Hjelp meg...er dette depresjon/utbrenthet?

[mamma08]

Hei! Skal fatte meg i korte ordelag da jeg kunne ha skrevet mye, men jeg lurer på om jeg er deprimert eller utbrent eller lignende...dvs jeg passer ikke helt inn i symptomene men tenker myyye på at det begynner å plage meg..særlig når jeg er alene og sitter å tenker...

Litt om min livssituasjon:

har i mange år hatt et sykt fam.medl i nærmeste fam, arbeidet masse ved siden av studier, oppatt av å gjøre det bra i studier og jobb, fikk barn for ca 10 mnd siden og hadde en meget tøff fødsel der jeg ble ganske ødelagt og redd for å føde igjen da fødselen var veldig smertefull og langvarig og til slutt ble d vakuum, veldig glad i barnet mitt men ammingen fikk vi ikke til dvs strevde frem til 7 mnd med et par dråpe om dagen men ville ikke gi meg, har begynt å slanke meg og liker ikke kroppen min, føler at jeg er dårliger enn andre og lite effektiv i hverdagen (føler jeg aldri får gjort nok i løpet av dagen), ikke ferdig med studier og vet ikke om jeg orker å fullføre.

Følelser som jeg ikke får til å stemme med depresjon:

Er ikke trist, men ofte litt oppgitt Gråter som regel ikke Kan le og ha det gøy sammen med andre, men ofte litt lei meg alene da jeg føler at jeg ikke strekker til. Verken kjempeglad eller lei meg, litt nummen på en måte, men utad er jeg en gladlaks, så alle tror jeg er superglad. Ikke usosial men har lite tid til venner pga livssituasjonen min og må gi mye støtte til fam.medlem m fysisk sykdom. Elsker å være mamma!!

Negative tanker som kanskje kan være tegn på depresjon:

Tiltaksløshet Tenker at jeg er dårligere enn andre Lav selvfølelse Veldig opptatt av at alle er penere, tynnere enn meg Føler meg lat og overvektig Orket plutselig ikke å fullføre studier da jeg følte forventningspresset ble for stort...

Hva synes du/dere? Hva bør jeg gjøre? Føler at dette ikke er problemer nok til å snakke med fastlegen min da jeg ikke har noen sykdom eller lignende...men samtidig er jeg litt lei meg for at disse tankene pågår når jeg tross alt vil nyte fødselspermisjonen min. Hvis jeg evt sender brev til fastlegen min, hva vil han da gjøre? Redd for å skape storm i vannlgass..overdrive osv...

Vil understreke at disse problemene egentlig har kommet krypende i løpet av flere år...tror ikke det er fødselsdepresjon.

Råd mottas med takk!!!!!!

– mamma08

[Gjest signegurina]

det er synd du ikke får svar på innleggene dine, jeg tror du har en depresjon som du må tak i og det er ikke å skape storm i et vannglass. det er typisk depresjon å føle seg mindreverd.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Først vil jeg si at dette er helt klart så alvorlig at du skal kontakte fastlegen.

Jeg leser mye depresjon i dette. I tillegg virker det som om du er svært sliten. Fastlegen vil kunne hjelpe deg til å sortere dette, samt finne løsninger som hjelper deg.

Jeg er rimelig sikker på at dette ikke har noe med utbrenthet å gjøre.

[Gjest Hoggormen]

Legen har talt...

Men dette er over hode ikke for lite til å gå til fastlegen med! Du har det vondt, og du aner ikke hvor mange henvendelser allmennleger får fra mange som sliter med akkurat det samme som deg! Jeg så en statistikk på det en gang, husker dessverre ikke prosentandelen - men den var høy! Du skaper ikke storm i noe vannglass, du sliter og ønsker å gjøre noe med det. At du ser dette og vil videre er kjempebra; det er det første skrittet. Dette er plager i hverdagen for deg, de påvirker antagelig livet ditt i høy grad og da er det på tide å be om hjelp. Du har dine følelser, de er reelle for deg.

Og. Man trenger ikke være trist for å være deprimert. Å føle seg f.eks. tom, tiltaksløs, opprevet og håpløs er også helt vanlig. Jeg er slik selv. Og depresjon ER en sykdom! Det er helt kurant å gå til lege!

[mamma08]

Først vil jeg si at dette er helt klart så alvorlig at du skal kontakte fastlegen.

