Psykisk syk = dømt til å leve alene?

[Gjest redd for å aldri finne noen.]

Jeg er ei jente på 27 som ble singel etter et 7 års samboerskap for et halvt år siden. Jeg leter ikke etter en ny mann nå da jeg ikke er kommet over min eks i det hele tatt.. Likevel sliter jeg med tanker om: Jeg sliter en del psykisk, depresjon og angst og er livredd for at ingen mann noensinne vil klare å leve med meg.. Er man dømt til å leve alene når man sliter psykisk?

[Gjest beathes]

Nei det er man ikke, men det er gjerne mer krevende å få et forhold til å fungere hvor den ene har en lidelse, være seg psykisk eller fysisk.

[Gjest ser ikke så svart på det jeg]

Nå har du jo klart å holde på en mann i 7 år, så det kan da like gjerne skje igjen?

Jeg har en psykisk sykdom og det har ikke vært noe problem i forhold til å få kjæreste eller å beholde dem. Det jeg tror er avgjørende er at en gjør det en kan for å være friskest mulig. AT en tar i mot behandling og gjør noe aktivt for å fungere best mulig i hverdagen. At en prøver å være litt bevisst hva slags atferd man har, at man ikke er kjerring og kjefter, er sur og gørr å ha med å gjøre, tror jeg også er viktig. Jeg tror mannfolk flest ikke har et så bevisst forhold til merkelappene angst/depresjon som kvinner har og at de derfor stiller med litt mer åpent sinn i forhold til disse diagnosene. Det jeg imidlertid tror mannfolk har problemer med å takle er sure kvinnfolk og selv om en er deppa og har angst så kan en stort sett styre hvordan man er mot den man er sammen med.

[Gjest dessverre!!!]

har du først fått en psykisk diagnose så er du dømt til å leve alene så det beste er å holde kjeften og ikke si det til noen.

[Gjest gråpusen]

Nei, men kjære deg du har aldri levd alene. Du engster deg unødvendig, du har langt liv foran deg og er ikke dømt til å være psykisk syk hele livet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vet av/kjenner utrolig mange psykisk syke. De aller fleste er i parforhold.

[FGT]

Nei det er man ikke, men det er gjerne mer krevende å få et forhold til å fungere hvor den ene har en lidelse, være seg psykisk eller fysisk.

Ja en sliter unødvendig, fordi behovene blir noe annerledes, og det blir dissharmoni.

[Gjest det går fint :)]

Jeg har tidligere levd i et forhold i 11 år. Nå er jeg igjen i et permanent forhold, og er nygift - til tross for sykdommen min. Så - det går fint an .

[Gjest schizofren og singel]

Jeg vet av/kjenner utrolig mange psykisk syke. De aller fleste er i parforhold.

Jeg har aldri hatt noen ordentlig kjæreste. Jeg har hatt noen kaotiske one-night-stands som bare har vært kvalmende. Jeg tenker på det hver dag. Jeg savner noen i hverdagen. Jeg liker ikke å være alene. Jeg sliter voldsomt med selvforakt, og tror ikke at noen noensinde kan bli glad i meg. Hvis en gutt/mann må forholde seg til meg synes jeg synd på ham. Jeg har problemer med nærhet samtidig som at jeg ønsker det mer enn mye annet. Er det typisk for mennesker med denne type lidelse å ikke klare å gå inn i et forhold? For fremtiden ønsker jeg meg en kjæreste, men må innrømme at jeg etterhvert tviler på om jeg noen gang får en.

Har du noen gode råd for hvordan et individ som er noe "relasjonsskadd" kan klare å komme seg inn i et nært forhold til et annet menneske?

[sheba]

Kjære deg

Vi har alle ansvar for å prøve og finne hjelp uansett hva vi sliter med. Det og være psykisk syk er ikke det samme som et liv i ensomhet, det handler om valg.

Selvfølgelig finnes det noen der ute for deg, men da må du først komme over det som har vært, det å bli sammen med en som ennå sørger er mer ødeleggende for et forhold enn psykisk sykdom.

Det som er viktig er å være ærlig om lidelsen du har helt fra begynnelsen, om interessen er der for deg som person så er mye gjort.....

Lykke til, du er din egen lykkes smed *klem*

[FGT]

Du bør ikke gjøre deg så ubetydlig i din situasjon. Det er lett å komme i en situasjon der du føler deg enda mindre betydlig, hvis du stadig skylder på deg selv, hvis noe blir galt i et forhold. Det viktigste er å være klar over at et forhold skal være likeverdig, verken mer eller mindre.

[Gjest mien]

Nei, du er ikke dømt til å leve alene.

God sykdomsinnsikt hjelper mye,sammen med alle de gode egenskapene du har i kraft av å være akkurat deg