Unnvikende pf; skam og bekreftelser

[Gjest råd ønskes]

Jeg har unnvikende pf. Fant et godt innlegg herfra som beskrev meg mye:

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=82544

Jeg er vant til å ha kontroll på adferd og følelser, men opplever en intens søken etter bekreftelser på at jeg fortsatt er likt og ikke har dumma meg loddrett ut, når jeg har mista denne kontrollen/sluppet meg løs/dumma meg ut.

Det å ikke ha denne kontrollen er fælt, og jeg takler det dårlig. Jeg blir da intens og gnålete etter bekreftelse. Üten bekreftelse blir jeg typisk "bitter" og trekker meg unna.

Det hjelper å si til meg selv at det høyst sannsynlig er bare jeg selv som tenker på dette og at andre har nok med sitt. Er selvsentrert.

Men det hjelper ikke tilfredsstillende. Finnes det andre knep jeg kan bruke eller si til meg selv når det skjer, i stedet for å søke slike bekreftelser som fører til at jeg sliter ut andre?

[Gjest Nickløsheletia]

Du sliter ikke bare ut andre, men du sliter vel mest av alt ut deg selv?

Jeg lurer på hva slags råd du forventer her? Jeg kan ikke komme på andre råd å gi deg enn bare å slutte med det, enkelt og greit.

Hva oppnår du med dette? Du har svaret selv.

[Gjest råd ønskes]

Du sliter ikke bare ut andre, men du sliter vel mest av alt ut deg selv?

Jeg lurer på hva slags råd du forventer her? Jeg kan ikke komme på andre råd å gi deg enn bare å slutte med det, enkelt og greit.

Hva oppnår du med dette? Du har svaret selv.

Konstruktive råd, det var det jeg ønsket og håpet på. Ikke noen slags bekreftelse. Hadde jeg hatt svaret selv, ville jeg ikke spurt.

Jeg ønsker å lære meg å takle det, stå i det uten å søke bekreftelser her eller der for å vinne tilbake kontrollen. Vil ikke være så avhengig av andre og la denne kontrollen få styre livet mitt så.

Jeg vet bare ikke hvordan, eller hva jeg skal si til meg selv.

[Gjest Nickløsheletia]

Konstruktive råd, det var det jeg ønsket og håpet på. Ikke noen slags bekreftelse. Hadde jeg hatt svaret selv, ville jeg ikke spurt.

Jeg ønsker å lære meg å takle det, stå i det uten å søke bekreftelser her eller der for å vinne tilbake kontrollen. Vil ikke være så avhengig av andre og la denne kontrollen få styre livet mitt så.

Jeg vet bare ikke hvordan, eller hva jeg skal si til meg selv.

Jeg gir deg samme råd som i sted. Slutt med det.

Å si at du ikke klarer det er ansvarsfraskrivelse de luxe.

[Gjest hmmmmyt]

En må faktisk bestemme seg selv for å slutte med det. Og håndtere de vonde følelsene på en måte som er bedre.

Som sagt så virker det også kontraproduktivt. Og kontroll er uansett relativt. Uansett om du gnåler og maser om bekreftelse får du ikke kontrollen tilbake. Du kan ikke kontrollere hva alle andre skal synes, føle og tro om deg. Så dette prosjektet ditt er altså dødfødt alleredet fra starten av.

Til og med kan en også se "tabben" sin mer isolert og til og med godta at enkelte kan være litt irritert på en elller endog avvise en. Tror de fleste synes avisning er noe av det vanskeligste og takle. Men det er jo endel av det å være menneske også.

Livet er et usikkert prosjekt har jeg lest et sted.

