Unødvendig innleggelse?

[fabianka]

Jeg har vært alvorlig sinnslidende i mange år. Tar ap og ad. Nå i helga toppet det seg helt for meg, etter en sommer hvor jeg bare har vært alene. Jeg har det sånn når jeg blir dårlig at jeg hører stemmer som befaler meg til å ta livet av meg selv og andre, får mye angst og ser syner. Før ba jeg aldri om innleggelse selv, jeg ble tvangsinnlagt av andre. Agerte ut på det stemmene fortalte meg, og gjorde mye "galt". I terapi har vi jobbet mye med å kartlegge varselsignaler og symptomer, slik at jeg skulle lære meg til å se når jeg trenger innleggelse selv.

Jeg gikk til legevaktslege og sa at jeg ikke ville være hjemme alene den natten fordi det var blitt så vanskelig for meg. Han gikk med på å legge meg inn, litt motvillig. Da jeg kom fram på psykehuset fortalte legen meg om at jeg var blitt tvangsinnlagt på 3.2.

Jeg spurte han da om det var galt av meg å be om innleggelse, noe han svarte nei til. Men da jeg snakket med overlegen dagen etter, forstod jeg at hun ikke var i tvil om at der hadde jeg ingenting å gjøre.Så hun skrev meg ut.

Følte meg så dum! Skal aldri be om å bli innlagt noe mer, det var min første reaksjon. Men hva gjør jeg nå om jeg blir syk igjen? Venter på at noen skal hjelpe meg, eller skal jeg våge meg til legen igjen? Skammer meg noe helt fryktelig over hele greia.

Ja, jeg ser selv at jeg ikke var så syk og utagerende som enkelte av de andre pasientene, men jeg kjenner jo ikke dem og vet jo ikke hva som har plaget dem eller noe. Jeg skulle ønske legen tok hensyn til min sykehistorie og bakket meg opp når jeg var så langt nede. Isteden føler jeg meg mer nedfor og uttafor enn før jeg la meg inn.

Jeg svinger i følelsene veldig fra uke til uka, har alltid gjort det. For en uke siden var ting ok, så ble jeg veldig nedfor og selvmordstankene kom sterkt på meg. Må si at jeg tar meds som jeg skal, injeksjoner og tabletter.

Spørsmålet mitt er derfor, når er det passelig for overlegene å be om innleggelse? Er det ikke bedre å være litt "føre var" når man har en historie som min. Jeg ble utsatt for overgrep som liten og det er nok dessverre sånn at minnene om disse vekker sterke følelser i meg enda.

Takk for svar , er redd dette innlegget ble for langt og rotete.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Innlegget var verken for langt eller rotete.

Du gjorde alt helt korrekt slik dere har diskutert det i behandlingen, og slik vi ønsker at alle pasienter skal opptre.

Det var feil å legge deg inn på §3-2. Du skulle vært innlagt frivillig.

Overlegen skulle gitt deg ros for ditt initiativ, og sammen skulle dere diskutert og avgjort hvor lenge du trengte å være innlagt.

Ta det opp med behandler, og be han/henne journalføre at det er slik en ønsker at du skal forholde deg.

[Gjest Adekvat]

Det er desverre slik på slike mange avdelinger. De fleste som jobber der har møtt så mange dårlige pasienter at de har mistet sin empati. De er lei av å høre på tragiske livshistorier. Jeg vil heller havne i helvete enn å bli innlagt på akkuttavdelingen igjen.

[Gjest annonymia]

Det er desverre slik på slike mange avdelinger. De fleste som jobber der har møtt så mange dårlige pasienter at de har mistet sin empati. De er lei av å høre på tragiske livshistorier. Jeg vil heller havne i helvete enn å bli innlagt på akkuttavdelingen igjen.

Da har vi ulike opplevelser. Hvordan kan du vite at helvete er bedre? :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er desverre slik på slike mange avdelinger. De fleste som jobber der har møtt så mange dårlige pasienter at de har mistet sin empati. De er lei av å høre på tragiske livshistorier. Jeg vil heller havne i helvete enn å bli innlagt på akkuttavdelingen igjen.

Det kan jeg bare beklage. Akuttavdelingene skal være eliteavdelinger med de beste folkene ansatt. De skal tåle og hjelpe de sykeste - gang på gang.

[Gjest Adekvat]

Det kan jeg bare beklage. Akuttavdelingene skal være eliteavdelinger med de beste folkene ansatt. De skal tåle og hjelpe de sykeste - gang på gang.

Takk for at du sier det. Det minste man kan forvente er at de er vennlige. Er man innlagt på en akkutavdeling er man i en krise.

[fabianka]

Innlegget var verken for langt eller rotete.

Du gjorde alt helt korrekt slik dere har diskutert det i behandlingen, og slik vi ønsker at alle pasienter skal opptre.

Det var feil å legge deg inn på §3-2. Du skulle vært innlagt frivillig.

Overlegen skulle gitt deg ros for ditt initiativ, og sammen skulle dere diskutert og avgjort hvor lenge du trengte å være innlagt.

Ta det opp med behandler, og be han/henne journalføre at det er slik en ønsker at du skal forholde deg.

Takk for svar. Forstod heller ikke hvorfor jeg ble lagt inn på tvang, når jeg frivillig ba om innleggelse selv!

Jeg går ikke til behandling lenger. Kan jeg ta dette opp med fastlegen min i steden? Føler det som et stort tilbakeskritt hvis jeg ikke skal bli forstått på dette punktet av de på sykehuset og av fastlegen min. Jeg har ganske nylig flyttet hit og er verken kjent med sykehuset eller fastlege. Derfor er det viktig for meg å vite hvor jeg "har dem".

Jeg mener, jeg har vært psyk i 18 år og har vært mye inn og ut av sykehus. Det må da være bedre med la oss si en uke på frivillig opphold , enn flere mnd på tvang, slik det var før. Må si jeg syns det er rart at de ikke ser sånn på det på psykehuset altså? Nå når jeg ikke har noen faste samtaler hos lege/behandler ligger det jo veldig på meg selv å ta vare på meg selv.

Har hatt flere selvmord i familien og jeg ser helt klart at det er noe jeg vil unngå for min egen del. Ja, jeg er syk, men lever jo tross alt. Ser at jeg har blitt noe bedre enn la oss si for 10 år siden, så kanskje har jeg enda litt å gå på? Derfor er det viktig for meg å unngå og bli veldig psykotisk og suicudal, for da øker sjansene for at noe skal skje dramatisk. Har jo også angrepet andre i paranoia, så det er jo heller ikke noe som bør skje igjen.

Ser helt klart mitt eget ansvar for min helse , men hva med legene på sykehuset. Føler ikke jeg ble forstått og bakket opp under denne innleggelsen. Det er leit.