinne og smerte.

Hilsen en sliten

[DIXI]

Huff, stakkars lille venn, nå har du hatt det tøft! *Klemmer deg lenge*

Skulle ønske du hadde klart å si noe til psyken, for det hadde gjort deg så uendelig godt å få lette litt på trykket. Kan du ikke skrive litt til ham? Du har sikkert lest om mange andres gode erfaring med det her inne.

Har du egentlig klart å fortelle om dette til noen i det hele tatt?

Opp med nebbet! Skriv mer her, du VET det er mange her som bryr seg. VELDIG MYE!

Go'klem fra Grete :-)

[Turner]

Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen din- det er vanskelig å sette ord på tingene. Man må bare gi seg selv tid, og kanskje begynne å snakke litt om litt. Trenger ikke å fortelle alt med en gang!

Jeg vet at det gjør sikkelig vondt å holde alt inne for seg selv, du letter en stor bør ved å fortelle om det som har skjedd. Jeg har ikke turt å begynne hos psykolog, men jeg har snakket litt med kjærsten min og det lettet noe av trykket, men jeg har langt igjen.

Jeg tror vi bare må gi oss selv tid, ikke la oss presse av andre til å fortelle alt med en gang. Det tar tid...!

Ønsker deg masse "LYKKE TIL". Du klarer det nok!

[billyba]

Huff, stakkars lille venn, nå har du hatt det tøft! *Klemmer deg lenge*

Skulle ønske du hadde klart å si noe til psyken, for det hadde gjort deg så uendelig godt å få lette litt på trykket. Kan du ikke skrive litt til ham? Du har sikkert lest om mange andres gode erfaring med det her inne.

Har du egentlig klart å fortelle om dette til noen i det hele tatt?

Opp med nebbet! Skriv mer her, du VET det er mange her som bryr seg. VELDIG MYE!

Go'klem fra Grete :-)

Har klart å snakke med noen om det... Talkie vet hele historien... og jeg har fortalt litt om det til sjefen min... men jeg vet ikke helt hva som skjer, jeg får liksom en sperre når det er profesjonelle folk med o bildet... Jeg får liksom følelsen av å ikke bli trodd...

Prøver alt jeg kan å holde meg på beina for tiden... Føler at jeg mister grepet på meg selv. Er sikker på at jeg havner tilbake på psykehuset innen rimelig kort tid. VIL IKKE DIT!!!

Takk for klemmer og støtte.

[billyba]

Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen din- det er vanskelig å sette ord på tingene. Man må bare gi seg selv tid, og kanskje begynne å snakke litt om litt. Trenger ikke å fortelle alt med en gang!

Jeg vet at det gjør sikkelig vondt å holde alt inne for seg selv, du letter en stor bør ved å fortelle om det som har skjedd. Jeg har ikke turt å begynne hos psykolog, men jeg har snakket litt med kjærsten min og det lettet noe av trykket, men jeg har langt igjen.

Jeg tror vi bare må gi oss selv tid, ikke la oss presse av andre til å fortelle alt med en gang. Det tar tid...!

Ønsker deg masse "LYKKE TIL". Du klarer det nok!

Takk for råd og støtte... prøver alt jeg kan å holde meg på beina..

[DIXI]

Har klart å snakke med noen om det... Talkie vet hele historien... og jeg har fortalt litt om det til sjefen min... men jeg vet ikke helt hva som skjer, jeg får liksom en sperre når det er profesjonelle folk med o bildet... Jeg får liksom følelsen av å ikke bli trodd...

Prøver alt jeg kan å holde meg på beina for tiden... Føler at jeg mister grepet på meg selv. Er sikker på at jeg havner tilbake på psykehuset innen rimelig kort tid. VIL IKKE DIT!!!

Takk for klemmer og støtte.

Kjære Billyba!

Følelsen du får av ikke å bli trodd, er egentlig følelsen av at de ikke forstår deg. De rett og slett forstår ikke hva vi snakker om, når vi forsøker å forklare. Antageligvis fordi det ikke er funnet opp ord som dekker det vi forsøker å si. Det er jo bare masse bilder som virrer rundt i hodet vårt - og de har ikke mulighet for å se filmen som går....

Derfor skal du ha tro på deg selv når du forsøker å fortelle. Du vet hva som skjedde, og du har lov til å streve med å finne ord som beskriver dette. De, derimot, har plikt til å forsøke å sette seg inn i det du sier, plikt til å forsøke å forstå deg. De skal oppmuntre deg på veien, ikke gi deg følelsen av ikke å bli trodd!

Ta en utskrift av dette og gi til dem du snakker med - kanskje de skjerper seg litt?

Stå på vennen! Skriv mer her hvis du orker - for her forstår vi hva du snakker om! Vi respekterer deg, og ønsker av hele vårt hjerte at du skal komme gjennom dette med hodet høyt hevet!

Min aller beste klem til deg!

Grete :-)