[marlenexxx27]

Du kan si til deg selv at du kan leve uten den bekreftelsen du ønsker deg. At du er en voksen kvinne som må klare å leve uten. At hvis det nå er slik at det du gjorde var litt dumt, så er det noe både du og de andre må tåle. Når man er et menneske gjør man dumme ting rett som det er. Sånn er det bare, og det må man leve med, det må man bære på sine egne skuldre. Minn deg på at de andre også gjør dumme ting, og tenk på idiotiske ting noen du kjenner har gjort. Du kjenner sikkert noen som har ødelagt et jobbintervju ved å stamme, svette, få jernteppe og svare bare tull. Eller noen som har ringt en fyr de er forelska i i fylla midt på natta og snakket inngående og snøvlete om sine følelser. Eller noen som har glemt å gi en beskjed videre på jobb slik at det skapte problemer for noen andre. Eller noen som skulle strippe for kjæresten og satt seg fast i sin egen glidelås og måtte ha hjelp for å komme seg løs. Eller noen som lagde pizza men glemte å ha tomatpurre så den ble helt tørr.

Sånt skjer. Og det skjer med alle, også de som er intelligente, seriøse mennesker som fortjener respekt.

Og mennesker er forskjellig. Noen er kritiske og fordømmende, mens andre er tilgivende og ekstremt snill og forståelsesfull. Skal din selvrespekt og velvære avhenge av hvilken personlighet og sinnsstemning som personen du i en gitt situasjon tilfeldigvis har? Hvis du lurer på om det du gjorde var ok, spør DEG SELV. Spør den voksne, fornuftige delen av deg selv, den som sikkert leverer selvangivelse, tar på seg lue når det er kaldt osv. Synes den delen av deg at det du har gjort er greit nok? Du må riste deg ut av den sinnstilstanden der du føler at det bare er andres meninger som gjelder.

Sånn. Det var det jeg hadde på lager. Lykke til! :-)

[frosken]

Du kan si til deg selv at du kan leve uten den bekreftelsen du ønsker deg. At du er en voksen kvinne som må klare å leve uten. At hvis det nå er slik at det du gjorde var litt dumt, så er det noe både du og de andre må tåle. Når man er et menneske gjør man dumme ting rett som det er. Sånn er det bare, og det må man leve med, det må man bære på sine egne skuldre. Minn deg på at de andre også gjør dumme ting, og tenk på idiotiske ting noen du kjenner har gjort. Du kjenner sikkert noen som har ødelagt et jobbintervju ved å stamme, svette, få jernteppe og svare bare tull. Eller noen som har ringt en fyr de er forelska i i fylla midt på natta og snakket inngående og snøvlete om sine følelser. Eller noen som har glemt å gi en beskjed videre på jobb slik at det skapte problemer for noen andre. Eller noen som skulle strippe for kjæresten og satt seg fast i sin egen glidelås og måtte ha hjelp for å komme seg løs. Eller noen som lagde pizza men glemte å ha tomatpurre så den ble helt tørr.

Sånt skjer. Og det skjer med alle, også de som er intelligente, seriøse mennesker som fortjener respekt.

Og mennesker er forskjellig. Noen er kritiske og fordømmende, mens andre er tilgivende og ekstremt snill og forståelsesfull. Skal din selvrespekt og velvære avhenge av hvilken personlighet og sinnsstemning som personen du i en gitt situasjon tilfeldigvis har? Hvis du lurer på om det du gjorde var ok, spør DEG SELV. Spør den voksne, fornuftige delen av deg selv, den som sikkert leverer selvangivelse, tar på seg lue når det er kaldt osv. Synes den delen av deg at det du har gjort er greit nok? Du må riste deg ut av den sinnstilstanden der du føler at det bare er andres meninger som gjelder.

Sånn. Det var det jeg hadde på lager. Lykke til! :-)

''Spør den voksne, fornuftige delen av deg selv, den som sikkert leverer selvangivelse, tar på seg lue når det er kaldt osv''

Synes dette var en morsom beskrivelse:-)

Er forøvrig enig i det du skriver. I tillegg mener jeg det er av stor betydning å tåle det ubehaget det innebære å se at man av og til har gjort noe teit/feil/litt slemt etc. Det er ikke alltid like behagelig å innse hva man har gjort, men omskriving av virkeligheten er etter min oppfatning lite hensiktsmessig.

