Fins alternative måter å mestre skamfølelser på?

[Gjest råd ønskes]

Jeg sliter med unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Det å åpne seg for noen, er vanskelig og ofte forbundet med stor skam. Jeg opplever det hele som å miste "kontrollen", og prøver å vinne denne tilbake ved å

1. intenst søke bekreftelse på at jeg fortsatt er likt/ikke har dumma meg ut

og/eller

2. ta avstand fra andre/lukke meg

Dvs:

Om jeg ikke vinner denne kontrollen tilbake med punkt 1, så mestrer jeg det bare med punkt 2 - fordi jeg ikke kjenner til andre måter å mestre dette på.

Spørsmålet mitt er derfor:

Finnes det alternative måter å mestre dette på enn punkt 1 og/eller punkt 2? Altså hva jeg kan trene på/si til meg selv for at jeg ikke skal

1: slite ut meg selv + andre (ved å søke bekreftelser)

og/eller

2: lukke meg (for å beskytte meg selv)

...

Kriteriene beskriver problemene mine veldig godt hvis det er nødvendig å beskrive mer:

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=82544

...

PS!

Grunnen til at jeg spør, er at jeg ikke ønsker å ha det sånn. Jeg håper derfor på råd, fordi jeg ønsker å lære meg å mestre det nå som jeg har fått denne innsikten. Jeg er for tiden uten terapi, og spør her, i håp om at noen som vet hva dette dreier seg om vil svare.

Det er punkt 2; konsekvensene av punkt 1, som er det store problemet.

Nå håper jeg at jeg fikk tydeliggjort spørsmålet Og jeg håper på _konstruktivt_ råd - ikke bekreftelse.

DS!

[Gjest råd ønskes]

.. innlegget skulle egentlig stå under mitt eget og ikke skrevet som en ny tråd..

[frosken]

Jeg mener at løsningen ligger i å tåle ubehaget forbundet med følelsen av å kanskje ha dummet seg litt ut, ha gjort noe uhensiktsmessig etc. Du har etterhvert fått innsikt i dine egne reaksjonsmønstre, og da tenker jeg at du også har muligheten til å velge å ikke handle som følge av impulspresset (dvs. la være å søke bekreftelse i overdreven grad selv om du føler du trenger det),

Videre mener jeg det også handler om å akseptere at en av og til tråkker litt feil. Ingen av oss er feilfrie, og ingen av oss kan heller regne med å aldri vekke irritasjon eller motvilje hos andre mennesker. Dersom man har gjort et dårlig valg, så man ta konsekvensene av det og gå videre.

Essensen i det jeg forsøker å formidle er at målet ikke er å unngå følelsene du får, men å klare å romme dem uten altfor mye om og men :-)

[Gjest råd ønskes]

Jeg mener at løsningen ligger i å tåle ubehaget forbundet med følelsen av å kanskje ha dummet seg litt ut, ha gjort noe uhensiktsmessig etc. Du har etterhvert fått innsikt i dine egne reaksjonsmønstre, og da tenker jeg at du også har muligheten til å velge å ikke handle som følge av impulspresset (dvs. la være å søke bekreftelse i overdreven grad selv om du føler du trenger det),

Videre mener jeg det også handler om å akseptere at en av og til tråkker litt feil. Ingen av oss er feilfrie, og ingen av oss kan heller regne med å aldri vekke irritasjon eller motvilje hos andre mennesker. Dersom man har gjort et dårlig valg, så man ta konsekvensene av det og gå videre.

Essensen i det jeg forsøker å formidle er at målet ikke er å unngå følelsene du får, men å klare å romme dem uten altfor mye om og men :-)

Som jeg skrev under, så forteller fornuften meg at jeg gjør klokt i å tie i rl. Jeg har prøvd meg masse her inne, og resultatet blir dårligere og dårligere.

Et godt eks:

Jeg får en følelse av at når jeg åpner meg, og blir avvist, så går det på meg som person. Enten at jeg har tråkka noen på tærne, at jeg har skremt vekk andre pga min adferd, at jeg oppfattes som "gal" og derfor tar folk avstand, at de tror jeg har andre intensjoner enn jeg gir utrykk for, at folk er lei av meg og maset mitt fordi jeg er så dum at jeg ikke forstår eller ser sammenhenger slik de gjør og dermed kansje tror jeg gjør det for å få oppmerksomhet, kort sagt skyver andre unna meg.

Og følgene av dette er at jeg blir så "skremt" av det at jeg trekker meg unna (dog ikk her og nå), at jeg forsvinner/tar avstand fra andre uten å si noe, fordi jeg rett og slett er så såra og ikke kjenner til andre måter å takle dette på (derav mitt spm).

Såra fordi jeg føler at jeg er mer til belastning enn til nytte, og fordi jeg er akkurat så dum som jeg føler meg. Og det siste jeg vil er at andre lider pga meg. Jeg vil ikke ta avstand, men gjør det fordi jeg ikke vet hvordan jeg elers skal takle det. Og da går jeg videre vel vitende om at dette gjør jeg ikke en gang til.

Jeg har opplevd det en gang før. Aldri mer, sa jeg til meg selv den gang. Men så ble jeg syk, og jeg har utsatt meg selv for alt dette i håp om at det skal føre meg videre. I stedet virker det mot sin hensikt.

I rl takler jeg ting best ved å være blid, smilende og lyttende. Ikke belaste noen med mitt. "Rømmer" dersom noen blir for nærme. Har unnskyldninger, og avviser (selv om jeg etterpå blir sint på meg selv fordi det ikke er det jeg ønsker. Men på den måten slipper jeg iallefall å være helt alene.

[FGT]

1: slite ut meg selv + andre (ved å søke bekreftelser)

Du kan si : Jeg trenger ingen bekreftelse av andre, mine gjerninger, motiver, holdninger viser at det er en selvfølgelig grunn til å like meg, men ljag lar meg ikke bli ytnyttet.

2: lukke meg (for å beskytte meg selv)

Du kan si : Jeg trenger ikke å isolere meg, eller å lukke meg, jeg bryr meg jo om andre, noe jeg har vist mange ganger, og som jeg stadig viser. Lykke til