Bekymringsangst

[avidi]

Ferietid er angstid for meg. Jeg får god tid til å tenke, gruble og bekymre meg.

Nå er min største bekymring min 11-åring. Han er en aktiv og blid gutt som stort sett er på farten hele dagen. Nå i sommer har han hanglet litt og jeg blir straks på vakt og nærmest gjeter ham hele dagen.

Vi var på legevakten med ham for en uke siden fordi han ble akutt syk, de kunne ikke finne noe spesielt men ville at fastlegen skulle utrede nærmere så fort som mulig. Dette gnager noe aldeles voldsomt på meg og jeg lager de verste skrekkscenarioer inne i hodet mitt. Jeg blir sliten, anspent, urolig og sover dårlig.

Jeg prøver å jobbe med med min egen bevisthet og bruke avspenningsteknikker, men klarer likevel ikke å slappe av. Sansynligvis faller jeg ikke til ro før vi har vært hos legen neste uke. Kan noen gi meg gode råd eller tips for å avlede disse slitsomme tankene?

[Gjest søtmons]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har også lett for å krisemaksimere i hodet og ser for meg alskens fæle scenarioer. Noe som jo er bortkastet energi, de fleste bekymringer blir aldri noe av!

Jeg har ME og jobber mye med å være bevisst på hvor energien min blir av. Bekymringer er en enorm energisluker! Det som hjelper for meg er å si til meg selv at det ikke er noen vits i å bekymre seg for ting som jeg ikke kan styre. Hva som skjer i framtiden er f.eks noe jeg i liten grad kan ha kontroll over.

Dessuten skriver jeg ned ting i stedet for å tenke på det. Det gjør at hodet blir mindre fullt. Også er det viktig å tenke på noe positivt, gjerne visualisere en positiv hendelse eller situasjon. Alt dette krever mye bevissthet til å begynne med, men det vil gå lettere av seg selv etterhvert.

Til slutt: det vil helst gå godt! Lykke til:)

[Gjest Lørdags Trollet]

Virus? Sønnen min hangla i mange år pga forskjellige virus, heldigvis går det bedre nå. Men legesjekk er kjempe viktig både for deg og gutten .God bedring!

Ellers er jeg også mildt sagt av den bekymra sorten, slitsomt:(

[idefixa]

Hei!

Dette kjenner jeg igjen, og denne angsten er verre enn noe annet, synes jeg, fordi vi setter barna høyere enn oss selv.

Jeg har i en periode vært svært bekymret for min 7 åring, pga at hn har en fortykket hinne på øyet, dette bekymrer meg veldig! Jeg tenker masse rart, og ser for meg mye leit.

MEN: når jeg ser på helheten, er det jo ingenting som tyder på at noe er alvorlig, han selv fokuserer jo ikke på at dette er problematisk. Når jeg klarer å se det sånn, da slapper jeg av:-)

Kanskje det kan være en teknikk for deg også, se på barnets allmenntilstand! Om den ikke er betydelig redusert, er det neppe noe alvorlig fatt!

Vet ikke om dette hjelper deg, men det kan jo også være en trøst at vi er flere som har det sånn.... Om enn mager trøst, da....

[avidi]

Hei!

Dette kjenner jeg igjen, og denne angsten er verre enn noe annet, synes jeg, fordi vi setter barna høyere enn oss selv.

Jeg har i en periode vært svært bekymret for min 7 åring, pga at hn har en fortykket hinne på øyet, dette bekymrer meg veldig! Jeg tenker masse rart, og ser for meg mye leit.

MEN: når jeg ser på helheten, er det jo ingenting som tyder på at noe er alvorlig, han selv fokuserer jo ikke på at dette er problematisk. Når jeg klarer å se det sånn, da slapper jeg av:-)

Kanskje det kan være en teknikk for deg også, se på barnets allmenntilstand! Om den ikke er betydelig redusert, er det neppe noe alvorlig fatt!

Vet ikke om dette hjelper deg, men det kan jo også være en trøst at vi er flere som har det sånn.... Om enn mager trøst, da....

Takk for gode råd, jeg skal prøve å tenke slik.