[Gjest råd ønskes]

Problemet er at fornuften min ikke fungerer i slike tilfeller. Den sier meg stort sett hele tiden at det bester er å tie og ikke belaste andre ved å slippe andre ved å dele dumme tanker eller i hele tatt åpne meg for noen. For jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg, eller hva jeg skal si. Jeg aner ikke! Ekstremt usikker. Jeg er livredd for å gjøre andre sinte på meg, lei av meg (akkurat slik jeg sannsynligvis har gjort her, noen er fortsatt med, men jeg merker fort at andre er det, inkl nhd - seriøst, og det "verste" er at jeg skjønner det også, fordi jeg maser så fælt og ikke skjønner sammenhenger i mine spørsmål. Dere skulle bare visst hvor mye jeg strever og at det eneste jeg vil er å komme meg videre. Jeg har ingen andre intensjoner.).

Ved å tie i rl så opprettholder jeg de kontaktene jeg har. Her har jeg sluppet meg hundre prosent løs - kun for å komme meg videre håp om det iallefall. Men det viser bare at det jeg gjør er galt.

Hvis jeg hadde åpna meg i rl, tror jeg ingen hadde holdt ut med meg. Det har jeg også fått bekreftelse på her inne.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare dette. Jeg formulerer meg elendig muntlig og "ødelegger" endel av timene pga det, fordi jeg mangler riktige ord. Jeg får ikke engang til å bringe det jeg vil på bane her, skriftlig.

Det første innnlegget jeg skrev her inne het: "jeg føler meg unormal". Og det er bevist mange ganger. For hver nedtur jeg har, mister jeg litt av håpet om bedring. Jeg skyver hjelpere unna meg.

[Gjest kommentar fra meg]

Problemet er at fornuften min ikke fungerer i slike tilfeller. Den sier meg stort sett hele tiden at det bester er å tie og ikke belaste andre ved å slippe andre ved å dele dumme tanker eller i hele tatt åpne meg for noen. For jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg, eller hva jeg skal si. Jeg aner ikke! Ekstremt usikker. Jeg er livredd for å gjøre andre sinte på meg, lei av meg (akkurat slik jeg sannsynligvis har gjort her, noen er fortsatt med, men jeg merker fort at andre er det, inkl nhd - seriøst, og det "verste" er at jeg skjønner det også, fordi jeg maser så fælt og ikke skjønner sammenhenger i mine spørsmål. Dere skulle bare visst hvor mye jeg strever og at det eneste jeg vil er å komme meg videre. Jeg har ingen andre intensjoner.).

Ved å tie i rl så opprettholder jeg de kontaktene jeg har. Her har jeg sluppet meg hundre prosent løs - kun for å komme meg videre håp om det iallefall. Men det viser bare at det jeg gjør er galt.

Hvis jeg hadde åpna meg i rl, tror jeg ingen hadde holdt ut med meg. Det har jeg også fått bekreftelse på her inne.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare dette. Jeg formulerer meg elendig muntlig og "ødelegger" endel av timene pga det, fordi jeg mangler riktige ord. Jeg får ikke engang til å bringe det jeg vil på bane her, skriftlig.

Det første innnlegget jeg skrev her inne het: "jeg føler meg unormal". Og det er bevist mange ganger. For hver nedtur jeg har, mister jeg litt av håpet om bedring. Jeg skyver hjelpere unna meg.

