NHD/andre: "venner" som forsvinner

[Gjest vil ut av det]

Er venner som forsvinner etter en stund ekte venner? Har opplevd en del skuffelser siste årene. Hatt en del venner, som bare forsvinner etter en stund, uten noen særlig forklaring. Og hvis det kommer en forklaring er det noe ala "har andre ting å gjøre". Dette er som regel folk som sliter psykisk. De er ustabile, og jeg får ofte følelsen av å ha gjort noe "galt" mot dem, uten at jeg vet hva. Jeg bryr meg om vennene mine, og ønsker å vite det om det er en grunn for at de forsvinner. Er psyke folk mer ustabile og upålitelige enn psykisk friske folk? Jeg har noen venner som er psykisk friske også, de er ikke sånn, de er mye lettere å forholde seg til. Kanskje på tide å kutte ut "venner" som sliter psykisk? Har vel dårlige erfaringer med disse. Er det ikke det ene, så er det det andre som er galt. Ingenting av hva man gjørt er noensinne riktig

Må innrømme at jeg er skuffet og lei meg. For meg betyr vennskap faktisk noe, og jeg bryr meg. Men det er trist når det ikke er gjensidig. Kanskje disse såkalt "vennene" ikke tåler at jeg sier hva jeg mener? Selv om jeg pakker det godt inn? Feks at "greit nok at alle rundt deg er vanskelige osv, osv, men det er til syvende og sist du som har ansvar for ditt eget liv, og kan gjøre noe med det", eller "Det er sikkert viktig å bearbeide det du sliter med, å fortrenge det gjør det ikke bedre". Jeg er alltid påpasselig med å si at "mulig jeg tar feil" og "dette må du selvsagt bestemme selv".

Men gjør jeg noe galt? Ofte lurer jeg på hva som er galt med meg, siden disse "vennene" bakker unna? Vet ikke hvordan takle det. Det går utover selvfølelsen å bli så mye avvist. Jeg har blitt mye bedre de siste månedene, og ønsker bare å få meg et liv. Men ser meg selv bakse i en evig ond sirkel av avvisninger. Hvordan komme ut av det? Jobber eller studerer ikke, selv om jeg føler meg klar til det nå. Vil bryte denne evige onde sirkelen. Blir glad for råd.

[Orio]

Syke mennesker, om det er psykisk eller fysisk, vil ofte ha en litt uforutsigbar hverdag, de vet ikke hvordan formen kommer til å være neste uke, neste dag, og da kan det være vanskelig å gjøre faste avtaler/holde avtaler. Ved psykisk sykdom kommer også, i alle fall ofte, tanker som "jeg er ikke verdt noe", "ingen liker meg" etc, noe som kan gjøre det vanskelig å omgås andre mennesker.

Og så har man det mer almenngyldige; selv om du treffer en du finner tonen med på et tidspunkt i livet er det ikke sikkert det varer livet ut, dere vil jo begge forandre dere. Jeg synes ikke det er riktig å si at dette ikke er "ekte" venner.

Og så er det mange som er psykisk syke, og derfor kanskje psykisk ustabile, som oppdager at det har negativ innvirkning på dem å omgås andre som sliter med det samme.

[Gjest vil ut av det]

Syke mennesker, om det er psykisk eller fysisk, vil ofte ha en litt uforutsigbar hverdag, de vet ikke hvordan formen kommer til å være neste uke, neste dag, og da kan det være vanskelig å gjøre faste avtaler/holde avtaler. Ved psykisk sykdom kommer også, i alle fall ofte, tanker som "jeg er ikke verdt noe", "ingen liker meg" etc, noe som kan gjøre det vanskelig å omgås andre mennesker.

Og så har man det mer almenngyldige; selv om du treffer en du finner tonen med på et tidspunkt i livet er det ikke sikkert det varer livet ut, dere vil jo begge forandre dere. Jeg synes ikke det er riktig å si at dette ikke er "ekte" venner.

Og så er det mange som er psykisk syke, og derfor kanskje psykisk ustabile, som oppdager at det har negativ innvirkning på dem å omgås andre som sliter med det samme.

Men jeg føler likevel at det er noe galt med meg, siden disse forsvinner. Og jeg synes egentlig de kunne gitt en skikkelig forklaring, ikke bare forsvunnet. Begynner virkelig å tro at noe alvorlig er galt med meg, siden det har skjedd så mange ganger

[Gjest navy]

Men jeg føler likevel at det er noe galt med meg, siden disse forsvinner. Og jeg synes egentlig de kunne gitt en skikkelig forklaring, ikke bare forsvunnet. Begynner virkelig å tro at noe alvorlig er galt med meg, siden det har skjedd så mange ganger

Er det ikke sånn livet er da? Jeg har tre-fire nære venninner, ellers har jeg venner alt etter hva jeg driver med.

Vet ikke hva du kaller venninner da? For meg er en venninne en jeg kan stole på, og en som kan stole på meg, og som jeg har en god kjemi med. En som er der om vi har det travelt i hverdagen, men som jeg vet jeg kan ringe om det så går et halvt års tid.

[løvinne71]

Det kan være menge grunner til at man mister kontakt med folk man i en periode har hatt et nært forhold til.

Ytre omstendigheter kan endre seg og gjøre det vanskeligere å holde jevn kontakt.

Dessuten vil man jo stadig møte nye mennesker opp igjennom livet. Og det sier seg selv at det vil være nærmest umulig og vedlikeholde alle "gamle" vennskap, samtidig som man stadig oppretter nye.

Det ville etterhvert blitt veldig mange mennesker!

Somregel har man bare noen få venneskap som varer livet ut, men desto flere som "kommer og går."

M.a.o er dette også helt vanlig blant psykiske friske mennesker.