Jeg leser mye depresjon i dette. I tillegg virker det som om du er svært sliten. Fastlegen vil kunne hjelpe deg til å sortere dette, samt finne løsninger som hjelper deg.

Jeg er rimelig sikker på at dette ikke har noe med utbrenthet å gjøre.

...men jeg er jo ikke sånn trist....og har dager der jeg faktisk har det fint. Det er bare det at jeg har så negativ tankegang.

Jeg har sendt brev til legen, men da han kontaktet meg via sms og spurte om time skrev jeg tilbake at alt var bra og at det ikke hastet....jeg turte ikke...fordi at jeg egentlig har en bra hverdag og ingenting å syte for...så nå er jeg tilbake til start igjen...og tror at jeg bør fikse dette selv...eller? Jeg sitter jo ikke å gråter....og har jo flotte dager også....i dag har jeg hatt det strålende...og det er denne berg og dalbanen som gjør meg usikker på hva jeg skal gjøre...nå har jeg jo sagt til fastlegen på sms at jeg har det bra. Da er det jo for sent..

Huff, hva gjør jeg?

[Gjest mien]

...men jeg er jo ikke sånn trist....og har dager der jeg faktisk har det fint. Det er bare det at jeg har så negativ tankegang.

Jeg har sendt brev til legen, men da han kontaktet meg via sms og spurte om time skrev jeg tilbake at alt var bra og at det ikke hastet....jeg turte ikke...fordi at jeg egentlig har en bra hverdag og ingenting å syte for...så nå er jeg tilbake til start igjen...og tror at jeg bør fikse dette selv...eller? Jeg sitter jo ikke å gråter....og har jo flotte dager også....i dag har jeg hatt det strålende...og det er denne berg og dalbanen som gjør meg usikker på hva jeg skal gjøre...nå har jeg jo sagt til fastlegen på sms at jeg har det bra. Da er det jo for sent..

Huff, hva gjør jeg?

Det er ikke for sent.

Legen er fullstendig klar over at dette er veldig vanskelig for mange.

Men du får ikke hjelp hvis du ikke tar tak i det...det er jo ditt ansvar.

[mamma08]

Først vil jeg si at dette er helt klart så alvorlig at du skal kontakte fastlegen.

Jeg leser mye depresjon i dette. I tillegg virker det som om du er svært sliten. Fastlegen vil kunne hjelpe deg til å sortere dette, samt finne løsninger som hjelper deg.

Jeg er rimelig sikker på at dette ikke har noe med utbrenthet å gjøre.

Jeg er ikke så sliten lengre...mer humørsyk. Jeg tok det opp med fam min at jeg kanskje burde gå til psykolog for å forebygge litt, men alle mente jo at jeg hadde et godt liv og sikkert kom ut av det selv/måtte brette opp armene og fullføre studier osv...(er jo som regel glad). Hm...hvis dette er bagateller, kommer legen til å si det da? Og kan jeg trekke meg når som helst? Hva skal jeg si når jeg bestiller time? (Kjenner hun ene legesekretæren vil ikke si d...).

Beklager at jeg skriver så mye frem og tilbake...

[Gjest mamma selv og har holdt på å bli syk]

...men jeg er jo ikke sånn trist....og har dager der jeg faktisk har det fint. Det er bare det at jeg har så negativ tankegang.

Jeg har sendt brev til legen, men da han kontaktet meg via sms og spurte om time skrev jeg tilbake at alt var bra og at det ikke hastet....jeg turte ikke...fordi at jeg egentlig har en bra hverdag og ingenting å syte for...så nå er jeg tilbake til start igjen...og tror at jeg bør fikse dette selv...eller? Jeg sitter jo ikke å gråter....og har jo flotte dager også....i dag har jeg hatt det strålende...og det er denne berg og dalbanen som gjør meg usikker på hva jeg skal gjøre...nå har jeg jo sagt til fastlegen på sms at jeg har det bra. Da er det jo for sent..

Huff, hva gjør jeg?

Hvis du ikke kan ta i mot hjelp for din egen skyld så bør du vurdere å ta det i mot for ditt barns skyld. Ikke sikkert at det gjelder deg og ikke få panikk, men deprimerte foreldre kan i en del tilfeller understimulere barna sine. Så derfor syns jeg at du skylder deg selv og den lille at du gjør det du kan for at du skal være/bli friskest mulig.