Det er ikke slik at man skal slippe seg helt løs på den ene siden, eller ikke i det hele tatt vise noe av seg selv på den andre siden. Du synes kanksje du har gjort det i for stor grad her inne, med uheldig resultat. Og du har rett i at det ikke ville blitt bedre i det virkelige liv. Men det som er viktig å forstå, er at det også på dette området ikke er enten- eller. Absolutt alle mennesker jobber med å finne balanse i slike ting, både på nett og ellers. Man regulerer, styrer det hele. Tar seg sammen og bestemmer selv i hvilken grad en vil ta ut ulike sider ved seg selv. Hvis ikke jeg gjør det, vil jeg også miste venner. Dette gjelder for oss alle. Og å finne en gylden middelvei er dte beste. Man blir ikke kjent med noen ved å holde alt igjen. Men en må passe på å være noenlunde selskap for folk også, til tross for at en har ting en sliter med.

[Gjest hmmmmyt]

''Spør den voksne, fornuftige delen av deg selv, den som sikkert leverer selvangivelse, tar på seg lue når det er kaldt osv''

Synes dette var en morsom beskrivelse:-)

Er forøvrig enig i det du skriver. I tillegg mener jeg det er av stor betydning å tåle det ubehaget det innebære å se at man av og til har gjort noe teit/feil/litt slemt etc. Det er ikke alltid like behagelig å innse hva man har gjort, men omskriving av virkeligheten er etter min oppfatning lite hensiktsmessig.

Det som ihvertfall hjelper meg er å tenke at en får det ikke ugjort uansett. Dette potentielle ubehaget en kan ha påført noen får en ikke automatisk bort bare fordi en maser om tigivelse eller bekreftelser. Den strategien virker for det første mot sin hensikt. I tillegg så er den skadelig for en selv. En plager seg selv så utrolig mye.

Så bør en jo også se hendelsen isolert og ikke gjøre den mye større en det den er. Der kan en bruke sin voksne og rasjonelle hjerne. Jeg er blitt mye flinkere til å bare være litt i de vonde følelsene. Og de er blitt mye mindre sterke etterhvert. Det å bare klappe seg selv på skuldren og si at det var dumt og gå videre. Ta et valg om å ikke bli i grøfta men gå videre og forhåpentligvis lære av sine feil. Den strategien trådstarter her snakker om forsterker bare de vonde følelsene. Så kan en også se på ubehaget som en måte å vokse og lære av smerten sin. At en kan lære seg nye strategier som gjør at en takler slike ting bedre i fremtiden

Jeg ser også hvordan mange andre "normale" takler slike nederlag. De dummet seg ut på julebord men drar på jobben likevel og satser på at en ikke får sparken. Eller tenker at alle på jobben hater de. Kanskje de tenker det men tror de skyver det fra seg og bare drar uansett.

[frosken]

Det som ihvertfall hjelper meg er å tenke at en får det ikke ugjort uansett. Dette potentielle ubehaget en kan ha påført noen får en ikke automatisk bort bare fordi en maser om tigivelse eller bekreftelser. Den strategien virker for det første mot sin hensikt. I tillegg så er den skadelig for en selv. En plager seg selv så utrolig mye.

Så bør en jo også se hendelsen isolert og ikke gjøre den mye større en det den er. Der kan en bruke sin voksne og rasjonelle hjerne. Jeg er blitt mye flinkere til å bare være litt i de vonde følelsene. Og de er blitt mye mindre sterke etterhvert. Det å bare klappe seg selv på skuldren og si at det var dumt og gå videre. Ta et valg om å ikke bli i grøfta men gå videre og forhåpentligvis lære av sine feil. Den strategien trådstarter her snakker om forsterker bare de vonde følelsene. Så kan en også se på ubehaget som en måte å vokse og lære av smerten sin. At en kan lære seg nye strategier som gjør at en takler slike ting bedre i fremtiden

Jeg ser også hvordan mange andre "normale" takler slike nederlag. De dummet seg ut på julebord men drar på jobben likevel og satser på at en ikke får sparken. Eller tenker at alle på jobben hater de. Kanskje de tenker det men tror de skyver det fra seg og bare drar uansett.

''Det å bare klappe seg selv på skuldren og si at det var dumt og gå videre.''

Foreslår at trådstarter leser nøye det du skriver:-)