Men når det gjelder psykisk syke, så kan det kanskje også være andre årsaker tillegg.

Som f.eks at de som sliter kan ha mere enn nok med seg selv i perioder, og trekker seg unna. Eller kanskje de opplever bedring som gjør at de kan "gå videre" og starte med blanke ark i nye miljøer?

Du skriver at du ofte har gitt råd og hatt mange samtaler med venner som sliter.

Kanskje du ubevisst har hatt litt rolle som "terapaut" for dem?

Og at de derfor synes det er vanskelig å forholde seg til deg som en jevnbyrdig venn??

[Gjest surikatt]

Men jeg føler likevel at det er noe galt med meg, siden disse forsvinner. Og jeg synes egentlig de kunne gitt en skikkelig forklaring, ikke bare forsvunnet. Begynner virkelig å tro at noe alvorlig er galt med meg, siden det har skjedd så mange ganger

Du ønsker en forklaring, eneste måten å få det er da og spørre.

Jeg er selv syk i perioder og orker ikke da og pleie vennskap med alle i min omgangskrets. Jeg gir ingen forklaring på dette da folk flest ser situasjonen og skjønner at jeg har nok med det aller nærmeste. Hvis noen trenger forklaring regner jeg med at de tar kontakt og spør.

I min hverdag har jeg tre svært gode og nærme venner og familien litt mer perifert.

Hvem som er i min omgangskrets og kolleger varierer. Vi er alle på forskjellig stadier i livet og hvem vi omgås vil derfor variere. Folk kommer og går uten at det er min feil.

[FGT]

Ekte venner forsvinner ikke sånn bare uten videre.

[Orio]

Men jeg føler likevel at det er noe galt med meg, siden disse forsvinner. Og jeg synes egentlig de kunne gitt en skikkelig forklaring, ikke bare forsvunnet. Begynner virkelig å tro at noe alvorlig er galt med meg, siden det har skjedd så mange ganger

Hvordan har de "forsvunnet"? Jeg har ikke samme venner nå som jeg hadde for ti år siden, ikke alle, men det er jo ikke sånn at de den ene dagen var mine venner, den neste ikke. Det har vært en gradvis utvikling, det har gått stadig lengre tid mellom hver gang vi har hatt kontakt, og vi har hatt stadig mindre felles interesser/erfaringer å snakke om. På samme måte har nye vennskap utviklet seg, hyppigere kontakt og vi oppdager stadig flere ting vi har til felles. Og så er det noen vi bare kan ta opp kontakten med etter fem år og fortsette som om det var i går vi så hverandre.

Hvorfor tror du de har forsvunnet? Og er det mange som har blitt borte på samme tid? I så fall kan det kanskje være lurt å se litt nærmere på hva du gjør/ikke gjør. Noen kan virke veldig overveldende på andre i perioder de sliter veldig psykisk. Kan det være noe sånn?

[Gjest vil ut av det]

Hvordan har de "forsvunnet"? Jeg har ikke samme venner nå som jeg hadde for ti år siden, ikke alle, men det er jo ikke sånn at de den ene dagen var mine venner, den neste ikke. Det har vært en gradvis utvikling, det har gått stadig lengre tid mellom hver gang vi har hatt kontakt, og vi har hatt stadig mindre felles interesser/erfaringer å snakke om. På samme måte har nye vennskap utviklet seg, hyppigere kontakt og vi oppdager stadig flere ting vi har til felles. Og så er det noen vi bare kan ta opp kontakten med etter fem år og fortsette som om det var i går vi så hverandre.

Hvorfor tror du de har forsvunnet? Og er det mange som har blitt borte på samme tid? I så fall kan det kanskje være lurt å se litt nærmere på hva du gjør/ikke gjør. Noen kan virke veldig overveldende på andre i perioder de sliter veldig psykisk. Kan det være noe sånn?

Jeg har vært bevisst på å ikke plage andre med mine problemer. Så jeg håper ikke det kan være det. Uansett årsak, så synes jeg det er dårlig gjort å forsvinne uten å oppgi ordentlig grunn.

[Gjest vil ut av det]

Ekte venner forsvinner ikke sånn bare uten videre.

Nettopp.

[Gjest vil ut av det]

Det kan være menge grunner til at man mister kontakt med folk man i en periode har hatt et nært forhold til.

Ytre omstendigheter kan endre seg og gjøre det vanskeligere å holde jevn kontakt.

Dessuten vil man jo stadig møte nye mennesker opp igjennom livet. Og det sier seg selv at det vil være nærmest umulig og vedlikeholde alle "gamle" vennskap, samtidig som man stadig oppretter nye.

Det ville etterhvert blitt veldig mange mennesker!

Somregel har man bare noen få venneskap som varer livet ut, men desto flere som "kommer og går."

M.a.o er dette også helt vanlig blant psykiske friske mennesker.

Men når det gjelder psykisk syke, så kan det kanskje også være andre årsaker tillegg.

Som f.eks at de som sliter kan ha mere enn nok med seg selv i perioder, og trekker seg unna. Eller kanskje de opplever bedring som gjør at de kan "gå videre" og starte med blanke ark i nye miljøer?

Du skriver at du ofte har gitt råd og hatt mange samtaler med venner som sliter.

Kanskje du ubevisst har hatt litt rolle som "terapaut" for dem?

Og at de derfor synes det er vanskelig å forholde seg til deg som en jevnbyrdig venn??

Nei, jeg har ikke den rollen for dem, det er jeg bevisst på. Hva som er rett og galt for andre må de bestemme, det er ikke opp til meg. Men jeg opplevde en dag at en venn brukte meg som søppelbøtte, og da sa jeg fra. Men det må vel være lov?